Colmar von der Goltz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Colmar von der Goltz
Colmar von der Goltz
Colmar von der Goltz
Født 20. august 1843
Keiserriket Tyskland Bielkenfeld, i dag Ivanovka, Øst-Preussen
Død 19. april 1916 (72 år)
Tyrkia Bagdad, Det osmanske rike
Troskap Preussen Preussen
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Tyrkia Det osmanske rike
Tjenestetid 18611911
19141916
Rang Generalfeltmarskalk
Pasja
Enhet Den prøyssiske hær
Militære slag Den østerriksk-prøyssiske krig
Den fransk-prøyssiske krig
Første verdenskrig
*Felttoget i Mesopotamia
Utmerkelser Pour le Mérite med ekeløv
Jernkorset av første klasse
Kroneordenen
Königlicher Hausorden von Hohenzollern
Senere arbeid Døde i felt av flekktyfus

Wilhelm Leopold Colmar freiherr von der Goltz (født 20. august 1843 i Bielkenfeld i Øst-Preussen, død 19. april 1916 i Bagdad) var en prøyssisk generalfeltmarskalk, sakprosaforfatter og osmansk pasja, hvor han var kjent under navnet Goltz Pasja.

Militærkarriere[rediger | rediger kilde]

Goltz var født i Bielkenfeld i Øst-Preussen (senere omdøpt til Goltzhausen, nå Ivanovka i Kaliningrad Oblast) i den lite velstående familien fra uradelsfamlien Goltz. Han vokste opp i familiesetet Fabiansfelde ved Preußisch Eylau som faren hadde kjøpt i 1844.[1] Faren hadde tjent rundt 19 år i en prøyssiske hæren, uten å avansere lengre enn til løytnant, og hans resultater innen landbruket var tilsvarende svake og han døde av kolera under en reise til Danzig (i dag Gdańsk) da Colmar var seks år gammel.[2]

Goltz gikk i i det prøyssiske infanteriet i 1861 som sekondløytnant i 5. øst-prøyssiske infanteriregiment nummer 41 i Königsberg (dagens Kaliningrad).[3] I løpet av 1864 var han på grensetjeneste i Thorn (Toruń), før han begynte på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin, men ble midlertidig trukket ut i 1866 for å delta i Den østerriksk-prøyssiske krig, hvor han ble alvorlig såret i skulderen under slaget ved Trautenau i Böhmen. I 1867 gikk han inn i typografi-seksjonen i den prøyssiske generalstaben, og samme år giftet han seg med godseierdatteren Therese Dorguth som han fikk fem barn med.

Ved utbruddet av Den fransk-prøyssiske krig i 1870-71 var han i staben til prins Fredrik Karl av Preussen, som hadde kommandoen over den andre prøyssiske arme. Goltz deltok i slaget ved Vionville og slaget ved Gravelotte og beleiringen av Metz. Etter Metz' fall, tjenestegjorde han under prins Fredrik Karl under kampene i Loire, herunder det andre slaget om Orléans og slaget om Le Mans.

I årene 1878 til 1883 var Goltz lærer i krigshistorie ved Det prøyssiske krigsakademiet. I 1883 offentliggjorde han sin kjente bok Von Roßbach bis Jena und Auerstedt, hvor han gjennom behandlingen av den prøyssiske militærhistorien rettet indirekte kritikk av keiserriket.

I osmansk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget i Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), anmodet den osmanske herskeren Sultan Hamid om tysk hjelp til å reorganisere den osmanske hæren slik at de ville kunne være i stand ti å stå imot ytterligere avansement fra Det russiske keiserrike. Goltz ble sendt og tilbrakte tolv år i dette arbeidet, som skulle bli materiale for en rekke av hans senere bøker. Etter noen år ble han tildelt tittelen pasja, og i 1895, rett før han vendte tilbake til Tyskland, ble han utnevnt til mushir (feltmarskalk). Han forbedringer med den osmanske hæren var betydelige, og den tyrkiske hæren ble under Den gresk-tyrkiske krig (1897) stansen utenfor Aten bare etter at tsar Nikolaj II av Russland truet den osmanske sultanen med at han ville angripe Det osmanske rike fra det østlige Anatolia med mindre den osmanske hæren stoppet sin framrykning.

