Otto von Bismarck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto Eduard Leopold fyrste av Bismarck-Schönhausen, hertug av Lauenburg
Otto Eduard Leopold fyrste av Bismarck-Schönhausen, hertug av Lauenburg
Portrett tatt i 1889
Født 1. april 1815
Død 30. juli 1898
Yrke Diplomat
Parti konservativ
Preussens ministerpresident
18621873
18731890
Forgjenger Adolf zu Hohenlohe-Ingelfingen
Albrecht von Roon
Etterfølger Albrecht von Roon
Leo von Caprivi
Tysklands rikskansler
18711890
Forgjenger
Etterfølger Leo von Caprivi

Fyrst Otto von Bismarck, hertug av Lauenburg, (født 1. april 1815, død 30. juli 1898) var en tysk statsmann og en av de mest prominente ledere i det 19. århundre; som statsminister i Kongeriket Preussen forente han Tyskland med en serie vellykkede kriger og ble Tysklands første kansler. Som en konservativ og aristokratisk politiker kjempet han mot fremveksten av sosialdemokratiet1880-tallet, ved bl.a. å forby flere organisasjoner, og ved pragmatisk å komme arbeiderne i møte med omfattende sosiale reformer som la grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Han var en forsiktig utenrikspolitiker som etter Tysklands samling arbeidet for å opprettholde fred på det europeiske kontinentet. Bismarck ble kjent som jernkansleren.

Han ble født Otto Eduard Leopold von Bismarck i Schönhausen, og studerte jus i Göttingen og Berlin. I 1847 giftet han seg med Johanna von Puttkamer, og sammen fikk de tre barn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Lettet over at den tyske revolusjonen mislyktes i 1848, ble han valgt inn i det prøyssiske parlamentet i 1849. Han ble utnevnt til å representere Preussen i Frankfurt, og ble snart overbevist om at et prøyssisk-ledet forent Tyskland var en viktig målsetning. Han ble utnevnt til ambassadør i St. Petersburg og Paris, og i 1862 ble han av den prøyssiske kong Wilhelm I utnevnt til statsminister og utenriksminister i Preussen, som et ledd i konflikten mellom kongen og det stadig mer liberale prøyssiske parlamentet.

Etter dette lyktes Bismarck i å forene Tyskland, ved å starte flere kriger. Først erobret han Schleswig og Holstein fra Danmark, i samarbeid med Østerrike – fredsavtalen ble undertegnet i Wien 30. oktober 1864. Selv om Østerrike allerede i 1865 ble presset til å la Preussen overta disse nordlige områdene, angrep han Østerrike, og vant raskt Slaget ved Königgrätz 3. juli, der han annekterte Hannover, Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau og Frankfurt. Dermed var Det nord-tyske forbund dannet. Konføderasjonen var opprettet i forståelse med både Frankrike og Østerrike. I desember 1866 ble det utarbeidet et utkast til konstitusjon for det nord-tyske forbund. 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer. Etter at Bismarck provoserte Frankrike, som var styrt av Napoleon III, brøt det ut krig mellom Frankrike og Preussen i 1870. I løpet av atten dager ble 1 830 000 soldater mobilisert i Tyskland, og 462 000 soldater ble transportert til vestfronten. Dette var nesten dobbelt så mange soldater som Frankrike hadde mobilisert. De sør-tyske statene sluttet seg til Det nord-tyske forbund. Frankrike led et ydmykende tap, og den prøyssiske kongen Wilhelm I ble kronet til keiser over et samlet Tyskland i slottet Versailles utenfor Paris, hvor den prøyssiske armé hadde sitt hovedkvarter. Frankrike hadde gått til krig mot regionalmakten Preussen, men blitt beseiret av stormakten Tyskland. Forvandlingen skjedde på slagmarken.

Det tyske imperiet[rediger | rediger kilde]

Det nye tyske imperiet som oppstod etter den tysk-franske krigen i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichsland som bestod av Elsass (Alsace) og Lothringen (Lorraine) og ble styrt av en generalguvernør. Den føderale regjeringen bestod av en utøvende myndighet under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, et føderalt råd (Bundesrat) sammensatt av utsendinger fra de forskjellige statene, og et nasjonalt parlament, Riksdagen, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og hemmelige valg.

