Krimkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Krimkrigen
Krimkrigen
Dato 1853–1856
Sted Krim-halvøya, Azovhavet, Østersjøen
Resultat
Alliert seier
Parter
Allierte:
Tyrkia Det osmanske rike
Storbritannia Det britiske imperiet
Frankrike Frankrike
Italia Kongedømmet Sardinia
Hertugdømmet Nassaus flagg Hertugdømmet Nassau
Russland + frivillige:
Russland Det russiske keiserdømmet
Bulgaria Bulgarske frivillige
Kommandanter
Frankrike Napoléon III

Frankrike Jacques Leroy de Saint Arnaud
Frankrike François Certain de Canrobert
Frankrike Aimable Pélissier
Frankrike François Achille Bazaine
Frankrike Patrice Mac-Mahon
Tyrkia Abdülmecid
Tyrkia Omar Pasja
Tyrkia Antoni Aleksander Iliński
Storbritannia Jarlen av Aberdeen
Storbritannia James Graham, 2nd Baronet
Storbritannia Lord Raglan
Storbritannia Sir William Williams
Italia Conte di Cavour

Italia Alfonso La Marmora
Russland Nikolaj I

Russland Prins Mensjikov
Russland Pavel Nakhimov
Russland Vasilij Zavoyko
Russland Nikolaj Muravjov-Amurskij
Russland Jevfimij Putjatin
Russland Vladimir Istomin

Russland Grev Tolstoj
Styrker
Total styrke: 1 000 000
300 000 tyrkere
400 000 franskmenn
250 000 briter
18 000 sardere
4 250 tyskere i egne brigade
2 200 sveitsere i egne brigade
700 000 russere
4 000 bulgarere
Tap
500 000
374 600 døde
Fransk: 100 000, hvorav:
10 200 drept i kamp
20 000 døde av sår
ca. 70 000 døde av sykdom
Britisk: 2 755 drept i kamp
2 019 døde av sår
16 323 døde av sykdommer
Sardinia: 36 døde og sårede
Italiensk: 2 050 døde
Tyrkerne: 200 000 døde og sårede
30 000 til 50 000 døde
522 000
143 000 døde, hvorav:
25 000 drept i kamp
16 000 dør av sår
89 000 dør av sykdommer
Krimkrigen (1853–1856)
BomarsundSinopAlmaSevastopolBalaklavaInkermanTaganrogMalakovKinburnParisfreden i 1856

Krimkrigen, 1853–1856, var en krig mellom Russland på den ene siden og «Europas syke mann», Det osmanske riket med deres forbundsfeller Frankrike, Storbritannia, Sardinia på den andre.

Krigen startet som den tiende russisk-tyrkiske krig, men den økende russiske innflytelsen på Balkan, og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet via Dardanellene på bekostning av det vaklende osmanske riket, førte til at de allierte grep inn i konflikten. Også religiøse motiver spilte inn. Tsar Nikolaj I av Russland mente at den ortodokse kirke var blitt ydmyket da osmanene hadde gitt den katolske kirke adgang til Det hellige land.

Krigen utspilte seg hovedsakelig på Krimhalvøya, men også i Azovhavet (beleiringen av Taganrog) og Østersjøen (beleiring av Sveaborg og Bomarsund). Britene angrep også Finland (som lå under den russiske kronen). Unionen mellom Sverige og Norge erklærte seg nøytrale den 15. desember 1853 og nøytralitetsvern ble opprettet, blant annet på den nye festningen på Kaholmene ved Drøbak.

Kamphandlingene var preget av nyvinninger innen våpenteknologi og nye hjelpemidler for hæren, blant annet telegraf og jernbane. Som den første moderne stillingskrigen hadde Krimkrigen svært høye tapstall, men de fleste tapene kom som følge av epidemier (kolera, dysenteri og «krimsjuke», en form for influensa), kulde og feilaktig sårbehandling. Den elendige pasientbehandlingen ble åpenbar for samtiden, og erfaringene under Krimkrigen førte til en reform av det britiske militære sanitetsvesenet. Sentral i dette arbeidet var Florence Nightingale, som i sterk grad bidro til å utvikle den moderne sykepleien.

Krigens mest intense fase var over etter at franske styrker erobret Fort Malakov ved Sevastopol 8. september 1855. I fredstraktaten som ble underskrevet ved Paris-kongressen 30. mars 1856, måtte Russland som tapende part godta tunge betingelser, men de ble ikke varige. De fleste territorier begge parter hadde okkupert, ble tilbakeført til sine opprinnelig overherredømmer.

Bakgrunn og opptakt til krigen[rediger | rediger kilde]

Strid over Det hellige land[rediger | rediger kilde]

Hendelsesforløpet som førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Russland den 27. mars og 28. mars 1854[1], kan spores tilbake til det franske statskuppet i 1851. Napoleon III av Frankrike ønsket å gjenreise Frankrikes storhet, og utnevnte en glødende katolsk ambassadør, Marquis Charles de La Valette til Det osmanske rike, i et forsøk på tvinge de muslimske osmanerne til å anerkjenne Frankrike og den Romersk katolske kirke som «suveren autoritet» over den kristne befolkningen i Palestina.[2]

Sultan Abdülmecid av Det osmanske rike.

Russland motsatte seg dette franske fremstøtet. Med henvisning til to tidligere avtaler, i 1757 og 1774, brøt osmanerne den franske avtalen, og krevde at Russland skulle beskytte de ortodokse kristne i det osmanske riket. Det russiske keiserdømmet ønsket landvinninger på bekostning av Det osmanske riket, og var villig til å dele det svake riket med England, men hverken England eller Frankrike ønsket noen utvidelse av Russlands makt ned mot Middelhavet. Både England og Frankrike hadde derfor interesse av å støtte osmanerne mot det russiske presset.

Napoleon III svarte med en styrkedemonstrasjon ved å sende krigsskipet «Charlemagne» til Svartehavet, noe som i seg selv var en overtredelse av Londonavtalen i 1841. Denne avtalen krevde at alle ikke-tyrkiske skip måtte ha Tyrkias tillatelse for å passere sundene ved Bosporos og Dardanellene.[2] Den franske maktdemonstrasjonen, aggressivt diplomati og penger, fikk sultan Abdülmecid til å akseptere en ny avtale som bekreftet at Frankrike og Den romersk-katolske kirke var den øverste kristne autoritet i Palestina, med kontroll over kristne hellige steder og nøklene til Fødselskirken, tidligere holdt av Den ortodokse kirke i Jerusalem.[3]

Tsar Nikolaj I av Russland mobiliserte deretter 4. og 5. armékorps langs Donau, og fikk sin utenriksminister grev Karl Robert von Nesselrode til å innlede samtaler med osmanerne. Nesselrode betrodde seg til sir George Hamilton Seymour, den britiske ambassadør i St. Petersburg:

«[Striden over de hellige stedene] har tatt en ny form. Den urett som er begått mot den greske kirke, ville det vært ønskelig å forhindre hadde skjedd, og følgelig må målet nå være å finne en løsning på disse feilgrepene. Suksessen til de franske forhandlingene i Konstantinopel, kan utelukkende bli tilskrevet intriger og vold – vold, som har blitt antatt å være kongers ultima ratio (siste utveg), har vi nå sett være det middel den nåværende herskeren av Frankrike har hatt for vane til å benytte ved første anledning.»[4]
Den russiske ambassadør Nesselrode.

Da konflikten oppsto over spørsmålet om de hellige stedene, innledet Nikolaj I og utenriksminister Nesselrode en diplomatisk offensiv. De ønsket å forhindre at verken Storbritannia eller Frankrike blandet seg inn i konflikter mellom Russland og Det osmanske riket, eller at de skulle allierte seg.

