Armenias historie

Armenias utstrekning gjennom tidene

Hovedartikkel: Armenia

Armenias historie går flere tusen år tilbake, og dekker et større område enn dagens Armenia. Det historiske Armenia omfatter også store områder i dagens østlige Tyrkia, og disse blir også i politiske sammenhenger innen enkelte kretser omtalt som Vest-Armenia eller det armenske høylandet. Det historiske Armenia omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Den tidligste historien

Armenia hadde sin største utstrekning under Tigranes den store

Armenia er et meget gammelt land med røtter tilbake til 4000 f.Kr. og regnes å være verdens eldste land. Selve armenernes historie går tilbake til 10 000 f.Kr.

I gammel tid var området en del av riket Urartu, hvis språk urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk.

Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Lilleasia. På 500-tallet f.Kr. ser innbyggere i området ut til å ha begynt å tale dette språket. Språket har lånt flere ord fra urartisk.

Armenere nevnes i greske og persiske kilder i århundrene før Kristus. Som statsdannelse har det røtter helt tilbake til antikken og kan ha hatt sin vugge ved Vansjøen i dagens Tyrkia. Det nevnes i historiske kilder første gang av Dareios I av Persia i hans beskrivelser av erobringen av landet. Orontidenes dynasti regjerte fra 600 f.Kr. og var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring da landet lå i krysningspunktet mellom Roma og Partia.

Landet nådde sin største utstrekning en kort periode i årene mellom 95 og 66 f. Kr. under Tigranes den store. For en kort stund var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.Kr., men allikevel ikke mistet sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.Kr.. Senere, rundt Kristi fødsel kom Armenia under romersk kontroll fram til det armenske Arsacid-dynastiet ble etablert. Landet ble da mer orientert vestover, både politisk, filosofisk og religiøst.

Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Armenia kristnet

Armenia i perioden 299-387 e. kr.

Landet ble kristnet i 301 e.kr., som det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Roma. I følge tradisjonen ble kirken i Armenia etablert av to av Jesu apostler: Taddeus og Bartolomeus som skal ha misjonert i landet mellom år 40 og 60.

Den armenske ortodokse kirke, som fortsatt er landets viktigste trosamfunn eksisterer, er en av de Orientalske ortodokse kirker og er etter Konsilet i Kalkedon uavhengig av både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.

I de følgende århundrene var den armenske kulturen under press, og med støtte fra kongen utviklet Mesrop Mashtots blant annet et eget armensk alfabet. Dette førte til en ny periode med armensk vekst og framgang, ikke minst kulturelt. Senere prøvde den Sasaniske Yazdegird II av Persia, som på dette tidspunktet hadde en viss kontroll over landet, å innføre Zoroastrisme for slik å knytte det nærmere sitt styre, men dette møtte stor folkelig motstand og utløste et opprør, og måtte oppgis. Opprøret førte til et stort slag 26. mai 451 ved Avarayr ved Vaspurakan, hvor 200 000 soldater, bestående blant andre av såkalte udødelige og utstyrt med krigselefanter ble satt inn mot 66 000 opprørere og knuste disse militært, men førte likefult til at armenerne ble garantert religionsfrihet. Slaget er derfor i ettertid av armenerne husket som et av de største slag i deres historie.

Middelalderen

Armenia under Bagraton- dynastiet rundt år 1000

I 591 beseiret keiser Maurikios perserne og sikret, sammen med Herakleios seire i 631, området under Det bysantinske riket, men i 645 ble største delen av området erobret av det muslimske, arabiske kalifatet. Men den armenske tilstedeværelsen var fortsatt stor innen Det bysantinske riket, og flere keisere hadde armensk bakgrunn.

Utover mot 800-tallet vokste særlig Bagraton-dynastiets makt og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Den senere kong Ashot I fra denne familien ble etter en krig mot de arabiske emirene, anerkjent både av kalif av Bagdad (i 885)og den bysantiske keiseren (i 886) som selvstendig konge av Armenia. Etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon ble Armenia igjen selvstendig. og det ble bygget en ny hovedstad, Ani, i 964, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200 000 innbyggere. Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode, og øke sin innflytelse på bekostning av naboområdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Det bysantiske riket inntok Ani i 1045, mens Seldsjukkene tok byen i 1064.

