Konvoi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oversiktsbilde av slusene på Atlanterhavssiden i Panamakanalen, for å effektivisere gjennomfarten benyttes konvoier

Konvoi er en gruppe skip som forflytter seg sammen for felles støtte, i forbindelse med krig eller opprør. Konvoi kan også benyttes for å effektivisere transportsystemer, i Panamakanalen benyttes det konvoier for dette.

I moderne sjøfartsterminologi vil en konvoi bestå av bevæpnet støtte i form av krigsskip som kan avskrekke mulige angripere. Bruken av konvoier til sjøs har lange tradisjoner, og ble sist brukt under den såkalte «tankerkrigen» i den Persiske gulf.

(En convoy kan også referere til kolonnekjøring, gjerne med lastebiler.)

Opprinnelsen til konvoier[rediger | rediger kilde]

Ordet konvoi kommer fra det gamle franske ordet convoier, som igjen stammer fra det latinske ordet for «å gå sammen»; conviare. Bruken av det franske ordet er først dokumentert som et verb i 1375. Ordet brukt som substantiv i betydningen «lede eller eskortere for beskyttelse» er først dokumentert i 1557, mens den nåværende betydningen stammer fra rundt 1600. Handelsfartøyer seilte dog ofte sammen på utsatte strekninger – for eksempel begynte hanseatene (hanse: fra tysk: «samling av våpen») som et slags konvoiforbund for å beskytte hverandres last ved å seile samlet i grupper.

Konvoier er altså kjent fra så tidlig som på 1600-tallet. De ble der benyttet i et stort slag i den første engelsk-nederlandske krig hvor handelsfartøy ble eskortert av bevæpnede marinefartøy. Under Napoleonskrigene ble konvoier brukt i stor grad; for å avskrekke kaperskip og fiendtlige marinefartøy. Konvoiene kunne være på flere hundre skip og ble ofte eskortert, i tillegg hadde de enkelte handelsfartøy gjerne mindre skyts.

Skip som seilte alene kunne bordes og beseires en for en, men dersom man seilte mange sammen, kunne skip som ble angrepet få støtte fra de andre, eventuelt fra eskorterende krigsskip. Ved utbruddet av første verdenskrig var imidlertid situasjonen en annen, da slagskipene utgjorde en ny utfordring. Et slagskip hadde overlegen fart, kunne på flere nautiske mils avstand lett senke en rekke handelsskip, og det var ikke nok slagskip til å eskortere alle konvoiene. Det var først og fremst britene og franskmennene som behøvde forsyninger fraktet over havet, og de første krigsårene seilte handelsskipene alene pga trusselen fra slagskip.

Konvoier mot ubåter[rediger | rediger kilde]

De tyske slagskipene ble nøytralisert tidlig i første verdenskrig, og etter det var det ubåtene som utgjorde den største trusselen mot ententemaktenes handelsfartøy. Tyske ubåter senket handelsskip som seilte på Storbritannia og Frankrike i det som ble kjent som «det første slaget om Atlanterhavet». Motstanden mot konvoier var alllikevel stor, argumentene mot var blant annet tap av produktivitet og overbelastning av havner. Konvoiering ble derfor innført så sent som i 1917, men med konvoier gikk skipstapene raskt ned. Analyser av skipstap etter krigen viste at selv konvoier uten eskorte var sikrere enn å seile alene. Unntaket var svært raske skip, som passasjerskip.

Konvoier under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Flyfoto av konvoien WS-12 til Cape Town, Sør-Afrika, bildet er tatt 27. november 1941

Med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig etablerte de allierte konvoier da krigen brøt ut i 1939. Oversjøiske forsyninger var avgjørende for britene for å kunne fortsette krigen, og den viktigste handelspartneren var USA. Det «andre slaget om atlanterhavet» varte fra 1939 til 1945, og var en stadig kamp mellom forbedrede ubåter og bedre eskorterte konvoier.

Selv om Atlanterhavet var det viktigste området for konvoier, var det utstrakt alliert konvoiering også i Det indiske hav og Stillehavet. Av aksemaktene brukte tyskerne konvoier i begrenset grad, mens japanerne ikke brukte konvoier, det medførte at det meste av japanske handelsskip ble senket.

Ved krigens utbrudd hadde de allierte svært begrensede ressurser for eskorte og konvoier fikk som regel kun en eldre jager, hjelpekrysser eller bevæpnet tråler som beskyttelse.[1] Frem til juli 1940 ble konvoier fra Storbritannia kun eskortert ut til 150 nautiske mil vest for Irland, resten av seilasen til USA gikk uten beskyttelse.[1] Det var ikke før på forsommeren 1941 at allierte konvoier mellom USA og Storbritannia fikk eskorte under hele seilasen.[1]

En typisk alliert konvoi gikk fra New York i USA til Liverpool i Storbritannia, og besto av opptil 60 handelsskip. I begynnelsen av krigen var det sparsomt med eskortefartøy, mens etterhvert ble det mer eskorte, bevæpning av handelsfartøy og utstrakt flystøtte.

Hver konvoi ble ledet av en konvoisjef, fra ett av transportskipene midt i fremste rekke. Konvoisjefen var en marineoffiser, en «Commodore» som bestemte seilingsmønster, fart osv.[2] Ved ubåt-angrep ble kommandoen av konvoien overtatt av eskortesjefen som var om bord i ett av de fremre eskorteskipene, selv om konvoisjefen som regel var av høyere rang. Under overfarten seilte skipene i konvoien i rektangulær formasjon med opptil 12 kolonner. Avstand til fartøyet foran var omtrent fem kabellengder (omkring 900 meter), og avstand mellom fartøyene sideveis var 2 – 3 kabellengder (omkring 500 meter). Konvoien var fullstendig mørklagt om natten, det eneste hjelpemiddel for å se fartøyet foran var en såkalt «spruthest», en trekonstruksjon som kastet opp vann og kunne sees på noen meter – utkikken på bakken måtte holde et skarpt øye med den.

Farten på konvoien var tilpasset de langsomste skipene i konvoien, og var vanligvis mellom 8 – 10 knop, det betydde at overfarten mellom Storbritannia og USA tok et par uker. Imidlertid satte man av og til sammen hurtiggående konvoier, med skip som hadde høyere maksfart, typisk 12-15 knop, og dermed kunne gjøre unna kryssingen raskere.

Den tyske handelsflåten ble plaget av magnetiske miner, ikke minst i danske farvann, britiske ubåter og bombefly. I 1941/42 førte dette til en strid mellom den danske regjering og den tyske okkupasjonsmakten, fordi de danske skipene som hentet kull i Rotterdam, fikk forbud av regjeringen mot å armeres med antiluftskyts. Den tyske flåten anså det som en risiko for hele konvoien at de danske skipene lå som tause «hull» i luftforsvaret, men den danske regjeringen stod på sitt, og okkupasjonsmakten avfant seg med dette.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Sjømann, lang vakt, side 130
  2. ^ Sjømann, lang vakt, side 133
  3. ^ Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 232), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]