Tsar Nikolaj begynte å fri til Storbritannia gjennom samtaler med ambassadør Seymour i januar og februar 1853. Tsaren hevdet at han ikke lenger ønsket å utvide Det russiske keiserdømmet, men at han hadde forpliktelser til kristne samfunn i Det osmanske riket. Tsaren sendte deretter en diplomat, prins Aleksandr Mensjikov, på spesielt oppdrag til den osmanske Høyporten. I tidligere avtaler var sultanen forpliktet til «å beskytte den kristne religion og dens kirker». Mensjikov forsøkte å forhandle fram en ny avtale, en formell traktat med fullmakt som en internasjonal avtale, der osmanerne ville gi Russland samme rett til innblanding i saker som angikk den ortodokse religion, som Frankrike nylig hadde fått hva gjaldt den katolske kirke.[5] En slik avtale ville gjøre det mulig for Russland å kontrollere den ortodokse kirkes hierarkiske posisjon i Det osmanske riket. Mensjikov kom til Konstantinopel den 16. februar 1853 på det dampdrevne krigsskipet «Gromovnik». Mensjikov brøt protokoll ved Høyporten, da han ved sitt første møte med sultanen ved den offisielle velkomsten, fornærmet tyrkerne ved å opptre i sivile klær, og ikke i sedvanlig tradisjonell militæruniform. Deretter fordømte han osmanernes innrømmelser overfor franskmennene. Han krevde også at høytstående osmanske tjenestemenn ble byttet ut, særlig den ottomanske utenriksministeren Fuad Efendi.

Den britiske ambassaden i Konstantinopel var på denne tiden ledet av Hugh Rose, britenes chargé d'affaires, etter at ambassadør Stratford Canning hadde forlatt Konstantinopel i januar 1853. Ved å benytte seg av sine omfattende kontakter innen Det osmanske riket, skaffet Rose etterretning om de russiske troppebevegelsene langs grensen av Donau, og ble bekymret for omfanget av Mensjikovs besøk ved Høyporten. Ved å benytte sin myndighet som britisk representant hos osmanerne, beordret Rose en britisk skvadron av krigsskip på Malta å seile gjennom det østlige Middelhavet mot Konstantinopel. Rose fikk imidlertid ikke støtte fra kommandanten for flåten, viseadmiral Whitley Dundas, som nektet å forlate øya. Han følte seg krenket av at diplomaten blandet seg inn i admiralitetets gjøremål. Innen én uke var Roses ordrer kansellert, og kun franskmennene sendte en marinestyrke for å støtte osmanerne.

De første fiendtlighetene[rediger | rediger kilde]

I februar 1853 ble lord Stratford gjeninnsatt som ambassadør til Det osmanske riket. Den britiske regjeringen, ved statsminister lord Aberdeen, sendte ham på nytt østover, og han kom frem til Konstantinopel den 5. april 1853. Han lyktes i å overtale sultanen til avslå det russiske avtaleforslaget, som ville svekke tyrkernes uavhengighet. Opposisjonslederen i det britiske underhuset, Benjamin Disraeli klandret Aberdeen og Stratford for å gjøre krig uunngåelig. Dette førte til en prosess der Aberdeen-regjeringen tilslutt ble tvunget til å gå av i januar 1855.

Kort tid etter at han ble informert om Mensjikovs feilslåtte diplomati, sendte tsaren hærstyrker inn i Moldavia og Valakia. Dette var fyrstedømmer langs Donau under osmansk herredømme, men hvor Russland var akseptert som spesiell vokter av den ortodokse kirke. Tsaren benyttet seg derfor av dette som unnskyldning for invasjonen, etter at sultanen mislyktes i å løse konflikten over hvem som skulle ha herredømme over de kristne stedene i Palestina. Tsar Nikolaj trodde at de europeiske maktene, særlig Østerrike, ikke ville protestere kraftig på en annektering av noen få osmanske provinser i nabolaget, særlig siden Russland hadde støttet Østerrikes anstrengelser med å slå ned revolusjonene i 1848.

Kart over Krimkrigen

Da tsaren den 2. juli 1853 sendte tropper inn i de «donauske fyrstedømmer» håpet Storbritannia å beholde Det osmanske rike som en bolverk og skanse mot den russiske utvidelsen i Asia, og sendte en militærflåte til Dardanellene hvor den gikk sammen med en annen flåte sendt av Frankrike. På den samme tiden hadde de europeiske stormaktene fortsatt håp om et diplomatisk kompromiss. Representantene fra de fire nøytrale stormaktene – Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Preussen – møttes i Wien hvor gjorde utkast til et skriv som de håpet ville bli akseptert både hos russerne som hos tyrkerne. Notatet ble møtt med tsar Nikolajs godkjennelse, men ble avvist av sultan Abdülmecid som mente at dokumentets svake fraseringer etterlot for mange forskjellige fortolkninger. Storbritannia, Frankrike og Østerrike var forent i å foreslå forbedringer som ville stagge sultanen, men deres forslag ble ignorert av det russiske hoffet i St. Petersburg.

Storbritannia og Frankrike la til side håpet om fortsatte forhandlinger, men Østerrike og Preussen mente at avslaget av de framsatte endringene ikke rettferdiggjorde å oppgi den diplomatiske prosessen. Sultanen erklærte formelt krig den 23. oktober 1853[1] og fortsatte med å gå til angrip. Hans hærstyrker flyttet seg mot den russiske hæren i nærheten av Donau senere den samme måneden.[6] Både Russland og Det osmanske rike stablet mengder av soldater opp på to hovedfronter, Kaukasus og langs Donau. Den osmanske lederen Omar Pasha greide å få noen seirer ved Donau og i Kaukasus var osmanerne i stand til holde på posisjonene ved hjelp av tsjetsjenske muslimer ledet av Imam Shamel. Tsar Nikolaj svarte med å sende krigsskip som i sjøslaget ved Sinope den 30. november 1853 ødela en patruljeskvadron av osmanske fregatter og korvetter mens de lå angrepet opp ved havn i Sinope i nordlige Tyrkia. Ødeleggelsen av de tyrkiske skipene var det som ga Storbritannia og Frankrike påskudd noe få måneder senere til å erklære krig mot Russland og stille seg på osmanernes side. Den 28. mars 1854, etter at Russland hadde ignorert det britisk-franske ultimatum om å trekke seg ut av de donauske fyrstedømmene, erklærte Storbritannia og Frankrike formelt krig.[7][8][9]

Fredsforsøk[rediger | rediger kilde]

Mahmudiye (1829), bestilt av den osmanske sultan Mahmud II og bygget av det keiserlig marinearsenal ved Det gylne horn i Istanbul, var i mange år det største krigsskip i verden. Linjeskipet som målte 62 x 17 x 7 meter var bevæpnet med 128 kanoner på tre dekk. Skipet deltok i flere betydningsfulle sjøslag, inkludert beleiringen av Sevastopol (1854–1855) under Krimkrigen. Skipet ble avviklet i 1875.

Nikolaj mente at på grunn av Russland bidro til å slå ned det ungarske opprør i 1848 burde Østerrike stå på tsarens side, eller i det minste holde seg nøytral. Østerrike følte seg derimot truet av de russiske troppene. Da Storbritannia og Frankrike krevde tilbaketrekning av russiske styrker fra fyrstedømmene ga Østerrike sin støtte til dette, og selv om landet ikke med en gang erklærte krig mot Russland, avslo østerrikerne å garantere sin nøytralitet.

Russland trakk deretter sine tropper ut av de donauske fyrstedømmene som deretter ble okkupert av Østerrike for resten av krigen. Dette opphevet den opprinnelige grunnlaget for krigen, men Storbritannia og Frankrike fortsatte fiendtlighetene. Bestemt på å besvare det såkalte østlige spørsmål ved å gjøre en slutt på den russiske trussel mot Det osmanske rike foreslo de allierte flere betingelser for en fredelige oppløsning, inkludert:

  • Russland oppga sitt protektorat over de donauske fyrstedømmene;
  • Det skulle oppgi ethvert krav på å kreve retten til å blande seg inn i osmanske anliggender på vegne av ortodokse kristne;
  • Konvensjonen om stredene av 1841 skulle bli revidert;
  • Alle nasjoner skulle bli gitt tilgang til elven Donau.

Da tsar Nikolaj nektet å gå med på disse fire kravene fortsatte Krimkrigen.

Slag[rediger | rediger kilde]

Beleiringen av Sevastopol[rediger | rediger kilde]

Franske zouavere og russiske soldater i nærkamp ved Malakhov Kurgan.

