Georg V av Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georg V
Konge av Storbritannia
Georg V av Storbritannia
Navn: George Frederick Ernest Albert
Regjeringstid: 6. mai 1910 - 20. januar 1936
Født: 3. juni 1865, Marlborough House, London
Død: 20. januar 1936 (70 år), Sandringham House, Norfolk
Foreldre: Edvard VII og
Alexandra av Storbritannia
Ektefelle‍(r): Mary av Teck

Georg V (George Frederick Ernest Albert; født 3. juni 1865, død 20. januar 1936) var konge av Storbritannia, samveldelandene og keiser av India fra 1910 til 1936, samt konge av Irland og senere Den irske fristaten. Han tilhørte det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha. I 1917, under første verdenskrig, tok han navnet Windsor.

Fra en alder av 12 år tjenestegjorde Georg i den kongelige marine, men etter hans eldre bror Albert Victors uventede død, ble han tronarving og giftet seg med brorens forlovede, Mary av Teck, kjent som «May» i hennes familie. Selv om de tidvis besøkte det britiske imperiet, foretrakk Georg å være hjemme med sin frimerkesamling, og levde hva biografer kaller et kjedelig liv; en konvensjonell livsstil.

Da Georgs far, kong Edvard VII døde i 1910, ble han konge og keiser. Han var den eneste keiser av India som ble kronet i landet. Under første verdenskrig gav han avkall på alle sine tyske titler på grunn av den nasjonalistiske stemningen i landet på den tiden. Han endret navnet på kongehuset til Windsor. I hans regjeringstid delte Westminster-statutten kronen, slik at Georg hersket over dominionene som separate kongeriker, og fremveksten av sosialisme, fascisme og irsk republikanisme endret det politiske spektrum.

Georg var plaget av sykdom i store deler av regjeringstiden; han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Edvard, etter sin død.

Oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Georg som barn, 1870

Georg ble født 3. juni 1865, ved Marlborough House i London. Hans far var prins av Wales (senere Kong Edvard VII), den eldste sønnen til Dronning Victoria og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var prinsesse av Wales (senere Dronning Alexandra), den eldste datteren av Kong Christian IX av Danmark. Som mannlig barnebarn av Dronning Victoria, ble Georg nevnt til Hans Kongelige Høyhet Prins Georg av Wales ved fødselen.

Han ble døpt i det private kapellet i Windsor Castle den 7. juli 1865.[1] Som en yngre sønn av prinsen av Wales, var det ingen forventninger om at Georg skulle bli konge. Hans eldre bror, prins Albert Victor, var første tronarving i rekken etter deres far.

Georg var kun 15 måneder yngre enn sin bror, prins Albert Victor, og det ble derfor bestemt at de to prinsene skulle utdannes sammen. Prinsen av Wales hyret John Neale Dalton som deres lærer, selv om hverken Albert Victor eller Georg utmerket seg intellektuelt sett. I september 1877, sluttet brødrene seg til skoleskipet HMS «Britannia» i Dartmouth. Faren deres mente at marinen var «den best mulige treningen for en hvilken som helst gutt».[2]

Fra 1879 tjente de kongelige brødrene i tre år som sjøkadetter på korvetten HMS «Bacchante», under oppsyn av Dalton. De reiste rundt i det britiske imperiet og besøkte Norfolk, koloniene i Karibia, Sør-Afrika og Australia, så vel som Middelhavet, Sør-Amerika, Det fjerne østen og Egypt. I Japan fikk Georg tatovert en blå og rød drage på armen av en lokal kunstner. Dalton skrev en reiserapport med navnet Reisen med HMS Bacchante.[3] Mellom Melbourne og Sydney skal Dalton, ifølge ham selv, ha fått et glimt av «Den flygende hollender», et mytisk spøkelsesskip. Da de returnerte til Storbritannia, skilte brødrene veier. Albert Victor begynte på Trinity College i Cambridge, mens Georg fortsatte i den kongelige marinen. Han reiste verden rundt og besøkte ulike steder av det britiske imperiet, og tjente aktivt i marinen frem til 1891. Etter dette fungerte hans militære rang kun som et hedersbevis.[4]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Det britiske monarki
Huset Windsor
Royal Standard of the United Kingdom.svg
Georg V
   Edvard VIII
   Georg VI
   Prinsesse Mary
   Henry, hertug av Gloucester
   George, hertug av Kent
   Prins John
Barnebarn
   Elisabeth II
   Prinsesse Margaret
   William av Gloucester
   Richard, hertug av Gloucester
   Edward, hertug av Kent
   Michael av Kent
   Alexandra, Lady Ogilvy

