Bernhard von Bülow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bernhard von Bülow
Bernhard von Bülow
Bernhard von Bülow
Født 3. mai 1849
Død 28. oktober 1929
Ektefelle prinsesse Maria di Camporeale
Yrke Diplomat
Tysklands kansler
16. oktober 1900 – 16. juli 1909
Forgjenger Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Etterfølger Theobald von Bethmann-Hollweg
Signatur
Unterschrift Bernhard von Bülow.png

Fyrst Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849, død 28. oktober 1929) var en tysk politiker som overtok etter fyrst Chlodwig von Hohenlohe-Schillingsfürst som kansler i 1900.

Bernhard von Bülow ble født i Klein-Flottbeck i Holstein. Hans grandonkel, Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i England fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt.

Han var gift med prinsesse Maria di Camporeale.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bernhard von Bülow var sønn av den berømte tyske statsmannen Bernhard Ernst von Bülow. Han tjenestegjorde i sin ungdom som frivillig i den fransk-tyske krig.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter kriget begynte von Bülow på en meget fremgangsrik diplomatisk karriere, som blant annet ambassadesekreterær i Paris, St. Petersburg og Bukarest. I 1893 ble han utnevnt til Tysklands ambassadør i Roma.

I 1897 ble han utnevnt til utenriksminister av rikskansleren; prinsen av Hohenlohe-Schillingsfürst.

Von Bülows fremste gjerning som utenriksminister var hans håndtering av den tyske kolonialpolitikken. Tyskland befatn på ved denna tid i et kolonialt ekspansjonsstadium som landet hadde påbegynt relativt sent på grunn av landets sene samling, men von Bülow utrettet til tross for det en hel del. Blant annet klarte han i 1899 gjennom diplomatiske forhandlinger å innforlive øygruppen Karolinene i det tyske kolonialveldet. For dett ble han utnevnt til greve (Graf).

I 1900, etter Hohenlohe-Schillingsfürsts avgang, utnevnte keiser Wilhelm II von Bülow til ny rikskansler. Von Bülow holdt kanslersembetet i ni år og viste seg være en svært dyktig politiker, mye på grunn av hans bakgrunn som diplomat. Han klarte under vanskeløige forhold å holde sammen en regkeringsblokk bestående av konservative og liberaler ved en sterk evne til kompromiss og forhandling. Hans egen kanslergjerning merkes fremst av hans aktive utenrikspolitikk og hans engasjement for Tysklands kolonialpolitikk, som fortsatte også etter at han hadde bekledt kanslersembetet. Von Bülow var for eksempel en av de drivende kreftene bak Tysklands koloni i Kina (Kiautschou).

I 1905 ble greve von Bülow opphøyd til fyrste (Fürst) for sin innsats fremst innen den tyske utenrikspolitikk.

Sommeren 1909 mislyktes von Bülows regjeringskoalisjon med å få igjennom budsjettforslaget i den tyske riksdag, hvorpå von Bülow ble nødt til å fratre. Han forlot rikskanslerposten 14. juli 1909.

Årene 1914-1915 var von Bülow atter Tysklands ambassadør i Rome, denne gang med det uttalte oppdrag å overtale Italia til å slutte seg til sentralmaktene. Men han mislyktes med ette, og i april 1915 gikk Italia inn i første verdenskrig på de alliertes side. Von Bülow anså imidlerti at han hadde fått et håpløst oppdrag.

Da Theobald von Bethmann-Hollweg ble nødt til å fratre som rikskansler i juli 1917 var det mange som håpet på at von Bülow atter skulle få bli rikskansler, men Wilhelm II valgte i stedet den svake Georg Michaelis til ny kansler.

Etter krigen publiserte Bülow sine memoarer i fire tykke bind. Bøkene er et praktverk med mange intressante bilder og faksimiler av dokument, men deres øvrige kildeverdi omdiskutert.

Fyrst Bernhard von Bülow døde 28. oktober 1929, dagen innen det store børskrakket som inledet den store depresjonen.


Forgjenger:
 Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst 
Preussens ministerpresident
Etterfølger:
 Theobald von Bethmann-Hollweg