Våroffensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våroffensiven
Konflikt: Første verdenskrig
Våroffensiven
Dato 21. mars17. juli 1918
Sted Nord-Frankrike, Vest-Flandern
Resultat
Ingen seierherre
Parter
FrankrikeFrankrike
StorbritanniaStorbritannia
USAUSA
Keiserriket TysklandTyskland
Kommandanter
Frankrike Ferdinand Foch
Storbritannia Douglas Haig
Frankrike Philippe Petain
USA John Pershing
Keiserriket Tyskland Erich Ludendorff
Tap
418 374 britiske og 851 374 franske soldater 688 341

Den tyske våroffensiven betegner den offensiven som tyskerne under første verdenskrig til ententens store overraskelse innledet på Vestfronten våren 1918. Grunnen til at den kom var at tyskerne innså at deres eneste sjanse til å vinne krigen var å sette inn et større angrep før de amerikanske styrkene ble stridsklare. Offensiven fikk brutt den fastlåste situasjonen som skyttergravskrigen hadde vært preget av i snart fire år. Tyskerne nådde flere hundre kilometer inn i Frankrike før fremrykkingen endelig ble stoppet.

Det ble gjennomført fire separate angrep, med kodnavnene Michael, Georgette, Gneisenau og Blucher-Yorck. De var opprinnelig ment å skulle trekke bort tropper fra kanalhavnene, som var livsviktige for de allierte, for senere å angripe havnene og andre kommunikasjonslinjer.

Forutsetninger for offensiven[rediger | rediger kilde]

Inntil 1917 hadde Tyskland vært involvert i en to-fronts-krig mellom Storbritannia og Frankrike i vest og Russland i øst. Men mot slutten av 1917 ble Russland rystet av en rekke interne revolusjoner som til sist endte med en kommunistisk maktovertakelse og opprettelsen av Sovjetunionen. Den nye lederen, Lenin, følte seg tvunget til å søke fred med Tyskland for å kunne konsolidere seg i det stadig borgerkrigsherjede landet. Med signeringen av Brest-Litovsktraktaten i 1917 gikk Sovjetunionen ut av første verdenskrig. Prisen var at de måtte avgi store landområder til Tyskland og opprettelsen av en lang rekke selvstendige stater i Øst-Europa.

Fredsslutningen i øst ga plutselig det krigstrette Tyskland tiltrengte forsterkninger på Vestfronten. Da det etterhvert ble klart for alle i Tyskland at den fastlåste situasjonen ved Vestfronten uunngåelig ville føre til tysk nederlag, nå som USA også var gått inn på Ententens side, besluttet de å sette alt inn på en avgjørelse.

Michael[rediger | rediger kilde]

Den 21. mars 1918 begynte offensiven med navnet Operation Michael, og over en bred front på 80 kilometer var det med plutselig mulig å bryte gjennom det problematiske forsvarsområdet mellom de franske og britiske styrkene. Med hjelp fra soldatene fra den tidligere Østfronten lyktes det allerede på den første dagen å rykke 65 kilometer inn i Frankrike. Angrepet kom som en total overraskelse for de franske og britiske styrkene, som slett ikke hadde regnet med at tyskerne hadde krefter, materiell og soldater nok til å gjennomføre en så voldsom offensiv, og mye av den første suksessen må derfor tilskrives overraskelsesmomentet.

Men den tyske øverstkommanderende Erich Ludendorff fulgte ikke den korrekte taktikken for sine stosstruppen og han slet ut styrkene sine ved å angripe sterkt forsvarte britiske enheter. Ved Arras den 24. mars gjennomførte han et hastig planlagt angrep mot den britiske tredje arméens venstreflanke og ble slått tilbake. Totalt sett kunde Ludendorff ikke oppnå en avgjørende seier, til tross for imponerende avansement inn på alliert territorium.

Operation Michael ble avblåst den 25. mars. Tyskerne hadde gjort store avansement, men til liten nytte. Amiens, et viktig jernbaneknutepunkt, ble fortsatt holdt av de allierte og det nyvunnede territoriet bestod for det meste av sønderbombet villmark etter slaget ved Somme to år tidligere. Det var dessuten vanskelig å forsvare.