Prins Georg, hvis skjebne hadde vært å tjene marinen, levde deretter i flere år under sin onkels kommando, prins Alfred, hertug av Edinburgh, som befant seg i Malta. Der forelsket han seg i onkelens datter, sin kusine, Marie av Edinburgh. Hans bestemor, far og onkel godtok forholdet, men mødrene, prinsessen av Wales og hertuginnen av Edinburgh, var begge imot. Prinsessen av Wales mente at familien var altfor pro-tysk, mens hertuginnen av Edinburgh mislikte England. Da Georg fridde nektet Marie, et valg som ble støttet av hennes mor. Hun ble senere dronning av Romania.

I 1891 forlovet prins Albert Victor seg med prinsesse Victoria Mary av Teck (alltid kalt for «May»), den eneste datteren til prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge. Men prins Albert Victor døde av lungebetennelse seks uker senere, hvorpå Georg ble første tronarving etter deres far. Dette gjorde brått slutt på Georgs marinekarrière, da det nå var forventet at han skulle ha en mer politisk rolle.[5]

Dronning Victoria favoriserte fortsatt prinsesse May som en passende ekteskapskandidat for en fremtidig konge, så hun overtalte Georg til å forlove seg med May. Georg gjorde dette, og May aksepterte. Ekteskapet var en suksess, og de sendte hverandre kjærlighetsbrev i resten av livet.[6]

Georg og May ble gift den 6. juli 1893 i Chapel Royal, St. James's Palace i London. The Times hevdet at gjestene i bryllupet kan ha forvekslet hertugen av York (senere Georg V) og Tsaren (senere Nikolaj II) av Russland, fordi deres skjegg og dresser gjorde dem like av utseende.[7] Derimot var deres ansiktstrekk ganske forskjellige på nært hold.

Hertug av York[rediger | rediger kilde]

Georg som hertug av York, 1893.

24. mai 1892 ble Georg gjort til hertug av Dronning Victoria; hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney.[8] Etter Georgs giftemål med May, ble hun nevnt til Hennes Kongelige Høyhet Hertuginnen av York.

Hertugen og hertuginnen av York levde hovedsakelig i York Cottage,[9] et relativt lite hus i Sandringham (Norfolk) hvor deres livsstil lignet mer på komfortabel middelklasse enn kongelig. Georg foretrakk det enkle livet, i sterk kontrast til sine foreldre. Selv hans offisielle biograf fortvilet over Georgs tid som hertug av York: «Han kan være ålreit som en ung sjøkadett og en vis, ung konge, men da han var hertug av York...gjorde han ikke noe annet enn å drepe dyr og drive med frimerker.»[10]

Georg var en velkjent frimerkesamler, og hadde en viktig rolle i omdanningen av Royal Philatelic Collection til den mest omfattende samlingen av britiske og samveldefrimerker i verden; i noen tilfeller satte han kjøpsrekorder i priser på filatelistiske objekter.[11] Hans entusiasme for frimerker ble hånet av intelligentsiaen.[12]

Georg som hertug av Cornwall og York i 1901.

