Armenias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tatev Armenia.jpg
Matenadaran Armenian alphabet.jpg

Armenias historie dekker et større område enn dagens Armenia. Det historiske Armenia omfatter også store områder i dagens østlige Tyrkia, og disse blir også i politiske sammenhenger innen enkelte kretser omtalt som Vest-Armenia eller Det armenske høylandet. Det historiske Armenia omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes å være verdens eldste land, og selve armenernes historie går trolig tilbake til 10.000 f.vt. Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Som statsdannelse har dagens Armenia røtter helt tilbake til antikken og kan ha hatt sin vugge ved Vansjøen i dagens Tyrkia. Landet nevnes i historiske kilder første gang av Dareios den store av Persia i hans beskrivelser av erobringen av landet. Orontidenes dynasti regjerte fra 600 f.vt. og var noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av de ulike stormaktene.

Den tidligste historien[rediger | rediger kilde]

Det armenske høylandet[rediger | rediger kilde]

Armenian Highlands.jpg

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Ariere[rediger | rediger kilde]

Ar - Mytologi[rediger | rediger kilde]

Armenia blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen. Armenerne er et folk med en meget lang historie. Armenia består av rotordet Ar, som betyr Ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. I tillegg kommer men/man, som betyr menneske, samt endelsen -ian, som betyr "fra" eller "tilhører". Man kan derfor med rette anse armenerne som ariere (ar-i-ere).

Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv. Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for urartiernes hovedgud Khaldi i Urartu (Ararat).

I kontrast til dette opptrer "char" i den armenske liturgi i Badarak, deriblant i Hayr Mer/Fader vår, hvor formen "char-e" betyr "det/den onde", slik som i fri oss fra det/den onde. Roten i dette ordet er laget av den negative prefiksen "ch", som betyr "ikke" og ordet "ar". Det vonde på armensk betyr med andre ord å ikke skape, eller å forårsake ødeleggelse og skade det som er skapt. På sumerisk tilsvarer dette ma, eller ma på egyptisk Maat og ma eller wu, slik som i wusun, samt tao, på kinesisk. Urgy på gresk betyr å skape eller produsere.

Swastikaen blir i Armenia kalt “vardan“, “arevakhach” og “ker khach”, og er det gamle symbolet for lys og liv. Swastikaen er et viktig symbol i hele Eurasia og trer også frem i de neolittiske kulturene som oppsto i Sørvest Asia. Den tidligste kjente swastikaen har blitt funnet Mezine, Ukraina, og er 12.000 år gammel. Den minner om en flyvende stork, som på armensk heter Aragil på armensk og som blir ansett for å være budbringeren til den armenske mytologiske kongen Ara den vakre, også kjent som Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, samt den som forsvarer åkrene, og to storker symboliserer solen.

Aratta[rediger | rediger kilde]

Aratta er et mytisk og eventyrland som opptrer i sumerisk og mesopotamisk mytologi og myter som forteller om Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og antagelig legendariske konger i Uruk som også nevnes i den sumeriske kongeliste. Det er blant annet et fabelaktig rikt sted, fylt med gull, sølv, lasursteiner og andre kostbare materialer, samt dyktige håndverkere å behandle dette. I tillegg er det hjemstedet til gudinnen Inanna, som overførte sin tilhørighet fra Aratta til Uruk, som synes å ha erobret Aratta.

Aleppo[rediger | rediger kilde]

Aleppo, som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Aleppo, som betyr lys, et navn som stammer fra armensk arev, som betyr sol, ble bebodd på 5000-tallet f.Kr. Byen, som av akkadierne gikk under navnet Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, og har blant annet blitt beskrevet som Eblas alterego. Folket i Ebla, som er kjent for Eblait-tavletne, et arkiv på omlag 20,000 leirskrifttavler datert fra rundt 2250 f.Kr., skrev på eblaittisk, men benyttet seg av sumerisk skrift. Eblaittisk, som nært beslektet med pre-sargoisk akkadisk, er et av de tidligste semittiske språkene.

Arbil[rediger | rediger kilde]

Arbil, også skrevet Erbil eller Irbil, eller det kurdiske Hewler, som betyr stedet hvor solen blir dyrket, er en av de eldste bebodde byene i verden. Navnet er hurrisk. Navnet Arbil ble nevnt i en rekke sumeriske skrifter som Arbilum, Orbelum eller Urbilum. Byer som Akra og Dei bala er byer som betyr det samme.

Arinna[rediger | rediger kilde]

Arinna var hovedkultsenteret for hettittenes solgud, Arinniti, også kjent som UTU Arinna, solgudinnen Arinna, i nærheten av Hattusa, hettittenes hovedstad. Det var den viktigste av de tre viktige solguddommer i den hettittiske panteon, ved siden av UTU nepisas, himmelsolen, og UTU taknas, jordsolen. Hun ble ansett for å være den ledende guden, utskiftbar med hennes mann, den hurrittiske tordenguden Teshub. Hun ble etter hvert synkretisert med den hurrittiske gudinnen Hebat.

Folket[rediger | rediger kilde]

Nakh-folket[rediger | rediger kilde]

Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. De eldste sporene av kultur i regionen dateres til den neolittiske perioden. Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk "opphavets sted", en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.  

Mange obskure eldre språk og folk blir ansett som nakh, hvor av mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til ersh, eller ar, folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig i Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Aserbaijan. Hovedstaden til er folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.

Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det partiske imperiet, og trolig ennå lenger tilbake i tid. 

Alaroidene[rediger | rediger kilde]

Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur, som betyr ild/gnist på armensk, og er det samme som ar. Hurrierne (Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som befant seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Syria, hurriernes arnested, ansees som et viktig sted historisk sted.

Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne ogegypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.

Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.vt., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), på assyrisk også kjent som hurritter, i den hurro-urartiske språkfamilien.

Enkelte lingvister, slik som Igor M. Diakonoff og S. Starostin, ser likheter mellom disse og den nordøst-kaukasiske språkfamilien og plasserer dem i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk og som synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt medhaplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er. Ifølge sumererne, som har sin bakgrunn i Samarra kulturen i nord, er Aratta, eller armenerne, i det armenske høylandet deres stamfedre.

Man regner med at haplogruppe J2 befolkning, som inkluderer de ulike sivilisasjonene i det armenske høylandet, hvor den oppsto, samt et belte av kulturer som strakk seg fra Italia i vest til India i øst, sammen med folk med haplogruppe E, G og J1 tok del i utviklingen av det neolittiske jordbruket og senere husdyrhold og metallurgi. Mens dem med haplofruppe J2 fortsatte med jordbruk gikk dem med J1, som i dag som oftest er å finne blant semitter, samt noen kaukasiske pastoralister i Kaukasus, over til dyrehold.  

Proto-nordøst kaukasisk hadde mange ord for jordbruk, og flere, inkludert Johanna Nichols, argumenterer for at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruket. De hadde blant annet ord for konsepter som åk, samt frukttrær som eple og pære, noe som indikerer at jordbruk allerede var velutviklet da protospråket brøt opp.  

Mange gamle mediterreanske og sørvestasiatiske sivilisasjoner, inkludert sumererne, hattittene, hurri-urartierne, etruskerne, minoerne, grekerne, fønikerne, og deres karthaginske avløper, israelittene, romerne, assyrerne og perserne, blomstret i territoriene hvor haplogruppe J2 var tilstede og alle de store sjøfarende sivilisasjonene fra bronsealderen til jernalderen var dominert av folk som inkluderte haplogruppe J2.  

I begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Portasar[rediger | rediger kilde]

Portasar, på tyrkisk kjent som Göbekli Tepe, er det eldste menneskelagde hellige stedet i verden, som ennå har blitt oppdaget. Portasar er bygget på det høyeste punktet av en utstrakt fjellrekke omkring 15 km nordøst for byen Şanlıurfa (tidligere Urfa) i det sørøstlige Tyrkia. Det er som en katedral bygget på toppen av en ås, som pilegrimer besøkte fra flere hundre kilometers avstand. Stedet er lett gjenkjennelig for sine T-formede søyler eller monolitter, som er dekorert med tilskårne relieffer av dyr og abstrakte piktogrammer, som representerer hellige symboler kjent fra neolittiske hulemalerier.

Portasar ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, som vil si før man gikk over til å bli bofaste, omkring 10.000 f.Kr. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet, omkring 9000 f.Kr. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Bein fra lokale dyr slik som hjort, gaseller, gris og gjess indikerer at rituelle festmåltider, og kanskje hellig ofring, ble praktisert her. Stedet blir ansett som særlig viktig ettersom det endrer vår forståelse av utviklingen av samfunnet. Stedet viser at oppføringen av monumentale komplekser var mulig innenfor jegersamler samfunnet, og ikke kun i de bofaste jordbrukssamfunnene slik man tidligere antok, noe som kan tyde på at templene kom før byene.

Ikke kun er Portasar kjent for sine store dimensjoner, men eksistensen av flere pilarhelligdommer uten tegn på beboelse gjør stedet unikt. Mens strukturene primært er templer har det også blitt funnet mindre bygninger, men på tross av dette er det klart at området først og fremst hadde kultisk og ikke beboelsesmessig betydning. Det blir antatt at en eliteklasse av religiøse ledere hadde overoppsyn med det arbeidet som ble utført her og senere kontrollerte de seremoniene som fant sted, noe som ville gjøre stedet til det eldste kjente stedet for en prestekaste. Det er samtidig klart at dyr og andre motiver er fredelige og ikke gir indikasjon på organisert vold eller jakt.

Det er ingen sammenlignbare monumentale komplekser fra denne tiden. Nevalı Çori er 500 år senere, dets T-formede pilarer langt mindre og dets helligdommer plassert inne i en landsby, mens Jeriko mangler artistisk fortrinn eller storskala skulpturer og Çatal höyük, som viser spredningen av den neolittiske revolusjonen inn i Europa via Balkan, er hele 2000 år yngre.

Det spekuleres på om stedet spilte en nøkkelrolle i overgangen til jordbruket. Den nødvendige samfunnsorganisseringen trengt for å skape disse strukturene gikk hånd-i-hånd med oppstarten av jordbruket. Det har ikke blitt funnet kultiverte hvete her, men DNA analyser av moderne hvete sammenlignet med vill hvete har vist at dets DNA er nærmest til vill hvete funnet på fjellet Karaca Dağ 30 km vekk fra stedet, noe som har ført til den antagelse at dette er stedet hvor moderne hvete først ble kultivert.

Mye indikerer på at det var her, i området rundt fjellet Karaca Dağ, mange ulike frøtyper gikk fra vill til kultivert form. Dette kan bety at dette var det første neolittiske området. Mobile grupper i området kan ha blitt tvunget til å samarbeide med hverandre for å forsvare tidlige konsentrasjoner av ville frø fra ville dyr, flokker av gaseller og esler, noe som ville ha ført til en tidlig samfunnsorganisering av ulike grupper i området med Portasar som kultsenter.

Jordbruket startet ikke som en småskala i form av spredd og individuell hagekultivering, men som en umiddelbar storskala samfunnsorganisering. Man hadde her drevet jordbruk; generasjoner av lokalbefolkning hadde flyttet stein og plassert dem i hauger for å rydde plass; hvor av mye arkeologiske bevis har blitt ødelagt. Den massive sekvensen av ulike lag suggests flere årtusener med aktivitet, som kanskje strekker seg så langt tilbake som til den mesolittiske perioden.

Den eldste bosettingslag (stratum III) inkluderer monolittiske pilarer forbundet via murer som danner sirkulære eller ovale strukturer. Man har gravd ut fire slike bygninger, med diameter på mellom 10-30 m. Geofysiske målinger indikerer eksistensen av 16 flere slike strukturer. Pre-Pottery Neolithic A (PPNB) bosettinger har blitt datert til 9000 f.Kr. Stratum II, datert til Pre-Pottery Neolithic B (PPNB) (7500 – 6000 f.Kr.), har vist flere tilstøtende rektangulære rom med polerte kalkgulv, som minner om romerske terrazzo gulv. Det siste laget består av sediment deponert som resultat av jordbruksaktivitet.

Husene eller templene er runde megalittiske bygninger. Murene er laget av uarbeidet tørr stein og inkluderer flere T-formede monolittiske pilarer av kalkstein som er opp til 3 meter høye, som det har blitt funnet lignende av i Nevalı Çori og Nahal Hemar. Andre større par av pilarer er plassert i sentrum av strukturene. Det er indikasjoner på at strukturene hadde tak. Det sentrale paret kunne ha båret dette taket. Gulvene er laget av terrazzo (brent kalkstein), og det er en lav benk langs med hele den utvendige muren.

