Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Felttoget i Øst-Afrika
Konflikt: Første verdenskrig
Felttoget i Øst-Afrika
Slaget ved Tanga november 1914 endte med tysk seier
Dato 3. august 1914
23. november 1918
Sted Tysk Øst-Afrika, Rhodesia, Portugisisk Øst-Afrika, Britisk Øst-Afrika
Resultat
Ingen militær avgjørelse
Versaillestraktaten
Parter
Storbritannia Det britiske imperiet
Sør-Afrika Sør-Afrika
Britisk Indias flagg Britisk India
Britisk Østafrikas flagg Britisk Østafrika
Nyasalands flagg Nyasaland
Frankrike Frankrike
Belgia Belgia
Fristaten Kongo Belgisk Kongo
Portugal Portugal
Portugisisk Øst-Afrikas flagg Portugisisk Øst-Afrika
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Tysk Øst-Afrikas flagg Tysk Øst-Afrika
Kommandanter
Sør-Afrika Jan Smuts Keiserriket Tyskland Paul von Lettow-Vorbeck
Styrker
40 000 15 500
Felttoget i Øst-Afrika

Felttoget i Øst-Afrika er betegnelsen på felttoget sørafrikanske, belgiske og allierte styrker under ledelse av Jan Smuts kjempet under første verdenskrig for å erobre Tysk Øst-Afrika (idag landene Tanzania, Burundi og Rwanda).

Kampene i Øst-Afrika varte gjennom hele første verdenskrig, og ble innledet ved det britiske overfallet på Tysk Øst-Afrika ved Tanga, men ble slått tilbake.

Utfyllende artikkel: Slaget ved Tanga

Etter hvert klarte britene å sikre seg området ved Victoriasjøen og Tanganikasjøen, men etter nederlaget ved Tanga gjorde ikke britene noen alvorlige forsøk på å drive vekk tyskerne ytterligere før i 1916. Da ble den sørafrikanske generalen Jan Smuts satt inn som øverstkommanderende for de allierte styrkene etter seieren i felttoget i Sørvest-Afrika. Her var imidlertid forholdene ganske annerledes, og Smuts hadde ikke den samme lokale kunnskapen.

Smuts hovedstrategi var å søke å unngå de store mannskapstap som ellers kjennetegnet krigen. Den første store konfrontasjonen kom i området rundt Kilimanjaro, men Smuts lyktes ikke med å omringe de bevegelige tyske styrkene. Den tyske kommandanten, oberst Paul von Lettow-Vorbeck trakk sine styrker sørover, men led store tap i et slag i desember 1916, og den tyske styrken var på dette tidspunktet redusert til totalt 8 400 mann, hovedsakelig askari, og de led under mangel på mat og utstyr.

Indiske kanonmannskaper ved Victoriasjøen

Utover i 1917 ble det utkjempet slag langs kysten, blant annet ved byene Kilwa og Lindi, og Lettow-Vorbeck tok sine styrker inn i Portugisisk Øst-Afrika. Her erobret de byen Namakura og sikret seg nye matforsyninger, våpen og ammunisjon. Herfra rykket de nord- og vestover inn i Rhodesia.

Felttoget ble kjennetegnet av store tap i forbindelse med sykdom, kun 1 av 30 døde omkom i kamphandlinger, resten måtte gi tapt for ulike tropesykdommer og utmattelse. Den tyske kommandanten Lettow-Vorbeck har i ettertid fått anerkjennelse for sin strategiske utnyttelse av sterkt underlegne styrker til å binde opp overlegne styrker fra det britiske imperiet og dets allierte. Lettow-Vorbecks styrker var de eneste som ikke kapitulerte, men innkassert stadige seire mot en overlegen motstander; og var den eneste tyske avdelingen som hadde lykkes i å invadere britisk territorium.

Den tyske strategien var å binde opp flest mulige britiske styrker i Afrika, slik at disse ikke ble sendt til Vestfronten.

Da Lettow-Vorbeck ble underrettet om våpenhvileavtalen, befant de seg i Nord-Rhodesia og de marsjerte til Abercorn, dagens Mbala og meldte seg for de britiske myndighetene der 23. november 1918.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Willmott, H.P., Hobson, Rolf: Første verdenskrig. Innl. ved Richard Overy; overs. av Nils Petter Thuesen; tilrettelagt for norske forhold av Rolf Hobson, Oslo 2005, Damm forlag, ISBN 82-04-10174-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]