Randolph Churchill hevdet at Georg var en streng far, i den grad at hans barn var skremt av ham, og at Georg hadde sagt til Edward Stanley, 17. Jarl av Derby: «Min far var redd for sin mor, jeg var redd for min far og jeg skal pokker meg se til at mine barn er redde for meg.» I virkeligheten er det ingen direkte kilder for dette sitatet, og det er sannsynlig at Georgs forelderstil var litt forskjellig fra normen på den tiden.[13] Georg og May hadde fem sønner og én datter.

Som hertug og hertuginne av York, var Georg og May involvert i en rekke offentlige geskjeftigelser. I 1901 reiste de rundt i det britiske imperiet, besøkte Australia, hvor hertugen åpnet sin første parlamentsesjon i Australian Parliament, i forkant av dannelsen av «Samveldet i Australia». Turen inkluderte også Sør-Afrika, Canada og New Zealand, hvor (da de nå var hertug og hertuginne av Cornwall og York) Cornwall Park i Auckland ble navngitt til ære for dem av donatoren, John Logan Campbell, daværende borgermester i Auckland.

Prins av Wales[rediger | rediger kilde]

22. januar 1901 døde Dronning Victoria, og Georgs far, Albert Edvard, tok over tronen som Kong Edvard VII. På det tidspunktet arvet Georg titlene hertug av Cornwall og hertug av Rothesay. Senere det samme året ble Georg nevnt til Hans Kongelige Høyhet Hertugen av Cornwall og York, frem til 9. november 1901 da han ble prins av Wales og jarl av Chester.

Kong Edvard VII ønsket mer erfaring og forberedelse for sin sønn, i forkant av hans fremtidige rolle. I kontrast til Edvard selv, som Dronning Victoria hadde ekskludert fra alle statssaker, ble Georg gitt bred tilgang til statlige dokumenter av sin far.[5] Georg lot videre sin kone få tilgang til disse papirene,[14] da han verdsatte hennes rådgivning, og May hjalp ofte til med å skrive ektemannens taler.[15]

I 1906 reiste han til India, hvor han følte sterk avsky mot rasediskrimineringen og agiterte for sterkere involvering fra den indiske staten.[16][17]

Konge og keiser[rediger | rediger kilde]

6. mai 1910 døde Kong Edvard VII, og prinsen av Wales tok over tronen. Georg var nå Kong Georg V og May var dronning. Georg hadde aldri likt sin kones vane for å signere offisielle dokumenter og brev med «Victoria Mary», og insisterte på at hun kvittet seg med et av navnene. Ingen av dem mente at hun skulle bli kalt Queen Victoria, så dermed endte det med Queen Mary.[18] Kroningen fant sted i Westminster Abbey den 22. juni 1911.[5] I 1911 reiste kongen og dronningen til India på grunn av Delhi-durbaren den 12. desember, hvor de ble presentert for et samlet publikum av indiske geistlige og fyrster som keiser og keiserinne av India. Georg bar den nyskapte Imperial Crown of India under seremonien. Senere reiste keiseren og keiserinnen gjennom India, hvor de besøkte sine landsmenn. Georg benyttet muligheten til å jakte tigere, og skjøt til sammen 21 stykker.[19] Den 18. desember 1913 skjøt Georg over 1 000 fasaner på seks timer[20] ved hjemmet til Lord Burnham, men selv han måtte medgi at han «gikk litt for langt» den dagen.[21]


Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fra 1914 til 1918 var Storbritannia i krig med Tyskland. Den tyske keiseren Vilhelm II, som for britene symboliserte alt det grusomme med krig, var kongens fetter. Dronning Mary var datteren til hertugen av Teck, en etterkommer av det tyske kongehuset i Württemberg, selv om både hun og hennes mor var britiske.

