Slaget ved Tannenberg (1410)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Grunwald
Slaget ved Grunwald
Dato 15. juli 1410
Sted Tannenberg, Østpreussen
Resultat
polsk seier
Parter
Polen
Storhertugdømmet Litauen
Den tyske orden
Kommandanter
Wladyslaw Jagiello Ulrich von Jungingen
Styrker
50 000 32 000
Tap
20 000 28 000
Se også: Slaget ved Tannenberg (1914)

Slaget ved Tannenberg (i Polen kalt Bitwa pod Grunwaldem (slaget ved Grunwald), i Litauen Žalgirio mūšis (slaget ved Žalgiris (litauisk: žalias – grønn + miškas – skog)) – Grünwald var Tannenbergs nabolandsby, og betyr «Grønnskog») fant sted 15. juli 1410.

Etter å ha gjennomført et korstog i det baltiske område i 1226 ble Den tyske orden av hertugen av Mazowsze, Konrad Mazowiecki, forlenet med store landområder i Polen og Preussen. Men ordenens stormester Hermann von Salza valgte å gi landområdene til Paven og skapte derved grunnlaget for det som skulle bli Preussen. I århundrene som fulgte utvidet ordenen sine besittelser.

Polakkene fastholdt kravet på området og førte flere kriger med Den tyske orden inntil ordenens nederlag i slaget ved Tannenberg i 1410.

I 1385 gikk Litauen i allianse med kongeriket Polen og året etter giftet storhertugen av Litauen Vladyslav Jogaila seg med den polske dronning og mottok den polske trone. Han ble kristen og tok navnet Wladyslaw Jagiello. I 1401 overlot Jagiello den litauiske storhertugtittelen til sin fetter Vytautas den store så han selv kunne konsentrere seg om de polske forhold.

Den tyske ordens riddere hærtok og besatte både polske og litauiske landområder, men selv unionen mellom Litauen og Polen følte seg ikke sterk nok til å stå imot ordenen.

Den 14. august 1409 erklærte ordenens stormester Ulrich von Jungingen krig mot Polen og Litauen, men foreslo samtidig en våpenhvile, da ingen av partene var rede til kamp. Våpenhvilen skulle vare fra den 8. oktober 1409 til den 24. juni 1410.

Jagiello sendte spioner inn i ordenens område og overalt i Polen og Litauen forberedte man seg på den kommende krig. Men også Den tyske orden forberedte seg og tilkalte hjelp fra Frankrike, England og Holland.

Også Jagiello skaffet seg fremmed hjelp. Hans utsending til Kiev fikk tartarene til å sende 1500 ryttere, fra Bøhmen ville komme 3000 mann under Jan Sokol og også Moldovia og Russland ville sende hjelp, da de alle innså betydningen av det kommende slag.

I desember 1409 møttes Jagiello, Vytautas, og tartarenes leder Dzala-ed-din i Brest Litovsk (polsk: Brześć Litewski) for å planlegge hvordan de skulle nå Marienburg (polsk: Malbork) og knuse Den tyske orden.

I den andre uken i juni 1410 – kun elleve dager før våpenhvilens utløp – kom tre riddere fra Den tyske orden til kong Jagiello. De ønsket å forlenge våpenhvilen, fordi riddere fra andre deler av Europa ønsket å delta i korstoget. Jagiello gikk med til en forlengelse, fordi han kunne bruke den ekstra tid til egne forberedelser.

Den 3. juli satte den polske og litauiske hæren seg i bevegelse og tirsdag den 15. juli 1410 møtte de fienden på ordenens territorium ved landsbyene Grünwald (polsk Grunwald), Tannenberg (polsk Stębark), Faulen (polsk Ulnowo), og Ludwigsdorf (polsk Łodwigowo).

Jagiello rådet over 18 000 ryttere, 11 000 væpnere og 4 000 fotfolk, i tillegg kom 11 000 liauiske ryttere og fotfolk, 1 100 tartarer og 6 000 andre.

Ulrich von Jungingen rådet over 21 000 tunge ryttere, 6 000 tungt bevæpnede fotfolk og 5 000 oppassere, som også hadde fått kamptrening. Dessuten hadde han 100 kanoner, mot Jagiellos 16 kanoner. Den tyske orden hadde også de beste feltherrene, utover Ulrich von Jungingen var det Frederik von Wallenrode, Kuno von Lichtenstein som var en av århundredets beste sverdfekter og Albrecht von Schwarzenberg. Alle var i full rustning, ringbrynjer motsatt polakkenes platerustninger.

Den tyske orden var numerisk underlegen. En grunn til dette var at ordensmesteren i Livland, Conrad von Vytinghove i 1409 hadde sluttet en separatfred med storfyrsten av Litauen, og følte seg forpliktet av denne traktaten til ikke å komme sin høymester til hjelp. Til gjengjeld var ridderordenen overlegen i rustning og bevæpning, erfaring og ikke minst i ledelse.

Fra kl. 5 om morgenen kunne den kjempemessige ridderhæren sees vente med hvite kapper og sorte kors, men polakkene lot dem vente – og svette – i den brennende solen.

I 1466 erobret Polen også festningen Marienburg og fordrev Den tyske ordens riddere til Königsberg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]