Max Weber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Max Weber (1894)

Maximilian Carl Emil Weber (uttales [maks ˈveːbɐ]) (født 21. april 1864 i Erfurt i Tyskland, død 14. juni 1920 i München) var en tysk økonom og sosiolog. Webers viktigste verker omhandler religionssosiologi og politisk sosiologi, men han skrev også mye innen økonomi.

Webers syn på metodebruk står sterkt innen sosiologien idag. Han var metodologisk individualist og ved bruk av «idealtyper» analyserte og beskrev Weber blant annet slike ting som et byråkratiets funksjonsmåte.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Max Weber ble født inn i en rik tysk middelsklassefamilie i 1864. Han var eldst av syv barn og faren deres, Max Weber Sr., var med i ledelsen til Det Nasjonalliberale Partiet. Hjemmet deres var hyppig besøkt av flere av datidens Tysklands offentlige personer og intellektuelle, noe som preget oppveksten. Max Webers yngre bror, Alfred, ble også sosiolog og økonom. Før Weber startet på universitetet hadde han lest alle 40 verk av Goethe og flere andre større klassiske verker.

Han var gift med Marianne Weber.

Vitenskapelig gjerning[rediger | rediger kilde]

Weber studerte i Heidelberg, Göttingen og Berlin. Han ble professor i juss i Berlin i 1893, og var samtidig professor i økonomi i Freiburg. Fra 1896 til 1898 var han professor i Heidelberg, men fikk et nervøst sammenbrudd som varte i fem år – og i den perioden maktet han ikke å arbeide. Hans fortsatte virksomhet skjedde privat til hans siste leveår, og han virket da i Wien og München som professor.

Politiske holdninger[rediger | rediger kilde]

Han trakk seg fra den pangermanske liga fordi den ikke var nasjonal nok for ham. Og i 1895 holdt han sin innsettelsesforelesning da han ble professor ved universitetet i Freiburg, knappe tretti år gammel. Her hevdet han i fullt alvor at England ikke hadde sosiale problemer fordi landet var så rikt, og at rikdommen skyldtes at det hadde et imperium, og dermed steder som Australia der det kunne dumpe sine uønskede elementer, f.eks. folk fra Irland, og proletarer. Koloniene skaffet England billige råvarer og sikret avsetning for eksportvarer. Weber konkluderte med at årsaken til at England hadde et imperium, var Royal Navy, den britiske marine. Følgelig måtte også Tyskland skaffe seg en krigsflåte stor nok til å påføre Royal Navy så mye skade at England i neste krig ville tape for Frankrike eller Russland. Talen ble møtt med stormende jubel, enda hvert eneste ledd i argumentasjonsrekken var feil, helt fra påstanden om at britene ikke hadde sosiale problemer. Tvert om ville England hatt færre sosiale problemer uten de enorme utgiftene som gikk med til å opprettholde imperiet. Helt på slutten av imperialismen i Europa, var det fattigste landet på kontinentet Portugal med sitt imperium i Afrika, mens de rikeste landene var Sverige og Sveits – sistnevnte har aldri hatt kolonier overhodet.[1]

Webers sosiologi[rediger | rediger kilde]

Max Weber var en antipositivist, han mente at sosiologien måtte bruke andre metoder enn naturvitenskapen.[2] For Weber var samfunnet bygd opp av individer som gjør meningsfulle handlinger. For å forstå sosiale fenomener må man ifølge Weber alltid forstå hva individene selv legger i handlingen. Dette mente han måtte være grunnleggende for sosiologien og var et viktig skille fra naturvitenskapene: fysikere trenger ikke å forklare hva en planet legger i sine handlinger for forklare dens bane rundt Sola, mens en sosiolog må altså forholde seg til sitt studieobjekts meninger. Sosiologien handlet altså om å forstå, fortolke og forklare handlinger, og å forklare konsekvensene.

Weber skilte mellom faktisk meninger, gjennomsnittlig mening og idealtypisk mening.

Den faktiske meningen er det hvert enkelt individ mener selv med sine handlinger. For at dette er mulig å finne ut av kreves det innlevelse og empati. Det er ikke mulig å få en full identifikasjon med individet, men man må kunne rekonstruere situasjonen og forstå personens mål og oppfatninger. Weber skiller mellom intuitiv og forklarende forståelse, og mellom rasjonell og emosjonell forståelse. Ved å undersøke flere faktiske meninger kan man utvikle gjennomsnittlig mening og idealtypisk mening.