Kongens farfar var prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha; kongen og hans barn bar titlene «prins» og «prinsesse» av Sachsen-Coburg og Gotha og hertug og hertuginne av Sachsen. Kongen hadde svogere, fettere og kusiner som var britiske, men som bar tyske titler som f.eks. hertug og hertuginne av Teck, prins og prinsesse av Battenberg, prins og prinsesse av Hesse og ved Rhinen, og prins og prinsesse av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenberg. Forfatter H. G. Wells skrev om Storbritannias «fremmede og uinspirerende forsamling», og Georg kom med det velkjente svaret: «Jeg kan sikkert være uinspirerende, men jeg er pokker ikke fremmed.»[22]

Den 17. juli 1917 kom Georg V med en kunngjøring, som endret navnet på det britiske kongehuset fra det tysklåtende Huset Sachsen-Coburg-Gotha til Huset Windsor, for å berolige de britiske nasjonalistiske følelsene. Han gav også navnet Windsor som etternavn til alle etterfølgere av Dronning Victoria som da levde i Storbritannia, ekskludert kvinner som giftet seg inn i andre familier og deres etterkommere.[23]

Til slutt, på vegne av diverse britiske slektninger, forbød han bruk av tyske titler og gav britisklåtende etternavn. Georg kompenserte sine slektninger ved å gi dem i den britiske adelstitler. Dermed ble fetteren, prins Louis av Battenberg, til Louis Mountbatten, første marki av Milford Haven, mens svogeren, hertugen av Teck, ble til Adolphus Cambridge, første marki av Cambridge. Andre, slik som prinsesse Marie Louise av Schleswig-Holstein og prinsesse Helena Victoria av Schleswig-Holstein, sluttet simpelthen å bruke sine opprinnelige titler. I nyhetsbladet «Letters Patent» den 11. desember 1917, begrenset kongen stilen «Hans (eller Hennes) Kongelige Høyhet» og rangen «prins (eller prinsesse) av Storbritannia og Irland» til monarkens barn, barna til sønnene av monarken, og den eldste levende sønn av den eldste levende sønn av prinsen av Wales.[24]

«Letters Patent» skrev også at «titlene Kongelig Høyhet, Høyhet eller Fyrstelig Høyhet, og titlene prins og prinsesse skal opphøre med unntak av de titlene som allerede er godkjent og ikke er avskaffet.» Slektninger av den britiske kongefamilien som kjempet på den tyske siden, som f.eks. prins Ernst Augustus av Hannover, 3. hertug av Cumberland og Teviotdale og prins Carl Eduard, hertug av Albany og regjerende hertug av Sachsen-Coburg-Gotha, ble enkelt og greit fjernet; deres britiske adelstitler ble fjernet av «1919 Order in Council» etter forskriftene i Titles Deprivation Act 1917. Georg fjernet også deres adelsflagg fra St. George's Chapel ved Windsor Castle etter press fra sin mor, Dronning Alexandra.[25]

Da Tsar Nikolaj II av Russland, fetter av Georg via sin mor, Dronning Alexandra (Nikolaj IIs mor var Maria Feodorovna, Dronning Alexandras søster) ble fjernet fra tronen mot sin vilje under den russiske revolusjonen i 1917, tilbød den britiske staten ham og familien asyl, men gjorde tilstanden verre for det britiske folk, og frykt for at revolusjon kunne komme til de britiske øyer gjorde at Georg begynte å tenke at tilstedeværelsen til familien Romanov kunne virke upassende, omstendighetene tatt i betraktning.[26] På tross av senere påstander fra Lord Mountbatten av Burma om at David Lloyd George, statsministeren, var imot redningen av familien Romanov, viser materiale fra kongens privatsekretær, Lord Stamfordham, at Georg V var imot redningen, i strid med rådet fra Lloyd George.[27] Detaljert planlegging for en redning ble gjort av MI1, en del av det britiske «secret service»,[28] men på grunn av styrkingen av bolsjevik-posisjonen og andre problemer med gjennomføringen av krigen, ble planen aldri gsatt ut i livet.[29] Tsaren og hans næreste familie ble dermed igjen i Russland, og ble drept av de revolusjonære bolsjevikene i Yekaterinburg i 1918.