De allierte mistet nesten 255 000 mann og 1 tillegg 300 artillerienheter og 200 stridsvogner. Alt dette kunde erstattes, enten fra britiske fabrikker eller gjennom amerikanske soldater. Tyskerne mistet 239 000 mann, for det meste høyt spesialiserte Stosstruppen, som var uerstattelige.

Offensiven fortsetter[rediger | rediger kilde]

Den samlede våroffensiven skulle bestå av fire selvstendige offensiver. Allerede ved den andre offensiv, forsøket på å tvinge britene lenger ut mod kanalen, viste det seg at operasjonen ville bli særdeles vanskelig å fullføre. Britene hadde raskt omstilt seg til tyskernes nye taktikk og svarte igjen med et fleksibelt forsvar. De lot nå tyskerne rykke frem der hvor det var ufarlig for ententen, men ga dem hard motstand der det var viktig. Selv om tyskerne altså enda en gang kunne vinne mange kilometer, denne gang hele 90 kilometer, begynte det å bli vanskelig å opprettholde momentum i offensiven.

Tyskerne hadde store vansker med at få forsyningene frem, hæren ble for splittet til å kunne arbeide skikkelig sammen, og den tyske general Ludendorff brukte for mange tropper på å bekjempe forsvarslommer bak den tyske fremrykking i stedet for å konsolidere og samle offensiven. Dette betydde at offensiven etter fire måneders fremgang kjørte seg helt fast, og da tyskerne på ingen måte ville være i stand til å motstå et motangrep på den meget spredte og uorganiserte tyske forsvarslinjen, måtte de til mange tyskeres store fortvilelse trekke seg flere hundre kilometer tilbake.

Ludendorff ble senere beskyldt av militærstrateger for ganske enkelt å ha glemt offensivens egentlige mål, å nå så langt frem i Frankrike på en forholdsvis ordnet og organisert måte, slik at man ville kunne tvinge Frankrike til fred, eller sågar skyve britene i kanalen. Spørsmålet er vel snarere om offensiven på tross av dens suksess i begynnelsen overhodet noen sinne hadde hatt muligheter til å endre på krigens gang.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Våroffensiven førte til en stor, i første verdenskrigs målestokk, territoriell gevinst for tyskerne. Men målet om en rask seier hadde ikke blitt oppnådd og de tyske arméene hadde lidt store tap, de var utmattede og sto i utsatte posisjoner. På seks måneder hadde den tyske arméen minsket fra 5,1 millioner stridende til 4,2 millioner. Tyske befalshavere anslo at de behøvde 200 000 mann per måned for å kompensere for tapene, men bare 300 000 kunne rekrutteres over hele året.

De allierte hadde blitt hardt skadde, men ikke slått. Mangelen på en enhetlig krigsledelse var delvis løst og koordinasjonen ble forbedret i senere allierte operasjoner. Amerikanske tropper hadde for første gang blitt brukt som uavhengige formasjoner og vist seg dugelige. Deres nærvær kompenserte den alvorlige mannskapsmangelen som Storbritannia og Frankrike hadde etter fire års krig.

Våroffensiven var tyskernes aller siste sjanse til å endre krigens gang, men det mislyktes. Når amerikanerne hadde begynt å delta i kamphandlingene, sto det klart at det tyske militære nederlaget nå var uunngåelig. Den tyske hær var etter den siste kraftanstrengelsen nå så svekket at generalene så seg berøvet for enhver mulighet for initiativ. Fra august 1918 kunne Tyskland utelukkende forsvare seg.

Allierte offensiver i juli (det andre slaget ved Marne) og august (Hundredagersoffensiven) 1918 drev tyskerne tilbake til sine tidligere forsvarslinjer. Denne gangen var de tyske reservene utilstrekkelige og de tyske øverstkommanderende rådet sin regjering til å gi opp krigen.