Adolf Ioffe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adolf Ioffe
Adolf Abramovich Ioffe.jpg
Joffe.jpg

Adolf Abramovitsj Ioffe, eller Joffe, russisk Адолф Абрамович Иоффе (født 10. oktoberjul./ 22. oktober 1883greg. i SimferopolKrimhalvøya i Russland, død 16. november 1927 i Moskva) var en sovjetisk bolsjevikisk politiker og diplomat og kommunist av trotskistisk orientering.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Joffe, som var av jødisk (karaittisk[1]) opphav. Hans var eide hele post- og persontransportnettverket på Krim, eide et eget hus i Moskva og stod i nær kontakt mot den russiske politiker - blant annet statsminister - Sergej Witte.

Ung revolusjonær[rediger | rediger kilde]

Adolf Joffe ble sosialdemokrat i 1900 mens han ennå gikk på skolen og sluttet seg til det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti i 1903. I 1904 ble han sendt til Baku, men måtte flykte unna derfra for å unngå å bli arrestert. Han ble da sendt til Moskva. Men på grunn av sin deltagelse i den russiske revolusjonsbevegelse ble han ikke lenge etter tvunget til å forlate Russland. Etter begivenhetene den blodige søndag den 9. mai 1905 vendte han tilbake til Russland og deltok aktivt under 1905-revolusjonen. Tidlig 1906 ble han tvunget til å emigrere, og bodde i Berlin inntil han ble utvist fra Tyskland i mai 1906.

Han kom seg til Østerrike, og i Wien fullførte han legeutdannelsen, Der ble han dessuten kjent med Lev Trotskij, og de to sluøøe bli bære følgesvenner. Sammen med Trotskij grunnla han i 1908 den sosialdemokratiske avisen Pravda. Ved siden av medisinstudiene lærte han også under Alfred Adler og ble kjent med psykoanalyse.[2] Han brukte av familieformuen till å oppebære Pravda finansielt. Under denne tiden som revolusjonær i undergrunnen tok Joffe partinavnet V. Krymsky, - etternavnet betyr «fra Krim».[3]

Han vendte tilbake til Russland i 1912 men ble arrestert i Odessa, fengslet og forvist til Sibir.

1917-revolusjonene[rediger | rediger kilde]

I 1917 kom Joffe, løslatt fra sitt eksil i Sibir ved februarrevolusjonen, tilbake til Krim. Sosialdemokratene på Krim sendte ham til landets hovedstad, Petrograd, for å representere dem. Men han gikk snart over til et internasjonalistisk revolusjonært standpunkt, noe som gjorde det umulig for ham å forbli i en organisasjon dominert av mindre radikale mensjeviker. I stedet slo han seg sammen med Trotskij, som akkurat hadde vendt tilbake fra utlandet.

Årene siden 1903 hadde Joffe selv vært mensjevik, men han sluttet seg dermed nå til bolsjevikpartiet. Det skjedde med to trinn: I mai 1917 sluttet både Joffe og Trotskij seg midlertidig til mezjrajontsij, som i sin tur slo seg sammen med bolshevikene under den VI. bolsjevikiske partikongress holst mellom 26. juli (alle datoer frem til februar 1918 var etter fammel stil) og 3. august 1917. Ved kongressen ble Joffe valgt til kandidatmedlem (ikkevoterende medlem) av sentralkomiteen. Men to dager etter, den 5. august, da enkelte av sentralkomiteens medlemmer var fengslet, i dekning eller hadde flyktet fra Petrograd og ikke kunne delta på møtene, ble Joffe gjort til medlem av Sentralbyråets permanente byrå. Den 6. august ble han dessuten et alternerende medlem Sentralkomiteens sekreteriat, og den 20. august til nedlem av bolsjevikenes avis Pravda (som av rettslige grunner da midlertidig bar navnet Proletary.

Joffe ledet den bolshevikske fraksjon i Petrograds Duma (byregjering) høsten 1917, og var en av Dumaens delegater til Den demokratiske konferanse mellom 14. og 22. september. Selv om Joffe, på linje med Lenin og Trotskij, motsatte seg bolsjevikisk deltagelse i det konsultative Pre-parlamentet dannet av Den demokratiske konferanse, fikk forslaget tilslutning fra et flertall av de bolsjevikiske utsendinger til konferansen. Joffe ble så gjort til medlem av Pre-parlamentet. To uker etter, den 7. oktober, fikk den mer radikale fraksjonen blant bolsjevikene overtaket, og Joffe og andre bolsjeviker masjerte ut av Pre-parlamentet.