To måneder etter krigens slutt døde kongens yngste sønn, John, i en alder av 13 år, etter liv preget av dårlig helse. Georg ble informert om sønnens død av dronningen, som skrev; «John hadde skapt stor nervøsitet hos oss i mange år… Det første tapet i familiesirkelen er hardt å takle, men folk har vært både snille og sympatiske, og det har hjulpet oss mye.»[30]

Senere i livet[rediger | rediger kilde]

Kong Georg V i 1923

Under og etter den første verdenskrigen, hadde mange av monarkiene som hadde styrt flere av de europeiske landene, falt i grus. I tillegg til Russland, hadde monarkiene Østerrike, Tyskland, Hellas og Spania også endt i revolusjon og krig, selv om det greske monarkiet ble gjenskapt rett etter Georgs død. Mesteparten av disse landene ble styrt av Georgs slektninger. I 1922 ble et Royal Navy-skip sendt til Hellas for å redde hans fettere og kusiner, Andreas av Hellas og Danmark og prinsesse Alice av Battenberg og deres barn, inkludert prins Philip, som senere skulle gifte seg med Georgs barnebarn, Elisabeth II.

Georg interesserte seg også i det politiske opprøret i Irland, og uttrykte avsky overfor de statssanksjonerte drapene og represaliene til statsminister Lloyd George.[31] Under generalstreiken i 1926 gjorde kongen et unntak til forslagene om at streikerne var 'revolusjonære' ved å si; «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem.»[32] Han frarådet også staten fra å begå provoserende handlinger.[33]

I 1932 godtok Georg å holde en kongelig juletale på radio, noe som senere skulle vise seg å bli en årlig tradisjon. Dette var noe han i utgangspunktet ikke ønsket, men han ble overtalt til å tro at folket ønsket det.[34] Han var bekymret over fremveksten av nazistiske partier i Tyskland på den tiden, og advarte den britiske ambassadøren i Berlin om å være skeptisk til fascistene.[35] Ved sølvjubileumet (25 år) av hans regjeringstid i 1935, hadde han blitt en godt likt konge, og sa i respons til sine tilhengere; «Jeg kan ikke forstå det, jeg er egentlig bare en veldig ordinær gutt.»[36] Derimot ble Georgs forhold til hans arving, prins Edvard, forverret i de senere år. Georg var skuffet over at Edvard ikke klarte å slå seg til ro i livet, og forferdet over hans mange forhold med gifte kvinner.[5] Han var tvilende til å la Edvard overta kronen. I sterk kontrast, han likte svært godt sin nest eldste sønn, prins Albert (senere Georg VI) og også sitt eldste barnebarn, prinsesse Elisabeth; han gav henne kallenavnet «Lilibet», og hun kalte ham kjærlig for «Bestefar England».[37] Georg ble sitert å si følgende til sin sønn Edvard: «Når jeg dør, vil gutten ødelegge seg selv innen 12 måneder» og senere om Albert og Lilibet: «Jeg ber til gud at min eldste sønn ikke vil gifte seg og få barn, og at ingenting vil komme i mellom Bertie, Lilibet og tronen.»[38]

Død[rediger | rediger kilde]

Statue av Kong Georg V av William Reid Dick, utenfor Westminster Abbey, London

Første verdenskrig svekket Georgs helse og hyppig røyking forverret hans pusteproblemer. Han led lenge av lungeemfysem, bronkitt, KOLS og pleuritt. I 1928 ble kongen virkelig dårlig, og hans sønn Edvard tok over mange av hans oppgaver de følgende to årene.[39] Kongen trakk seg tilbake i en kort periode til feriestedet Bognor Regis i West Sussex.[40] En myte vokste senere frem om at kongens siste ord, før han ble fortalt at han snart var frisk nok til å dra tilbake, var «Pokker ta Bognor!»[41][42]

