Palestina (område)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
FNs opprinnelige delingsplan for Palestina.

Palestina (hebraisk: פלשתינה Palestina, arabisk: فلسطين Filastīn eller Falastīn, se også Kanaan, Israel) er et av mange historiske navn på landområdet mellom Middelhavet og Jordanelven, og diverse tilsluttende landområder øst- og sørover.

1927-1948
Det palestinske flagg
Jerusalem
1 palestinsk pund fra 1929
Palestinsk mynt fra 1927
Pass fra 1927-1948
Palestinsk frimerke fra 1928

Geografi[rediger | rediger kilde]

Grensene til landområdet Palestina har vært definert forskjellig gjennom de siste tre årtusener. I dag regner man typisk territoriene som kontrolleres av Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten som Palestina (altså området fra Akababukten i syd til den libanesiske grensen i nord, og området fra elven Jordan til Middelhavet). Historisk sett har grensen for hva som ble regnet som Palestina gått noe lenger nord, ved elven Qasimiyeh, nå i Libanon.[1] Tidligere ble også områder øst for Jordan-elven regnet med i Palestina, man omtalte da områdene vest for Jordan som Vest-Palestina og områdene øst for Jordan som Øst-Palestina.[2] Alternativt ble betegnelsen Transjordan brukt om det som i dag er staten Jordan, mens Cisjordan ble brukt om områdene vest for Jordan-elven.

Det som i dag regnes til Palestina har av noen tidligere blitt regnet som en del av Syria. Dette kommer blant annet frem i den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919, der de ber om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,» ikke skal deles fra resten av landet.[3]

Området har kyst mot Middelhavet, og grenser mot Egypt, Libanon, Syria og Jordan. Viktige elver og vassdrag er Jordan, Tiberiassjøen og Dødehavet. Området Palestina består av er det hellige land for jødedommen, kristendommen, og islam.

Landskapet i Palestina er varierende. Øvre Galilea er fjellrikt, mens lenger syd i Galilea går landskapet over i lave åser. Åslandskapet fortsetter inn i Judea og Samaria, der Oljeberget er blant de viktigste høydedragene. Mot øst faller så landskapet, og Jordandalen ligger under havets overflate. Også vestover fra Judea faller landskapet ned mot Middelhavet. Syd i Palestina finnes Negevørkenen.[2]

Landområdet Palestina er delt mellom staten Israel og De palestinske territoriene. Israel har en befolkning på syv millioner, av denne er 75% jøder og 20% arabere. De palestinske territoriene er delt i de to områdene Vestbredden og Gaza. Anslagene over antallet palestinere i disse områdene varierer, CIA World Factbook estimerer antallet til 3,9 millioner (2009). I tillegg kommer 187 000 jødiske nybyggere på Vestbredden samt 177 000 israelere i det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Palestinas historie

Statsdannelse[rediger | rediger kilde]

Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين‎, dawlat filastin), offisielt bare Palestina (arabisk: فلسطين‎, filastin), ble grunnlagt ved en unilateral erklæring fra Palestinas frigjøringsorganisasjons side den 15. november 1988, da PLOs nasjonalråd vedtok en frigjøringserklæring. Etter et vedtak i FNs generalforsamling november 2012 er Palestina en «observatørstat uten medlemskap» i FN.[5]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Høsten 2012 var Palestina anerkjent de jure av 132 stater.[6][7][8][9][10] FN-organisasjonen UNESCO vedtok den 31. oktober 2011 å oppta Palestina som fullverdig medlem. 107 stater stemte for medlemskap, 14 mot, mens 52 land avholdt seg fra å stemme.[11][12][13]

Innenfor FNs generalforsamling hadde PLO frem til november 2012 observatørstatus som representant for den palestinske befolkning, men ikke for noen stat. PLO ble således rangert mellom de jure stater og observatørorganisasjoner samt andre observatørenheter.[14]

