Form følger funksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Form følger funksjon var en parole i arkitektur- og designteori i 1930-årene, og særlig i årene etter den andre verdenskrig, knyttet til funksjonalisme.

Historie[rediger | rediger kilde]

Louis Sullivan

Parolen ble lansert av den amerikanske arkitekten Louis Sullivan i 1896 i artikkelen «The tall office building artistically considered».[1] Artikkelens formulering lyder «form ever follows function». Parolen tilskrives ofte, men feilaktig, til Sullivans landsmann Horatio Greenough, en amerikansk nyklassisistisk billedhugger med interesse i arkitektur, som mer enn 50 år tidligere kom med lignende tanker. I USA var slagordet i hyppig bruk fra 1930-årene, i Europa fra slutten av 1940-årene. Etter alt å dømme var det arkitekten Arne Korsmo, som gjorde parolen kjent her i landet.[2]

Teorien[rediger | rediger kilde]

Teorien bak parolen gikk ut på at det ikke fantes estetiske problemer i seg selv. Problemene eksisterte ifølge denne tankegangen kun som en del av funksjonelle problemer: designernes oppgave var å finne den angivelig iboende funksjonelle løsningen der det funksjonelle og det estetiske fantes i en slags preetablert harmoni, dvs. der form fulgte funksjon. Man mente at parolen sammenfattet naturens eget designprinsipp siden alle naturformer angivelig var bygd på dette prinsippet.

Designteorien[rediger | rediger kilde]

Designteorien, som parolen «form følger funksjon» var en slagkraftig sammenfatning av, førte bl.a. til radikal omveltning innen designpedagogikken, i det den avviste og forkastet den tradisjonelle tanken om pedagogisk verdi av forbilledlige, normative løsninger. Allerede i 1919 innførte den tyske designskolen Bauhaus denne anti-normative designpedagogikk, dog uten at selve slagordet da var kjent. Fra 1960-årene har parolen i stigende grad blitt kritisert, både som designdoktrine, som tolkning av funksjonalismen og som grunnlag for designpedagogikken. Eksplisitt avvisning av parolen stod sentralt i den ettermodernistiske funksjonalisme-kritikken som rehabiliterte forbildenes rolle i designprosessen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The tall office building artistically considered»
  2. ^ Teigen, Karl. “Nye sølvarbeider.” Bonytt 1949: 81-85.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]