Georg ble aldri helt frisk igjen. I hans siste år fikk han tidvis tilført oksygen på grunn av dårlig pust.[43] Om kvelden 15. januar 1936 gikk kongen til sitt soverom i Sandringham House, mens han klaget over forkjølelse; han forlot aldri rommet i live.[44] Kongen ble gradvis svakere, og gikk fra og til bevissthet. Dagboken til hans lege, Bertrand Dawson, forteller at kongens siste ord, et mumlende «Pokker ta deg!»,[45] ble gitt til sykepleieren da hun gav ham et beroligende middel om natten 20. januar. Da kongen allerede var bevisstløs og nær døden, innrømmer Dawson at han fremskyndet kongens død ved å gi ham en dødelig injeksjon av kokain og morfin, begge for å forhindre videre smerte for familien, og slik at nyheten om hans død kunne bli annonsert i morgenutgaven av The Times.[45][46] Han døde kl. 23.55 og er gravlagt ved St. George's Chapel, Windsor Castle.

Under opptoget til fremvisningen av Georgs kiste (Lit de parade) i Westminster Hall, mens opptoget vendte inn mot New Palace Yard, falt Malteserkorset av kronen, og landet i avløpet. Den nye kongen, Edvard VIII, så den falle og lurte på om dette var et dårlig tegn for hans kommende periode som konge.[47][48] Han abdiserte før året var omme.

Hyllester[rediger | rediger kilde]

Statue av Kong Georg V i King George Square utenfor Brisbane rådhus

En statue av Kong Georg V ble avduket utenfor Brisbane rådhus i 1938, som en hyllest til kongen fra innbyggerne i Brisbane i Queensland, Australia. Plassen som statuen står på ble originalt kalt for Albert Square, men ble senere omdøpt til King George Square til ære for Kong Georg V. I London står en statue, laget av William Reid Dick, utenfor østsiden av Westminster Abbey.

King George's Fields (Kong Georgs områder) i London ble skapt som et minnesmerke av en komité i 1936, ledet av daværende borgermester av London. I dag er de drevet av veldedighet, og styres av National Playing Fields Association. Nasjonalarenaen til NewfoundlandSt. John's ble døpt til King George V Park i 1925. Rehov ha-Melekh George ha-Hamishi («Kong Georg Vs Gate») er en enorm passasje i både Jerusalem og Tel-Aviv, de eneste gatene i disse israelske byene som er navngitt etter en ikke-jødisk monark. I Paris ble en stor aveny fra toppen av Champs-Elysées og ned til elven Seine og en undergrunnsstasjon navngitt til ære for Georg V; det samme er «Avenue Georges», lokalisert i Shawinigan, Quebec, Canada; og Kong Georg Vs Skole i Hongkong.

Den britiske kongelige marinens krigsskip HMS King George V fra første verdenskrig og HMS King George V fra andre verdenskrig ble navngitt til ære for ham.

Som fyrste av Wales ble Georg 22. juni 1906 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.

Annen informasjon[rediger | rediger kilde]

Newfoundland dollarseddel med Kong Georg V

Titler[rediger | rediger kilde]

  • 18651892: Hans Kongelige Høyhet Prins Georg av Wales
  • 18921901: Hans Kongelige Høyhet Hertug av York
  • 1901: Hans Kongelige Høyhet Hertug av Cornwall og York
  • 19011910: Hans Kongelige Høyhet Prins av Wales
    • i Skottland: 19011910: Hans Kongelige Høyhet Prins George, Hertug av Rothesay
  • 19101936: Hans Majestet Kongen
    • og, iblant, utenfor Storbritannia, og med hensyn til India: 19101936: Hans Kongelige Høyhet Konge-Keiser

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Georg V av Storbritannias stamtavle i tre generasjoner
Georg V av Storbritannia
Far:
Edvard VII av Storbritannia
Farfar:
Albert av Sachsen-Coburg-Gotha
Farfars far:
Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha
Farfars mor:
Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg
Farmor:
Victoria av Storbritannia
Farmors far:
Edward August av Kent og Strathearn
Farmors mor:
Victoria von Sachsen-Coburg-Saalfeld
Mor:
Alexandra av Storbritannia
Morfar:
Christian IX av Danmark
Morfars far:
Friedrich Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Morfars mor:
Luise Caroline av Hessen-Kassel
Mormor:
Louise av Hessen-Kassel
Mormors far:
William av Hessen-Kassel
Mormors mor:
Louise Charlotte av Danmark