Den 23. september 2011 leverte president Mahmoud Abbas Palestinas formelle ansøkning om medlemskap som fullverdig FN-medlem til generalsekretær Ban Ki-moon.[15][16] I september 2012 kunngjorde Palestinas president Abbas at han ville be FNs generalforsamling anerkjenne området som en legitim stat, dog uten FN-medlemskap. På denne måten ville de palestinske styresmaktene omgå at USA hindrer en anerkjennelse ved å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Han viste i denne sammenheng til at 133 av FNs 193 medlemsland allerede har anerkjent Palestina som selvstendig stat.[17]

Generalforsamlingen vedtok allerede i 1947 at det burde opprettes to stater – én israelsk og én arabisk – i området. Imidlertid er det tilstrekkelig at ett av de permanente medlemmene i sikkerhetsrådet nedlegger veto mot at landet blir innlemmet i organisasjonen som fullverdig medlem til å forhindre slikt medlemskap, selv om de påkrevde to tredjedeler av generalforsamlingen stemmer for.

Den 29. november 2012 skjedde dette, idet 138 stater, deriblant Norge, stemte for å oppgradere Palestinas status til «observatørstat uten medlemskap» («non-member observer state») i FN. Ni nasjoner stemte mot resolusjonen, mens 41 avholdt seg fra å stemme.[18][19]

Dette er dog ikke ensbetydende med at Palestina ble anerkjent som fullverdig stat. Det finnes også eksempler på land som er anerkjente stater uten medlemskap i organisasjonen, som f.eks. Taiwan.[20][21]

Befolkningstall gjennom historien[rediger | rediger kilde]

Demografen og statistikeren Sergio DellaPergola[22] har gitt et tilnærmet anslag på befolkningen i Palestina vest for elven Jordan i henhold til religiøs fordeling i løpet av de siste 2000 år slik det sett i tabellen nedenfor.

År Jøder Kristne Muslimer Totalt1
0-50 e.kr Majoritet - - ~2 500²
0400-tallet Minoritet Majoritet - >?
1100-tallet Minoritet Minoritet Majoritet >225
1300-tallet (før svartedauden) Minoritet Minoritet Majoritet 225
1300-tallet (etter svartedauden) Minoritet Minoritet Majoritet 150
1533-1539 5 6 145 157
1690-1691 2 11 219 232
1800 7 22 246 275
1890 43 57 432 532
1914 94 70 525 689
1922 84 71 589 752
1931 175 89 760 1,033
1947 630 143 1,181 1,970

1. Tallene er tusener. Totalen omfatter drusere og andre små religiøse minoriteter. 2. Det er ingen konsensus (alminnelig enighet) om befolkningen i Palestina i det første århundret av den kristne tiden. Beregningene strekker seg fra under en million og opp til seks millioner.