Etter slaget ved Manzikert i 1071 kom det meste av Armenia og Anatolia under tyrkisk kontroll og dannet grunnlaget til Det osmanske riket. I århundrene som fulgte rivaliserte tyrkiske og georgiske makthavere om kontrollen over Armenia, etter hvert også perserne. På grunn av områdets viktig strategiske beliggenhet, ble Armenia stadig slagmark for ulike storpolitiske interesser i området. I årene mellom 1513 og 1737 skiftet makten over Jerevan 14 ganger mellom perserne og tyrkerne. I 1604 og 1605 deporterte Abbas I av Persia det meste av den armenske befolkningen bort fra Ararat-dalen og de omkringliggende områdene.

Nyere tid

Armenia innen Det russiske keiserrike, grensene 1828–1840

I Turkmantsjaj-traktaten etter den russisk-persiske krig (1826-1828) ble de områder som inntil da hadde vært under persisk kontroll, blant annet Jerevan og Sevansjøen, innlemmet i Det russiske keiserrike. Det området som i dag utgjør Armenia ble benevnt Jerevan-provinsen. Utover på 1800- og 1900-tallet, søkte de storrussiske ambisjoner mot å kunne etablere isfrie havner nærmere Middelhavet, noe som resulterte i en rekke russisk-tyrkiske kriger. Ved krigen i 1828-29 førte dette til at et armensk område ble avstått fra Det osmanske rike til Det russiske keiserriket, mens det vestlige Armenia forble under osmansk kontroll. Også armenerne i dette området deltok i nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike. I 1839 hadde situasjonen bedret seg noe for armenerne etter reformarbeidet under Abdülmecid, men senere sultaner, som Abd-ul-Hamid II stoppet dette reformarbeidet og gjennomførte etter et mindre armensk opprør i Bitlis-provinsen hadde blitt brutalt slått ned, massakre i årene 1894–1896, som Hamidian-massakren i 1894 som skal ha tatt livet av 80 000 – 300 000 armenere.

Første verdenskrig

Den tyrkiske offensiven inn i Kaukasus i 1918

Utfyllende artikkel: Kampene i Kaukasus

Under første verdenskrig ble Armenia i den første delen av krigen hovedsakelig berørt som oppmarsjområde for russiske soldater som rykket inn i Tyrkia. Fram til 1917 foregikk kamphandlingene inne på tyrkisk territorium.

Men da Den russiske revolusjonen brøt ut i februar 1917, trakk de russiske styrkene seg tilbake fra hele området. I Armenia ble det et maktvakuum som etter hvert ble først fylt ved at statene i området prøvde å dannet en felles statsdannelse, Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Men krigen med Det osmanske riket og de indre motsetningene innen denne føderasjonen var for store, slik at Armenia dannet Den demokratiske republikken Armenia i mai 1918, og ved fronten ble de russiske soldatene etter hvert avløst av en styrke som besto av armenske frivillige og militsgrupper. Senere ble denne styrken forsterket av en britisk styrke fra Mesopotamia, kalt Dunsterforce, under ledelse av general Lionel Dunsterville.

Utover i 1918 utnyttet de tyrkiske styrkene den allierte svekkelsen på dette frontavsnittet og rykket inn i Kaukasus helt fram til Baku, og besatte slik også Armenia. Men som en følge at tyrkerne var på den tapende siden i krigen, måtte de samme høst trekke seg tilbake og Den demokratiske republikken Armenia ble anerkjent som selvstendig stat ved freden i Sèvres.

Folkemord på og av armenere

Armenske sivile i Mezireh i 1915 på vei til fengsel under væpnet tyrkisk bevoktning

Utfyllende artikkel: Folkemordet på armenerne

I kjølvannet etter massakrene i 1894-1896, førte et opprør mot tyrkerne under første verdenskrig til blodige tyrkiske straffeekspedisjoner i perioden fra 1915 til 1919, hvor det er anslått at mellom 400 000 – 1,5 million armenere døde eller ble drept under massedeportasjene som skjedde under første verdenskrig, kjent som folkemordet på armenerne. gjennom etnisk rensning av disse områdene som følge av at armenske væpnede organisasjoner som kjempet for en selvstendig Armenia og flere armenere som hadde støttet og samarbeidet med russere mot det osmanske riket. Tyrkia benekter fortsatt at dette var massakre, men at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.