Utdypende artikkel: Beleiringen av Sevastopol

Selv om russerne hadde fjernet de mest tungtveiende årsakene til å gå til krig mot dem, gikk allierte tropper i land på Krim og beleiret byen Sevastopol, hvor basen for tsarens svartehavsflåte lå og utgjorde en potensiell trussel om russisk inntrenging i Middelhavet.

Russerne gikk først til det skritt å bore i senk egne krigsskip og brukte skipskanonene som ekstra artilleri og skipsmannskapet som ekstra soldater. I løpet av beleiringen tapte russerne fire linjeskip med 110 eller 120 kanoner med tre dekk, tolv fregatter med 84 kanoner, to dekk og 4 fregatter med 60 kanoner i Svartehavet. I tillegg et større antall mindre fartøyer. Admiral Pavel Nakhimov fikk et dødelig skuddsår i hodet og døde den 30. juni 1855. Byen ble erobret den 9. september 1855. Beleiring hadde tatt et helt år.

Azovkampanjen[rediger | rediger kilde]

Bombingen av Taganrog fra en britisk flåte under det første beleiringsforsøket.

Våren 1855 besluttet de allierte britisk-franske kommandantene å sende en felles marineskvadron inn Azovhavet for å svekke eller helst ødelegge russiske kommunikasjoner og forsyninger til den beleirede byen Sevastopol. Den 12. mai 1855 gikk britisk-franske skip inn Kertsjstredet og ødela kystbatteriet i Kamishevayabukta. Den 21 mai 1855 angrep kanonbåter og armerte dampskip havna i Taganrog, den viktigste byen i nærheten av Rostov-na-Donu. Store mengder med mat, særlig brød, hvete, bygg og rug var oppsamlet i byen etter at krigen brøt i påvente av å bli eksportert.

Guvernøren av Taganrog, Jegor Tolstoj og generalløytnant Ivan Krasnov nektet å overgi seg og svarte med at «russere overgir aldri sine byer!» De allierte krigsskipene bombarderte byen i 6 og en halv time og landsatte 300 tropper i nærheten av Den gamle trappen i sentrum av byen. Invasjonen ble slått tilbake av donkosakker og et korps av frivillige.

I juli 1855 forsøkte allierte soldater å gå forbi Taganrog til Rostov-na-Donu og inn i elven Don via elven Mius. Den 12. juli 1855 «H.M.S. Jasper» på grunn i nærheten av Taganrog takket være en fisker som hadde endret på posisjonene på flytebøyene og flyttet dem inn på grunt vann. Kosakkene erobret kanonbåten med alle dens kanoner og sprengte den i luften. Et tredje beleiringsforsøk ble gjort mellom den 19. og 31. august 1855, men byen var allerede befestet og skvadronen kunne ikke komme nær nok til å sette i land soldater. De allierte forlot bukten ved Taganrog den 2. september 1855 med kun mindre militære angrep langs kysten av Azovhavet fram til senhøsten samme år.

Krigshandlingene i Kaukasus[rediger | rediger kilde]

Det var kamphandlinger mellom russere og tyrkere i Kaukasus, blant annet slaget ved Kurekdere i 1854, og beleiringen av Kars (en tyrkisk festning) av russerne i 1855.

Østersjøen[rediger | rediger kilde]

Bombardement av Bomarsunds festning under Krimkrigen, illustrasjon av William Simpson, 1854.

Østersjøen og Baltikum var den glemte krigsskueplassen i Krimkrigen. Ettersom hendelsene ved Svartehavet er så kjent har de overskygget betydningen av hva som skjedde ved Østersjøen og nær St. Petersburg, den russiske hovedstad. Fra begynnelsen var krigen i Østersjøen et dødpunkt. Den russiske flåten i Østersjøen, underlegen i antall, måtte begrense sine bevegelser til områder rundt festningsverker. På samme tid betraktet de franske og britiske kommandantene Alexandre Ferdinand Parseval-Deschenes og Charles Napier de russiske kystbefestningene, særlig Sveaborg, som for godt forsvart til å bekjempes. Til tross for at de ledet den største flåten samlet siden Napoleonskrigene, begrenset de allierte sine handlinger til å blokkere den russiske handelen, og gjøre utfall mot mindre befestede seksjoner langs kysten av Finland.

Russland var avhengig av import, både for innlandsøkonomien og for å skaffe forsyninger til de militære styrkene. Blokaden underminerte i alvorlig grad den russiske økonomien. Angrep fra franske og britiske flåtestyrker angrep festninger langs den finske kysten, inkludert Bomarsunds festningÅland, og den sirkelformede sjøfestningen Fort Slava ved Kotka. Andre tilsvarende angrep var mindre heldige, og dårlig planlagte forsøk på å erobre Hangö, Ekenäs, Karleby og Åbo ble slått tilbake.

Brenningen av lagerhus med tjære og skip i Uleåborg og Brahestad førte til internasjonal kritikk, og i Storbritannia forlangte parlamentsmedlem Thomas Milner Gibson i Underhuset at admiralitetet forklarte «et system som utførte en stor krig ved plyndring og ødeleggelser av eiendommen til forsvarsløse landsbyboere».

I 1855 forsøkte de alliertes flåte i Østersjøen å ødelegge tungt bevæpnete russiske skipsverft ved Sveaborg utenfor Helsingfors. Mer enn 1 000 fiendtlige kanoner testet festningens styrke i to dager. Til tross for avskalling forsvarte sjøfolkene på det russiske krigsskipet med 120 kanoner, ledet av kaptein Viktor Poplonsky, inngangen til havnen. De allierte fyrte av over 20 000 skudd, men klarte ikke å beseire de russiske batteriene. En ny stor flåte på mer enn 350 kanonbåter og fartøyer med mørsere ble forberedt, men før angrepet ble igangsatt, ble krigen avsluttet.

Deler av den russiske motstanden har blitt kreditert anvendelsen av nylig opprettede blokademiner. Kanskje den viktigste innflytelsesrike bidrag til utviklingen sjøminer var oppfinneren og sivilingeniøren Immanuel Nobel, far til Alfred Nobel. Han bidro til den russiske krigsinnsatsen ved sin kunnskap om industrielle eksplosiver som glyserolnitrat (nitroglyserin) og krutt. Moderne sjøminer er sagt å være datert fra Krimkrigen: «Torpedominer», et navn som Robert Fulton ga for selvutløsende undervannsminer, var blant de nyskapningene som ble forsøkt av russerne i deres forsvar av Kronsjtadt og Sevastopol.[10][11]

Kvitsjøen[rediger | rediger kilde]

«Bombarderingen av Solovkiklosteret av den britiske marine i løpet av Krimkrigen». Et russisk lubok-trykk fra 1868.

Høsten 1854 forlot en skvadron av tre britiske krigsskip, ledet av HMS Miranda, Østersjøen for Kvitsjøen hvor de bombarderte byen Kola som ble hardt ødelagt og Solovkiøyene. Et forsøk på å storme Arkhangelsk var derimot feilslått.

Stillehavet[rediger | rediger kilde]

Det skjedde mindre sammenstøt til sjøs i Det fjerne Østen hvor en sterk britisk og fransk alliert skvadron (inkludert HMS Pique under kontreadmiralene David Price og Auguste Febvrier Despointes beleiret en mindre russisk styrke under kontreadmiral Yevfimy Putyatin ved PetropavlovskKamtsjatkahalvøya. En alliert landsgangstyrke ble slått tilbake med store tap i september 1854 og de allierte ga opp og trakk seg tilbake. Russerne slapp unna under dekke av snøvær tidlig i 1855 etter at allierte forsterkninger kom til området.

De allierte fra Frankrike og Storbritannia gjorde også flere mindre landganger på Sakhalin og Urup (en av Kurilene).[12]

Italiensk involvering[rediger | rediger kilde]

Camillo di Cavour, under ordre fra Viktor Emmanuel II av Kongedømmet Sardinia (også kjent som Piedmont), sendte soldater for å støtte Frankrike og Storbritannia i løpet av krigen. Dette var et forsøk på å komme på god fot med særlig Frankrike da saken om et forent Italia under den sardinske tronen ville bli en viktig politisk sak snart. Anvendelsen av sardinske soldater i Krim gjorde det mulig for kongedømmet å være representert ved fredskonferansen mot slutten av krigen. Her ble saken om Risorgimento adressert til de andre europeiske maktene.

