Otto Dix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Otto Dix (født 2. desember 1891, død 25. juli 1969) var en tysk maler og grafiker. Han er mest kjent for sine brutalt ærlige framstillinger av krigens gru, og den borgerlige dekadensen i mellomkrigstidens Weimarrepublikk. Han regnes for en av de viktigere skikkelsene innen Den nye sakligheten (Die neue Sachlichkeit).

Bakgrunn og arbeid[rediger | rediger kilde]

Otto Dix-Haus i byen Gera i Tyskland

Otto Dix ble født i Untermhaus, som nå er en forstad til Gera i Tyskland. Han var eldste sønn av en smelteverksverksarbeider, med en mor som hadde skrevet poesi i sin ungdom og en fetter som var maler.[1] Han kom inn på kunst- og kunsthåndverkskolen i Dresden i 1910.

Ved utbruddet av den første verdenskrig, meldte han seg frivillig, og ble artilleribefal, med kommando over en maskingeværtroppVestfronten. Han deltok i slaget ved Somme, og ble alvorlig såret flere ganger. Han ble forflyttet til Østfronten i 1917, og var der til fronten ble nedlagt. Ved avslutningen av krigen ble han tildelt Jernkorset av annen grad.

Dix ble sterkt berørt av synsinntrykkene han fikk i krigen, og beskrev et gjentakende mareritt der han kravlet gjennom ødelagte hus. Krigsminnene ble til kunstneriske arbeider i flere verker, men kanskje sterkest i mappen med 50 etsinger som han bare kalte «Krig» som kom i 1924.

Mot slutten av 1918 kom han tilbake til Gera, men bare kort. Han begynte på Hochschule für Bildende Künste Dresden (Høyskole for billedkunst i Dresden) året etterpå. Medlem av Dresden-secession mens han var ekspresjonistisk inspirert. Etter å ha møtt George Grosz, som var Dadatilhenger, begynte han å legge collage-elementer inn i arbeidene sine. Disse ble stilt ut i den første Dada-utstillingen i Berlin. Parallelt stilte han arbeider på den tyske ekspresjonistutstillingen i Darmstadt.[2]

Etterhvert utviklet han en teknikk med å lasere oljefarger over en temperaundermaling. Enkelte av bildene ble omstridt, men han solgte en del. Han deltok i Neue Sachlichkeit utstillingen i Mannheim i 1925, sammen med blant andre: George Grosz, Max Beckmann, Heinrich Maria Davringhausen, Karl Hubbuch, Rudolf Schlichter og Georg Scholz. Både han og Grosz var kritiske til det tyske samfunnet, og malte mange scener med livets baksider, som prostitusjon, tiggende krigsinvalider, slitne eldre og døden. Slik sett skildret han mye av det samme som man finner i Erich Maria Remarques antikrigsroman Intet nytt fra vestfronten.

Han fikk et professorat i kunst ved Dresden-akademiet i 1927, men ble erklært entartet og fratatt stillingen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. Hans bilder Skyttergraven og Krigskrøplinger ble stilt ut til skrekk og advarsel og senere brent. I alt 132 verker er registrert som beslaglagt.[3] Etter en tid i eksil, ble han presset inn i den offisielle nasjonalsosialistiske kunstorganisasjonen, men fikk kun lov å male landskapsbilder. Han malte likevel ett og annet allegorisk bilde, med kritikk av den nye tids idealer. Han ble arrestert, anklaget for komplott mot Hitler i 1939, men senere løslatt.

Mot slutten av krigen ble han satt inn i Volkssturm, og sendt til Frankrike, hvor han ble tatt til fange av franskmennene og løslatt 1946. Han kom seg etterhvert tilbake til Dresden, som var en sterkt utbombet by, hvor han for det meste laget religiøse allegorier og fortsatte med bilder av krigens lidelser.

Blant hans mest kjente bilder, finnes triptyket Metropolis (1928) og Porträt die Journalistin Sylvia von Harden (1926).

Verker[rediger | rediger kilde]

(Siden bildene stort sett befinner seg i tyske samlinger, er titlene ikke oversatt.)


Otto Dix døde i Singen, Tyskland, i 1969.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karcher, 1988, p. 21.
  2. ^ Karcher, 1988, p. 251.
  3. ^ ƒra beslagoversikten
  • Karcher, Eva (1988). Otto Dix 1891-1969: His Life and Works. Köln: Benedikt Taschen.
  • Michalski, Sergiusz (1994). New Objectivity. Köln: Benedikt Taschen. ISBN 3-8228-9650-0
  • Schmied, Wieland (1978). Neue Sachlichkeit and German Realism of the Twenties. London: Arts Council of Great Britain. ISBN 0-7287-0184-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]