Forskjellen mellom gjennomsnittlig og idealtypisk mening er at idealtypisk mening bygger på modeller av samfunnet hvor man har sortert individene inn i typiske grupper, som feks. gifte kvinner, single kvinner, gifte menn og single menn. Å utvikle idealtyper var en metode for å forstå samfunnet bedre, samtidig som idealtyper for Weber kun var modeller og ikke noe som virkelig eksisterte. Om vi mener vi har forstått hva individene legger i sine handlinger, da sier Weber at man har grunnlagt et meningsadekvat grunnlag. Vi kan ikke vite helt sikkert om vi har rett og derfor må meningsadekvans (det man tror er individenes meninger med handlingene) underbygges av kausaladekvans (det man mener er sannsynlige konsekvenser av handlingen, både intenderte og uintenderte), feks ved statistikker om sosiale fenomener. For Weber må man altså kombinere kvalitativ metode og kvantitativ metode for å forstå sosiale fenomener. Dette prinsippet står sterkt inne sosiologien i dag.

Weber var en tilhenger av Davide Humes skille mellom er og bør – han mente at vitenskapen ikke skulle eller kunne ta stilling til verdier. Verdier er for Weber noe hver enkelt tar stilling til gjennom eksistensielle valg, men vitenskapen kunne peke på hvilke virkemidler som mest effektivt kunne oppnå visse verdier. Han anerkjente også at verdier kunne avgjøre hvilke temaer forskere velger å undersøke nærmere, at vitenskapen selv var en sosial aktivitet regulert av verdier og at resultatene fra forskning kunne påvirke folks verdier, men dette skulle aldri være tilsiktet. Han mente at universitetene ikke skulle danne folk, men utdanne dyktige fagfolk.

Handlingstyper[rediger | rediger kilde]

Max Weber delte menneskelig handling inn i hovedsakelig fire idealtypiske handlinger. Det var ikke ment som en fullstendig liste, men han mente at dette var de fire viktigste typene handling:

  • Formålshandling: Instrumentell handling som er resultatorientert. Feks: handlingen løpe til bussen for å oppnå resultatet å rekke bussen
  • Verdihandling: Fokus på at handlingen er i overensstemmelse med visse verdier. Feks: ikke lyve fordi det strider mot de ti bud.
  • Affektfulle handlinger: Handlinger man knapt kan kontrollere fordi de kommer av impulser. Feks: At man i sinne slår til sin kjæreste som har vært utro
  • Tradisjonelle handlinger: Dette er handlinger som er sosialt innarbeidet og som man derfor gjør uten å tenke på det. Feks: å sykle, kjøre bil, skrive, låse døra når man går ut av huset osv.

Herredømmetyper/makttyper[rediger | rediger kilde]

Max Weber definerte makt som «Evnen til å få gjennomslag for sin vilje, også der man møter motstand» Han definerte en stat som «en enhet som har monopol på legitim bruk av fysisk makt», en definisjon som er blitt grunnleggende i vestlig statsvitenskap.

Han mente at skjev maktfordeling var nødvendig for å få stabile samfunn og forutsigbarhet for sosialt liv, men at makten måtte legitimere seg for å fungere på en god måte. For Weber fantes det hovedsakelig tre måter at en leder kunne legitimere sin makt:

  • Tradisjonelt herredømme: henter legitimitet fra tradisjonen. Feks. kan man si at de eldre i samfunnet skal bestemme fordi det har de alltid gjort. Maktapparatet vil bygge på personlige relasjoner til den som leder. Det fantes tre typer tradisjonelle herredømmer ifølge Weber:
  • Karismatisk herredømme: bygges opp rundt person med eksepsjonelle personlige egenskaper, feks. at den er ekstremt intelligent, vakker, veltalende osv. Maktapparatet er denne personens disipler, og disse er svært lojale og kan være villige til å gå veldig langt. Utfordringen for denne måten å hente legitimitet på er at det kan være vanskelig å få det til å vare over tid.
  • Legalt herredømme: baserer seg på lover. Personen som leder henter legitimitet ved at den har fått makten slik som det står skrevet i loven, feks vunnet gjennom et lovlig valg. Maktapparatet er byråkratiet.