I henhold til Alexander Schölch var befolkningen i Palestina i 1850 på omtrent 350 000 innbyggere hvor 30 % levde i 13 byer; omtrentlig 85 % var muslimer, 11 % var kristne og 4 % var jøder.[23]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se f.eks. oppslaget «Palestine» i The New Student’s Reference Work, Chicago 1914
  2. ^ a b «Palestine» i Encyclopedia Britannica, 1911
  3. ^ Reilly, Kevin, red. (2004). «Syrian Congress Memorandum». Worlds of History : A Comparative Reader, 2 (2 utg.). Boston, New York: Bedford / St. Martins's. s. 391-393. ISBN 0-312-40202-3.  [1. We ask for complete political independence for Syria within these boundaries. The Taurus System on the North; Rafah and a line running from Al Jauf to the south og the Syrian and the Hejazian line to Akabia on the south; the Euphrates and Khabur Rivers and a line extending east of Abu Kamal to the east of Al jauf on the east; and the Mediterranean on the west. [...] 8. We ask that there should be no separation of the southern part of Syria, known as Palestine, nor of the littoral western zone, which includes Lebanon, from the Syrian county. We desire that the unity of the country should be guaranteed against partition under whatever circumstances.]
  4. ^ «The World Factbook: West Bank». Central Intelligence Agency. 8. mars 2007. Besøkt 12. mars 2007. 
  5. ^ «General Assembly grants Palestine non-member observer State status at UN» (engelsk). 29. november 2012. Besøkt 2. desember 2012. 
  6. ^ Colum Lynch og Anne Gearan (28. november 2012). «U.N. poised to offer Palestinians ‘non-member observer’ status» (engelsk). The Washington Post. Besøkt 28. november 2012. 
  7. ^ NTB (7. januar 2011). «Chile anerkjenner Palestina». VG. Besøkt 28. november 2012. 
  8. ^ Merco Press: Chile recognized Palestine as an independent state
  9. ^ Yahoo (AFP): Chile recognizes Palestine as 'sovereign' state
  10. ^ Palestine, Palestinians and International Law, Francis A. Boyle, Clarity Press, September 1, 2009, ISBN 093286337X, p19: "As I had predicted to the PLO, the creation of [a] Palestinian State was an instantaneous success. Palestine would eventually achieve de jure diplomatic recognition from about 130 states. The only regional hold-out was Europe and this was because of massive political pressure applied by the United States Government."
  11. ^ UNESCOPRESS (31. oktober 2011). «General Conference admits Palestine as UNESCO Member State» (engelsk). UNESCO. Besøkt 31. oktober 2011. 
  12. ^ Øyvind Grosvold (31. oktober 2011). «Palestinerne blir UNESCO-medlem». NRK. Besøkt 31. oktober 2011. 
  13. ^ Greg Carlstrom (31. oktober 2011). «UNESCO approves Palestinian membership bid» (engelsk). Al Jazeera. Besøkt 31. oktober 2011. 
  14. ^ FNs observatørliste.
  15. ^ «Palestinian leader Mahmoud Abbas makes UN statehood bid» (engelsk). BBC. 23. september 2011. Besøkt 23. september 2011. 
  16. ^ Vibeke Buan (23. september 2011). «Her leverer Abbas FN-søknaden». Aftenposten. Besøkt 23. september 2011. 
  17. ^ NTB (9. september 2012). «Abbas vil på ny be FN anerkjenne Palestina». VG. Besøkt 9. september 2012. 
  18. ^ «Palestinians win implicit U.N. recognition of sovereign state» (engelsk). Reuters. 29. november 2012. Besøkt 30. november 2012. 
  19. ^ Jon Gelius og Svein Vestrum Olsson (29. november 2012). «Palestinerne fikk ja i FN – takker Norge for støtten». NRK. Besøkt 30. november 2012. 
  20. ^ The Associated Press (27. mai 2011). «Top UN official: U.S. veto would block vote on Palestinian statehood» (engelsk). Haaretz. Besøkt 9. september 2011. 
  21. ^ «Palestinian President Abbas 'would accept' UN upgrade» (engelsk). BBC. 8. juni 2012. Besøkt 1. oktober 2012. 
  22. ^ DellaPergola, 2001, side 5.
  23. ^ Scholch, 1985, side 503.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • DellaPergola, Sergio: Demography in Israel / Palestine: Trends, Prospects and Policy Implications. 2001.
  • Schölch, Alexander: Palestine in Transformation, 1856-1882: Studies in Social, Economic and Political Development. (Oversatt fra engelsk). 2006. ISBN 0-88728-3071
  • Schölch, Alexander: The demographic development of Palestine, 1850-1882. International Journal of Middle East Studies, Vol. 17, No. 4, Nov 1985. Sidene 485-505. New York, New York/Cambridge, England.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Pro-palestinske[rediger | rediger kilde]

Pro-israelske[rediger | rediger kilde]

Uavhengige[rediger | rediger kilde]