New Zealand under første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
New Zealandske soldater i en fransk havn.

Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland 4. august 1914 fulgte den New Zealandske regjeringen etter, på tross av sin geografiske isolasjon og lille befolkningen. Det ble antatt at en britisk krigserklæring også inkluderte New Zealand. Det totale antallet newzealandske soldater og sykepleiere som tjenestegjorde utenfor New Zealand var på 103 000 av en befolkningen på litt over en million. 42% av alle men i vernepliktig alder tjenestegjorde i New Zealand Expeditionary Force. 16 697 newzealandere ble drept og 41 317 ble såret under krigen, 58 % av mannskapet. Omtrent tusen døde innen fem år etter våpenhvilen som følge av krigsskader og 507 omkom under rekruttering på New Zealand. New Zealand har en av de høyeste taps og dødsprosentene blant landene som deltok under første verdenskrig. Under første verdenskrig tjenestegjorde for første gang Māorisoldater i den newzealandske hæren (selv om noen få hadde tjenestegjort under boerkrigen da new zealandske vervingsoffiserer hadde valgt å se bort fra den britiske politikken med å nekte «innfødte» å tjenestegjøre).

Samoa[rediger | rediger kilde]

New Zealands første krigshandling kom allerede i august 1914 og besto i å sende en liten militærstyrke for å okkupere den tyske kolonien Samoa. De newzealandske styrkene landet 29. august og selv om tyskerne nektet å kapitulere offisielt gikk invasjonen for seg uten kamp.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Egypt[rediger | rediger kilde]

I oktober 1914 seilte NZEF fra Wellington og ble sendt til Egypt istedenfor Europa som var planlagt. I Egypt hjalp newzealanderene med å slå tilbake et tyrkisk angrep mot Suezkanalen i februar 1915. De newzealandske soldatene ble i Egypt, sammen med de australske styrkene, og gjennomgikk trening før de skulle skipes videre til Frankrike.

Gallipoli[rediger | rediger kilde]

25. april 1915, som del av den newzealandske og australske divisjonen landet de newzealandske styrkene ved Anzac Cove i Gallipoli og kjempet i slaget ved Gallipoli under kommando av den britiske general Alexander Godley. Den kombinerte britisk-franske operasjonen var satt igang for å ta over den tyrkiske hovedstaden Konstantinopel (dagens Istanbul). På grunn av en navigasjonsfeil ble ANZACstyrkene landsatt en kilometer for langt nord. I stedet for sandstrender befant de seg på bunn av stupbratte klipper som gav lite ly og gav de tyrkiske forsvarerne ypperlige forsvarsposisjoner. Fremrykning ble umulig. 30. april nådde nyheten om landingen New Zealand og det ble beordret en halv helligdag. Denne helligdagen er opphavet til dagens ANZAC Day som feires årlig 25. april i både Australia og New Zealand.

På tross av blunderen ved Anzac Cove kjempet de newzealandske soldatene tappert gjennom hele kampanjen. De totale tapene på begge sider er anslått til 392 000, derav 131 000 døde. De newzealandske tapene lå på 2721 døde og 4852 sårede. De allierte styrkene trakk seg tilslutt ut i desember 1915 og januar 1916. Betydningen av slaget ved Gallipoli var stor for byggingen av newzealandsk nasjonalidentitet.

Palestina[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Egypt ble NZEF reorganisert i den nye New Zealand Mounted Brigade og New Zealand-divisjonen, forsterkinger fra New Zealand erstattet den australske brigaden i divisjonen, og divisjonen ble sendt til Frankrike i april 1916. New Zealand Mounted Brigade forble i Egypt som del av Anzac Mounted Division. I april 1916 ble den beordret til Sinaihalvøya vor den tok del i Sinai- og Palestinakampanjen mot tyrkerne. Totalt 17 723 newzealandere tjenestegjorde i denne kampanjen med 640 drepte og 1146 sårede.

Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Infanteri fra 2. bataljon, Auckland Regiment i skytergravene i nærheten av Flers, bildet er tatt engang i september 1916, etter slaget ved Flers-Courcelette.

I Frankrike tok New Zealand Division først del i slaget ved Somme. Den tok del i den britiske fjerde armés fremrykning 15. september. Da newzealenderene ble avløst 4. oktober hadde de rykket fire kilometer fremover og tatt åtte kilometer med fiendtlig frontlinje. 7048 hadde gått tapt, deriblant 1560 døde. I juni 1917 utmerket newzealenderene seg i stormingen av Messineshøyden og erobringen av landsbyen Messines. Under kampene ved Passchendaele i oktober tapte newzealenderene 850 mann for kun 500 meter erobret terreng. Det er fremdeles den verste katastrofen i New Zealands historie målt i menneskeliv.

Divisjonen besto nå av fire brigader, noe som gjorde den til den største på vestfronten. Det var ikke før den tyske våroffensiven i 1918 at de newzealandske styrkene ble brukt i en større trefning. Senere det samme året utmerket de seg under den allierte offensiven (Canadas hundre dager).

I deres siste krigshandling i krigen erobret de newzealandske styrkene den gamle festningsbyen Le Quesnoy i et vågalt angrep 4. november 1918. Denne dagen ble divisjonens mest suksessfulle i hele deres tid på vestfronten, de rykket frem østover og avanserte ti kilometer og tok 60 feltartillerikanoner og 2000 tyske soldater til fange. Byen lå på en strategisk posisjon i nordøstlige Frankrike og hadde blitt holdt av tyskerne siden 1914.

Andre frontavsnitt[rediger | rediger kilde]

New Zealand bidro også til krigen til sjøs. Rett etter krigsutbruddet ble krysseren HMS «Philomel» lånt fra Storbritannia til New Zealand som et treningsskip. Skipet eskorterte, sammen med to Royal Navy kryssere, styrkene som skulle okkupere tysk Samoa. Senere eskorterte disse tre skipene NZEF til Egypt. Fra januar 1915 patuljerte Philomel İskenderungulfen i det østlige middelhavet, her tok hun del i flere landingsoperasjoner og tapte tre av mannskapet, den ene ble den første newzealander som ble drept i kamp under første verdenskrig. Hun tok også del i forsvaret av Suezkanalen og operasjoner i Adengulfen og Persiabukta. Selv om den ble reparert fra tid til annen på Malta eller i Bombay ble det klart at skipet var for gammelt og i mars 1917 ble hun sendt hjem til Wellington. I juni 1917 begynte et tysk skip å legge miner utenfor kysten av New Zealand som forårsaket tap hos handelsflåten. To fisketrålere «Nora Niven» og «Simplon» ble utrustet som minesveipere og utførte minesveip i farvannene rundt New Zealand. New Zealand hadde ikke eget luftforsvar, men i løpet av krigen tjenestegjorde flere hundre newzealandere i Royal Flying Corps, Royal Naval Air Service og Royal Air Force.