Lagdelingstyper[rediger | rediger kilde]

For å avdekke et individs sosiale posisjon kunne man ifølge Weber analysere hvordan individet sto i forhold til tre idealtypiske samfunnslag:

  • Klasse: Dine økonomiske ressurser og din markedsposisjon avgjør hvilken klasse du tilhører. Markedsposisjonen din avgjør hvilke livssjanser du har. De viktigste faktorene for å avgjøre hvilken markedsposisjon du har er om du er kreditor eller debitor, om du eier eller ikke eier produksjonsmidler og hvilken utdannelse du har. Weber mente det ikke var nødvendig å ha en klassebevissthet for å tilhøre en klasse: klassestatus var noe objektivt og defineres av masseadferd. Klasser var delt inn i fire hovedtyper:
    • Kapitalistene: Eier produksjonsmidlene
    • Småborgerskapet: Folk som feks. eier en liten butikk med noen få ansatte
    • Middelklassen: De med utdannelse og som derfor kan får bedre arbeidsbetingelser
    • Arbeidsklassen: De som verken eier eller har spesielle kunnskaper å tilby
  • Stand/Status: En gruppe i et hierarki av status. Feks. etnisitet, kaster, nasjoner. Kjennetegnes ved at de har felles verdier, normer, smak. Stand er noe subjektivt – det er en følelse av samhørighet. Det avgjøres ikke av masseadferd, men eksklusjonsstrategier.
  • Partier/makt: Evnen til å organisere seg.

Historiesyn[rediger | rediger kilde]

Weber hadde et kontingent historiesyn. Det betyr at han mente at historien ikke nødvendigvis trengte å bli slik den er blitt. Dette er også et ikke-teleologisk historiesyn og bryter med forestillingen om at historien har en forutbestemt retning som man finner i både Kristendommen og den materialistisk historieforståelse. For Weber var historien drevet av multikausalitet, det var altså ikke bare én årsak som driver historien fremover, men mange. Han hadde både et materialistisk og et idealistisk historiesyn, han mente altså at historien både var motivert av sosiale årsaker og ideer. For å avdekke historiske årsaker måtte man sammenligne samfunn og analysere historien ved bruk av kontrafaktisk metode.

Modernitetsteori[rediger | rediger kilde]

Max Webers store substansielle prosjekt er å finne ut av hva det moderne samfunnet er. For Weber knyttet det seg en særegen rasjonalitet til det moderne samfunnet i Vest-Europa og han prøver å forstå hvorfor denne vokser frem akkurat der.

Denne særegne rasjonaliteten kaller han formal rasjonalitet og har to dimensjoner:

  • praktisk dimensjon: handlinger blir mer instrumentelt styrt (formålshandling). Folk setter seg i større grad et bevisst mål og vurderer så hvilket middel som gjør at de kan nå målet mest effektivt.
  • teoretisk dimensjon: ideer blir rasjonalisert og systematisert. For Weber er dette noe som har skjedd opp gjennom hele historien, og som kulminerer i den vest-europeiske moderniteten.

Den formale rasjonaliteten går ut på at alt kan og skal kalkuleres, systematiseres, effektiviseres og rasjonaliseres. Den formale rasjonaliteten blir et mål i seg selv og går på tvers av verdier og materiell rasjonalitet (menneskelige behov). Særlig innen to områder mente han at denne rasjonaliseringen var tydelig: naturvitenskapen og innen business.

Ut av denne formale rasjonaliteten vokser det ut en rasjonell kapitalisme. For Weber har kapitalismen alltid eksistert og er ikke noe særegent for Vesten, men den får altså en ny form ved fremveksten av det moderne samfunnet. Den rasjonelle kapitalismen har ifølge Weber fire kjennetegn:

  • Markedsorientert: Profitt gjennom fredelige byttemuligheter på markedet.
  • Omfang: Grunnleggende behov for store deler av befolkningen dekkes gjennom markedet. Markedet gjennomsyrer alt.
  • Varig drift: Kapitalistiske bedrifter vokser frem
  • Rasjonell kalkulasjon: Kapitalregnskapet er kjernen i økonomisk styring.