Under tiden for oppbyggingen av disse T-formede søylene, før tusener av år med besetting og kultivering, var det omkringliggende landet mye mer fruktbart enn det er nå og kapabel til å opprettholde en større variasjon av livsformer. Stedet mistet sin betydning og ble forlatt omkring 8000 f.vt. Gjenstandene som nå dukker opp er karakterisert ved Byblos spisser og flere Nemrik-spisser, samt Helwan og Aswad-spisser. Jordbruket og dyreholdet brakte med seg nye realiteter for menneskene i området og symbolene på de T-formede pilarene mistet sin betydning. Men området ble ikke kun etterlatt. I stedet ble det begravd under 300-500 kubikkmeter med jord. Det er ukjent hvorfor, men det bevarte monumentene for ettertiden.

Det blir spekulert på om stedet var et sentralt senter for en dødskult. De utskårne dyrene kan ha blitt laget der for å forsvare de døde. Ingen graver har blitt funnet så langt, men kan komme til å bli funnet under de hellige sirklede gulvene. Det blir antatt at det var sjamanistiske praksiser og at de T-formede pilarene representerer mytiske skapninger, kanskje stamfedre, mens fullt utviklet tro på guder kun utviklet seg senere i Mesopotamia, assosiert med templer og palasser, noe som korresponderer med en sumerisk tro på at jordbruk, dyrehold og veving hadde blitt brakt til mennesket fra det hellige fjellet Du-Ku, den hellige jordhaugen, som var befolket av Annuna-guder, som var veldig gamle guder uten individuelle navn.

Anunnaki, som betyr dem av kongelig blod, er en gruppe sumeriske, akkadiske og babylonske guddommer. Mens anunnakiene betegnet guddommer på jorden og i underverden betegnet Igigi dem som var mer himmelske. I Descent of Inanna to the Nether World blir Anunnaki identifisert som de syv dommerne i underverden.

Ashnan og Lahar[rediger | rediger kilde]

Ashnan er en mesopotamisk korngudinne, som i starten lever i Du-Ku. Hun ble sammen med sin bror, kvegguden Lahar, som også lever i Du-Ku, sendt av Enlil og Enki fra himmelen til jorden for å forsyne Anunakiene med mat og klær. Mens Lahar passer på at dyrene får føll passer Ashnan på at vekstene får gro. Men etter at Ashnan og Lahar hadde spist og drukket for mye så de ikke lenger kunne produsere ble menneskene skapt for å fortsette produksjonen. De to jordbruksguddommene blir fulle og begynner å slåss. Enlil og Enki løser konflikten, på tross av at det ennå er ukjent hvordan.

Før Ashnan og Lahar eksisterte hadde gudene verken klær eller mat. De spiste ville planter og drakk vann ettersom de fant det, slik som dyrene og de første menneskene. Deretter begynte med å skape kveg og korn. Etter dette hadde de melk og mat, men forble ufornøyde. De skapte derfor menneskene for å ta vare på kornet og kveget. Gavene til Lahar og Ashnan ble også gitt til menneskene. Sivilisasjonens gaver var nå gitt til gudene og menneskene. Men fritid gikk kun til gudene, mens menneskene måtte arbeide for gudene. Begge brukte klær og spiste mat, men menneskene hadde i oppgave å avle dyr og lage mat og klær.

Den neolittiske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Khabur[rediger | rediger kilde]

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri. Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Det blir generelt antatt at proto-armensk talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Lilleasia fra omkring 1200 f.vt., og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, men andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.

Folket som hadde stått bak den neolittiske flyttet etter hvert som de hadde oppdaget hvordan man kunne irrigere vann også ned til lavlandet i det sørlige Irak, eller Mesopotamia. Samarra i provinsen Salh ad Din i Irak, ved elven Tigris, 120 km fra hovedstaden Bagdad, er utgangspunktet for sumererne. Samarra omkring 6000 f.vt.

Kura araxes[rediger | rediger kilde]

Kura–Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), også kjent som tidlig trans-kaukasisk kultur, var en sivilisasjon som eksisterte I det armenske høylandet. Den hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen,som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna kulturene. Den hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus. I etterkant av Kura Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, oppsto Trialeti kulturen, som var en kulturhorisont med god forbindelse med kulturen i den fruktbare halvmåne som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.vt. Den ekspanderte i alle retninger. Det blir antatt at dens sørlige ekspansjon skyldes hurrierne og Mitanni.

Hamoukar[rediger | rediger kilde]

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i Nordøst Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Sumererne[rediger | rediger kilde]

Sumererne talte sumerisk, som trolig tilhører den alaroidiske språkfamilien, som også inkluderer hurrourartisk, som vil si språket som ble talt av hurrierne og urartierne som levde i det nordlige Mesopotamia og som de delte den samme kulturen med. De hadde sin opprinnelse i det nordlige Mesopotamia og er tilknyttet Y-DNA haplogruppe J2, som blir sett på som jordbruksmarkøren, en av de gruppene som først gjennomførte den neolittiske revolusjonen, med opprinnelsessted i det nordøstlige Anatolia. Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til Samarra, eller Tell sawwan, perioden i nord (5700-4900 f.vt.). De ankom det sørlige Mesopotamia etter at de i den nordlige delen av Mesopotamia hadde lært å irrigere vann, samt utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisering for mobilisering av arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde det mulig for dem å overleve i et vanskelig miljø.

Modegudinnen[rediger | rediger kilde]

Ma[rediger | rediger kilde]

Ma var en frygisk lokal guddinne i den hurrittiske byen Kummanni, også kjent som Comana, i kongedømmet Kizzuwatna i Kappadokia, samt et frygisk alternativt navn for Kybele (Hebele), viss navn stammer fra den hurrittiske gudinnen Hebat. Mami / Mama var en guddinne i det babylonske episke verket Atrahasis og i andre skapelsesmyter, mens den egyptiske gudinnen Maat er det egyptiske konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral og rettferdighet. Ma er et sumerisk ord som betyr land og ble i sumerisk mytologi også brukt om det det første land, urlandet, men men blir også benyttet i ord som matrimoni, som betyr ekteskap, matriark og matriarki.

Maat var personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, også kalt ast, og som er rotordet til både øst og påske (easter), årstider og handlingene til både dødelige og guddommer. Hun lagde orden i universet fra kaoset som eksisterte i skapelsens øyeblikk. Hennes ideologiske motpart var Isfet, som betyr urettferdighet, løgn, galskap, urenhet, kaos, eller politisk urolighet, og som verb å gjøre noe ondt.

I sumerisk mytologi me, eller parşu, er en av forordningene til gudene når det kommer til sosiale institusjoner, religiøse praksiser, teknologier, adferd, moral og menneskets vilkår som skaper sivilisasjon, slik sumererne så det, som mulig. De er fundamentale i forholdet mellom menneskene og gudene. Kristendommen (fra det gamle greske ordet Χριστός, Christos, en oversettelse av det hebraiske מָשִׁיחַ, Māšîăḥ, som betyr "den vellsignede", sammen med den latinske endelsen -ian og -itas) er en monoteistisk religion basert på livet og den muntlige læren til Jesus, også kjent som Kristus, slik som det blir presentert i Det nye testamentet.

Modergudinnen[rediger | rediger kilde]

Den anatoliske modergudinnen Kybele, som blant annet er kjent for sin tilknytning til fjellene, hauker og løver og som kan synes som å representere forløperen til blant annet de greske og romerske gudinnene, inkludert Agdistis, som (gresk: Ἄγδιστις) innenfor gresk, romersk og anatolisk mytologi, kan ha utviklet seg fra anatolisk modergudinne i henhold til en type funnet ved Çatal Höyük, datert til rundt 5000-tallet f.vt. Denne korpulente, fruktbare modergudinnen, som synes å føde sittende på en trone med to armlener bestående av kattehoder, ble i frygisk kunst ledsaget av løver, en rovfugl, og en liten vase for hennes drikkeoffer eller andre offergaver på 700-tallet f.Kr.

Inskripsjonen matar kubileya ved en frygisk helligdom uthogd i fjellet datert til første halvdel av 500-tallet f.Kr. er vanligvis lest som «mor av fjellet», en lesning som er støttet av oldtidens kilder, og som er i overensstemmende med Kybele, som en hvilken som helst av tilsvarende tittulære gudinner, hver av dem kjent som «moder» og tilknyttet særskilte anatoliske fjell eller andre lokaliteter: en gudinne således «født fra stein».

Ingen samtidig tekst eller myter har overlevd som bevitner det opprinnelige karakteren og vesenet til Kybeles frygiske kult. Bilder og ikonografien i gravsammenhenger, og det allestedsnærværende i hennes frygiske navn Matar («Mor»), antyder at hun var en mekler eller forbindelse mellom «grensene av det kjente og det ukjente»; det siviliserte og det ville, verden til de levende og til de døde.

Hennes assosiering med hauker, løver og steinen i de fjellrike landskapet i villmarken i Anatolia synes å karakterisere henne som mor av landet i dens uhindrete naturlige tilstand, og med makt til å herske, endre eller mykne dets latente villskap, samt til å kontrollere dets potensielle trusler til et bosatt, sivilisert liv. Behovet for å temme eller utnytte hennes makt førte til at hun ble installert som beskyttende skytsgudinne av byen ved dens elite, muligens samstemmig med en form for herskerkult. Dette samtidig som hennes makt var oversanselig overfor enhver form for politisk bruk og talte direkte til gudinnens tilhengere i alle respekter av livet.

Denne forbindelsen er meget sannsynlig i Frygia, eller muligens i det nordlige Anatolia, hvor en kult for Kybele i Lydia kan ha hatt forbindelser til den delvis legendariske kong Midas, som kan ha fungert som støttespiller av hennes kult, som en med-guddom ved Midas' død, den halvgud, eller hennes gemal. For å vise hennes rolle som en beskytter av byene, eller bystatene, var hun tidvis vist med en murkrone, noe som representerte byenes forsvarsmurer. 

Den tidligste referansen til Kybeles navn kan ha vært Kubaba, eller Kumbaba, noe som henviser til Humbaba, som var vokter av skogen i legenden om Gilgamesh, som er verdens eldste nedskrevne myte fra Sumer 2500 f.vt. Den sumeriske dronningen Kubaba, også kjent på sumerisk som Kug-Bau, er den eneste dronningen i den sumeriske kongelisten, som hevder at hun regjerte i 100 år – i tidlig dynastisk III periode (2500-2330 f.Kr.) i sumerisk historie. Hun skal ifølge kongelisten ha vært en ølbrygger før hun ble monarkist og har blitt foreslått å representere den historiske figuren bak ølbryggeren Siduri fra fortellingen om Gilgamesh. Khumban er den elamittiske himmelguden.

Kybele er den eneste kjente gudinne for oldtidens Frygia, og var antagelig den øverste guddommen for den frygiske stat. hennes navn og utviklingen av de religiøse praksiser assosiert med henne kan ha vært påvirket av kulten til den hurrittiske gudinnen Hebat.

Agdistis (gresk: Ἄγδιστις) var en gudinne innenfor gresk, romersk og anatolisk mytologi som eide både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, og var knyttet til den opprinnelige frygiske dyrkelsen av Attis og Kybele. Agdistis og Kybele er i henhold til Hesykhios og Strabon den samme, men Kybele ble dyrket ved Pessinos i Frygia, hvor hun hadde form av en stor stein av svart meteorittjern, under dette navnet, men hvor hun av grekerne blir identifisert som Kybele

Forskere har teoretisert om Agdistis er en del av en sammenhengende enhet av androgyne anatoliske guddommer, inkludert en oldtidsfrygisk guddom som antagelig het «Andistis» og en kalt for «Adamma», noe som strakte seg helt tilbake til oldtidskongeriket Kizzuwatna i høylandet i det sørøstlige Anatolia, nær İskenderunbukta i dagens Tyrkia, på 2000-tallet f.Kr. Det er også en del epigrafisk bevis som antyder at Agdistis kan ha blitt betraktet som legegudinne for menneskehetens beste. Hennes androgyni ble sett på som symbolsk for en vill, ustyrlig og ukontrollerbar natur. Det var dette trekket som var truende for gudene og som til sist førte til hennes ødeleggelse.

Kummanni[rediger | rediger kilde]

Comana (Cappadocia), og senere Cataonia (latinsk: Comana Cataoniae; også kalt Comana Chryse, eller Aurea, som vil si "den gylne" for å adskille den fra Comana i Pontus), var en by i Kappadokia (gresk: τὰ Κόμανα τῆς Καππαδοκίας). Hetittenes toponym Kummanni blir ansett for å referere til Comana. Hurriernes gud Kumarbi er den ledende guden hos hurrierne. Han er Anus sønn og far til stormguden Teshub. An betyr himmel.

Et annet navn for Kummanni var Hieropolis 'hellig by', kalt etter et beryktet tempel til ære for månegudinnen Enyo, eller Ma, som også ga navn til måneguddinnen i Karia. Strabo og Julius Caesar besøkte det. Tempelet og dets ry i eldre tider skyldtes at det var stedet hvor ritene til Ma-Enyo, en variasjon av den store lilleasiatiske naturguddinnen, ble feiret med stor høytidelighet. Tjenesten ble utført i et storartet tempel med stor prakt av mange tusen hieroduli, eller tempelslaver.