Mot slutten av krigen[rediger | rediger kilde]

Et fargetonet litografi av William Simpson illustrerte forholdene for syke og skadede i Balaklava under Krimkrigen.

Fredsforhandlinger kom i gang i 1856 under tsar Nikolajs sønn og etterfølger Aleksander II ved Fredskongressen i Paris. Tsaren og sultanen ble enig om at begge partier ikke skulle ha marinebaser eller militært arsenal langs kysten av Svartehavet. Dette var en stor ulempe for Russland da det fjernet alle marinetrusler mot tyrkerne. I tillegg forpliktet stormaktene seg om å respektere landområdene og uavhengigheten til det osmanske rike.

Paristrakten sto fast fram til 1871 da Frankrike ble beseiret av Preussen i Den fransk-prøyssiske krig i 18701871. Mens Prøyssen og flere andre tyske stater gikk sammen for å danne et sterkt tysk rike ble den franske keiseren Napoleon III avsatt for å danne Den tredje franske republikk. I løpet av sitt regime hadde Napoleon III, ivrig etter støtte fra Storbritannia, motsatt seg Russland i det østlige spørsmålet. Russisk innblanding i det osmanske rike innebar ingen betydelig trussel mot Frankrikes interesser. Således oppga Frankrike sin opposisjon til Russland etter etableringen av republikken. Oppmuntret av franskmennenes beslutning, og støttet av den tyske ministeren Otto von Bismarck, fordømte Russland klausulene i Paristraktaten av 1856. Da Storbritannia alene ikke kunne håndheve at Russland opprettholdt vilkårene i traktaten kunne Russland igjen etablere en marineflåte i Svartehavet.

Etter å ha gått bort fra sin allianse med Russland var Østerrike diplomatisk isolert etter Krimkrigen. Dette bidro til landets nederlag i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 og tapte innflytelse i de fleste tysktalende land. Kort etter gikk Østerrike inn i en allianse med Preussen og ble den nye staten Tyskland. Med Frankrike, nå fiendtlig mot Tyskland, alliert med Russland, og Russland som konkurrerte med det nyopprettede riket Østerrike-Ungarn for en økende rolle på Balkan på bekostning av tyrkerne, var grunnlaget skapt for de diplomatiske alliansene som til sist førte fram til den første verdenskrig.

Ved ikke å opprettholde garantiene som bevarte de osmanske landområdene som var spesifisert i Paristraktaten begynte nasjonal uro i de osmanske statene på Balkan å komme i bevegelse som Russland dro fordel av. Den 24. april 1877 erklærte Russland igjen krig mot det osmanske rike. I denne senere den russisk-tyrkiske krigen oppnådde statene Romania, Serbia og Montenegro uavhengighet og Bulgaria selvstyre.

Politisk, militær og journalistisk betydning[rediger | rediger kilde]

Politisk betydning[rediger | rediger kilde]

Mars 1856: Utsendinger ved pariserkongressen som ledet til fredsslutningen

Militærhistorisk og politisk fikk Krimkrigen stor betydning for maktfordelingen mellom de europeiske statene; krigen og fredsslutningen i Paris markerer det andre maktpolitiske tidsskillet på 1800-tallet – det første var Wienerkongressen i 1815.

Betydning for Det tyske forbund[rediger | rediger kilde]

Krimkrigen førte til slutten på Den hellige allianse mellom Østerrike, Russland og det (under Krimkrigen) nøytrale Kongeriket Preussen. Forholdet mellom Preussen og Russland ble bedre, mellom Østerrike og Preussen ble det mer anspent, og mellom Østerrike og Russland falt forholdet nærmest sammen.

Østerrike sto i fare for bli isolert etterhvert som Storbritannia og Frankrike nærmet seg Russland. Dermed endret de europeiske maktkonstellasjonene seg til det verre for Østerrike; tross mye indre uro i Europas stater hadde de mellomstatlige forholdene vært relativt stabile siden Wienerkongressen.

Kostnadene ved å mobilisere troppene som ble sendt for demonstrere makt overfor Russland brakte Østerrike på randen av finansiell ruin, og førte til varige innsparinger i armeen.[13] Østerrike hadde tidligere vært den dominerende makten innen det tyske forbund, men ble nå stadig mer presset av den økonomiske og politiske utviklingen i det prøyssiske monarkiet, særlig fra 1862, da keiser Vilhelm I av Tyskland satte inn Otto von Bismarck som ministerpresident. Utviklingen endte med utbruddet av Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 som førte til seier for Preussen (og Italia), og oppløsning av Det tyske forbund.

Betydning for Italia[rediger | rediger kilde]

Med svekkelsen av Østerrike ble Sardinia-Piemontes stilling styrket. Etter Borgerrevolusjonen i 1848 spilte Sardinia en ledende rolle i arbeidet med å forene Italia (Risorgimento). Kong Viktor Emanuel II av Sardinia betraktet Frankrike som en nødvendig forbundsfelle i kampen mot Østerrike, og ved å delta i Krimkrigen lyktes det ham å bringe det italienske spørsmål opp på Frankrikes politiske agenda. I juli 1858 inngikk den sardinske premierminister Cavour en hemmelig pakt med Napoleon III som gjorde det mulig for Sardinia-Piemonte å lede de italienske småstatene fram til Italias samling i 1861, etter den andre italienske frigjøringskrig.

Betydning for Russland[rediger | rediger kilde]

Krimkrigen gjorde slutt på den dominerende rollen Russland hadde spilt i Europa etter Napoleonskrigene. Krigen avslørte at Russland lå tilbake strukturelt og teknologisk, blant annet fordi livegenskapet førte til mangel på den arbeidskraften som trengtes for å få til en omfattende industrialisering. Tsar Aleksander II innførte derfor omfattende reformer i forvaltning, utdanning og i den keiserlige russiske armé. De viktigste reformene, opphevelse av livegenskapet (1861) og en ny militær organisasjon, gjennomførte tsaren tross kraftig motstand fra det russiske aristokratiet. Reformene fikk også betydning for den delen av Polen som inngikk i en personalunion med Russland. For den polske befolkningen betød det en periode med liberalisering, og de ble innrømmet omfattende rettigheter på konservativt grunnlag (adelsprivilegier).

Kostnadene ved Krimkrigen og de påfølgende reformene, samt en ny følelse av sårbarhet var årsakene til at Russland solgte Alaska til USA i 1867.

Betydning for Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

Parisfreden i 1856 garanterte det osmanske riket territoriell uavhengighet og ukrenkelighet. Fredsfordraget formulerte at «enhver handling og enhver hendelse som involverer det osmanske rikets integritet, er også et spørsmål om Europas interesser.»[14] Erobringene som var blitt gjort under krigen ble gjensidig oppgitt, men under betegnelsen «grensejustering» måtte Russland gå med på at en del av Bessarabia med festningen Ismail ble gjenforent med fyrstedømmet Moldavia. Traktatmaktene garanterte også for at donaufyrstedømmene Moldavia og Valakia fikk gjenopprettet sine gamle privilegier og sikret sin immunitet.

Betydning for Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fredsforhandlingene som den franske keiser Napoléon III ledet i Paris hjalp Frankrike fram til en ny lederrolle blant de europeiske stormaktene etter at Russland hadde tapt sin stilling etter nederlaget.

I perioden fra Wienerkongressen i 1815 til Krimkrigen holdt herskerne av Frankrikes mektige østlige naboer en viss diplomatisk avstand til Frankrike; etter julirevolusjonen i 1830 og februarrevolusjonen i 1848 regnet de europeiske statene Frankrike som et politisk urosenter, men etter Krimkrigen trådte landet ut av sin diplomatiske isolasjon. Fredsslutningen i Paris fikk i det hele en stor symbolsk betydning for Napoléon III, og gav ham en ny utenrikspolitiske tyngde.

