Obligasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Obligasjon er et rentebærende gjeldsbrev som sier at utsteder skylder innehaveren penger. Obligasjoner blir som regel utstedt for perioder på ett eller flere år med en fast kupongrente som gjenspeiler markedsrenten på utstedelsestidspunktet. Utstederen betaler innehaveren renter på faste tidspunkt, gjerne en eller to ganger i året, i den avtalte perioden. Ved forfallstidspunktet betaler utstederen den avtalte verdien av obligasjonen tilbake til innehaveren av obligasjonen.[1]

Staten, kommuner og store aksjeselskap, og da i særdeleshet banker, er de viktigste utstederne av obligasjoner. Når store aktører skal låne store beløp, vil det være lettere for dem å låne deler av beløpet hos ulike kilder. Lånet kan deles opp gjennom obligasjoner. I Norge er det Norges Bank som utsteder statsobligasjoner. Obligasjoner kan som regel omsettes fritt i et annenhåndsmarked. I Norge er det største annenhåndsmarkedet for obligasjoner Oslo ABM, administrert og organisert av Oslo Børs. Der omsettes vanligvis obligasjoner for over 10 milliarder kroner daglig. Den store likviditeten har gjort obligasjoner til et viktig investeringsobjekt.

Obligasjoner i Statens Pensjonsfond Utland[rediger | rediger kilde]

Statens pensjonsfond – Utland har plassert 40 % av sine investeringer i obligasjoner, og 60 % i aksjer. Ved utgangen av 2008 hadde Statens pensjonsfond – Utland investeringer i statsobligasjoner i 45 ulike land, deriblant 19 utviklingsland, til en sum av 555 milliarder kroner.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra begynnelsen av 1900-tallet var obligasjoner en stats viktigste kilde til lån fra det internasjonale kapitalmarkedet. Først på 1970-tallet ble statsobligasjoner utkonkurrert av kommersielle banklån.[3] Etter nesten to tiår med gjeldskrise i utviklingsland, restrukturering av lån og utvikling av et sekundærmarked for u-landsgjeld[4], kom Brady-planen i 1989. Denne var oppkalt etter USAs finansminister Nicholas Brady og gikk ut på at utviklingsland kunne bytte inn sine kommersielle lån i obligasjoner til en redusert pris, gitt at de fulgte IMFs strukturtilpasningsprogram.[5] Slike obligasjoner blir kalt Brady-obligasjoner eller Brady Bonds.

Klausul om kollektiv handling[rediger | rediger kilde]

Klausuler om kollektiv handling, eller Collective Action Clauses (CACs), er en mekanisme som gjør det mulig for flertallet av obligasjonsholdere å reforhandle obligasjonsbetingelser med obligasjonsutsteder på vegne av alle obligasjonsholderene. Avtaler mellom disse to partene er bindende for alle obligsjonsholdere.[6]

Klausuler om kollektiv handling har blitt mer og mer vanlig etter at Argentinas gjeldskrise førte til at landets statsobligasjoner mistet 70% av sin verdi. Klausulene er også et tiltak mot gribbefond, eller sekundærmarked for gjeld.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brynildsen, Øygunn S., 2009. Borrow My Pension - The Norwegian government Pension Fund - Global: A responsible lender?:8 (PDF)
  2. ^ NBIM, 2009: Government Pension fund – Global. Annual report 2008:7
  3. ^ Fernandez-Ansola, J.J. & Laursen, 1995: Historical Experience with Bond Financing to Developing Countries, Working paper of the International Monetary Fund.
  4. ^ Brynildsen, Øygunn S., 2009. Borrow My Pension - The Norwegian government Pension Fund - Global: A responsible lender?:9 (PDF)
  5. ^ World Bank: Global Development Finance 2004:49 (PDF)
  6. ^ Odubekun, Francis, 2005: Debt Restructuring and Rescheduling. Power point presentation at National Workshop on Capacity-Building For External Debt Management in The Era of Rapid Globalization, 2005
  7. ^ Brynildsen, Øygunn S., 2009. Borrow My Pension - The Norwegian government Pension Fund - Global: A responsible lender?:16 (PDF)
økonomistubbDenne økonomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.