For å dekke utgiftene hadde store eiendommer blitt satt tilside, som ga en mer enn kongelig inntekter. Byen, bare et vedlegg av tempelet, ble styrt direkte av ypperstepresten, som var alltid et medlem av den regjerende Cappadocian familien, og tok rang ved siden av kongen. Antallet personer som tjenestegjorde ved tempelet var selv i Strabos tid mer enn 6000, og blant disse var mange av dem ut fra navnene å dømme persere.

Under romerne var tempelet tilegnet den romerske krigsgudinnen Bellona, som korresponderte med Enyo, og Lycomedes av Comana etablert som yppersteprest. Lycomedes var en bithynsk adelsmann av kappadokisk gresk avstamning som den romerske diktator Gaius Julius Caesar innsatte som høyesteprest for guddinnen Bellona i tempelstaten Comana og dermed som hersker av det omkringliggende landet.

Keiser Caracalla (latinsk: Marcus Aurelius Severus Antoninus Augustus, 188-217) gjorde Comana til en romersk koloni, og tempelbyen sto høyt i hevd blant senere keisere frem til kristendommens offisielle innføring. Comana lå i den delen av riket som ble kalt Det tredje Armenia, og som inkluderte Melitene, nær Eufrat. Byens ruiner er ved dagens tyrkiske landsby Şar i Tufanbeyli distriktet i Adana provinsen.

Kizzuwatna[rediger | rediger kilde]

Kizzuwatna er omgitt av Taurusfjellene og elven Ceyhan. Senteret for kongedømmet var byen Kummanni, beliggende på høylandet. I en senere tid var den samme regionen kjent som Kilikia. Flere etniske grupper har sameksistert i kongedømmet Kizzuwatna. Hurrittene bosatte seg i dette området siden i alle fall begynnelsen av 2000-tallet f.Kr.

Hettittene ekspansjon i tiden under det tidlig gamle kongedømmet (under kongene Hattusili I og Mursili I) brakte sannsynligvis hettittene og luverne inn i sørøstlige Anatolia. Språket luvisk var en del av den indoeuropeiske anatoliske språkgruppen med nære bånd til hettittisk språk. Både de lokale hettitter og luviere bidro antagelig til dannelsen av det uavhengige riket Kizzuwatna etter at det gamle hettittiske kongedømmet ble svekket. Toponymet «Kizzuwatna» er muligens en luvisk tilpasning av det hettittiske ordet *kez-udne i betydningen «landet på denne siden (av fjellene)», mens navnet Isputahsu er helt sikkert av hettittisk og luvisk opprinnelse.

Hurrittisk kultur ble framtredende i Kizzuwatna straks landet kom inn under innflytelsesfæren til det hurrittiske kongedømmet Mitanni. Puduhepa, dronning av den hettittiske konge Hattusili III, kom fra Kizzuwatna, hvor hun hadde vært en prestinne. Deres gudeverden og mytologi ble også integrert og sammenslått med den hettittiske, og gudinnen Hebat fra Kizzuwatna ble en meget viktig del av hettittisk religion mot slutten av 1200-tallet f.Kr. Et korpus av religiøse tekster kalt for Kizzuwatna-ritalene har blitt oppdaget ved Hattusa, hovedstaden i det hettittiske riket.

Kong Sargon av Akkad hevdet å ha nådd fram til Taurusfjellene («Sølvfjellene») på 2200-tallet f.Kr., men arkeologene har ennå ikke bekreftet noen form for akkadisk innflytelse i området. Handelsruten fra Assyria til karum på høylandet i Anatolia gikk gjennom Kizzuwatna på 2000-tallet f.Kr. Kongene i Kizzuwatna i samme tidsrom hadde hyppig kontakt med hettittene i nord. De tidligste hettittiske nedtegnelsene synes å referere til Kizzuwatna og Arzawa (Vestlige Anatolia) kollektivt som Luwia.

Guden for gjenfødsel[rediger | rediger kilde]

Ara den vakre[rediger | rediger kilde]

En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer den assyriske dronningen Semiramis, også kjent som Shamiram, og den armenske kongen Ara den vakre, som også representerer solen og er et symbol på den oppstandende gud. I denne legenden heter det seg at den assyriske dronningen Semiramis var så forelsket i Ara på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.

I følge legenden spurte Semiramis Ara om å ekte henne, men Ara, som allerede var gift, avviste henne ettersom han ikke ville svikte hans hjem og familie. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia. Under slaget, som kan ha funnet sted i Ararat dalen, ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert.

For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde. Men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.

Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. Ara den vakre er guden for våren, floraen, jordbruket, samt det å så og vanne, og er symbolet for nytt liv. Aralez, hundelegnende vesener med makt til å gjenopplive falne krigere ved å slikke deres sår rene, er blant de eldste gudene i den armenske gudeverden. Aralez gjennopplivet blant annet Ara og er årsaken til at hunden blir kalt menneskets mest trofaste venn.

Ra var solgud hos egypterne i det gamle Egypt. Særlig betydning hadde han under Det gamle riket. Foruten templer for konger, er det bare denne guden som vi kjenner til, at det ble bygd store templer for i denne perioden. Ra forble en meget viktig gud, da han var essensiell for egypternes håp om å bli gjenfødt daglig fra sin tilværelse i underverdenen.

Attis[rediger | rediger kilde]

Mange av Kybeles greske kulter omfattet ritualer til den frygiske guden Attis, eller Atys, en guddommelig gemal og kastrert hyrde viss kult begynte i Dindymon (dagens Murat Dağı i Gediz, Kütahya) rundt 1250 f.Kr. Han var opprinnelig en lokal semi-guddom i Frygia assosiert med den store frygiske handelsbyen Pessinos, som lå under ly av fjellet Agdistis. Fjellet var personifisert som en daimon, som utlendinger assosierte med Kybele.

Han var guddom for fødsel-død-gjenfødsel, og var både sønnen og elskeren til modergudinnen Kybele. Han var også hennes sjefsevnukk og fører av hennes løvedrevne vogn. Hans prester var evnukker, Galli, menn som har testikler som siden barndommen ikke produserer hormoner, eller en kastrert mann eller gutt.

Attis var vegetasjonens gud, og representerer via hans selvlemlestelse, død, og gjenoppstandelse fruktene av jorden, som dør om vinteren kun for så å gjenoppstå om våren. Attis ble feiret med en stor vårfest omkring temaet sorg og gjenfødsel. I mytologien beskrives Cybeles kjærlighetsforhold til Attis. I en fortelling blir det beskrevet hvordan Attis kastrerer seg selv og forblør under et pinjetre for til slutt selv å forvandles til et eviggrønt pinjetre.

Adonis[rediger | rediger kilde]

Adonis, som i eldre tider noen ganger portrettert som solgud, er blant annet beslektet med den mesopotamiske Dumuzi, en guddom i sumerisk mytologi på akkadisk kalt for Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Adad, også kjent som Hadad, den kypriotiske Gauas, eller Aos, og den etruskiske Atunis, hvor av alle er guddommer av liv-død-gjenfødelse og vegetasjon, har betydningen «trofast» eller «ekte sønn». 

Det semittiske navnet er et gresk låneord fra det semittiske, eller fønikiske, ordet adon, som har betydningen «herre», og som er beslektet med Adonai, et av navnene som er benyttet til å referere til Gud i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som fortsatt blir benyttet i jødedommen den dag i dag. Adana er Tyrkias femte største by, og hovedstad i provinsen Adana. Byen ligger ved elven Seyhans bredd i det sørlige Tyrkia. Det er dette som er paradis, eller Eden.

Adonis ble dyrket som en mat- og vegetasjonsgud, også i de senere mesopotamiske statene Akkad, Assyria og Babylonia, og hadde flere roller. Han var en årlig plantegud, alltid ung, en liv-død-gjenfødelse-guddom hvis vesen var knyttet til kalenderen, særlig dyrket av kvinner. Hans navn er i moderne tid benyttet som betegnelse på kjekke unge menn som han har blitt arketypen for. Han er blitt jevnlig beskrevet som den dødelige skjønnhetsguden.

Det har vært mye forskning i århundrenes løp angående hans mening og hensikt i de greske religiøse trosforestillinger i antikken. Den sentrale myten i dens greske fortelling er at Afrodite blir forelsket med den vakre ynglingen (muligens grunnet at hun var blitt rammet av Eros’ pil). Afrodite beskyttet Adonis som nyfødt og overdro ham til Persefone, som ble så forhekset av Adonis’ skjønnhet at hun nektet å gi ham tilbake til Afrodite. Striden mellom gudinnene ble avgjort av Zevs (eller av Kalliope på vegne av Zevs): Adonis skulle tilbringe en tredjedel av hvert år hos hver av gudinnene, og den siste tredjedelen hvor han måtte ønske. Han valgte å tilbringe to tredjedeler av året hos Afrodite.

Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre og den romerske fødselsgudinnen Lucina hjalp treet å føde Adonis. Stedet hvor Adonis døde lot hun bli overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av. Kvinnene i Athen kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden.

Edin (É.DIN) er en sumerisk term som betyr steppe eller slette, og som blant annet er å finne på Gudea sylinderen som et navn på vassdraget fra hvor leire ble hentet til oppføringen av tempelet til ære for krigsguden Ninurta, eller Ningirsu (Nin.Ur), i sumerisk, og senere akkadisk, assyrisk og babylonsk mytologi. Det blir antatt at enten han eller den assyriske kongen som bærer hans navn, Tukulti-Ninurta I (1243–1207 f.Kr.), var inspirasjonen for det gamle testamentets karakter Nimrod. Vannet ga jorden, eller i dette tilfelle tempelet, liv.

Tilbedelsen av oksen[rediger | rediger kilde]

Oksen som hellig dyr[rediger | rediger kilde]

I tillegg til tilbedelsen av ørn og løven var det også andre hellige dyr, inkludert oksen. For eksempel ble Ervand og Ervaz født via et forhold mellom en kvinne og en okse. Det er en forbindelse mellom haplogruppe J2 sivilisasjonene og tilbedelsen av oksen, som synes å ha sitt utgangspunkt i det neolittiske Anatolia, nærmere bestemt Çatalhöyük og Alaca Höyük. Bilder av okser er allestedsnærværende i minoiske freskoer og keramikk på Kreta. Bull-maskerte terrakotta figurer og okse hornede steinaltere har blitt funnet på Kypros så langt tilbake som under den neolittiske perioden, som vil si den første ekspansjonen til haplogruppe J2 fra Sørvest Asia.

Hattittene, sumererne, babylonerne, kanaaittene og karthaginerne hadde alle okseguddommer. Dette i kontrast til både indoeuropeiske og øst-asiatiske religioner. Den hellige hinduistiske oksen Nandi, som er tilstede i alle templer dedikert til Shiva eller Parvati har ikke indo-europeisk opprinnelse, men kan bli funnet i Indus-dal sivilisasjonen. Det minoiske Kreta, hettittiske Anatolia, Levanten, Baktria og Indus-dalen delte også en tradisjon vedrørende okse-hopping, et rituale som overlever den dag i dag i tradisjonell oksekamp i Andalusia i Spania og i Provence i Frankrike, to regioner med en høy prosent av haplogruppe J2. Oksen i himmelen med en halvmåne på sine skuldre er den egyptiske Apis.

Tilbedelsen av den hellige oksen er i dag især kjent gjennom Bibel episoden om tilbedelsen av den gylne oksen, som ble fravist og ødelagt av Moses på fjellet Sinai i (Exodus). Marduk er oksen til Utu og Shivas okse er Nandi. Den hellige oksa overlever blant annet i konstellasjonen Taurus, samt Taurus fjellene og Turuberan-Taron provinsen. Oksen, være seg som måne som i Mesopotamia eller som sol som i India, er gjenstand for ulike andre kulturelle og religiøse inkarnasjoner.

Taurobolium og criobolium[rediger | rediger kilde]

En del frygisk sjaktmonumenter er antatt å ha vært benyttet som drikkoffer og blodofringer for Kybele, kanskje foregrep med flere århundrer den gropen eller graven som ble benyttet i hennes ofringene i Taurobolium (okseofringer) og Criobolium (bukkofringer) i løpet av romersk keisertid. Over tid ble hennes frygiske kulter og ikonografi endret, og til sist innordnet av innflytelse og fortolkninger av hennes utenlandske tilhengere, først grekerne og senere romerne.

Romas kritikk mot kastrasjon og borgernes deltagelse i kulten til Magna Mater begrenset både antallet og formen på innvielsene. De borgere som søkte innvielse til hennes mysterier fra 160-tallet kunne tilbys to former for blodige dyreofringer, tidvis begge, som lovlig erstatning for selvkastering. taurobolium ofret en okse, det mest potente og kostbare ofringen iromersk religion; criobolium benyttet et mindre offer i både størrelse og utgifter, vanligvis en bukk. 