Samtidig anklages Armenia for flere massakrer og folkemord på aserier, også kjent som Aserbadsjan tyrkere. dette gjelder i perioden 1905-1907, som karakteriseres som massakrer eller folkemord på aserier. I det som ofte betegnes som Mars-massakrene(Aserbajdsjansk: Mart soyqırımı) ble opptil 12 000 i Baku og området rundt i løpet av den korte perioden fra 18.mars 1918 til 2.april 1918 aserier og andre muslimer drept i Baku og området rundt mellom 30.mars og 2.april 1918..

Aserbajdsjan betegner offisielt hendelsene somsoyqırım ('folkemord')., mens Armenia benekter at dette var et folkemord. 27.mars 2012 vedtok senatet i New York en resolusjon der 31.mars ble proklamert som minnedag for Aserbajdsjanere som ble drept i 1918 og beskrev Mars-massakrene som et folkemord utført av armenere og russere .

Sovjettiden

Den røde armé rykker inn i Jerevan i 1920

I september 1920 rykket tyrkiske revolusjonære grupper inn i Jerevan, og en våpenhvile 18. november ble det i desember tegnet en fredsavtale mellom Den demokratiske republikken Armenia og det nye Tyrkia under ledelse av Kemal Atatürk.

På samme tid rykket rykket sovjetiske Den røde armé inn i landet, grensene ble krysset 29. november og 4. desember rykket de sovjetiske styrkene inn i Jerevan. Dagen etter kom den såkalte Armenske revolusjonskomite, som vesentlig besto av armenere fra Aserbajdsjan. Den påfølgende dagen kom Feliks Dzierżyńskis hemmelige politi Tsjeka og sørget for at Den demokratiske republikken Armenia opphørte å eksistere.

Den armenske sovjetrepublikk ble proklamert, og i mars 1922 ble denne en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fram til 1936. Da ble denne delt i tre sovjetrepublikker, og Armenia fortsatte som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Striden med Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk om Nagorno-Karabakh fra 1988 og videre framover var en viktig faktor som bidro til de spenningene som gjorde at Sovjetunionen til slutt gikk i oppløsning.

Dagens Armenia

Kart over den armenske okkupasjonen av Nagorno-Karabakh og omkringliggende områder

Stridigheter med nabolandet Aserbajdsjan om enklaven Nagorno-Karabakh har fortsatt. 10. desember 1991 sluttet befolkningen seg til løsrivelse fra Aserbajdsjan i en folkeavstemning som angivelig ble boikottet av den muslimske befolkningen, som i begynnelsen av 90-tallet utgjorde ca. 1/4 av del befolkningen . Et sovjetisk forslag om økt selvstyre ble avvist av begge parter, og full krig brøt ut med armensk militær seier. I februar 1992 massakrerte armenske soldater 613 sivile aserier, inkludert 108 kvinner og 63 barn, i byen Khojali i det som senere ble omtalt som Khojalymassakren. Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene 12. mai 1994 en uoffisiell våpenhvile som fortsatt er i kraft. Situasjonen mellom de to landene er imidlertid svært spent.

Området som idag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status. Armenia har til tross for kritikk og flere resolusjoner fra FN ikke vært villig til å trekke sine styrker ut av Nagorno-Karabakh og gi dette området tilbake til Aserbajdsjan.

Selv om Armenia geografisk ligger i Asia har det tradisjonelt orientert seg vestover og har i dag nære kulturelle forbindelser med Europa. For eksempel er Armenia medlem av flere europeiske organisasjoner slik som fotballforbundet UEFA, og deltar også i Eurovision Song Contest. Landet ble også tatt opp som medlem av Europarådet samtidig med Aserbajdsjan i 2001.