Betydning for Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Storbritannias elendige håndtering av Krimkrigen førte til at Aberdeens regjering ble tvunget til å gå av i februar 1855. Lord Palmerston dannet et nytt kabinett som gikk i gang med å reorganisere British Army, særlig opplæring og trening,[15] og det militære sanitetsvesenet.[16]

Den senere britiske statsministeren Benjamin Disraeli kalte Krimkrigen en «indisk krig» fordi den var et ledd i Storbritannias strid med Russland om hegemoniet i Asia. Som Det osmanske rikets viktigste handelspartner var Storbritannia en «vennligsinnet makt», og hadde derfor anledning til å føre sine krigsskip gjennom Dardanellene. Dersom Det osmanske riket falt sto Svartehavet i fare for å bli et russisk innhav, noe som ville gi tsaren en stor fordel i «Det store spillet» om Asia. Fredsbetingelsene overfor den tapende part Russland ga imidlertid Storbritannia tilgang til Svartehavet også etter krigen.[17]

Militær betydning[rediger | rediger kilde]

Etter 25 år med Wellington som militær overbefalshaver var utdanningen av den britiske armeen stagnert, noe som ble svært tydelig under Krimkrigen. Prins Albert ga den nye overbefalshaveren Henry Hardinge i oppdrag å forbedre den britiske armeen. Et tiltak var byggingen av leiren i Aldershot, «The Home of the British Army»; navnet «Aldershot» var i viktoriansk tid synonymt med utdanning av den britiske armeen.

Det gamle britiske systemet med salg av militære offiserutnevnelser («sale of commissions») ble nøye gransket i løpet av Krimkrigen. Under slaget ved Balaklava ble den lette brigades fatale angrep dråpen som førte til at hele systemet med salg av utnevnelser ble avskaffet. Slike salg av militære offisersgrader til rikmanns- og adelsønner uten militær bakgrunn eller utdannelse hadde vært vanlig praksis i de fleste europeiske hærer, og den britiske hæren var den siste som avskaffet dette systemet.

Varianter av minié-projektiler til Enfield Rifled Musket. Til venstre et prosjektil fra Krimkrigen, i midten fra den amerikanske borgerkrigen, til høyre et moderne prosjektil for blinkskyting

Krigen førte til moderne former for militær taktikk som skyttergraver og indirekte artilleriild. Minié-projektilet ble introdusert på 1840-tallet. Det var innhult bak og ekspanderte når kruttladningen gikk av i kammeret. Denne formen for prosjektil tillot at kulen kunne være noe mindre enn løpsdiameteren uten at det gikk ut over presisjon og rekkevidde, samtidig som prosjektilet hurtig kunne puttes ned i løpet. Tidligere hadde dette kun vært mulig med glattborede musketter.[18] Den britiske hæren var akkurat i ferd med å gå over til Modell 1853 Enfield, en ny og langtrekkende rifle som var effektiv på 800 meter, mens russerne fortsatt brukte glattborede musketter med en rekkevidde på 200 meter. Samtidig bygget taktikken og troppeformasjonene i stor grad fortsatt på Napoleonskrigenes erfaringer,[19] og resultatet ble flere blodbad, særlig i begynnelsen. Britiske rapporter bemerket at minié-prosjektilene kunne slå gjennom både tre og fire mann når russerne rykket fram med sine utskrevne soldater i tette formasjoner .[20]

Det britiske Enfield-geværets effektivitet førte til at Preussen og andre større europeiske militærmakter utrustet hele infanteriet med rifler, noe som tidligere bare var forbeholdt de såkalte jegertroppene. De nye riflene var så imponerende at det kort etter krigen ble vurdert å droppe artilleriet i framtida – den diskusjonen døde riktignok fort bort.

Det franske pansrede flytende batteri Lave (se Stykkpram), som sammen med de lignende Tonnante og Dévastation ødela russiske landbatterier under slaget ved Kinburn i Krimkrigens siste fase.

Krigsskip med pansrede stålplater ble for første gang satt inn under Krimkrigen. Dampdriften ga skipene høyere hastighet og gjorde dem uavhengige av vind. Nytt var også moderne artilleri med eksploderende granater. Under beleiringen av Sevastopol lå britenes hovedbase i havnebyen Balaklava, og i 1855 bygde de jernbanehistoriens første strategiske strekning for transport av forsyninger; den gikk mellom havna og den britisk-franske beleiringsarmeen ved Sevastopol. Krimkrigen var samtidig historiens første skyttergravs- og stillingskrig. Videre stilte tragedien med den lette brigade spørsmål ved det klassiske kavaleri-angrepet, som viste seg å være ineffektivt stilt overfor moderne hurtigskytende våpen.

Den elektromagnetiske telegrafen ble for første gang brukt i storstilte strategiske og taktiske operasjoner. På russisk side fantes det allerede før krigen flere optisk-mekaniske telegraflinjer (Chappe-systemet) fra Moskva til St. Petersburg og videre til Warszawa, og en linje fra Moskva til Sevastopol. Med optisk telegraf kunne en enkel nyhet formidles på ca. to dager. I 1854 begynte Russland å bygge betydelig hurtigere elektromagnetiske telegraflinjer fra Moskva, også de gikk til St. Petersburg og Warszawa, samt i sydlig retning mot Odessa og Sevastopol. Disse linjene ble ferdigstilt i 1855 og gjorde det mulig for russerne å koordinere forflytning av tropper og utstyr, og hurtig få kontakt med Berlin for bestilling av krigsutstyr. De allierte forlenget den elektromagnetiske telegraflinjen fra London over Paris og til Bucuresti fram til Varna ved Svartehavet. I april 1855 ble en 550 km lang undersjøiske kabel av jerntråd isolert med guttaperka lagt fra Varna til Balaklava på bare 18 dager. Dermed kunne tiden en melding brukte mellom Paris og Krim forkortes fra tidligere mellom 12 og 20 dager til nå bare 24 timer. Britene og franskmennene tok dessuten i bruk felttelegraf for første gang; kabelen ble lagt ned ved hjelp av en vogn utstyrt med plog eller i grøfter i jorda. Men både den undersjøisk kabelen og felttelegrafen ble kortlivet. Felttelegrafenes linjer ble ofte brutt, og den undersjøiske kabelen ble brutt i desember 1855, kort etter Sevastopols fall, uten at man fikk reparert den. Det er forsket lite på de nye kommunikasjonsmidlenes betydning for krigsforløpet, men for de allierte blir to aspekter trukket fram: for første gang nådde nyheter fra fronten fram til offentligheten i Storbritannia og Frankrike på kort tid, noe som trakk krigføringen inn på den politiske arena. Dessuten forlenget den militære kommandokjeden seg helt inn i hovedkvarterene i Paris og London. Befalshaverne i felten hadde et ambivalent forhold til dette, fordi de mente at effektiviteten sank når statsoverhodene blandet seg inn i de taktiske avgjørelsene som tidligere ble tatt ute i felten. Den britiske general Simpson skal ha sagt: «Telegrafen har ødelagt alt!» Den franske general Canrobert la ned sin kommando blant annet på grunn av Napoléon IIIs telegrafiske innblanding i ledelsen av felttoget.[21]

Alt i alt førte Krimkrigen til høyere militærutgifter for alle stater. Russland skaffet seg sine første kanoner med riflede løp og bakladnings-geværer, blant annet Remington M1867, som også det norske og svenske forsvaret tok i bruk sin egen variant av (Remington-gevær M/1867). Østerrike-Ungarn pådro seg så stor statsgjeld på grunn av opprustning etter Krimkrigen at spareprogrammet førte til at hele enheter ble oppløst, noe som i større grad bidro til nederlaget i slaget ved Königgrätz enn det overvurderte Zündnadelgewehrnålegeværet»).

Journalistisk betydning[rediger | rediger kilde]

Se også: Krimkrigen i skjønnlitteraturen
Avissillustrasjon fra slaget ved Inkerman, 1855

Ved hjelp av telegrafen sendte krigskorrespondentene beretninger som avisene kunne trykke få timer etter hendelsene. Et eksempel er den berømte korrespondenten William Howard Russells reportasje om den lette brigades dødsritt ved Balaklava: avisen The Times trykte reportasjen hans allerede samme kveld. Russell var ikke redd for å fortelle om inkompetanse og unødig blodspille, og reportasjene hans førte til en intens kritikk mot regjeringen Aberdeen. Russells dekning av krigen var tidvis så presis at tsaren mente han ikke trengte spioner så lenge han hadde The Times.[22] 25. februar 1856 innførte øverstkommanderende Codrington militærsensur som et resultat av Russells reportasjer.

