Viktor Emmanuel III av Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Viktor Emmanuel III
Konge av Italia
Viktor Emmanuel III av Italia
Regjeringstid: 29. juli 1900
9. mai 1946
Født: 11. november 1869, Napoli
Død: 28. desember 1947 (78 år), Alexandria
Foreldre: Umberto I og Margherita av Savoia
Ektefelle: Elena av Montenegro
Barn: Jolanda av Savoia
Mafalda av Savoia
Umberto II
Giovanna av Bulgaria
Maria Francesca av Savoia

Viktor Emmanuel III av Italia (født 11. november 1869 i Napoli, død 28. desember 1947 i Alexandria) var konge av Italia 1900–1946. I løpet av hans regjeringstid deltok kongedømmet Italia i to verdenskriger, og inkluderte også hele den fascistiske perioden i landet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

7 år gamle Viktor Emmanuel med moren i 1876
17 år gamle Vittorio Emmanuel i 1886
Viktor Emmanuel sammen med kong Albert I av Belgia. Bildet illustrerer hans lave vekst
Victor Emmanuel i 1895

Han var det eneste barnet til kong Umberto I og hans hustru, prinsesse Margherita av Savoia. Margherita var datter av Ferdinand, hertug av Genova.

I kontrast til fetteren Emmanuel Filiberto av Aosta, som var nesten 2 meter høy, var Viktor Emmanuel svært lav, også etter den tids standard, med sin 1,53 meters høyde.

Han ble 24. oktober 1896 gift med prinsesse Elena av Montenegro.

Som kronprins ble han 19. september 1891 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden.

Som konge[rediger | rediger kilde]

Han etterfulgte sin far Umberto i 1900 som Italias konge, etter at faren Han ble myrdet i Monza 29. juli dette året av anarkisten Gaetano Bresci.

Som person og konge var Viktor Emmanuel en noe sky og tilbaketrukket person, og kunne ikke fordra å måtte engasjere seg i det daglige og stressende politiske livet i Italia. Særlig var den urolige tiden etter første verdenskrig og før fascistenes maktovertakelse krevende for ham.

De første årene som konge støttet han visse liberaliseringer av den italienske konstitusjonen. Under den daværende grunnloven hadde kongen en viss politisk innflytelse, blant annet var det opp til ham å utnevnte statsministeren, uavhengig av dennes støtte i deputertkammeret.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1915 sto han for beslutningen om at Italia gikk med i første verdenskrig, og dette var en av hans konstitusjonelle rettigheter. Samtidig grep han da inn i den politiske debatten, og avgjorde denne saken. Krigen hadde stor folkelig motstand og deputertkammeret hadde avsatt statsminister Antonio Salandra etter at hans regjering ønsket at Italia skulle gå inn i krigen.Viktor Emmanuel fulgte opp beslutningen ved å hyppig besøke fronten i nord-Italia og gjennom sin omsorg for krigens ofre økte hans personlige popularitet.

Støtte til fascistene[rediger | rediger kilde]

I 1922 støttet han Benito Mussolini og fascistenes maktovertagelse i Italia i 1922. Hans aktive støtte gikk blant annet ut på at han etter noe nøling ikke ville undertegne statsminister Luigi Factas forslag til unntakslover da fascistene hadde iverksatt marsjen mot Roma, og han uttrykte tvil om hærens evne til å slå ned opprøret. De fascistiske styrkene var lojale mot kongen, og den militære lederen og en av organisatorene av marsjen mot Roma, Cesare Maria De Vecchi fortalte Mussolini at han ikke ville handle mot kongens ønsker. Mussolini vurderte på dette tidspunktet å forlate Italia, men fikk et telegram fra kongen som inviterte ham til Roma, og om formiddagen 10. oktober var den 39 år gamle Mussolini utnevnt til ny statsminister av kongen, uten noen tidligere relevante erfaringer og med svak støtte i deputertkammeret.

Kongen var i realiteten en marionett under fascistene, men var også enig i deres ekspansjonspolitikk i Albania og Abessinia. Han gjorde blant annet krav på tronen i begge land, som konge av Albania (1939–1943) og keiser av Etiopia (1936-1941, men dette ble ikke anerkjent av noen land.

Sviktende folkelig støtte[rediger | rediger kilde]

Flere utenlandske observatører hadde merket seg og rapportert ut at kongen ble møtt med applaus og noen gang jubel når han viste seg offentlig, i motsetning til de fascistiske lederne. Kongen hadde greid å holde på den folkelige støtten han hadde opparbeidet seg under første verdenskrig, og ble av mange sett på som en motkraft mot fascistene.

Etter hvert ble Viktor Emmanuel imidlertid stadig sterkere knyttet til fascistene utover på 1930-tallet. Blant annet ble han og Mussolini utnevnt til de første førstemarskalkene i Italia, en ny innført grad fra 1939 som høyeste i det militære. Videre var initiativene til tronene i Etiopia og Albania heller ikke så populære blant den italienske befolkningen, og var medvirkende til at han mistet mye av den folkelige støtten han hadde nytt i alle år.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Viktor Emmanuel er begravet bak alteret i den katolske kirken i Mansheya, viet til Katarina av Alexandria

Viktor Emmanuel var ikke deltakende i Mussolinis beslutning om å gå inn i andre verdenskrig på Tyskland side. Dette var også en beslutning som Mussolini traff til tross for advarsler om at Italia ikke var forberedt på krig. Den italienske krigsdeltakelsen ble også en katastrofe.

Han var imidlertid ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen, og da Roma ble bombet av de allierte 24. juli 1943 for første gang i sin 2 500 årige historie, var den folkelige støtten til kongen på et lavmål. Som følge av denne og den allierte landgangen på Sicilia fikk kongen til å skifte side og avsatte Mussolini og fikk ham arrestert.

8. september 1943 undertegnet han våpenhvileavtalen med de allierte.

Sønnen, kronprins Umberto ble i april 1944 utnevnt til riksforstander, og 5. juni overlot han også sine plikter til sønnen.

Abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Innen et år etter andre verdenskrigs slutt, ble det reist krav om folkeavstemning i Italia om monarkiet skulle fortsette, eller om det skulle innføres republikk. I et forsøk på å påvirke stemmegivningen, abdiserte Viktor Emmanuel 9. mai 1946. Abdikasjonen hjalp imidlertid ikke på stemmegivningen, da 54 % stemte for å innføre republikk i avstemningen den følgende måneden. Det var beskyldninger om at det hadde vært uregelmessigheter ved avstemningen, men dette ble aldri bevist.

Huset Savoia ble anmodet om å forlate landet, og kongedømmet Italia var blitt historie.

Victor Emmanuel flyttet til Egypt hvor han døde i Alexandria året etter. Han er begravet bak alteret i byens katolske kirke i Mansheya, viet til Katarina av Alexandria.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Umberto I 
Italias konge
Etterfølger:
 Umberto II