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Navn Født Død Merknader
Kong Edvard VIII 23. juni 1894 28. mai 1972 senere hertug av Windsor; gift med Wallis Simpson; ingen barn
Kong Georg VI 14. desember 1895 6. februar 1952 gift med Lady Elisabeth Bowes-Lyon; fikk barn (inkludert Elisabeth II)
Mary, kronprinsesse 25. april 1897 28. mars 1965 gift med Henry Lascelles, 6. jarl av Harewood; fikk barn
Henry, hertug av Gloucester 31. mars 1900 10. juni 1974 gift med Lady Alice Montagu-Douglas-Scott; fikk barn
George, hertug av Kent 20. desember 1902 25. august 1942 gift med Marina, hertuginne av Kent; fikk barn
Prins John av Storbritannia 12. juli 1905 18. januar 1919 døde av slag

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans gudfedre og -mødre var kongen av Hannover, dronningen og kronprinsen av Denmark, Ernst, 4. Prins av Leiningen, hertugen av Sachsen-Coburg og Gotha, hertuginnen av Cambridge, prinsesse Alice og hertugen av Cambridge. Kilde: The Times (London), Lørdag, 8. juli 1865, s.12
  2. ^ Sinclair, pp.49-50
  3. ^ Sinclair, p.55
  4. ^ Sinclair, s.69
  5. ^ a b c d Matthew, H. C. G. (Sept 2004; online edn, May 2006), «George V (1865–1936)», Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press), DOI:10.1093/ref:odnb/33369, http://www.oxforddnb.com/view/article/33369, besøkt 2007-03-19 
  6. ^ Sinclair, s.178
  7. ^ The Times (London) Fredag, 7. juli 1893, s.5
  8. ^ «Yvonne's Royalty: Peerage». Besøkt 2. mars 2007. 
  9. ^ Renamed from Bachelor's Cottage
  10. ^ Harold Nicolsons dagbok sitert i Sinclair, s.107
  11. ^ «The Royal Philatelic Collection». Besøkt 2. mars 2007. 
  12. ^ Rose, s.42
  13. ^ Se Sinclair, pp.93 ff for en full diskusjon
  14. ^ Rose, s.289
  15. ^ Sinclair, s.107
  16. ^ Rose, pp.65-66
  17. ^ George Frederick Abbotts Through India with the Prince (1906) beskriver turen.
  18. ^ Pope-Hennessy, s.421
  19. ^ Rose, s.136
  20. ^ Omtrent én fugl per 20 sekunder.
  21. ^ Windsor, HRH The Duke of (1951). A King’s Story. London: Cassell and Co. s. pp.86-87. 
  22. ^ Nicolson, Sir Harold (1952). King George the Fifth: His Life and Reign. London: Constable and Co. s. p.308. 
  23. ^ «The official website of the British Monarchy». Besøkt 2. mars 2007. 
  24. ^ Nicolson, s.310
  25. ^ Purdue, A. W. (2004), «Alexandra (1844–1925)», Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press), DOI:10.1093/ref:odnb/30375, http://www.oxforddnb.com/view/article/30375, besøkt 2007-03-09 
  26. ^ Sinclair, s.148 og Nicolson, s.301
  27. ^ Rose, s.210
  28. ^ Crossland, John (15 October 2006), «British Spies In Plot To Save Tsar», The Sunday Times 
  29. ^ Sinclair, s.149
  30. ^ Pope-Hennessy, s.511
  31. ^ Sinclair, s.114 and Nicolson, p.347
  32. ^ Sinclair, s.105
  33. ^ Nicolson, s.419
  34. ^ Sinclair s.154
  35. ^ Nicolson, pp.521-522
  36. ^ Sinclair, s.1
  37. ^ Pimlott, Ben (1996). The Queen. John Wiley and Sons, Inc. ISBN 0-471-19431-X. 
  38. ^ Ziegler, Philip (1990). King Edward VIII: The Official Biography. London: Collins. s. p.199. ISBN 0-00-215741-1. 
  39. ^ Ziegler, pp.192-196
  40. ^ Pope-Hennessy, p.546
  41. ^ Roberts, Andrew; Edited by Antonia Fraser (2000). The House of Windsor. London: Cassell and Co. s. p.36. ISBN 0-304-35406-6. 
  42. ^ Ashley, Mike (1998). The Mammoth Book of British Kings and Queens. London: Robinson Publishing. s. p.699. 
  43. ^ Bradford, Sarah (1989). King George VI. London: Weidenfeld and Nicolson. s. p.149. ISBN 0-297-79667-4. 
  44. ^ Pope-Hennessy, p.558
  45. ^ a b Watson, Francis (1986), «The Death of George V», History Today 36: pp.21-30 
  46. ^ Ramsay, J. H. R. (28 May 1994), «A king, a doctor, and a convenient death», British Medical Journal 308: p.1445, http://www.bmj.com/cgi/content/full/308/6941/1445 
  47. ^ The Duke of Windsor, s.267
  48. ^ Korset, sammensatt av safir og 200 diamanter, ble funnet av en mann fra det militære i etterkant av kistebæringen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Matthew, H. C. G. (Sept 2004; online edn, May 2006), «George V (1865–1936)», Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press), http://www.oxforddnb.com/view/article/33369 . Passordbeskyttet
  • Nicolson, Sir Harold (1952). King George the Fifth: His Life and Reign. London: Constable and Co. 
  • Pope-Hennessy, James (1959). Queen Mary. London: George Allen and Unwin, Ltd. 
  • Rose, Kenneth (1983). King George V. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0-297-78245-2. 
  • Sinclair, David (1988). Two Georges: The Making of the Modern Monarchy. London: Hodder and Stoughton. ISBN 0-340-33240-9. 
  • Windsor, HRH The Duke of (1951). A King’s Story. London: Cassell and Co. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Georg V av Storbritannia
Gren av Huset Wettin
Født: 3. juni 1865 Død: 20. juni 1936