Allerede i 1854 publiserte Alfred Tennyson diktet The Charge of the Light Brigade. Angrepet ble senere omhandlet i flere filmer, musikkstykker og bøker.

Overlevende etter den lette brigadens angrep

Dette var første gang det ble laget fotoreportasjer fra en krig og dermed kunne elendigheten og ikke bare den heroiske siden vises. På grunn av datidens fototeknikk med lange eksponeringstider er Roger Fentons fotografier stort sett arrangerte. Det var ikke teknisk mulig å fotografere kamphandlingene, men Fentons bilder ga likevel den britiske befolkningen en følelse av soldatenes levekår. Fenton forlot Krim før kamphandlingene var avsluttet, men arbeidet hans ble videreført av James Robertson og Felice Beato som med over 60 fotografiske plater viste blant annet de franske skyttergravene ved Savastopol, de russiske generalenes bomberom og det ubeskrivelige kaoset etter russernes tilbaketrekning.

Den unge Leo Tolstoj var til stede som løytnant i den russiske hær i Sevastopol, og ga i årene 1855/56 ut tre fortellinger under tittelen «Sevastopolfortellingene» (russisk: Севастопольские рассказы) som raskt gjorde ham populær i Russland. Betydningen for russisk litteratur lå i det faktum at han i stedet for den ellers så heroiserende beskrivelsen av krigen skrev realistiske og detaljerte skildringer av krigens hverdag. I den første fortellingen «Sevastopol i desember» skrev han:

«Dere ser her grufulle bilder som ryster sjelen, ser krigen […] slik den virkelig er, med blod, smerte og død.»[23]

Krigsofre, reform av det britiske lasarett[rediger | rediger kilde]

Tapstallene under Krimkrigen er usikre, og har vært gjenstand for debatt. Historikeren German Werth sier: «Etter krigen fikk historikerne og statistikerne ordet. Som alltid ble tallet på ofre enormt overdrevet. Det ble snakket om 100 000, 500 000, ja selv 600 000 døde. Det viste seg å være 165 000 ofre, av dem døde 104 000 av epidemier og sykdommer: 50 000 franskmenn (av 70 000 døde), 17 000 briter (av 22 000 døde), 37 500 russere (av 73 000 døde).»[24] Mange soldater omkom av sult, mangelsykdommer eller elendig hygiene i de utilstrekkelig utstyrte lasarettene.

Russiske historikere har i tidens løp redusert estimatene over tapstall betydelig. Den russiske encyclopedien Brockhaus-Efron fra 1906 oppga egne tap til en halv million. I Geschichte Russlands (Russlands historie) av den sveitsiske historikeren Gitermann (1944 til 1949), som overveiende var basert på russiske kilder, ble det oppgitt 300 000 døde bare for Russland. En russisk webside om Krimkrigen som legger russiske forskingsresultater til grunn, oppgir Russlands tap til omtrent 256 000 mann, Frankrikes 100 000, Storbritannias 22 700 og Tyrkias 30 000. Av disse falt 128 700 russere i kamphandlinger, på motstandernes side var tallet 70 000. De øvrige omkom hovedsakelig av kolera eller frøs ihjel.[25]

I flere moderne kilder oppgis det totale tapstallet til rundt 500 000.

Tross de ulike estimatene er historikerne enige på to punkter: Russerne led de største tapene av alle, og de fleste døde av sult, kulde og mangler ved den medisinske pleien (epidemier og sårskader).

Florence Nightingale pleier sårede soldater i Selimiye-kasernens lasarett.
Litografi fra 1856, Library of Congress Collection Washington D.C.

Den britiske pressen kunne i 1853 berette om katastrofale forhold for sårede britiske soldater, og offentligheten reagerte med avsky på opplysninger om at de ble behandlet av utrente mannlige sanitetssoldater, mens de franske fikk pleie av katolske barmhjertighetssøstre.[26] Den engelske sykepleieren Florence Nightingale tilbød sin hjelp, og det britiske krigsministeriet sendte henne til Selimiye-kasernens lasarett i bydelen Üsküdar i Istanbul, Tyrkia med 38 sykepleiersker, medisinsk utstyr og medikamenter. Forholdene var katastrofalt dårlige, de sårede og syke lå i rottebefengte rom uten luftemuligheter og stedet var nesten blottet for hygieniske fasiliteter.[27] Siden ingen følte seg ansvarlig for de sårede soldatene hadde de ofte ikke tilgang til det aller nødvendigste. En militær forordning sa blant annet at soldatene var forpliktet til å bringe med seg sitt feltbestikk til lasarettet, og sårede soldater som kom uten hadde vanligvis ingen muligheter til å skaffe seg nytt. Forholdene fikk Florence Nightingale til å engasjere seg for en reform av forsynings- og lasarettvesenet, et arbeid som den britiske regjeringen omsider ga henne i oppdrag å drive. Bare ved å innføre enkle hygieniske tiltak falt dødeligheten i de britiske lasarettene betydelig.

Etter Krimkrigen emigrerte stadig flere krim-tatarer til Det osmanske riket, fra 1860 strømmet det russiske og ukrainske nybyggere inn i landet deres. Dermed sank den muslimske befolkningsandelen på Krim, og i 1885 var det av omtrent en million innbyggere på Krim ca. 100 000 tatarer.

Norge-Sverige under Krimkrigen[rediger | rediger kilde]

Kong Oscar I av Norge og Sverige ca. 1855.

Det var klart at Norge og Sverige, som nabostater til Russland, ville bli påvirket av Krimkrigens utbrudd. Situasjonen hadde en parallell i begivenhetene i 1833, da forholdet mellom Russland og Vestmaktene hadde vært spent (på grunn av krigen mellom Mahmud II og Muhammad Ali). Dengang hadde kong Carl Johan utstedt en felles nøytralitetserklæring med Danmark. De skandinaviske statenes havner skulle stå åpne for krigsskip fra begge parter. Tsar Nikolaj I hadde vært svært oppbragt over denne erklæringen, siden han mente den var til fordel for Storbritannia.

Ved utbruddet av Krimkrigen ivret den svenske kongen for svensk-norsk deltakelse i krigen mot Russland og det var den 80 år gamle Severin Løvenskiold som i en rekke skarpe brev gikk i rette med monarken hvor han argumenterte for en nøytral linje.[28]Nå, i 1854, gjentok kong Oscar I nøytralitetserklæringen for Norges og Sveriges vedkommende. Tsar Nikolai protesterte og krevde forgjeves at Norge-Sverige skulle stenge sine havner for alle krigsskip. Han skrev også personlig til kong Oscar og ba ham om at Norge-Sverige ikke måtte gå til krig mot Russland, men Oscar ville ikke binde seg til noen avtale. Samtidig gikk en britisk flåte inn i Østersjøen, og det var britiske flåteaktiviteter i Christianiafjorden og i Ishavet. Pomorhandelen ble stanset for en tid.[29]

De allierte ønsket at kong Oscar skulle komme med i krigen mot Russland, og tilbød ham Finland som belønning. Men kong Oscar stilte som betingelse at Østerrike også skulle bli med. Imidlertid hevdet britene at Russland planla å ekspandere inn i Finnmark. Forhandlinger med en garantipakt for Finnmark som utgangspunkt ledet frem til Novembertraktaten av 21. november 1855, som gjaldt helt frem til unionsoppløsningen i 1905. Kongen av Norge og Sverige forpliktet seg her til ikke å avstå noe landområde til Russland, mens de allierte Storbritannia og Frankrike på sin side forpliktet seg til å hjelpe Norge-Sverige i tilfelle et russisk angrep.

