Irredentisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Omhandler bare hvordan begrepet opstod og ikke videre bruk.
Kart fra 1930-årene over de regionene som fascistene mente skulle utgjøre Italia. Grønt: Nice, Ticino og Dalmatia; rødt: Malta; fiolett: Korsika. Senere ble også Savoie og Korfu krevet

Irredentisme var en politisk bevegelse som ville samle alle områder med italiensktalende befolkning i en stor italiensk stat. Begrepet kommer av det italienske ordet irredento («fremmedstyrt» eller «ikke frigjort»), som betegnet situasjonen til den italiensktalende befolkningen i andre land. Begrepet har i etterkant også blitt brukt om liknende bevegelser i andre land.

Den italienske irredentismen begynte på 1870-tallet. På dette tidspunktet var den først og fremst rettet mot Østerrike-Ungarn, som omfattet flere italienskspråklige områder (i Tirol og Küstenland). Men det ble også gjort krav på deler av Sveits (Ticino og Graubünden).

Muligheten Italia hadde håpet på, bød seg i første verdenskrig. Italia sluttet en hemmelig avtale med Storbritannia og Frankrike om å få oppfylt sine territorielle krav som motytelse for en deltakelse i krigen. Dermed sa Italia i 1915 opp forsvarsavtalen som den hadde inngått med Tyskland og Østerrike-Ungarn (trippelalliansen), og erklærte samtidig Østerrike-Ungarn krig. Selv om Østerrike-Ungarn i alpekrigen under første verdenskrig klarte å forsvare sin sydlige grense, holdt seiersmaktene ord, og Italia ble i St.-Germain-traktaten belønnet med store deler av Tirol samt Görz, Trieste og Istria.

Siden Italia hadde forespeilet Storbritannia og Frankrike at den italienske språkgrensen fulgte Alpenes hovedvannskille, fikk Italia imidlertid store områder som aldri hadde vært italiensktalende, spesielt det tysk- og ladinskspråklige Syd-Tirol. Det hører med til irredentismens historie at disse områdene ble utsatt for nådeløs italienisering fra italienske myndigheter, både under fascistene og etter andre verdenskrig helt frem til 1970-tallet.

Sveits ble forskånet for irredentismen, men følte seg lenge truet i sin statlige integritet. Faktisk var irredentismen den direkte foranledningen for at Sveits anerkjente retoromansk som sitt fjerde offisielle språk. Italia hadde nemlig definert retoromansk som en italiensk dialekt og dermed forsøkt å rettferdiggjøre et territorielt krav på kantonen Graubünden.