I oktober 1917 støttet Joffe Lenins og Trotskij's revolusjonære stillingtagen mot Grigorij Zinovjevs og Lev Kamenevs mer moderate posisjon, og krevde at de sistnevnte måtte kastes ut av Sentralkomiteen for det de beskrev som klartt brudd mot partidisiplinen]. Joffe var formann for Petrograds militære revolusjonære komite som styryet Den russiske provisoriske regjering 25.–26. oktober 1917. Umiddelbart etter revolusjonen støttet han Lenin og Trotskij mot Zinovjev, Kamenev, Aleksej Rykov og andre bolsjevikiske sentralkomitemedlemmer som hadde ønsket å dele makten med andre sosialistpartier.

Forhandler i Brest-Litovsk[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske delegasjon i Brest-Litovsk. Foran: Lev V. Kamenev, Adolf A. Ioffe, Anastasia A. Bitsjenko. Bak: V. V. Lipskij, P. Stučka, Lev D. Trotskij, Lev M. Karakhan.
Undertegnelsesseremonien

Fra 30. november 1917 til 18. januar 1918 ledet Joffe den sovjetiske delegasjon som ble sendt til Brest-Litovsk for å fremforhandle en slutt på krigshandlingene med Tyskland. Joffe la frem de følgende bolsjevikiske betingelser for en fredsavtale:[4]

  1. Ingen tvangsannektering av territorier besatt under krigen.
  2. Gjenopprette nasjonal uavhengighet der slik var opphørt under krigen.
  3. Nasjonale grupper som var uavhengige før krigen skulle tillates å ved folkeavstemning å fatte avgjørelse om sin uavhengighet.
  4. Multikulturelle regioner skal administreres slik at all mulig kulturell uavhengighet og selvregulering kan skje.
  5. Ingen krigsskadeerstatninger. Personlige tap kompenseres fra internasjonalt fond.
  6. Kolonispørsmål avgjøres i henhold til punktene 1–4.

Selv om Joffe hadde undertegnet en våpenhvile med Sentralmaktene den 2. desember 1917, støttet han Trotskij i hans nektelse av å undertegne en permanent fredsavtale i februar. Etter at bolsjevikenes sentralkomite bestemte seg for å undertegne Brest-Litovsk-traktaten den 23.februar 1918, forble Joffe medlem av den sovjetiske delegasjon bare under protest, og bare i rådgivende egenskap.

Den østerriksk-ungarske representant ved forhandlingene, greve Ottokar Czernin, skrev senere:

The leader of the Russian delegation is a Jew, named Joffe, who has recently been released from Siberia [...] after the meal I had a first conversation with Mr. Joffe. His whole theory is simply based on the universal application of the right of self-governance of nations in the broadest form. The thus liberated nations then have to be brought to love each other [...] I advised him that we would not attempt to imitate the Russian example and that we likewise would not tolerate a meddling in our internal affairs. If he continued to hold on his utopic viewpoints the peace would not be possible and then he would be well advised just to take the journey back with the next train. Mr. Joffe looked astonishedly at me with his gentle eyes and was silent for a while. Then he continued in a - for me, ever unforgettable - friendly, or I would even nearly say suppliant, tone: 'I very much hope that we will also be able to raise the revolution in your country...'[5]

Under bolsjevikenes VII. ekstraordinære kongress 6.-8. mars 1918 ble Joffe gjenvalgt til Sentralkomiteen, men kun som kandidatmedlem (ikkevoterende). Han forble i Petrograd da sovjetregjeringen flyttet til Moskva senere i mars, og virket som medlem av Sentralkomiteens Petrograd-byrå, frem til han ble utnevnt til sendemann til Tyskland i april.

Diplomatisk karriere[rediger | rediger kilde]

Rapallotraktaten 1922. Rikskansler Dr. Joseph Wirth (nr 2 fra venstre) med den sovjetiske delegasjon: Leonid Krasin, Georgij Tsjitsjerin og Adolf Joffe.
Joffe som undertegner Tartu-traktaten

Joffe var etter sin rolle som Russlands hovedforhandler i samband med freden i Brest-Litovsk i 1918 sendt som Sovjets landets sendebud tili Tyskland. Han undertegnet den sovjetisk-tyske tilleggstrakten den 27. august 1918. På grunn av sin revolutionære propaganda ble han den 6. november 1918, utvist derfra sammen med hele den russiske delegasjonen, tre dager før den tyske novemberrevolusjonen.

I 1919–1920 var Joffe medlem av Rådet for arbeid og forsvar og folkekommissar (minister) for statskontroll i Den ukrainske sovjetrepublikk. Han ble ikke gjenvalgt til Sentralkomiteen ved den VIII. partikongress i mars 1919, og skulle aldri mer bekle noe høyere ledelsesverv.

Han forhandlet frem våpenhvile med Polen i oktober 1920 og fredsavtaler med Estland, Latvia og Litauen sent i 1920. I 1921 undertegnet han Riga-freden med Polen, som avsluttet den polsk-sovjetiske krig, og ble nestformann for den turkestanske kommisjon i Sovjetunionens øverste sovjet og Sovnarkom.