Det ble ventet at Sverige etter dette ville slutte seg til de allierte i krigen mot Russland, men i mellomtiden ble det sluttet fred i Paris våren 1856. Kong Oscars forhandlinger om Novembertraktaten var stort sett blitt drevet utenom de to rikenes ansvarlige statsråd, og nyheten om traktaten kom derfor som en overraskelse. Den var likevel populær blant folket, særlig i Sverige. Novembertraktaten representerte et brudd med Carl Johans russiskvennlige politikk.[29]

Ved Krimkrigens utbrudd ble det gjort klar en norsk eskadre i Horten. Fra venstre fregatten «Freya«, skrue-dampkorvetten «Nidaros», fregatten «Desideria» og korvetten «Nordstjernen».

I Norge førte Krimkrigen til at skipsfarten fikk gode inntekter. Skipsfarten hadde en blomstringsperiode i 1850-årene, og Krimkrigen førte til at fraktene steg ytterligere. Mangt et norsk skip ble brukt som militærtransport fra Frankrike og England til Svartehavet. Imidlertid falt fraktene igjen da krigen var slutt i 1856, og året etter ble forholdene forverret ved Finanskrisen i 1857.[30]

Kronologi over betydelig slag[rediger | rediger kilde]

Kjente militære kommandanter[rediger | rediger kilde]

Kronologisk oversikt[rediger | rediger kilde]

1853[rediger | rediger kilde]

  • 3. juli 1853: Russiske tropper besetter Donaufyrstedømmene.
  • 16. oktober 1853: Det osmanske riket erklærer krig mot Det russiske keiserdømmet.
  • 23. oktober 1853: En osmansk hær under ledelse av Omar Pasja krysset floden Donau.
  • 4. november 1853: Slaget ved Oltenitsa. Osmansk seier over russerne.
  • 15. november 1853: Omar Pasja trukket seg tilbake over Donau, bare Calafat var tilbake under osmansk kontroll.
  • 16. november 1853: Den russiske fregatten «Kolchida» erobret den armerte damperen «Madr-i Ticaret» utenfor Sinope.
  • 18. november 1853: Det egyptiske armerte dampskipet «Pervaz-i Bahri» ble erobret etter en blodig kamp av den russiske fregatten «Valdimir» på Svartehavet.
  • 30. november 1853: Sjøslaget ved Sinope. En tyrkisk flåteavdeling tilintetgjort av en russisk flåte.

1854[rediger | rediger kilde]

  • 3. januar 1854: De første skipene fra Frankrike og Storbritannia seilte inn i Svartehavet.
  • 6. januar 1854: Slaget ved Calafat. Uavgjort, men det russiske angrepet fra Csitate var stoppet.
  • 12. januar 1854: Tsaren ble informert om de britisk-franske flåtebevegelser fra Istanbul inn i Svartehavet.
  • 28. januar til mai 1854: Beleiringen av Calafat. Russerne klarte ikke å ta byen.
  • Mars 1854: Russisk offensiv i regionen Dobrudsja med erobring av Tulcea og Matschin.
  • 27. og 28. mars 1854: Det britiske imperiet og Frankrike erklærer krig mot Russland.
  • 6. april 1854: Det britiske krigsskipet HMS «Furious» ble beskutt av russerne i byen Odessa.
  • 14. april til 23. juni 1854: Beleiringen av Silistra. Russerne klarte ikke å ta den viktige byen i Sør-Dobrusja.
  • 20. april 1854: Preussen og Keiserriket Østerrike inngår en forsvarsallianse som varer gjennom krigen.
  • 22. april 1854: Åtte allierte krigsskip bombarderte byen Odessa.
  • April 1854: Storbritannia og Frankrike sendte 34 linjeskip i en krigsflåte for operasjoner i Østersjøen, gjennom Øresund.
  • 21. juni 1854: Tre britiske fregatter bombarderte den russiske festningen BomarsundÅland i Østersjøen.
  • 7. juli 1854: Slaget ved Giurgevo. En osmansk hær med britisk assistanse krysset floden Donau og tok russiske forsvarsverker.
  • 22.- 31. juli 1854: Fransk felttog på Dobrudsja uten resultater, sterkt rammet av kolera. 7.000 til 10.000 ble alvorlig syk.
  • 24. juli 1854: Tsaren beordret sine styrker om å evakuere Donaufyrstedømmene.
  • 24. juli til 7. september 1854: Donaufyrstedømmene evakueres for russiske styrker.
  • 28. juli 1854: De første trefninger mellom franskmenn og russere nord for Kustendje.
  • 6. august 1854: Slaget ved Kurekdere. Russisk seier på Kaukasusfronten mellom det osmanske riket og Russland.
  • 8.- 16. august 1854: Angrepet på Bomarsund. Den dampdrevede delen av Østersjøflåten erobret Åland og tvunget garnisonen til å kapitulere i festningen Bomarsund.
  • 16. august 1854: Britiske og franske styrker okkuperte og deretter ødelagt festningen Bomarsund på Åland.
  • 28. august til 7. september 1854: Angrepet på Petropavlovsk-KamtsjatskijKamtsjatkahalvøya. Russisk seier.
  • 14. september 1854: De allierte ankommer Krimhalvøya.
  • 19. september 1854: De første kampene på Krimhalvøya langs elven Bulganak.
  • 20. september 1854: Slaget ved Alma. Allierte seier over russerne.
  • 23. september 1854: De allierte under ledelse av Raglan og Saint-Arnaud startet marsjen mot Sevastopol fra elven Alma.
  • 27. september 1854: Den allierte østersjøflåten oppgav deres blokade av Riga og St. Petersburg for vinteren.
  • 29. september 1854: Den franske øverstkommanderende Saint-Arnaud dør av kolera.
  • 9. oktober 1854: Beleiringen av Sevastopol ble startet av de allierte fra Balaklava.
  • 17. oktober 1854: Angrepet på Sevastopol med et bombardement av den allierte krigsflåten uten noteverdige resultater.
  • 25. oktober 1854: Slaget ved Balaklava. Et russisk angrep fra Sevastopol ble stoppet. Slaget så det berømte den lette brigadens angrepet.
  • 5. november 1854: Slaget ved Inkerman. Et nytt russisk angrep for å bryte opp beleiringen ble slått tilbake.
  • 14. november 1854: Stormvær ved Krimhalvøya rammet de allierte meget hardt med store ødeleggelser på deres forsyningsflåtene.
  • 2. desember 1854: Desemberalliansen mellom Storbritannia, Frankrike og Østerrike inngås.

1855[rediger | rediger kilde]

  • 16. januar 1855: Kongedømmet Sardinia går inn i krigen på de alliertes side.
  • 17. februar 1855: Slaget om Eupatoria. Et russisk korps forsøkt å ta den befestede havnebyen nord på Krimhalvøya, men ble slått.
  • 2. mars 1855: Den russiske tsar Nikolaj I døde i St. Petersburg.
  • 22. mars 1855: Ett nattlig tokt av russerne ved Sevastopol ble meget kostbart for begge sider.
  • 8. april 1855: De allierte startet det langvarige bombardementet av forsvarsverkene foran Sevastopol for resten av beleiringen.
  • 5. mai 1855: En fransk-britisk ekspedisjon på førti skip seilte mot Azovhavet, men ble tilbakekalt på ordre av den franske keiseren.
  • 12. – 22. mai 1855: Det første angrepet på Taganrog, et havnested ved Azovhavet. Allierte ble slått tilbake.
  • 19. mai 1855: Canrobert som fransk øverstkommanderende under beleiringen av Sevastopol ble avløst av Pélissier.
  • 22. mai 1855: Fransk-britisk ekspedisjon i Azovhavet mot de russiske forsyningsbasene som ble ødelagt i omkringsliggende byer.
  • 22. – 23. mai 1855: Kampene om Zarogodnaia ved Sevastopol. Nye forsvarsverker ble ødelagt av franskmennene.
  • Juni- 29. november 1855: Beleiringen av KarsKaukasusfronten, inntatt av russerne etter kapitulasjon.
  • 8. juni 1855: Angrepet på fortene foran Malakov. Allierte seier for en pris på over seks tusen døde og sårede.
  • 9. juni 1855: Hjulfregatten HMS «Merlin» for første gang i verdenshistorien ble rammet av sjøminer og lettere skadet nordøst for Kronstadt, Finskebukta.
  • 18. juni 1855: Angrepet på Malakov og Redan ble slått tilbake av russerne. De allierte mistet fem tusen døde og sårede.
  • 20.- 23. juni 1855: Historiens første sveip av sjøminer fant sted utenfor Sveaborg, Helsingfors, da britene tok opp 33 miner.
  • 29. juni 1855: Den britiske øverstkommanderende Raglan dør av dysentri.
  • 7. – 28. juli 1855: Det andre angrepet på Taganrog, de allierte klarte ikke å ta byen.
  • 9. til 11. august 1855: Angrepet på Sveaborg festning utenfor Helsingfors av en allierte flåte.
  • 16. august 1855: Slaget ved Chernaya-elven. Et russisk forsøk på å bryte beleiringen ble en blodig fiasko mot fransk-sardinisk motstand.
  • 19. – 31. august 1855: Det tredje angrepet på Taganrog, et nytt nederlag for de allierte.
  • 28. august 1855: En russisk granat fra Sevastopol truffet et fransk ammunisjonlager i Mamelon fortet som deretter ble totalødelagt.
  • 5. september: Det allierte bombardementet på Malakov forsvarsverkene startet.
  • 7. september 1855: Slaget om Malakov. Et fransk angrep inntok forsvarsverkene foran Sevastopol under et blodig sammenstøt.
  • 8. september 1855: Byen Sevastopol inntas etter 349 dagers beleiring (slaget om Malakov) etter å ha blitt evakuert av russerne.
  • 17. oktober 1855: Angrepet på Kinburn. Et kystfort ødelagt av tre flytende pansrede batterier fra Frankrike.
  • 23. oktober 1855: De allierte avsluttet deres operasjoner i Azovhavet.
  • 29. november 1855: Festningen i Kars tas av russerne.