En sen, melodramatisk og antagonistisk redegjørelse av den kristne apologisten Prudentius har en prest stående i en grop under et tregulv; hans assistenter eller underprester dreper en okse ved et hellig spyd. Presten kommer opp fra gropen, overdynget i oksens blod til applaus av tilskuerne. Denne beskrivelsen av en taurobolium som et bad i blod er, om den er riktig, et unntak fra den vanlige romerske ofringen, i virkeligheten kan det ha vært en høyst ordinær okseofring hvor blodet ble samlet og ofret til guddommen, sammen med dens testikler.

Taurobolium og criobolium er ikke knyttet til noen dato eller festival, men er antagelig utledet av de samme teologiske prinsipper som syklusen liv, død og gjenfødsel i mars, «den hellige uke». Den som utførte ritualene tok symbolsk plassen til Attis og som ham ble vedkommende renset, fornyet eller gjenfødt (ved å komme opp av gropen). Bevarte inskripsjoner viser mannlige og kvinnelige deltagere. En del dedikasjoner overfører den gjenfødende kraften til den ofrede til ikke deltagende, inkludert keiseren, den keiserlige familie, og den romerske staten. En del markerer en dies natalis (fødselsdag eller årsdag) for deltageren. Disse fornyende effektene var antatt å svinne hen over tid, men kunne bli fornyet ved nye ofringer.

Den store kostnaden av taurobolium bevitner at de innvidde var fra Romas øverste klasser, og selv de mindre ofringene ved en criobolium ville ha vært hinsides midlene til de fattige. Blant de romerske masser er det bevis på privat hengivenhet til Attis, men bortimot ingen for innvielsene til Magna Maters kult. I den religiøse fornyelsen i den sene keisertid var blant de kjente innvidde i Magna Mater den dypt religiøse, rike og lærde pretoriske prefekt Praetextatus; quindecimviri Volusianus, som to ganger var konsul; og muligens keiser Julian selv. Taurobolium-dedikasjoner for Magna Mater tenderte å være mer vanlig i keiserdømmets vestlige provinser enn andre steder, bevitnet i (blant andre) Roma og Ostia i Italia, Lugdunum i Gallia, og Kartago i nordlige Afrika.

Dagens religion[rediger | rediger kilde]

Yahwe og Allah[rediger | rediger kilde]

Enki, og senere Ea, er sivilisasjonens, visdommens og kulturens gud. Han både skapte og forsvarer menneskene, og verden generelt. Enki blir avbildet som en mann dekket med fiskeskinn, noe som sammen med navnet på hans temple, E-apsu, som betyr Det dype vanns tempel, peker på hans karakter som vannets gud. Dette synes også å bli implisert i historien om hieros gamos, eller det hellige ekteskapet mellom Enki og Ninhursag, som synes som en etiologisk myte om fruktbarhet av tørr jord via irrigasjonsvann, som på sumerisk er a, ab, som vil si vann eller sæd.

Enki hadde som EA stor innflytelse utenfor Sumer, og ble likestilt med El i Ugarit og med Yah i Ebla, men blir også funnet i hurrisk og hettittisk mytologi, som en gud for kontrakter, pakten, og er spesielt gunstig mot menneskene. En kobling mellom Ea og Yah med hebreernes YHWH har blitt foreslått. Yah har også blitt sammenlignet med den ugarittiske Yamm, som betyr sjø, også kjent som Dommer Nahar, eller Dommer elv, viss tidligere navn var Yaw, eller Ya’a.

Allah, en betegnelse brukt av både muslimer og kristne, er det arabiske ordet for Gud, eller guden, ettersom “Al-” er en bestemt artikkel. Termen stammer fra en sammenbinding av al- og ilāh, som betyr gud. Kognater av Allāh eksister også i andre semittiske språk, inkludert hebrew og arameisk, og den korresponderende arameiske formen er Elaha og den syriske Alaha. Navnet Allah, eller Alla, brukes i legenden om Atrahasis, som er fra Babylon omkring 1700 f.vt., og er forløperen til Bibelens Noa, noe som viser at han ble dyrket som en gud allerede den gangen.

Kaba[rediger | rediger kilde]

Ideogrammene for Kubaba i det hettittiske alfabetet er en hul vase, eller en hule, kube, labrys, due, dør eller en port, som også ville ha vært et overført bilde av gudinnen, og hvor av alle gjenspeiler modergudinner i det neolittiske Europa. Den tidligste referansen til Kybeles navn kan ha vært Kubaba, eller Kumbaba, noe som henviser til Humbaba, som var vokter av skogen i legenden om Gilgamesh, som er verdens eldste nedskrevne myte fra Sumer 2500 f.vt.

Arabisk mytologi er arabernes opprinnelige preislamske religion. Kaabaen var før Islam dekket med symboler som representerte en myriade av demoner, djinner, demiguder, eller stammeguder og andre guddommer som representerte den polyteistiske kulturen i det pre-islamiske Arabia.

Den tidligste referansen til en gudinne dyrket som en kubeformet stein er fra det neolittiske Anatolia. Den svarte polerte steinen, som vil si den østlige hjørnesteinen av Kaabaen, representerer Kybele og hennes vagina, eller vulva. Det er en muslimsk relik, som ifølge islamsk tradisjon kan dateres tilbake til tiden med Adam og Eva. Historisk forskning viser at den svarte steinen markerte Kaaba som et plass for tilbedelse under pre-islamske tider. Det er den østlige hjørnesteinen av Kaabaen.

Ifølge Koranen og islamsk tradisjon er Kaaba, eller Kuben, også kjent som det hellige huset og det gamle huset, bygget av Abraham og blitt fortalt om at det var det første huset som ble bygget til menneskehetens dyrkelse av Allah (Enki, EA, Yah, Gud).

Forbindelser til lavlandet[rediger | rediger kilde]

Urkesh[rediger | rediger kilde]

Den hurriske byen Urkesh lå der hvor Tell Halaf hadde befunnet seg og hvor Mitanni senere kom til å komme, ved forberget til Taurus-fjellene i Nordøst-Syria. Men byen ble erobret av herskerne i Mari, en by noen få hundre kilometer til sør. Mari,som var bebodd siden 5000-tallet f.vt., blomstret i perioden mellom 2900-1759 f.vt., da den ble erobret av amoritten Hamurabi av Babylon. Den lå mellom de sumeriske byene i det lavere Mesopotamia og byene i det nordlige Syria. Den hadde trolig tidligere vært sumerisk, men semitter, som tok del i den ebalittisk-akkadiske erobringen østover, erobret den.

I følge den sumeriske konglelisten var det et sumerisk dynasti på 6 konger fra Mari som hadde hegemoni mellom byene Adab og Kish i perioden omkring 2500-tallet f.vt.Mari ble ødelagt av Sargon eller av eblaittene, Maris tradisjonelle handelsrivaler, på midten av 2400-tallet f.vt. Deretter overtok et amorittedynasti før Hamurabi kom til å ødelegge byen i 1759 f.vt.

I de tidligste sumeriske kildene, med en begynnelse fra 2400-tallet f.vt., er landet til amorittene assosiert med territoriet i vest, inkludert Syria og Kanaan. Amorittene talte et nordvestsemittisk språk. De var nomader og spesielt forbundet med Jebel Bishri regionen i Syria, også kjent som amorittenes fjell. Amorittene er nevnt i Gamle testamentet, blant de første folkene Moses bekjempet da han vendte tilbake sammen med hebreerne fra Egypt og Sinai.

Det er ikke klart hvilken type religion amorittene hadde før de tok over i Sumer, men det synes å ha vært kulter ut fra måneguden Sin, Amurru og Marduk, som kom til å bli deres ypperste gud og dermed overgå Enlil og Enki. Kulturelt og politisk blandet amorittene seg sammen med de lokale befolkningene de tok kontrollen over, og de opprinnelige kulturene synes å ha overlevd bra.

Endan[rediger | rediger kilde]

Kongene i Urkesh bar den hurriske tittelen endan, som trolig har den samme roten som det sumeriske ensis, som på sumerisk kileskrift ble skrevet som PA.TE.SI, og som er det litterære grunnlaget for både far (pater) og patriarki. Termen, som stammer fra termen en, eller an, som på sumerisk betyr himmel, og som ga navn til himmelguden An, men som også kan bety herre, ble både hos hurrierne, slik som i Urkesh, og sumererne, brukt om lederne eller prinsene av en bystat, og prester i påfølgende tider kom til å bli betegnet en. Dette mens ki, som ga navn til gudinnen Ki, og som senere har blitt til Kia og Gaya, betyr jorden eller eksistens. Mens sumererne skrev Ki skriver armenerne Ik.

Ensi, som tolig stammer fra ensik, som betyr ploglandets herre, og som på akkadisk ble til iššakkum, var en slags prester eller hellige, kanskje yppersteprester i tempelstatene, som tradisjonelt var den høyeste funksjonæren i den sumeriske bystaten. Termen kan i begynnelsen ha betegnet en uavhengig hersker, men ble i senere perioder underlagt en lugal. Dette selv om selv de mektige herskerne i Lagash' andre dynasti (2100-tallet f.Kr.), slik som Gudea, var fornøyde med titelen ensi. De representerte en bystats hovedgud og var på sitt mektigste i de sumeriske bystatene under Uruk perioden (4100-2900 f.Kr.).

Lugal, som var sammen av de to sumeriske termene lu, som vil si mann, og gal, som vil si stor, betydde leder på sumerisk. Termen betegnet primært en som hadde eierskap over noe, eller et overhode, som for eksempel over en familie eller en annen gruppe menesker, men kom etter hvert til å bli termen for en konge eller keiser mer generelt. På akkadisk kan termen ha vært et syllabogram for šàr, som er basert på den akkadiske termen for konge, šarrum.

Den som kom til å kontrollere byen Kish kom til å bli anerkjent som šar kiššati, som betyr konge av Kish, og som senere kom til å bety herre over universet, ble ansett som viktigst i Sumer, noe som trolig kom av at det var her de to elvene gikk sammen og den som kontrollerte Kish kontrollerte irrigasjonssystemet for byene som lå under.

Under Naram-Sin, Sargons sønnesønn, ble ikke kongen kun kalt herre over de fire kvarterer, men høynet til dingir eller gud med sin eget tempelordning. Mens konger tidligere kunne oppnå guddommelighet etter sin død, slik som med Gilgamesh, kunne de akkadiske kongene, fra Naram-Sin og fremover, bli ansett som guder mens de levde.

I tidlig dynastisk periode (2800-2350 f.Kr.) kan ikke betydningen av titlene ensi, en og lugal bli klart differensiert, men kan ha vært tre betegnelser for herskere akseptert i henholdsvis bytatene Lagash og Umma, Uruk og Ur, samt i resten av Sumer, selv om de ulike termene kan ha uttrykt ulike aspekter av det mesopotamiske konseptet for monarki og var ulike sumeriske titler som en hersker av en bystat kunne ha. Trolig ble herskeren av en bystat kalt ensi, mens en hersker som ledet en konføderasjon eller en samling bestående av flere byer, kanskje til og med hele Sumer, kalt lugal.

Trolig var den monarkiske lugal i begynnelsen underordnet presteklassens ensi, og ble valgt i perioder med konflikter, men i senere dynastiske tider var det lugalen som hadde den viktigste rollen og som hadde sitt eget “é” (= hus), eller palass, uavhengig av tempelordenen, og ensi kom til å bli underlagt lugalen.

Funksjonene til en lugal inkluderte blant annet visse seremonielle og kultiske aktiviteter, forhandling ved grensedisputter og militærforsvar mot eksterne fiender. Stillingen gikk i arv. En lugal blir antatt å ha vært en ung mann med utsøkte kvaliteter fra en rik landeier familie. Han kan i motsetning til valgt ensi som hovedsakelig forordnet med interne saker opprinnelig ha vært valgt krigsleder. Blant de første som beskrives som lugaler er Enmebaragesi og Mesilim i Kish, og Meskalamdug, Mesannepada og flere av deres etterkommere i Ur. Fra det tredje dynastiet i Ur og fremover ble lugal kun brukt til å betegne en samtidig suveren i Sumer.

I Ur III perioden (2100–2000 f.Kr.) refererte ensi til provinsguvernører, som ledet regjeringen og rettsapparatet, samt drev inn skatter, men under overoppsyn av lugalen av Ur, som innstallerte eller avsatte dem. Ingen selvstendig utenrikspolitikk eller krig var tillatt. I bystaten Ashur bar de regjerende den akkadiske språkversjonen av titelen ensi, mens hovedguden ble ansett som šarrum, Ashur.

Tegnet ri, eller re, blir forbundet med lugal i Amarna korrespondansen på 1400-tallet f.Kr, slik at faraoen blir benevnet som lugal-ri. Den sumeriske betegnelsen lugal blir oversatt til den akkadiske termen for konge, sarru. Betegnelsen blir derfor brukt alene, men noen ganger tilført ri eller re, og da spesifikt når man bruker det sumeriske sar, som er ekvivalent til termen lugal, for konge. Termen konge blir samtidig skapt ved å legge til ma i slutten av navnet, lugal-ma.