For at denne typen kapitalisme skulle kunne vokse frem var det en rekke institusjonelle betingelser som måtte være tilstede: uregulerte markeder, privat eiendomsrett over produksjonsmidlene, rasjonell vitenskap og teknologi, kommersialisering av sosiale relasjoner, ledig arbeidskraft, en rasjonell stat og en rasjonell rett. Til sammen skapte dette forutsigbare betingelser for den rasjonelle kapitalismen.

Weber mente at fremveksten av den rasjonelle kapitalismen hovedsakelig hadde to materialistiske og to idealistiske årsaker.

Materialistiske årsaker:

  • Byer og borgerskap: Fra omkring 1000 til 1300 (Høymiddelalderen) var det en politisk fragmentering i Vest-Europa. Fremveksten av det føydale samfunn gjorde at makten ble samlet hos lokale stormenn. Byer vokste frem og disse hadde stor grad av miliær autonomi og trengte ikke ta mye hensyn til Kongen. Det vokste frem et borgerskap i byene og disse fikk mye politisk og økonomisk autonomi.
  • Nasjonalstater: Fra 1300-tallet og utover (Senmiddelalderen) blir byene innlemmet i nasjonalstater. Nasjonalstatene går også i kriger med hverandre og disse finansieres i stor grad av borgerskapet som dermed kan forhandle til seg rettigheter. Internt i nasjonalstatene får staten voldsmonopol (passiviserer territoriet, får lov og orden), og dette gjør det enklere å drive kapitalistisk produksjon og handel. Nasjonalstatene blir også mer rasjonelle: de konkurrerer med hverandre og hver gang en stat tar i bruk en ny metoder eller effektive måter å styre på (feks. byråkrati), så blir det kopiert av de andre. Nasjonalstatene blir læringsvillige.

Idealistiske årsaker:

  • Etikken blir universell: Utbredelse av Kristendommen gjør at man i mindre grad behandler folk forskjellig ut ifra om de tilhører sin egen gruppe eller ikke. I før-kristen tid var det mer vanlig med dualistisk etikk hvor det var strenge regler for hvordan man kunne behandle folk i egen gruppe (ikke utnytte dem), mens de som var utenfor gruppen kunne man gjøre nærmest hva man ville med. Slike ideer var ikke forenelig med den rasjonelle kapitalismen hvor man trengte å kunne gjøre handel med fremmede folk, samtidig som man ikke kunne ha en streng regulering av hvordan folk fra egne grupper skulle behandler. En annen viktig konsekvens av den universelle etikken var at borgerskapet bryter med klan/slekt/stamme og blir mindre tradisjonsbunden.
  • Kapitalistisk sinnelag/protestantisk etikk: Nedbryting av tradisjonalistisk økonomi hvor alle har sin gudgitte plass som ikke kan endres og man kan få frelse ved å betale avlat. Luters kallsetikk forkynte derimot at ethvert ærlig arbeid var et kall fra Gud. I tillegg var det flere puritanske sekter innen protestantismen hvor predestinasjonsdogmet sto veldig sterkt, som betydde at hvem som kom til himmelen og helvete var forutbestemt. På den ene siden gjorde dette at folk ikke kunne påvirke om de fikk frelse gjennom handling, men på den andre siden blir folk besatt av å finne ut av hvor de skulle. Dermed utvikler folk en verdslig asketisme: Om den viktigste indikatoren for frelse var om man lykkes i sine verdslige drifter (Luthers kallsetikk) betydde det at man kunne finne ut av om man ville få frelse ved å prøve å få materiell suksess. Å dø fattig blir en indikator på at man ikke har oppnådd frelse. Dette gjør også at folk får et sterkt intensiv til å spare det man tjener for å reinvistere det i nye fortjenester. Profittmaksimerende adferd blir et kall fra gud.