Tilbake i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Da han vendte tilbake til Tyskland i 1896, ble Goltz 18. april utnevnt til generalløytnant og kommandant for 5. divisjon i Frankfurt an der Oder, og i 1898 til leder for ingeniør- og pionerkorpset og generalinspektør for fortifikasjon. 27. januar 1900 ble han utnevnt til general i infanteriet og i 1902 sjef for første armekorps i Königsberg. I september 1907 ble han generalinspektør for 6. divisjon i Stuttgart og ble i 1908 utnevnt til generaloberst.

Etter sommermanøvrene i 1911 ble han forfremmet til generalfeltmarskalk, og gikk av med pensjon i 1913 i en alder av 70 år.

I 1911 tok han initiativet til etableringen av Jungdeutschlandbund («Det tyske ungdomsforbundet»), en paraplyorganisasjon for høyreorienterte tyske ungdomsorganisasjoner.

Første verdenkrig - tilbakekalt til tjeneste[rediger | rediger kilde]

Goltz som generalfeltmarskalk

I tysk tjeneste 1914-1915[rediger | rediger kilde]

Da første verdenskrig brøt ut, ble Goltz kalt tilbake til tjeneste og 26. august utnevnt til tysk militærguvernør over det okkuperte Belgia[4] (Kaiserliches Deutsches Generalgouvernement Belgien). I denne posisjonen slo han nådeløst ned på det som var igjen av belgisk motstand mot den tyske okkupasjonen, hovedsakelig snikskyttere og sabotasje mot jernbane- og telegraflinjer. Han hevdet tidlig i september 1914, rett etter at han var utnevnt, at det var en krigsnødvendighet at straffen for slike handlinger både rammet de som var skyldige for dem, men også at denne straffen også rammet uskyldige. 5. oktober 1914 var han enda tydeligere da han beordret at i fremtiden skulle landsbyer i de områder hvor jernbane og telegraflinjer ble ødelagt, skulle nådeløst straffes, uansett om de var skyldige eller ikke i de aktuelle handlingene. Det skulle bli tatt gisler i de landsbyene som lå nær truede jernbanelinjer, og ved første forsøk på å ødelegge jernbane- eller telegraf- eller telefonlinjer skulle gislene umiddelbar bli skutt.[5]

27. november 1914 ble han avløst av general Moritz von Bissing som militærguvernør i Belgia.[4]

I osmansk tjeneste 1915-1916[rediger | rediger kilde]

Etter oppdraget i Belgia ble Goltz militær rådgiver til (den hovedsakelig maktesløse) sultan Mehmet V. Goltz kom ikke vel overens med lederen for den tyske militære legasjonen til Tyrkia, Otto Liman von Sanders, han var heller ikke likte av den reelle makthaveren i den tyrkiske regjeringen, Enver Pasja.

Til tross for de gjensidige uoverensstemmelsene, satte Enver Pasja Goltz i ledelsen for den osmanske 5. arme, for å stoppe den britiske generalen Charles Townshends fremrykning mot Bagdad i oktober 1915. Goltz hadde kommandoen i slaget om Ktesifon - som endte uten en klar seierherre, da begge sider trakk seg tilbake fra slagområdet. Imidlertid, da britene trakk seg tilbake, snudde Goltz sine styrker og forfulgte britene ned langs elven Tigris. Da Townshend stoppet i Kut, slo Goltz en beleiring rundt de britiske styrkene og innledet beleiringen av Kut. På samme måte som Julius Cæsars legioner under slaget ved Alesia, måtte den osmanske 6. arme under kommando av Halil Kut bekjempe et britisk forsøk på å komme garnisonen i Kut til unnsetning, samtidig som beleiringen skulle holdes. Tilsammen forsøkte britene med tre ulike, men feilslåtte angrep med et samlet tap på 23 000 mann, disse slagene var slaget om Wadi, slaget om Hanna og slaget om Dujaila.