Akkad[rediger | rediger kilde]

Den hurriske byen Urkesh, som lå der hvor Tell Halaf hadde befunnet seg og hvor Mitanni senere kom til å komme, ved forberget til Taurus-fjellene i Nordøst-Syria var en alliert av det akkadiske imperiet via hva som blir antatt å ha vært en dynastisk ekteskapstradisjon. Tar’am-Agade, datteren til den akkadiske kongen Naram-Sin (2255-2219 f.Kr.), den tredje etterfølgeren til kong Sargon av Akkad, giftet seg med kongen av Urkesh.

Sargon av Akkad, som kalte seg for Sharru-kin, som vil si Den legitime kongen, tok makten i Kish. Deretter angrep akkadierne med Sargon i spissen Uruk. Sumererne skal ha flyktet og dannet en hær ledet av 50 ensis fra provinsene. Dette er det samme antallet som anunakiene, som betyr "De som fra himmelen kom til Jorda" eller "dem av kongelig blod" og som var en gruppe sumeriske, akkadiske og babylonske guddommer, noe som kan tyde på at annunakiene og de sumeriske herskerne var et og det samme.

Anunakiene, som er de sumeriske guddommene fra den opprinnelige linjen; de er chthoniske guddommer av fruktbarhet som kom til å bli assosiert med underverden, hvor de ble dommere, tok sitt navn fra den gamle himmelguden Anu, også kjent som An, som på sumerisk betyr himmel.

An var innen sumerisk mytologi guden som hersket over himmelen, konstellasjonene, gudene, åndene og demonene, og holdt til i den øverste regionen i himmelen. Det ble antatt at han hadde makt til å dømme dem som hadde begått forbrytelser og at han hadde skapt stjernene som soldater for å ødelegge de slemme. Ans symbol var den kongelige tiara og hans statsminister var guden Ilabrat. Mens anunnakiene betegnet guddommer på jorden og i underverden betegnet Igigi dem som var i himmelen.

Men også de 50 sumeriske ensisene skal ha blitt overvunnet ettersom Sargon erobret hele Sumer. For å begrense muligheten for opprør i Sumer valgte han et rettssystem på 5400 menn som skulle dele, eller administrere makten, under ham. Den akkadiske regjeringen dannet en klassisk standard som alle påfølgende mesopotamiske stater sammenlignet seg med.

En strategi adoptert av både Sargon, og Naram-Sin, for å opprettholde kontroll over landet var å installere deres døtre, Enheduanna og Enmenanna, som yppersteprestinner til Sin, den akkadiske versjonen av den sumeriske måneguddommen Nanna, ved Ur, i sør, installere sine sønner som provins ensi guvernører på strategiske steder og å gifte bort deres døtre til herskere til andre kongedømmer slik som Urkesh og Marhashe.

I senere babylonske tekster opptrer navnet Akkad sammen med Sumer, som del av den kongelige tittelen, slik som i den sumeriske Lugal KI.EN.GIR URU eller det akkadiske Šar māt Šumeri u Akkadi, som blir oversatt til konge av Sumer og Akkad. Denne tittelen ble gitt til den konge som tok kontroll over Nippur, det intellektuelle og religiøse senteret i det sørlige Mesopotamia.

Det semittiske akkadiske språket, som senere utviklet seg til babylonsk og assyrisk, ble lingua franca, det offisielle språket i Mesopotamia, men sumerisk ble gjort til sakralt språk og Sargon bevarte den mesopotamiske kulturen. Imperiet strakk seg via handel og diplomati til kongedømmer rundt det arabiske hav og andre steder i Sørvest Asia, samt Indus kulturen, også kjent som Meluhha.

Under Sargon gjenvant ensisene deres posisjoner, men ble sett på som provinsguvernører.

Ildtilbederne[rediger | rediger kilde]

BMAC[rediger | rediger kilde]

Zoroastrismen eller zarathustrismen er en reformering og videreutvikling av gammel iransk religion. En regner med den oppstod på 600-tallet f.vt. i Sentral-Asia, som var en del av Iran. Gonur Tepe, som blir ansett for å være hovedstaden i Bactria–Margiana Archaeological Complex (BMAC), også kjent som Oxus sivilisasjonen, under bronsealderen, er en arkeologisk plass i 60km nord for Mary i Turkmenistan som ble bebodd av indo-iranere fra 2500 f.vt. Stedet ble forlatt i løpet av 2000-tallet f.vt.

Det har her blant annet blitt funnet tidlige ildtilbedertempler som kan ha tilknytning til zoroastrisk religion, samt utstyr til å lage den rituelle drikken soma, som blir nevnt Rigveda og i Avesta som haoma. Rester av cannabis, heroin og ephedrine har også blitt funnet, noe som styrker teorien om at dette var ingrediensene i soma. Arierne var med andre ord tidlige zorastrere – ildtilbedere.

Mitanni[rediger | rediger kilde]

Hurrittisk må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.Kr. Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen Mitanni (1500-1300f.Kr.) i det armenske høylandet ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurriske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni. En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurriere ble inkludert blant herskerklassen.    

Navnene til det mitanniske aristokratiet er ofte av indoarisk opprinnelse, men det er spesielt deres guddommer, inkludert Mitra, Varuna, Indra og Nasatya, som viser indoariske røtter. Dette var trolig de samme som også hadde befunnet seg i Gonur Tepe. Farao Thutmose III av Egypt nevner folket ermenen, som vil si armenerne, og sier at paradis hviler i deres rike på sine fire pilarer, som vil si swastikaen, i 1446 f.vt.     

Mitanniriket (Mi-ta-an-ni ) ble referert til som Maryannu (Maria-nnu), Nahrin eller Mitanni av egypterne, Hurri av hettittene (he-ti, utledet fra ha-tu), lokalisert i nordøstlige Syria, og Hanigalbat (Han-i-gal-bat) av assyrerne. Ulike navn synes å ha blitt om det samme kongeriket. Alle tre navnene var utskiftbare. De hurrittiske stammene og bystatene ble samlet og Mitanni ble en regional maktfaktor etter at hettittene hadde erobret Yamkhad, ødelagt amorittenes Babylon, som kassittene senere hadde tatt over, og en serie med ueffektive assyriske konger hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia.     

Det var her Mitra først ble nevnt og hvor mithraismen stammer fra. Mithra er den zoroastriske engelen (yazata) som står for pakt og løfte. I tillegg til å være guddommen for kontrakter er Mithra også en dommer, en all-seende forsvarer av sannheten, og vokteren for kveg, høsting og vann.     

Uansett ble også denne staten ødelagt. Denne gangen av assyrerne og hettittene på 1200-tallet f.Kr.    

Semittene[rediger | rediger kilde]

Abraham[rediger | rediger kilde]

Egyptiske kilder kalte Mitanni for “nhrn”, noe som blir uttalt Naharin/Naharina, som kommer fra det assyro-akkadiske ordet for “elv”, jamført med Aram-Naharaim, som blir identifisert med Nahrima nevnt som en geografisk beskrivelse på Mitanni. Aram-Naharaim blir blant annet nevnt 5 ganger i Gamletestamentet, og som Nahrima nevnt i tre tavler av Amarna korrespondansen som en geografisk beskrivelse på Mitanni, hvor Abraham ifølge Genesis stammer fra (Gen 24:4) og hvor Avrams bror Nachor levde (Genesis 24:10), men som noen steder skiftes ut med Paddam aram og Haran.        

Den hurriske byen Nuzi tekstene fra Nuzi i Mesopotamia viser livet i området omkring 1500-tallet f.vt. De er viktige for Bibel studier av Det gamle testamentet, og da spesielt patriarkenes tid. Abraham nlir bekreftet gjennom arkivene i Nuzi i Yorgan Tepe, 15 km sørvest for Kirkuk. Dokumentene fra denne hurriske byen i Mitanni belyser hurriernes gamle lover og disse tilsvarer det vi vet om Bibelens patriarker.        

Abrahams klan kom fra det hurriske området, regionen mellom Ur-kesh i nordøst Syria og Harran vest for Ur-kesh. Disse migrerende hurrierne var kjent for å adoptere de lokale språkene i landene hvor de slo seg ned, og Abrahams klan adopterte det fønikiske språket nå kjent som hebreisk. Abraham representerer begynnelsen for både hebreere via Isak og arabere via Ismael.

Kong Mita fikk sitt navn fra Mitanni. Midaser navnet på minst tre medlemmer av Frygia. Den mest kjente av dem er husket i gresk mytologi for hans evne til å gjøre alt han tok på med sin hånd om til gull, noe som kom til å bli kjent som det gyldene berøring, eller rett og slett Midas berøring. Hovedguden på den arabiske halvøya var Hubal (Hu-bal, fra hu-ur-ri). En statue av Hubal befant seg i nærheten av Kaaba er beskrevet som formet som en menneskelignende figur med høyre hånd skiftet ut med en gylden hånd.    

Arameere[rediger | rediger kilde]

Nomadiske pastoralister har alltid vært et trekk i Sørvest Asia, men antallet har variert i forhold til klimaforhold, samt makten til de ulike statene. Sen bronsealder var en tid med tørke og svekkede sater, samt en tid hvor pastoralistene måtte tilbringe stadig mer tid sammen med deres flokker. Byene krympet frem til nomadisk pastoralisme dominerte regionen. Disse høyst mobile, konkurransedyktige stammefolk med sine plutselige raid var en trussel for blant annet langdistanse handel.    

Nomadene, som etter å ha ankommet Mitanni ble kjent som arameere, var kjent som ahlamu omkring 1250 f.vt. Det var et nordvest semittisk semi-nomadisk og pastoralistisk folk som oppsto i Syria (Aram). Store grupper migrerte til Mesopotamia hvor de blandet seg med den assyriske og babylonske befolkningen.

Det er et åpent spørsmål hvordan et folk som var kjent som går under navnet Ahlamû, som betyr vandrere, en term som er likestilt med den egyptiske termen Shasu, som også betyr vandrere og som overtok fra de illegale hapiru (hebreerne) som hovedkilden for ustabilitet i det egyptiske levanten fra Tutankhamun og fremover.

Første gangen det blir referert til “Ahlamû-Aramaeans” (Ahlame Armaia) er i en innskrift av Tiglath-Pileser I (1115-1077 f.vt.), men kort etter forsvinner termen ahlamû for å bli skiftet ut med arameere (Aramu, Arimi). Ahlamû-arameerne må ha ansett arameerne som viktige og dominerende. Det kan også være at navnet arameere ar en mer korrekt form for det tidligere etnonymet Martu, eller amoritter, som vil si vestlige.

Arameerne hadde aldri noen egen samlet nasjon, men var delt inn i mindre uavhengige kongedømmer over deler av Sørvest Asia, og da især i Syria, men de inngikk i et antall syro-hettitiske stater som inngikk i det ny-assyriske imperiet på 800-tallet f.vt.

Dette samtidig som deres språk, gammelarameisk, kom til å bli lingua franca, fellesspråk, for hele den fruktbare halvmåne og i senantikken utviklet det seg til de litterære språkene gammelsyrisk og mandeisk. Forskere har til og med benyttet begrepet «aramefisering» for prosessen hvor de assyrisk-babylonske folkene ble arameisktalende i løpet av den senere jernalder.

Habiruene[rediger | rediger kilde]

Habiru, eller Apiru, pr.w på egyptisk, var et navn gitt av ulike folk, slik som sumerere, egyptere, akkadere, hettiter, hurriere og andre folk til en gruppe mennesker som levde som nomadiske og statsløse rundt om i Sørvest Asia rundt 1800-1100 tallet f.vt. Gruppen besto av ulike folk, og ser mer ut til å ha vært en gruppe i samfunnet enn en egen folkegruppe.

I en innskrift på en statue funnet i Alalakh i Sørøst Anatolia heter det at Mitanni prinsen Idrimi av Aleppo (1500-1450 f.vt.) dro til hapiru folket i Ammija i Kanaan etter at hans familie hadde blitt tvunget til å flykte til Emar. Hapiruene anerkjente ham som sønnen av sin konge og samlet seg rundt ham. Etter å ha levd med dem I 7 år førte ham dem i et vellykket angrep og ble konge over bystaten Alalakh. Man har forsøkt å knytte dem sammen med hebreerne.

Kaldeerne[rediger | rediger kilde]

Ifølge Gamle Testamentet kom Abraham fra khaldeernes Ur. Hvis byen var den sumeriske byen så ville det vært i khaldeernes opprinnelige område sør for Eufrat selv om det må ha skjedd før khaldeerne ankom området. Urfa i sørøst Tyrkia er en annen kandidat for fødestedet til Abraham. Byen ligger i nærheyten av Harran. Befolkningen i Urartu ble også kaldt khaldeere på grunn av deres gud Khaldi.