Det moderne samfunnet gir individet en ny plass: I det tradisjonelle samfunnet var individet sterkt knyttet til familien/klanen/tradisjonen og hadde sin gudgitte plass i samfunnet. I det moderne samfunnet var selv verdiene rasjonalisert og dette gjør at samfunnet deles opp i forskjellige verdisfærer (kunst, vitenskap, økonomi, politikk, religion). Individet tilhører ikke lengre én verdisfære, men må velge en. Om man bestemmer seg for å vie livet sitt til politikk, vil man kanskje begynne å lure på hvordan det ville vært om man heller ble kunstner, eller om man heller fokuserte mer på familielivet. De forskjellige verdisfærene gjør at folk må ta valg og aldri kan gjennomføre alt man vil i livet og knapt noen vil dø mett av dage.

Weber har to hovedbekymringer når det kommer til moderniteten.

  • Byråkratiseringen: Flere og flere området av livet blir regulert og dette fører til frihetstap.
  • Verdisfæren: verden avmystifiseres og folk får et mindre metafysisk syn på verden. Dette fører til meningstap: det mekaniske verdenssynet gjør at livet virker mer meningsløst for folk.

Religionssosiologi[rediger | rediger kilde]

Innen religionssosiologi er han kjent for å bryte med det reduksjonistiske preget hele studiet av religion hadde fått på grunn av tenkere som Sigmund Freud, Karl Marx og Emile Durkheim.

Kritikk av Weber[rediger | rediger kilde]

Hans teser om sammenhengen mellom protestantismen og dannelsen av kapitalismen oppnådde stor popularitet, men de ble også kritisert fra flere ulike hold.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Guenther Roth: Max Webers deutsch-englische Familiengeschichte 18001950, Mohr Siebeck Verlag, Tübingen 2001 ISBN 3-16-147557-7
  • Marianne Weber: Max Weber. Ein Lebensbild, Mohr (1984), ISBN 3-16-544820-5 (auch München: Piper, 1989. Serie Piper 984. ISBN 3-492-10984-5)
  • Karl Jaspers: Max Weber, Serie Piper, München 1988, ISBN 3-492-10799-0
  • Talcott Parsons: The Structure of Social Action, 1937
  • Tilman Allert: Die Familie. Fallstudien zur Unverwüstlichkeit einer Lebensform, de Gruyter, Berlin, New York 1998
  • Dirk Kaesler: Max Weber. Eine Einführung in Leben, Werk und Wirkung. 3. aktualisierte Auflage. Campus Verlag, Frankfurt am Main 2003, ISBN 3-593-37360-2
  • Korotayev A., Malkov A., Khaltourina D. Introduction to Social Macrodynamics. Moscow: URSS, 2006. ISBN 5-484-00414-4 [1] (Chapter 6: Reconsidering Weber: Literacy and "the Spirit of Capitalism").
  • Nicolaus Sombart: Rendevous mit dem Weltgeist, S.Fischer Verlag, Frankfurt Main, ISBN 3-10-074422-5, darin Zweiter Teil, Kapitel «Max Weber»

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

  • 18911892: Die Verhältnisse der Landarbeiter im ostelbischen Deutschland
  • 1904: Die 'Objektivität' sozialwissenschaftlicher und sozialpolitischer Erkenntnis
  • 1904: Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd ISBN 978-82-525-6209-5 Die protestantische Ethik und der 'Geist' des Kapitalismus
  • 19151919: Die Wirtschaftsethik der Weltreligionen
  • 1919: Wissenschaft als Beruf og Politik als Beruf tekst
  • 1920 Gesammelte Aufsätze zur Religionssoziologie
  • 1922 (posthumt): Wirtschaft und Gesellschaft (gjerne regnet som Webers hovedverk)
  • Verdi og handlingFredrik Engelstad har skrevet innledning og gjort utvalg fra Gesammelte Aufsätze zur Wissenschaftslehre ISBN 82-530-2017-1
  • Makt og byråkrati – essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier utvalg og innledning ved Egil Fivelsdal, oversatt av Dag Østerberg ISBN 82-05-00776-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 24-25), forlaget Gyldendal, ISBN 978-82-05-37978-7
  2. ^ Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 87
  3. ^ R. W. Green (utg.): Protestantism and Capitalism. The Weber-Thesis and its Critics. Boston 1959. / G. Lenski: The Religious Factor. Garden City 1963. /H. Trevor-Roper: Religion, the Reformation, and Social Change. London 1963. / S. Kozyr-Kowalski: Weber and Marx. Polish Sociological Bulletin, 1968/1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]