Titler som regent
Forgjenger :
Edvard VII


Konge av
det forente kongerike
av Storbritannia og Irland

1910 – 1927
Etterfølger :
Tittelen ble forandret da
den irske fristaten ble opprettet
Keiser av India
1910 – 1936
Etterfølger :
Edvard VIII
Forgjenger :
Ny tittel
Tittel endret
som følge av
Royal and Parliamentary Titles Act 1927


Konge av
det forente kongerike
av Stobritannia og Nord-Irland

1927 – 1931
Suvereniteten til Samveldelandene
ble formelt anerkjent
ved Statute of Westminster
Forgjenger :
Ny tittel
Tittel endret som følge av
Statute of Westminster


Konge av det forente kongerike og
de britiske oversjøiske territorium

1931 – 1936
Etterfølger :
Edvard VIII
Britisk kongelighet
Forgjenger :
Albert, prins av Wales
senere kong Edvard VII


Arving til den britiske tronen
som arveprins
1901 – 1910
Etterfølger :
Edward, prins av Wales
senere kong Edward VIII
Ærestitler
Forgjenger :
George, hertug av Cambridge


Stormester av Order of
St Michael and St George

1904 – 1910
Ingen tittelholdere
Neste tittelholder
Edvard, prins av Wales


Forgjenger :
George Curzon
1. marki Curzon av Kedleston


Lord Warden of the Cinque Ports
1905 – 1907
Etterfølger :
Thomas Brassey
1. jarl Brassey
Britisk adel
Forgjenger :
Prins Albert, hertug av Cornwall
senere kong Edvard VII


Prins av Wales
1901 – 1910
Etterfølger :
Prins Edward, hertug av Cornwall
senere kong Edward VIII
Ny opprettelse Hertug av York
6th creation
1892 – 1910
Inkludert i kronen