Uansett så var khaldeerne raske med å assimilere den dominerende semittisk akkadisk babylonske kulturen, slik amorittene før dem hadde vært, og da khaldeerne hadde erobret hele det sørlige Mesopotamia ble navnet khaldeere synonymt med Babylon, og da især for grekere og hebreere. Etter Babylons fall i 539 f.vt. ble termen kun brukt til beskrive en sosio-økonomisk klasse.

Hvor og når de semittiske khaldeerne migrerte fra til området rundt Babylon og området rundt den persiske golf er usikkert, men det virker som om de opptrer der på samme tid som arameerne og sutuene opptrådte i Babylonia, omkring 1000 f.vt.

Under en periode hvor Babylon var svekket og ikke kunne forhindre at nye folk kom og tok seg til rette og bosatte seg. Men selv om khaldeerne tilhørte samme semittiske gruppe som arameerne differensierte de seg fra den arameiske gruppen.

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

Nairi[rediger | rediger kilde]

Nairi, likestilt med Nihriya, kjent fra mesopotamiske, hettittiske og urartisk kilder, var et assyrisk navn (KUR.KUR Na-i-ri, også Na-'i-ru) for en armensk stamme i et område som tilsvarer det dagens provinser Van og Hakkâri i Tyrkia i det armenske høylandet. Det er antatt at Nairi strakte seg fra Tur-Abdin-fjellene i sør (i sørøstlige Tyrkia) til de fjellrike områdene sørvest for Vansjøen (Tyrkias største innsjø) i nord.

Nairi-stammene ble betraktet som en militær makt sterk nok til å utfordre både Assyria og hettittene (hattittenes etterfølgere) i løpet av bronsealderens sammenbrudd på 1200- til 1100-tallet f.Kr. Slaget ved Nihriya, som vil si Nairi, en gang rundt 1230 f.Kr., ble kulminasjonen i fiendskapet mellom hettittene og assyrerne over kontrollen av levningene til det tidligere riket til Mitanni. Nairi ble underlagt Urartu en gang i løpet av 900-tallet f.Kr.

På 1900-tallet og fremveksten av den armenske nasjonalismen under det osmanske imperiet kom Nairi og Nayiri til å bli brukt som synonym for Armenia blant armenere som så Nairi, eller Mitanni, også kjent som Nahrin eller nhrn på egyptisk og som Naharin, Beth Nahrain og Aram-Naharin, som et folk i det armenske høylandet under bronsealderen, som deres stamfedre.

Urartu[rediger | rediger kilde]

Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu i det armenske høylandet, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Ararat lokalisert i samme område som oldtidens urartiske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad. I sin største utstrekning strakk staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.  

Grunnleggeren av staten Urartu, som blant annet inkluderte landet Nairi, som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu, og Subartu, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i Det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger. Ifølge både 400-talls historikeren Moses fra Khoren og Michael Chamchian er navnet Armenia avledet fra navnet til Armenak eller Aram, som nedstammet direkte fra den legendariske armenske patriarken og tippoldebarnet til Noa, Haik, som ifølge Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.vt. og etablerte Ararat-regionen for dermed å bli stamfar til alle armenere. Hayer betyr far på armensk.   

Forskere som Carl Friedrich Lehmann-Haupt (1910) mente at folket i Urartu kalte seg selv khaldini, eller kaldeere, etter deres hovedgud Khaldi, også kjent som Haldi eller Haik. Khaldi, som var urartiernes krigergud, guden som kongene i Urartu ba til når de skulle til krig, var i tillegg til de to andre gudene, stormguden Theispas av Kumenu og solguden Shivini, eller Artinis, som betyr soloppgang eller å våkne, av Tushpa, en av urartiernes tre hovedguder.

Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for Khaldi. Den indo-ariske guddinnen Kali dyrkes ofte i egen kraft, men like gjerne som konen til Shiva, eller Shivas feminine aspekt. Hun er en av de 3 høyeste gudinnene i hinduisk mytologi. Hun kan være nådeløs og ta liv, ofte med rask kompromissløs transformasjon av noe negativt til noe bedre som mål. 

Hayasa[rediger | rediger kilde]

Armenerne kaller i dag seg selv for Hayk, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hayastan, som er avledet fra Hayk. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk (Հայք). Dette ble i middelalderen forlenget til Hayastan (Հայաստան), ved at den persiske endelsen -stan («sted») ble lagt til.

Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i Det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Enkelte antar at armeno-frygerne etter at frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestelige regionene av jernalderstaten Uratri, på assyrisk kjent som Urartu, hvis språk urartisk klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), også kjent som hurrittene.

Etter at Urartu hadde falt dominerte armenerne høylandet og absorberte deler av den tidligere urartiske kulturen i prosessen. Armenerne ble dermed den direkte etterkommer av kongedømmet Urartu og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adopterte deres språk.

Armenere er ifølge Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og proto-armenske mushkier (eller armeno-frygiere) som bar deres indoeuropeiske språk østover i Lilleasia. Anatolisk, som blant annet inkluderer luvisk og hettittisk, er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.

Armensk språk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språk, og ser ut til å ha sin opprinnelse i Det armenske høylandet. Innbyggere i området ser ut til å ha begynt å tale dette språket i forbindelse med dagens armenske stat på 500-tallet f.vt. Språket deler en rekke ord fra urartisk, noe som vitner om en lang tid med bilingvisme.

Kongedømmet Armenia[rediger | rediger kilde]

Maps of the Armenian Empire of Tigranes.gif

Kongeriket Urartu led i 714 f.Kr. kraftig under angrep fra kimmeriere, et nomadiske rytterfolk fra nord, og samtidig fra kampanjene til Sargon II av Assyria. Urartu ble svakere under stadige angrep fra kimmerierne og skytere i etterkan av Rusa II (685–645 f.Kr.). Urartu ble ødelagt enten i 590 f.Kr.[27] eller 585 f.Kr.[28] og ved slutten av 500-tallet f.Kr. var Urartu erstattet av Armenia.[29]

 Mange urartianske ruiner fra denne perioden viser bevis på ødeleggelse av brann. Dette kan antyde to scenarioer: Enten erobret Media til sist Urartu, førte det inn under sitt herredømme, eller at Urartu beholdt sin uavhengighet og makt, men gikk gjennom en dynastisk forandring da et lokalt armensk dynasti (senere kalt forOrontidedynastiet) veltet den herskende familien ved militær hjelp fra Media.

Oldtidens kilder støtter den siste versjonen: Xenofon fra Athen hevder at Armenia, styrt av en konge fra orontide-dynastiet, også kjent under endonymet Yervanduni, ikke ble erobret før under styret til den mediske kong Astyages (585– 550 f.Kr.) – lenge etter Medias invasjon på slutten av 600-tallet f.Kr.[24] Tilsvarende skrev Strabon senere at i «oldtiden styrte Stor-Armenia hele Asia etter at det brøt ut fra riket til syrerne, men senere, i tiden til Astyages, ble det fra røvet den store autoritet...»[25]

Eksonymet Armenia er registrert som Armina i den trilingvistiske persiske Behistun-inskripsjonen skrevet på ordre av Darius den store av Persiafra 521/0 f.vt. Her blir Urartu referert til som Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel-persiske men, eller man, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia. Gammelgresk ArmeniaΑρμενια Αρμένιοι («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.vt.

Middelalderens armenske krøniker understøtter greske og hebraiske kilder. I særdeleshet skriver Movses Khorenatsi at den armenske fyrsten Paruyr Skayordi hjalp den mediske kong Kyaxares og hans allierte å erobre Assyria, og for dette anerkjente Kyaxares ham som konge av Armenia mens Media erobret dette landet langt senere, under Astyages.[26]

Perserne, som under akamenide-dynastiet (550–330 f.Kr.) erobret Armenia, opprettet satrapen Armenia, som etter den makedonske keiser Aleksander den stores (356-323 f.Kr.) erobring av Persia ble innlemmet som et av de hellenistiske kongedømmene i selevkide-riket (323-60 f.Kr.), opprettet av Selevkos I Nikator (358-281 f.Kr.) i kjølvannet av fragmenteringen av Aleksander den stores rike, i 321 f.vt.

Kongedømmet Armenia eksisterte fra 321 f.vt. til 428 f.vt. Dette var delt inn i påfølgende tre dynastier: Orontide dynastiet, også kjent under deres endonym Yervanduni (553–200 f.vt.), artaxiade dynastiet (189 f.vt.–12 e.vt.) og arsacide dynastiet, også kjent som arshakuni dynastiet (52–428). Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia, men kom under seleucidene til å bli delt i to – Armenia og Sophene – hvor av begge kom under artaxiade-dynastiet i 189 f.vt.

Mellom øst og vest[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Armenia kom under Den romerske republikks østlige ekspansjon til å nå sitt høydepunkt. Under Tigranes den store, etter først å ha reinkorporert Sophene og erobret det som var igjen av det fallende seleucide imperiet, noe som endte dets eksistens, gjorde Armenia til et imperium fra 83 til 69 f.vt. Dette var i en kort periode et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.vt.

Armenia mistet allikevel ikke sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Romerriket fram til sin død i 56 f.vt. De gjenværende artaxiade kongene styrte som klienter av Romerriket frem til de ble veltet i år 12 på grunn av en mulig allianse med Romerrikets hovedrival Partia. Armenia kom under romersk kontroll til å bli mer orientert vestover, både politisk, filosofisk og religiøst.

Under de romersk-partiske krigene ble arsacide dynastiet Armenia dannet, som en sidegren av det partiske arsacide dynastiet, da Tiridates I av Armenia, et medlem av det partiske arsacide dynastiet, ble erklært konge av Armenia i år 52, men Armenia befant seg i den følgende perioden mellom barken og veden, mellom Romerriket og Partia og senere mellom Det bysantinske riket, også kjent som Østromerriket, og Det persiske sasanide riket.

Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sasanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia. Det sasanidiske riket okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den store innsatt av romerne. Han erklærte kristendommen som statsreligion i Armenia i år 301, noe som gjorde Armenia til verdens første land til å innføre kristendom som statsreligion, tolv år før Romerriket.

I følge tradisjonen ble kirken i Armenia etablert av to av Jesus sine apostler: Taddeus og Bartelemeus som skal ha misjonert i landet mellom år 40 og 60. Den armenske ortodokse kirke, som fortsatt er landets viktigste trosamfunn eksisterer, er en av de Orientalske ortodokse kirker og er etter Konsilet i Kalkedon uavhengig av både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, en fellesbetegnelse for de seks kristne kirkesamfunnene som bare anerkjenner de tre første økumeniske konsilene (Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Efesos i 431), men som skilte seg fra resten av kirken etter konsilet i Kalkedon i 451. De seks kirkene er derfor bare i kommunion med hverandre, men ikke med den assyriske, den ortodokse eller den katolske kirke.

I de følgende århundrene var den armenske kulturen under press, og med støtte fra kongen utviklet Mesrop Mashtots blant annet et eget armensk alfabet[1], noe som førte til en ny periode med armensk vekst og framgang, ikke minst kulturelt. Senere prøvde den sasaniske Yazdegird II av Persia, som på dette tidspunktet hadde en viss kontroll over landet, å innføre zoroastrisme for slik å knytte det nærmere sitt styre, men dette møtte stor folkelig motstand og utløste et opprør, og måtte oppgis.[2] Opprøret førte til et stort slag den 26. mai 451 ved Avarayr i Vaspurakan, hvor 200 000 soldater, bestående blant andre av såkalte udødelige og utstyrt med krigselefanter ble satt inn mot 66 000 opprørere og knuste disse militært, men førte likefult til at armenerne ble garantert religionsfrihet.[3] Slaget er derfor i ettertid av armenerne husket som et av de største slag i deres historie.

Lilleasia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk, eller gresk-talende, på 400-tallet. Lilleasia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i Den hellenistiske verden, mens Hellas selv erfarte gjentagne invasjoner og nedgang.

Det bysantinske riket og sasanide riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens vest Armenia falt under bysantinsk styre falt øst Armenia under sasanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428. Dette på tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i det bysantinske riket armensk. Men selv etter etableringen av Bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av bagratidene i 885 fortsatte deler av det historiske Armenia og armensk-bebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.

De islamske erobrerne[rediger | rediger kilde]

Islam[rediger | rediger kilde]

Islam by country.svg

Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født i Mekka en gang mellom år 567 og 573. Hans far døde like før han ble født og moren Amina døde da han var seks år gammel. Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann. I år 610, omkring 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap, Islam, offentlig i Mekka. Med muslimenes erobring av Mekka i 630 var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til Islam. Innen Muhammeds død i år 632 hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker i 632 møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort, men opphetet diskusjon, valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, som leder. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn, ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer.

Islam ekspanderer[rediger | rediger kilde]

Rashidun kalifatet (632–661), en fellesbetegnelse for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun kalifene, lanserte erobringskampanjer og innen et år var Arabia sikret nok til at Abu Bakr, den første kalifen, kunne begynne kampanjen mot det bysantinske riket og sasanideriket, som på denne tiden hersket i området. Det islamske riket kom til å bli både større og varte lenger enn noe annet tidligere arabisk imperium og ble et av verdenshistoriens største. Erobringen av sasanideriket i Iran var den endelige nedgangen for zoroastrismen.