Folkemordet på armenerne[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkemordet på armenerne

Soldater fra den tyske spesialstyrken i Midtøsten venter i mai 1916 på Goltz' kiste ved den daværende endestasjonen av Bagdadbanen i Ras al-Ain ved Eufrat (i dagens Al-Hasakah guvernement i Syria)
Enver Pasha taler ved begravelsen av Goltz
Keiser Vilhelm II legger blomster på Goltz' grav i 1917

Da russerne i 1915 rykket inn i det østlige Anatolia, anbefalte tyske offiserer at enkelte deler av den lokale armenske befolkningen der ble ble flyttet, for å unngå et opprør blant disse i ly av den russiske fremrykningen. Da Enver Pasha viste en slik ordre til Goltz, godkjente han denne som en militær nødvendighet. Imidlertid tyder Goltz' senere handlinger for å stoppe de omfattende deportasjonene da han på dette tidspunktet ikke forsto deres betydning i en større sammenheng.[6] I desember 1915 Goltz blandet Goltz seg direkte inn i deportasjonen, og truet med å trekke seg fra kommandoen om ikke deportasjonene ble stanset. Dette er en måleenhet for Goltz posisjon innen Det osmanske rike at han, som en utenlandsk militær offiser, kunne blande seg ikke og påvirke innenrikspolitiske forhold. Han var imidlertid bare i stand å oppholde deportasjonene midlertidig, og oppheve dem bare i Mesopotamia. Det ville vært omtrent uhørt for en soldat å trekke seg fra stilingen i krigstid, og til syvende og sist gjorde heller ikke Goltz det.[7]

I byen Edessa (dagens Şanlıurfa) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre den. Goltz var den nærmeste tyske kommandanten, klarte å forhandle fram en avtale med armenerne om at de skulle godta å bli avvæpnet mot løfte om at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert på et senere tidspunkt.

Død[rediger | rediger kilde]

Goltz døde 19. april 1916 i Bagdad, bare to uker før britene i Kut overga seg. Den offisielle dødsårsaken av flekktyfus, mmen det gikk også rykter om at han skulle ha blitt forgiftet.[8] I henhold til hans testamentet, ble han gravlagt i krigsgravstedet i hagen til det tyske generalkonsulatets sommerresidens i Tarabya ved Bosporus ved Istanbul.[9] Gravlunden her ble året etter utformet av billedhuggeren Georg Kolbe. Her ligger Goltz blant annet sammen med den tidligere generalkonsulen, friherre von Wangenheim og oberst Erich von Leipzig.[10][11]

Med Goltz' død ble de osmanske kommandantene i Mesopotamia avskåret fra tysk militær rådgivning. De lyktes derfor ikke å utnytte strategisk det britiske nederlaget ved Kut. Etter det britiske nederlaget ved Kut tok de seieren for gitt, og rettet uten å oppnå resultater oppmerksomheten mot russerne, i stedet for å angripe britene i i Mesopotamia og i Persia.[10][12]

Ved et tilfelle, døde den britiske kommandanten Frederick Stanley Maude i det samme huset som Goltz 19 måneder senere.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Forsiden på den spanske utgaven fra 1895 av Das Volk in Waffen fra 1883

Fra 1870-tallet og fram til første verdenskrig var han en kjent og lest sakprosaforfatter innen militær historie og strategi. Han var på dette tidspunktet mer lest enn Clausewitz. Særlig i årene han bodde i Berlin var han produktiv og i tillegg til en rekke bidrag til faglitterære tidsskrifter, ga han ut en rekke sentrale fagbøker som Kriegführung («Krigføring», 1895), med tittelen Krieg und Heerführung i utgaven fra 1901, Der Thessalische Krieg («Krigen i Hellas», 1898); Ein Ausflug nach Macedonien («En reise gjennom Makedonia», 1894), Anatolische Ausflüge («Anatoliske reiser», 1896), kart og beskrivelse av Konstantinopels omgivelser, Von Jena bis Pr. Eylau (1907) («Fra Jena til Eylau»). I tillegg er bidraget Stärke und Schwäche des türkischen Reiches, Deutsche Rundschau, bind XXIV, 1 (oktober 1897), s. 104, 106, 109, 110, 118 sentralt.

Særlig er verkene Roßbach und Jena (1883)- ny og revidert utgave: Von Rossbach bis Jena und Auerstadt fra 1906) og Das Volk in Waffen[13] sentrale og begge ble umiddelbart militære klassikere.