1856[rediger | rediger kilde]

  • 30. mars 1856: Krigen slutter offisielt med signeringen av Paristraktaten, undertegnet av representanter for Det osmanske riket, Russland, Sardinia, Frankrike, Storbritannia, Østerrike og Preussen. Okkuperte territorier tilbakeføres til Russland. Foruten Bessarabia består det russiske riket intakt. Det osmanske rikets integritet garanteres. Svartehavet demilitariseres.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kinglake (1863:354)
  2. ^ a b Royle. Side 19
  3. ^ Royle. Side 20
  4. ^ Royle. Side 21. Oversettelse ved Wikipedia.
  5. ^ Jelavich, Barbara (2004): Russia's Balkan Entanglements, 1806-1914. Cambridge, England: Cambridge University Press. ss. 118–122. ISBN 9780521522502.
  6. ^ Encyclopædia Britannica: «Crimean War». 1994.
  7. ^ Sweetman (2001:7)
  8. ^ Correspondent (28. mars 1854). «In the House of Lords». The Morning Chronicle: s. 4.
  9. ^ Kinglake (1863:463–4)
  10. ^ War and Peace in the Thinking of Alfred Nobel
  11. ^ Russia / USSR Mines
  12. ^ Mikhail Vysokov: A Brief History of Sakhalin and the Kurils, se også Late 19th and early 20th centuries
  13. ^ Allmayer-Beck/Lessing – Die K.(u.)K. Armee 1848–1914
  14. ^ «jeden Akt und jedes Ereignis, das die Integrität des Osmanischen Reiches in Frage stellt, als Frage europäischen Interesses», W. Gust: Geschichte des Osmanischen Reiches, s. 304
  15. ^ se avsnittet Militær betydning
  16. ^ se avsnittet om reform av det britiske lasarett
  17. ^ Se også Parisfreden i 1856
  18. ^ Bakladingsgeværer kom først i bruk under den amerikanske borgerkrigen, i 1866
  19. ^ blant annet som følge av at britene hadde forsømt opplæring og utdanning
  20. ^ Myatt, F. (1979): The illustrated enencyclopedia of 19th century firearms. Salamander books, New York, side 50
  21. ^ Beauchamp, Ken: History of Telegraphy, Stevenage 2001 s. 103-108.
  22. ^ Judd, Denis: The Crimean War, s. 95
  23. ^ Oversatt fra tysk: „Sie sehen hier entsetzliche, die Seele erschütternde Bilder, sehen den Krieg […] in seiner wirklichen Gestalt mit Blut, Qualen und Tod.“
  24. ^ „Nach dem Krieg hatten die Historiker und die Statistiker das Wort. Wie immer wurden die Zahlen der Opfer maßlos übertrieben. Von 100.000, 500.000, ja sogar 600.000 Toten war die Rede. Es blieb bei 165.000 Opfern, davon waren 104.000 nicht an der Front, sondern an Seuchen und Krankheiten gestorben: 50.000 Franzosen (von 70.000 Toten), 17.000 Briten (von 22.000 Toten), 37.500 Russen (von 73.000 Toten).“, German Werth: Der Krimkrieg s. 309
  25. ^ Крымская (Восточная) война
  26. ^ Nancy Duin und Jenny Sutcliffe: Geschichte der Medizin, Verlag vgs, Köln 1993, ISBN 3-8025-1267-7, s. 79
  27. ^ Nancy Duin og Jenny Sutcliffe; Geschichte der Medizin, Verlag vgs, Köln 1993, ISBN 3-8025-1267-7, s. 79
  28. ^ «Den gamle Severin Løvenskiold var den siste stattholderen i Norge. Løvenskiold hadde inntil 1854 konsekvent arbeidd for en sterk kongemakt, men når Oscar 1. under Krimkrigen ville gå til krig mot Russland, tok den snart 80 år gamle Løvenskiold kongen kraftig i skole i en serie energisk argumenterende brev. I dem påviste stattholderen hvor kunnskapsløse og farlige kongens ambisjoner var, og at de var stikk i strid med Karl Johans linje. Og da truet faktisk Løvenskiold kongen med hvor skarpe reaksjonene ville bli på Stortinget hvis tinget fikk kjennskap til kongens aggressive planer.», fra «1809-1814: grunnlaget for det moderne Norden», artikkel av professor Øystein Rian i Nytt Norsk Tidsskrift, 02/2009, side 169
  29. ^ a b Gjerløw, Olaf: Stattholder Severin Løvenskiold. Oslo: Aschehoug, 1948, s. 205—226.
  30. ^ Weyergang-Nielsen, Arthur: Fra seil til damp. Solum, 1994, s. 53.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bridge & Bullen (2005): The Great Powers and the European States System 1814-1914. Pearson Education: London.
  • Bamgart, Winfried (2002): The Crimean War, 1853-1856. Arnold Publishers ISBN 0-340-61465-X
  • Fletcher, Ian & Ischenko, Natalia (2004): The Crimean War – A Clash of Empires. ISBN 1-86227-238-7
  • Ponting, Clive (2004): The Crimean War. Chatto and Windus. ISBN 0-7011-7390-4
  • Pottinger Saab, Anne (1977): The Origins of the Crimean Alliance. University of Virginia Press ISBN 0-8139-0699-7
  • Rich, Norman (1985): Why the Crimean War: A Cautionary Tale. McGraw-Hill. ISBN 0-07-052255-3
  • Royce, Simon (2001): The Crimean War and its place in European Economic History. University of London Press.
  • Royle, Trevor (2000): Crimea: The Great Crimean War, 1854-1856. Palgrave Macmillan. ISBN 1-4039-6416-5
  • Schroeder, Paul W. (1972): Austria, Great Britain, and the Crimean War: The Destruction of the European Concert. Cornell University Press. ISBN 0-8014-0742-7
  • Offisielle britiske papirer (1855): Treaties between Turkey and foreign powers, 1535-1855. Kompilert av bibliotekaren og vokteren av papirene, Foreign Office.
  • Wetzel, David (1985): The Crimean War: A Diplomatic History. Columbia University. Press ISBN 0-88033-086-4
  • Russell, William Howard (2009): «The Crimean War: As Seen by Those Who Reported It». Baton Rouge LA. :Louisiana State University Press. ISBN 978-0-8071-3445-0
  • Zander, Walter (1971): Israel and the Holy Places of Christendom. Weidenfield & Nicolson.