I 591 beseiret keiser Maurikios av Det bysantinske riket (ca. 539-602) perserne og sikret, sammen med den bysantinsk keiseren Herakleios (ca. 575-641), etter seier i 631, Armenia under Det bysantinske riket, men i 645 ble største delen av området erobret av det muslimske, arabiske kalifatet. Men den armenske tilstedeværelsen var fortsatt stor innen Det bysantinske riket, og flere keisere hadde armensk bakgrunn.

På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør. Gjennom store deler av dette området spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon, noe som førte til at mange grupper ble kjent som “arabere” ikke gjennom arv, men gjennom arabisering, og at begrepet arabisk over tid dermed kom til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.

Islam fant også veien til det armenske høylandet på 700-tallet og arabiske, og senere kurdiske stammer begynte å slå seg ned i Armenia som en følge av de arabiske invasjonene og spilte en viktig rolle i landets politiske og sosiale historie. Armenia ble invadert i 640, men prins Theodoros Rshtuni, som ledet det armenske forsvaret, fikk laget fredsavtale signert som tillot armenerne religionsfrihet og Theodoros reiste til Damaskus, hvor han ble anerkjent av araberne som hersker av Armenia, Georgia og Kaukasisk Albania i 652. Uansett så strammet kalifatet etter hvert inn sin politikk overfor Armenia på slutten av 700-tallet og guvernører ble sendt for å ta hånd om landet. Dette samtidig som arabiske stammer migrerte og slo seg ned i armenske byer.

Bagratide Armenia[rediger | rediger kilde]

Utover mot 800-tallet vokste særlig bagratuni-dynastiets makt og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Bagratide prinser er kjent fra så langt tilbake som 100-tallet f.vt., da de tjenestegjorde for artaxiade dynastiet, men de hadde i motsetning til de fleste andre adelsfamilier i Armenia, inkludert Mamikonian, som hadde et samlet territorium, kun striper av land. Da kong Ashot I fra denne familien ble anerkjent som prins av prinser av retten i Bagdad i 861 brøt det ut krig med de lokale arabiske emirene, en krig som Ashot vant, og han ble anerkjent som selvstendig konge av Armenia av kalifen av Bagdad i 885, og deretter av den bysantiske keiseren i 886. Ashot ble med dette grunnleggeren av det kongelige dynastiet.

Etter 450 år med ulik fremmed okkupasjon ble Armenia igjen selvstendig og det ble bygget en ny hovedstad, Ani, også kjent som byen med de 1001 kirker, i 964, ikke langt fra dagens Kars, med rundt 200.000 innbyggere. Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av nabo-områdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbar overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter.

Bagratide dynastiet brøt etter hvert ut i ulike bransjer, noe som svekket kongedømmet i en tid da enhet var nødvendig overfor seljukene og Det bysantinske riket, noe som endte med at sistnevnte erobret hovedstaden Ani i 1045. Kort tid etter, i 1064, erobret seldsjukkene byen. Ashot, sønn av Hovhannes-Smbat III av Armenia, sønn av kong Gagik II, ble senere gjort til guvernør av Ani under det kurdiske shaddadid dynastiet. Dynastiet som etablerte Kilikisk Armenia blir antatt å være en bransje av bagratidene. Grunnleggeren, Ruben I, var i familie med kong Gagik II, som under tiden befant seg i eksil.

En kamp for tilværelsen[rediger | rediger kilde]

Kurdere[rediger | rediger kilde]

Krak des Chevaliers, NW Syria - 3.jpg

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk som kurdisk deler en del spåklige likheter med, i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i vest Iran, mens kurderne enten levde i nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene og erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør i 838, og igjen i 905, og mange kurdere ble drept.

Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam. Samtidig migrerte kurdere i etterkant av muslimenes erobringer nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Syria og sør-sentral Armenia, til vest Syria og vest Armenia, og i moderne tider inn i vest Tyrkia, Vest Europa eller til USA.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde. Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av kurdere.

Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet. Den kurdiske migrasjonen, samt de regelmessige folkeforflytningene utført av Det bysantinske riket i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen, førte til at det muslimske elementet i Armenia vokste seg sterkere.

Tyrkere[rediger | rediger kilde]

John Frederick Lewis - Seated Turk - Google Art Project.jpg

Seldsjukk-tyrkerne, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra Sentral Asia i nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer i Transoxiana,  det stort sett foreldede navnet brukt den på delen av Sentral-Asia som omtrent korresponderer med dagens Usbekistan og det sørvestlige Kasakhstan, på 1100- til 1400-tallet.

Seldsjukk-tyrkerne var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien, og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet. Under Alp Arslans  (1029–1072) etterfølger Malik Shah I (1055-1092) og hans visir Nizam al-Mulk (1018–1092) ekspanderte seldsjukk-staten i forskjellige retninger slik at den grenset til Kina i øst og Det bysantinske riket i vest. 

På 1100-tallet ble den armenske adelen av Det bysantinske riket flyttet fra deres land til det vestlige Lilleasia. En konsekvens av dette var tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. Mange armenere døde i hendene på tyrkerne, mens andre ble tatt som slaver og fjernet. Ettersom områder ble avbefolket tok de nomadiske tyrkere over med sine hjorder.

I etterkant av det bysantinske tapet i Slaget ved Manzikert i 1071, et tap som for Det bysantinske riket et ødeleggende slag ettersom området var den tettest befolkede delen av riket, kom bølger av seldsjukk-tyrkiske nomader fra Sentral Asia og det nordlige Iran som en farsott over hele regionen og bosette seg i Armenia og Lilleasia, og Det bysantinske rikets dager som stormakt var over. Til tross for at bysantinerne fikk erobret tilbake de vestlige og nordlige delene, så ble den sentrale delen av Lilleasia bosatt av tyrkiske nomader og kom aldri igjen under bysantinsk herredømme.

Det meste av Armenia og Lilleasia kom under tyrkisk kontroll og dannet grunnlaget til Det osmanske riket. I århundrene som fulgte rivaliserte tyrkiske og georgiske makthavere om kontrollen over Armenia, etter hvert også perserne. På grunn av områdets viktig strategiske beliggenhet, ble Armenia stadig slagmark for ulike storpolitiske interesser i området.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den lokale befolkningen bestående av anatolere, armenere, kaukasere, kurdere og assyrere, samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte tyrkerne en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, også kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Sørøst Asia, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller tjerkessere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterrianske, andre sentralasiatiske og noen er persiske. En studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Omveltningenes tid[rediger | rediger kilde]

Det bysantinske riket klarte ikke å forhindre tyrkernes fremmarsj og ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så den bysantinske keiser Alexios I Komnenos (1048-1118) seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II (1035-1099), som opprinnelig het Odo av Lagery (også stavet Otho eller Otto), svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre i 1095.

Under konsilet i Clermont i november 1095 holdt paven det som av mange historikere har blitt kalt for den mest effektive tale i Europas historie - han oppfordret franskmennene til å reise fra det han kalte deres "overfylte hjemland", og ta "Kanaan, det Hellige Land som fløt av melk og honning". Denne oppfordringen ledet til korstogene, en serie felttog, de fleste godkjent av paven, som fant sted mellom 1100-1300-tallet. De fleste hadde som mål å sikre kristen kontroll over Det hellige land, som hadde falt under muslimsk kontroll.

Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukk-tyrkerne i 1064 flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De grunnla det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia i 1080. Men Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme,og utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.

Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til Islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet. De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-1800-tallet.

Den sassanidiske og bysantinske nedgangen overfor det muslimske kalifat og dennes svekkelse lot de kurdiske prinsedømmene og fjelladministratorene etablere nye uavhengige stater, men seldsjukk-tyrkerne annekterte de kurdiske prinsedømmene og i 1150 lagde Ahmed Sanjar, den siste store seldsjukk-tyrkiske monark, en provins ut av disse landene og kalte det for provinsen Kurdistan.

Kurdistan kom til å bli en buffersone mellom den tyrkisk-, arabisk- og persisk-talende deler av den muslimske verden. Politisk utgjorde Kurdistan en periferi til hver av disse kulturpolitiske regionene, men fikk også rollen som mekler mellom dem. Kurderne fungerte som en bro mellom de forskjellige intellektuelle tradisjonene i den muslimske verden og kurderne spilte en viktig rolle i Islams historie.

De seldsjukk-tyrkiske sultanene tok sammen med mamelukkene hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Mamelukkene fikk blant annet stanset mongolernes fremmarsj i slaget ved Ain Jalut i 1260 i Jisreeldalen, nær den moderne kibbutzen Ein Harod (Ayn Jalut) i Palestina, og drev korsfarerne ut av Levanten i 1291, noe som dermed endte korsfarerperioden offisielt i 1302.

Mongolerne under Hulagu og hans etterfølgere ødela hele regionen på 1300-tallet, og Timurlane erobret den på 1400-tallet. Mongolriket (1206-1368) var det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Seldsjukk-tyrkerne ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av 1300-tallet og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av 1400-tallet.

Vakuumet, som ble skapt etter mongolernes kollaps og vennskapet til Kara Koyunlu (“De svarte sauer”), som etablerte seg i store deler av regionen, tillot de kurdiske prinsedømmene på nytt å bli etablert. Flere uavhengige stater eller prinsedømmer ble etablert. Men Aq Qoyunlu (eller «De hvite sauer») slo Kara Koyunlu og de kurdiske stammene og deres herskere ble drept, noe som gjorde slutt på de kurdiske prinsedømmene på 1500-tallet.

Kurdisk herredømme ble ytterligere knust under safavide-dynastiet, et iransk dynasti, av kurdisk og aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-islam som Irans offisielle religion, ettersom kurderne ble fanget i kampen mellom det osmanske riket og Persia. Uansett fortsatte Ardalan dynastiet frem til det ble avsluttet av Qajar perserne under Nasser-al-Din Shah i 1867.

Det osmanske imperiet[rediger | rediger kilde]

Ottoman small animation.gif

Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

På 1300-tallet var det meste av Lilleasia styrt av anatoliske beyliker, eller fyrstedømmer. Det bysantinske Smyrna falt i 1330, og den siste bysantinske festningen, Filadelfia, falt i 1398. Dette også i territoriet til Rum-sultanatet, det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia i direkte linje fra 1077 til 1307. Blant dem Osmanoğlu, som senere kom til å bli kjent som Det osmanske riket.

Osmanerne kom først i kontakt med Lilleasia som flyktninger fra det mongolske riket til seldsjukk-tyrkernes områder i Lilleasia. Ertuğrul, Osmans far, var leder for den tyrkiske Kayi stammen. Han førte sitt folk vest og inn i Lilleasia fra Sentral Asia hvor han etablerte en stat. Sultan Kayqubad I av seljukk-tyrkernes prinsedømme Rum ga ham lov til å etablere en beylik og ekspandere, hvis han klarte, på bekostning av Det bysantinske riket.

I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukk-tyrkerne, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299 og Osman, som har fått kallenavnet Kara for sitt mot, blir regnet som grunnleggeren for det osmanske riket. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, den 29. mai 1453.

Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt. Mehmet, som beseiret Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og dermed hadde lagt under seg hele Det bysantinske riket, anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Som osmanernes hovedstad ble Konstantinopel kalt både Kostantiniyye og Istanbul. Republikken Tyrkia besluttet i 1930 å gjøre Istanbul til byens offisielle navn og oppfordret andre land til å bruke dette i stedet for Konstantinopel, som var innarbeidet i Vest-Europa.

Ved slutten av 1400-tallet hadde Det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storhertugen av Moskva, og Ivan IV av Russland tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om Det tredje Roma ble opprettholdt gjennom hele det russiske rikets levetid.

Mellom barken og veden[rediger | rediger kilde]

Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske Armenia eller Vest Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet. I årene mellom 1513 og 1737 skiftet makten over Jerevan 14 ganger mellom perserne og tyrkerne. I 1604 og 1605 deporterte Abbas I av Persia det meste av den armenske befolkningen bort fra Ararat-dalen og de omkringliggende områdene.[4]

På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, et iransk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-Islam som Irans offisielle religion, mens det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket, noe det forble frem til dette imperiet kollapset under Første verdenskrig. På høyden av de tyrkisk-persiske krigene (1602-1639) skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i Øst Armenia under osmansk eller safavidisk herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig.

I Turkmantsjaj-traktaten etter den russisk-persiske krig (1826-1828) ble de områder som inntil da hadde vært under persisk kontroll, blant annet Jerevan og Sevansjøen, innlemmet i Det russiske keiserrike. Det området som i dag utgjør Armenia ble kalt Jerevan-provinsen. Utover på 1800- og 1900-tallet, søkte de storrussiske ambisjoner mot å kunne etablere isfrie havner nærmere Middelhavet, noe som resulterte i en rekke russisk-tyrkiske kriger. 

