Mine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Miner er eksplosiver som utløses av en tredjepart, som et menneske, et kjøretøy eller et fartøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Miner skiller seg dermed fra de fleste andre kategorier av militære våpen der brukeren av våpenet foretar en bevisst vurdering av situasjonen før våpenet tas i bruk.

Landminer[rediger | rediger kilde]

Anti-tank mine

Landminer kan være antipersonellmine, stridsvognmine, eller sektormine. Personellminer ble totalforbudt i 1997 på grunn av de skadene som sivile ble utsatt for. Koalisjonen av frivillige organisasjoner som jobbet for dette forbudet (ICBL), mottok i 1997 Nobels Fredspris for arbeidet. Personellminer er aktive i flere tiår etter de er utplassert, og eksperter har registrert 473 000 nålevende ofre for landminer. 156 stater har sluttet seg til forbudet mot personellminer.

Det finnes ikke noe tilsvarende forbud mot kjøretøyminer selv om også disse utgjør en trussel mot sivile lenge etter at krigshandlingene er over. De siste årene har sett en økning i bruken av improviserte eksplosive innretninger (Improvised Explosive Devices – IED), særlig i Afghanistan og Irak. Varianter av slike som er laget for å utløses uforvarende av personer, regnes som personellminer, og er forbudt etter internasjonal lov.

Sjøminer[rediger | rediger kilde]

Åpnet sjømine

Sjøminer kan kategoriseres ut fra hva som utløser dem. Den eldste typen er berøringsmine (hornmine) som ble ankret opp like under havoverflaten. I dag finnes miner som blir utløst av lyd (akustiske miner), endring i magnetfelt, eller trykkforandringer. Fordi hvert fartøy sender ut sin spesielle lyd eller magnetfelt (akustisk eller magnetisk signatur), kan en ved hjelp av elektronikk programmere en mine til å gjenkjenne et bestemt fartøy eller fartøystype.

Sjøminer blir brukt til å blokkere eller stenge av havner og kystlinjer ved å sperre veien for skip eller undervannsbåter.

Se også[rediger | rediger kilde]