I 1911 fikk han Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste for sitt faglitterære virke, og er slik en av få som har Pour le Mérite både som militær fortjenesteorden og som vitenskap og kunstfortjeneste.

Utvalgte verker
  • Feldzug 1870-71. Die Operationen der II. Armee. Berlin, 1873.
  • Angeline. Stuttgart, 1877.
  • Leon Gambetta und seine Armee. Berlin, 1877.
  • Rossbach und Jena. Studien über die Zustände und das geistige Leben der preußischen Armee während der Uebergangszeit von XVIII. zum XIX. Jahrhundert. Berlin, 1883.
  • Das Volk in Waffen, ein Buch über Heerwesen und Kriegführung unserer Zeit. Berlin, 1883.
  • Ein Ausflug nach Macedonien. Berlin, 1894.
  • Kriegführung. Kurze Lehre ihrer wichtigsten Grundsätze und Formen. Berlin, 1895.
  • Anatolische Ausflüge, Reisebilder von Colmar Freiherr v. d. Goltz; mit 37 Bildern und 18 Karten. Berlin, 1896.
  • Krieg- und Heerführung. Berlin, 1901.
  • Von Rossbach bis Jena und Auerstedt; ein Beitrag zur Geschichte des preussischen Heeres. Berlin, 1906.
  • Von Jena bis Pr. Eylau, des alten preussischen Heeres Schmach und Ehrenrettung; eine kriegsgeschichtliche Studie von Colmar Frhr. v. d. Goltz. Berlin, 1907.
  • Jung-Deutschland; ein Beitrag zur Frage der Jugendpflege. Berlin, 1911.
  • Kriegsgeschichte Deutschlands im neunzehnten Jahrhundert. Berlin, 1910-1912.
  • 1813; Blücher und Bonaparte, von Feldmarschall Frhn. v. d. Goltz.. Stuttgart and Berlin, 1913.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Horst Schulz: Der Kreis Pr. Eylau, Verden/Aller 1983
  2. ^ Hermann Teske (1957), 9-10
  3. ^ Hermann Teske (1957), 14
  4. ^ a b Thomas, N. (2003), The German Army in World War I, 1914-15 I, Osprey Publishing, ISBN 1-84176-565-1, s. 9
  5. ^ Martin Gilbert: First World War (2002)
  6. ^ Isabel V. Hull (2005), 276-277
  7. ^ Isabel V. Hull (2005), 286-287
  8. ^ Barker, A. J.: The First Iraq War: 1914-1918, Britain's Mesopotamian Campaign (Enigma Books, 2009), side 228
  9. ^ Kriegsgräberstätte Tarabya, Kriegsgräberstätte suchen, besøkt 24. juli 2014
  10. ^ a b Otto Liman von Sanders: Fünf Jahre Türkei, Scherl, Berlin 1920, s. 169.
  11. ^ Joseph Pomiankowski: Der Zusammenbruch des Ottomanischen Reiches - Erinnerungen an die Türkei aus der Zeit des Weltkrieges. Amalthea, Wien 1928, s. 216f.
  12. ^ Joseph Pomiankowski: Der Zusammenbruch des Ottomanischen Reiches - Erinnerungen an die Türkei aus der Zeit des Weltkrieges. Amalthea, Wien 1928, s. 192-195 og 217.
  13. ^ Das Volk in Waffen. Ein Buch über Heerwesen und Kriegführung unserer Zeit, Berlin 1883
  14. ^ «Colmar Freiherr von der Goltz». The Prussian Machine. Besøkt 23. juli 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Teske, Hermann: Colmar Freiherr von der Goltz: Ein Kämpfer für den militärischen Fortschritt, Berlin, 1957, Musterschmidt-Verlag.
  • Hull, Isabel: Absolute Destruction: Military Culture and the Practices of War in Imperial Germany, Cornell 2005, Cornell University Press.
  • Barker, A. J.: The First Iraq War, 1914-1918: Britain's Mesopotamian Campaign, New York 2009, Enigma Books. ISBN 978-1-929631-86-5
  • Chisholm, Hugh (red.): Goltz, Colmar, Freiherr von der, Encyclopædia Britannica (11. utg.), 1911, Cambridge University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]