Den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) førte til at et armensk område ble avstått fra Det osmanske rike til Det russiske keiserriket, mens det vestlige Armenia forble under osmansk kontroll. Den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.

Det ottomanske imperiet styrte ifølge islamsk lov og kristne og jøder matte betale en ekstra skatt for å fullføre deres status som dhimmi for å kunne bli garantert religiøs autonomi. Men mens armenerne i Konstantinopel tjente på sultanens støtte så led armenerne i det historiske Armenia under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, samt raid fra nomadiske kurdiske stammer.

De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen, og skiftet ut med ord som Lilleasia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.

Stille før stormen[rediger | rediger kilde]

Krav om reformer[rediger | rediger kilde]

Massacres in Asia Minor, Adana, 1909.jpg

På 1800-tallet deltok også armenerne i den nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike. Armenerne, som var blitt sett på som andreklasses borgere og ikke hatt noen rettigheter, dannet en armensk nasjonal frigjøringsbevegelse og førte fra 1880-tallet og frem til 1920-tallet en sosio-politisk og militant kamp for å reetablere en armensk stat i Det armenske høylandet som på daværende tidspunktet var delt mellom Det osmanske riket og Det russiske riket.

Armenerne krevde samfunnsreformer og bedre behandling fra myndighetenes side, noe som var blitt lovet dem under Berlin-konferansen. De ville ha innføring av borgerrettigheter og en slutt på the tilraning av land, samt "plyndringen og drapene i armenske byer utført av kurdere og tjerkessere, overtramp under skatteinnsamling, kriminell oppførsel fra regjeringsoffiserer og at man nektet å akseptere kristne som vitner i retten".

Kombinasjonen av russisk militær suksess i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), den svekkede posisjonen til Det osmanske riket og den globale finanskrisen (1873-1879), som kom til å ramme Det osmanske riket hardt, førte til økt fientlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi. Det osmanske riket hadde tapt Balkan og ulike kristne regioner var blitt influert av europeisk nasjonalisme og krav om selvbestemmelse. Det osmanske dynastiet gjeninnføre derfor sin tyrkiske kobling, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Nye massakre[rediger | rediger kilde]

I 1839 hadde situasjonen bedret seg noe for armenerne etter reformarbeidet under Abdülmecid, men senere sultaner, som Abd-ul-Hamid II stoppet dette reformarbeidet. Da det oppsto et mindre armensk opprør i Bitlis-provinsen, i Merzifon i 1892 og i Tokat i 1893, var svaret fra Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet eller å gå med på noen av kravene, men fortsatte pan-islamismen som statsideologi og styrke territoriell integritet, å gi semi-offisiell status til kurdiske banditter, også kjent som Hamidiye Alaylari (“de som tilhører Hamid”), som var et kurdisk irregulært kavalri vellbevæpnet av Det osmanske riket.

Under de såkalte hamidiske massakrene (1894–1896), også referert til som de armenske massakrene og de store massakrene, ble omkring 300.000 armenere,[5] og en del assyrere, drept. For selv om massakrene rettet seg mot armenerne gikk de over til å bli anti-kristne pogromer, slik som i Diyarbekir hvor 25.000 assyriere ble drept. Det ble ikke gjort noe skille mellom armenske nasjonalister og den armenske befolkningen. Man massakrerte samtlige. Tusener av armenere ble drept av osmanske soldater og kurdiske stammer.

Senere, i 1909, fulgte Adanamassakeren, eller massakeren i Adana, hvor de tyrkiske pogromene på armenerne i byen med samme navn den 13. april 1909 tok livet av opp til 30.000 armenere. Disse massedrapene var et klart første skritt på veien mot Det armenske folkemordet, også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust, i 1915.

Men armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasun motstanden i 1894 utført av Hunchak militsen i Sassoun regionen, Zeitun opprøret i 1895, Forsvaret av Van i 1896, Khanasor ekspedisjonen i 1897, Sasun opprøret i 1904. Fedayee, som betyr frihetskjemper, ble brukt av armenere som formet geriljaorganisasjoner og væpnede grupper i reaksjon på undertrykkelsen og massakrene på armenerne i Det osmanske riket.

Ungtyrker revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som "Komiteen for union og progresjon" (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918, som vil si under perioden da folkemordet mot armenere, assyrere og svartehavsgrekere pågikk.

Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene og med Russlands støtte ble det underskrevet en traktat den 8. februar 1914.

Folkemordet mot armenerne[rediger | rediger kilde]

Armenian Genocide Museum Yerevan courtesy of american times 6.jpg
Armenian Genocide Map-en.svg

Utfyllende artikkel: Folkemordet på armenerne

Armenerne var glade for denne seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto "frihet, likeverd og rettferd". Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble på nytt sett på som hedninger og det ble satt i gang antiarmenske demonstrasjoner av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved Middelhavskysten.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pashaene eller Det diktatoriske triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasja (1881–1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913.

De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner.

I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet[6] [7] sted med blant annet blodige tyrkiske straffeekspedisjoner. Det antas at tre firedeler av alle armenere i Tyrkia, eller 1,5 million, døde. I tillegg kommer drapene på assyrere og pontiske grekere som i samme periode også opplevde forfølgelse og folkemord. Tyrkia benekter fortsatt at dette var massakre,[8] men at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.

Dagens Armenia[rediger | rediger kilde]

En utmattende krig[rediger | rediger kilde]

Armenian genocide2.jpg

Utfyllende artikkel: Kampene i Kaukasus

Under Første verdenskrig ble Armenia i den første delen av krigen hovedsakelig berørt som oppmarsjområde for russiske soldater som rykket inn i Tyrkia og frem til 1917 foregikk det kamphandlinger inne på tyrkisk territorium. Men da den russiske revolusjonen brøt ut i februar 1917 og det russiske imperiet ble oppløst, trakk de russiske styrkene seg tilbake fra hele området, som ble et maktvakuum som etter hvert ble først fylt ved at statene i området prøvde å dannet en felles statsdannelse.

Provinsene i Kaukasus dannet deres egen føderale stat kalt Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk, men innbyrdes nasjonale interessekonflikter og krig med Det osmanske rike førte til oppløsningen av republikken et halvt år senere, i april 1918. Men krigen med Det osmanske riket og de indre motsetningene innen denne føderasjonen var for store og det brøt derfor ut innbyrdes borgerkrig mellom de tre territoriene. Armenia dannet derfor Den demokratiske republikken Armenia i mai 1918, som inkluderte den delen av Armenia som var kjent som Øst Armenia, mens de områder som hadde befunnet seg i det ottomanske imperiet ble innlemmet i den nye republikken Tyrkia i 1923.

Utover i 1918 utnyttet de tyrkiske styrkene den allierte svekkelsen på dette frontavsnittet og rykket inn i Kaukasus helt fram til Baku, og besatte slik også Armenia. Men som en følge at tyrkerne var på den tapende siden i krigen, måtte de samme høst trekke seg tilbake og Den demokratiske republikken Armenia ble anerkjent som selvstendig stat ved Freden i Sèvres.

Den tyrkisk–armenske krig, eller Østfronten, var en konflikt mellom de tyrkiske nasjonalistene og Den demokratiske republikken Armenia høsten 1920 i etterkant av Sevres avtalen. Den tyrkiske hæren under Kâzım Karabekir beseiret det knuste og krigstrøtte Armenia og tok "tilbake" det landet som Tyrkia hadde "mistet" til Armenia i etterkant av Første verdenskrig og fra det russiske imperiet i 1878. Den tyrkiske militære seieren ble fulgt av Sovjetunionens okkupasjon og sovjetifisering av resten av Armenia. Moskva avtalen mellom Sovjetunionen og Tyrkia fra mars 1921 og den identiske Kars avtalen fra oktober 1921 fullførte oppdelingen av Armenia mellom Tyrkia og Sovjetunionen.

Den røde armé krysset armenias grenser den 29. november 1920 og den 4. desember rykket de sovjetiske styrkene inn i Jerevan. Dagen etter kom den såkalte Armenske revolusjonskomite, som vesentlig besto av armenere fra Aserbajdsjan. Den påfølgende dagen kom Feliks Dzierżyńskis hemmelige politi Tsjeka og sørget for at Den demokratiske republikken Armenia opphørte å eksistere.[9] Den demokratiske republikken Armenia ble gjort om til Den armenske sovjetsosialistiske republikk, som var en del av Sovjetunionen.

Den armenske sovjetsosialistiske republikk ble proklamert, og i mars 1922 ble området gjenforent og republikken ble gjort til en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, som varte fram til 1936, da den ble oppløst og de tre provinsene ble omdannet til tre republikker: Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk, Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk og Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Den 23. august 1990 ble Armenia uavhengig av Sovjetunionen og den 21. september 1991 ble Armenia erklært som et fritt og selvstendig land, som ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Kars-avtalen[rediger | rediger kilde]

Treaty of Kars map.png

Kars-avtalen ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Aserbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Tyrkias nasjonalforsamling, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å anullere Kars-avtalen og gjenvinne sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken.

Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at landet ønsket å ha et godt forhold til Sovjetunionen, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars avtalen, et krav som ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjetunionen.

Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.

Under denne episoden forhørte Sovjetunionen seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjetunionen oppga sitt krav.

Nagorno Karabakh og Nakhchivan[rediger | rediger kilde]

Nagorno-Karabakh Occupation Map.jpg

For å vinne offentlig støtte fra Armenia under invasjonen i 1921 lovet Sovjetunionen i november rett før de tok over Armenia at man ville avsette de tre regionene Nagorno Karabakh, Nakhitsjevan og Syunik til Armenia. Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Aserbajdsjan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia og erklærte at alle tre regionene skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det aserbaijanske folks støtte til Armenias kamp mot den Den armenske republikk, som eksisterte i perioden 28. mai 1918 til 29. november 1920 og var den første moderne etableringen av en armensk republikk.

Imidlertidig hadde Sovjetunionen også planer når det gjaldt Tyrkia, som man håpet ville utvikle seg langs med kommunistiske linjer. Sovjetunionen ville derfor ha en oppdeling hvor Zangezur ville falle under Armenia, mens Nagorno Karabakh og Nakhitsjevan ville falle inn under Aserbajdsjan. Med sovjetisk kontroll over regionen døde konflikten over regionen hen i flere tiår, men med oppløsningen av Sovjet på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet gjenoppsto spørsmålet vedrørende Nagorno-Karabakh og Nakhitsjevan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status.

Den 10. desember 1991 sluttet befolkningen seg til løsrivelse fra Aserbajdsjan i en folkeavstemning som angivelig ble boikottet av den muslimske befolkningen, som i begynnelsen av 90-tallet utgjorde ca. 1/4 av del befolkningen.[10] Et sovjetisk forslag om økt selvstyre ble avvist av begge parter, noe som utviklet seg til Nagorno-Karabakh krigen, som endte med at området, som i dag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan i 1993. I februar 1992 massakrerte armenske soldater 613 sivile aserier, inkludert 108 kvinner og 63 barn, i byen Khojali i det som senere ble omtalt som Khojalymassakren.[11] Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene 12. mai 1994 en uoffisiell våpenhvile som fortsatt er i kraft.

Striden med Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk om Nagorno-Karabakh fra 1988 og videre framover var en viktig faktor som bidro til de spenningene som gjorde at Sovjetunionen til slutt gikk i oppløsning. Stridigheter med nabolandet Aserbajdsjan om enklaven Nagorno-Karabakh har fortsatt og det har periodevis vært stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh med nabolandet Aserbajdsjan siden 1992. Situasjonen mellom de to landene er imidlertid svært spent.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Armenian alphabet, pronunciation and language». Besøkt 6. februar 2007. 
  2. ^ «The Sassanids, to 500 CE». Besøkt 6. februar 2007. 
  3. ^ «ARMENIANS (September 8, 1987)». Besøkt 6. februar 2007. 
  4. ^ von Haxthausen, Baron (2000). Transcaucasia: Sketches of the Nations and Races between the Black Sea and the Caspian. Adamant Media Corporation. s. p. 252. ISBN 1402183674. 
  5. ^ Akcam, Taner. A Shameful Act. 2006 side 42
  6. ^ hlsenteret.no: -Tyrkisk folkemord på armenerne
  7. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres
  8. ^ aftenposten.no: -tyrkiske myndigheter benekter fortsatt at det var et folkemord
  9. ^ Robert H. Hewsen. Armenia: A Historical Atlas, side 237. ISBN 0-226-33228-4
  10. ^ Human Rights Watch. Seven Years of Conflict in Nagorno-Karabakh. December 1994, p. xiii, ISBN 1-56432-142-8, citing: Natsional'nyi Sostav Naseleniya SSSR, po dannym Vsesoyuznyi Perepisi Naseleniya 1989 g., Moskva, "Finansy i Statistika"
  11. ^ «The former Soviet Union». Besøkt 25. oktober 2007.