Joffe var en av de russiske delegater ved Genovakonferansen i februar 1922, en opplevelse han beskrev senere i en liten bok publisert senere samme år.[6] Etter at sovjeterne masjerte ut ble han utnevnt til ambassadør til Kina (1922-1924), og undertegnet i 1923 samarbeidsavtale med nationalistlederen Sun Yat-sen. Dette var med den formodning at Kuomintang skulle samarbeide med de kinesiske kommunister. Antagelig hadde Joffe Lenins samtykke til avtalen.[7]

Mens han var stasjonert i Kina reiste Joffe til Japan i juli 1923 for å få på plass de sovjetisk-japanske relasjoner.[8] Forhandlingene var lange og vanskelige, og måtte avbrytes da Joffe ble alvorlig syk og måtte sendes tilbake til Moskva.

Etter en delvis bedring, ble han medlem av den sovjetiske delegasjon sendt til Storbritannia i 1924.

Han var sovjetisk ambassadør til Østerrike årene 1924–1926.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Han arbeidet i statskomiteen for konsesjonsanliggender og underviste om internasjonale anliggender ved Statsuniversitetet i Moskva. Han utgav flere bøker om Sovjetunionens utenrikspolitikk.

Som følge av stalinismens framvekst i Sovjetunionen etter at Lev Trotskij var blitt utmanøvrert av partiet, ble Joffe fratatt alle politiske verv. Joffe var fremdeles tilhenger av Trotskijs ideer.

Han ble på denne tiden alvorlig syk. Han begikk i protest mot behandlingen av Trotskij selvmord den 16. november 1927.

Etter hans død[rediger | rediger kilde]

Grave of Adolph Joffe, 2011.jpg

Det avskjedsbrev adressert til Trotskij som Joffe hadde etterlatt seg, tok sovjetiske sikkerhetsagenter hånd om. Det ble senere selektivt sitert for å diskrediterer både Joffe og Trotskij. Trotskis eulogi under Joffes begravelse ble hans siste offenlige tale i Sovjetunionen.[9]

Joffes gravmæle ble ødelagt under de stalinistiske utrenskninger, og kunne ikke gjenreises før i 1956, av hans datter.

Joffes datter, Nadezjda Joffe (1906–1999) overlevde de stalinistiske utrenskninger og forfattet en skildring av farens og hennes egen skjebne. Den ble publisert i 1990-årene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joffe, Maria: One Long Night: A Tale of Truth. London: 1978.
  • Joffe, Nadezhda: Back in Time: My Life, My Fate, My Epoch. Frederic S. Choate, trans. Oak Park, MI: Labor Publications, 1995.
  • Volobuev, Pavel Vasil'evich (ed.), Политические деятели России 1917: Биографический словарь. (Russian Politicians, 1917: A Biographical Dictionary). Moscow, Bol'shaia Rossiiskaia Entsiklopediia, 1993.
  • Zalesskii, Konstantin Aleksandrovich, Империя Сталина. Биографический энциклопедический словарь (Stalin's Empire: A Biographical Encyclopedic Dictionary). Moscow, Veche, 2000.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Albert S. Lindemann: Esau's Tears: Modern Anti-Semitism and the Rise of the Jews, Cambridge University Press, 1997; s. 430.
  2. ^ Se kap. XVII i Leo Trotskijs 'My Life'
  3. ^ Nadezhda A. Joffe: Back in Time: My Life, My Fate, My Epoch: The Memoirs of Nadezhda A. Joffe. Frederick S. Choate, trans. Oak Park, MI: Labor Publications, 1995; s. 3.
  4. ^ Sitert hos Arno J. Mayer: Political Origins of the New Diplomacy, 1917-1918, Yale Historical Publications, Studies 18, 1959. Nyopptrykk som Wilson vs. Lenin : Political Origins of the New Diplomacy, 1917-1918, Cleveland, World Pub. Co., 1964
  5. ^ Czernin von und zu Chudenitz, Ottokar Theobald Otto Maria (1920). In the World War. New York and London: Harper & Brothers. Internet Archive. Lest 28. februar 2009. http://www.archive.org/stream/inworldwar00czer/inworldwar00czer_djvu.txt
  6. ^ A.A. Ioffe (V. Krymskii): Genuezskaia Konferentsiia (Genovakonferansen). Mosva: Krasnaja Nov', 1922.
  7. ^ Jfr. A Brief Chronology of China Since 1915, i K. S. Karols China. The Other Communism, New York, Hill and Wang, 1967, ISBN 0-8090-1344-4
  8. ^ For et trotskistisk perspektiv på virkningene av Joffes besøk til Det japanske kommunistiske parti, se The Meiji Restoration: A Bourgeois Non-Democratic Revolution publisert i Spartacist, engelsk utgave, nr. 58 i 2004.
  9. ^ N. Joffe, s. 65

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Adolf Joffe – bilder, video eller lyd