Max Planck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nobelprisen i fysikk
1918

Max Planck

Max Karl Ernst Ludwig Planck (født 23. april 1858, død 4. oktober 1947) var en tysk fysiker. Han regnes som grunnleggeren av kvantemekanikken.

Planck ble født i Kiel og studerte fysikk ved universitetene i München og Berlin.

I 1899 fant han en ny fundamental konstant, som ble oppkalt etter ham, Plancks konstant. Den er en fundamental naturkonstant og gir f. eks et fotons energi. Konstanten ble innført ved utregningen av energispekteret til termiske stråling, Plancks strålingslov. Videre er han opphav til begrepet Planck-tid, som er den minste tidsenhet som gir mening.

I 1913 ble han rektor ved Humboldt-Universität zu Berlin. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1918 for å ha lagt grunnlaget for kvantemekanikken.

Fra 1930 til 1937 var Planck leder for Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG).

Under andre verdenskrig prøvde Planck å overbevise Hitler å spare livene til jødiske forskere. Plancks sønn Erwin ble henrettet 20. juli 1944 for forræderi i tilknytning til 20. juli-attentatet mot Hitler. Etter Plancks død 4. oktober 1947 ble KWG omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (MPG).