Proklamasjonen av det Det tyske riket i Versailles. Bismarck (i hvitt) ble etter dette feiret som nasjonalhelt.

Bismarck ble feiret som en nasjonalhelt, og var den første rikskansleren i det nye riket. Utenrikspolitisk arbeidet han for å opprettholde fred med de europeiske stormaktene Frankrike, Østerrike og Russland. Han var redd for krig, siden Tyskland lå midt i Europa.

Innenrikspolitisk var han mest opptatt av opprettelsen av de to nye politiske partiene, Det katolske sentrumspartiet og det sosialdemokratiske partiet (SPD). Bismarck var imot at religion skulle styre politikken, og startet en kampanje, kjent som kulturkampen, mot det katolske partiet. Politikken skulle ikke tjene religiøse, men nasjonale og maktpolitiske formål. Våren 1871 kom det et brev fra pavestolen som uttrykte dens solidaritet med Det katolske sentrumspartiet. Da bestemte Bismarck seg for å angripe den katolske kirken. Bismarck erklærte åpent krig mot Sentrumspartiet og den katolske kirken sommeren 1871. Han brukte særlig to midler mot sosialdemokratene; han forbød partiet og deres organisasjoner, og han innførte en rekke sosiale reformer for å komme arbeiderklassen i møte, med blant annet ulykkes- og helseforsikringer, samt alderspensjoner, i den hensikt å svekke oppslutningen om det sosialdemokratiske partiet.

Bismark i 1875

Bismarck var velorientert om europeisk utenrikspolitikk, og sto blant annet for det såkalte Kissingen-diktatet fra 1877 som skapte ro på Balkan i mange år framover. Også der passet karakteristikken «stålhånd i silkehanske».

I valget 20. februar 1890 gjorde både Det katolske sentrumspartiet og SPD et godt valg. Valget ga en riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere. Bismarck innså at noe måtte gjøres, og var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom. Keiseren fikk nyss i disse planene.

Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangementer i Riksdagen med Sentrumspartiet uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.

Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed.

Bismarck-Monument, Hamburg

Bismarck brukte sine siste leveår på å skrive sine memoarer, Gedanken und Erinnerungen (tanker og erindringer). Han døde i 1898 i Friedrichsruh, og er begravet i Bismarck-mausoleet der.

Krigsskipet «Bismarck» og byene Bismarck i Nord-Dakota og Bismarck i Arkansas, USA, foruten tallrike gater i Tyskland, blant andre Bismarckstraße (Berlin-Charlottenburg), er oppkalt etter ham. Det samme er Bismarckøyene utenfor den forhenværende tyske kolonien Ny Guinea i Stillehavet.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Vi måtte unngå å skade Østerrike for alvorlig. Vi måtte unngå å etterlate henne i en tilstand av unødig bitterhet eller ønske om hevn. Vi burde heller ta vare på muligheten av å bli venner igjen med vår motstander, og i alle tilfeller betrakte den østerrikske stat som en del av det europeiske sjakkbrettet. Hvis Østerrike ble påført alvorlig skade, ville hun bli Frankrike og alle våre andre motstanderes allierte. Hun ville til og med ofre hennes anti-russiske interesser for å få hevn over Preussen. Østerrikes konflikt og rivalisering med oss var ikke mer å fordømme enn vår konflikt med henne. Vår oppgave var å etablere et grunnlag for tysk nasjonal enhet under lederskap av kongen av Preussen. (Otto v. Bismarck, 1866)
  • Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.
  • Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis.
  • Det viktigste er ikke å skrive historie, men å gjøre den.
  • Det lyves aldri så mye som foran et valg, under en krig eller etter en jakt.
  • Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.
  • Hva annet er våre stater og vår makt og ære overfor Gud enn maurtuer og bikuber som oksens klov trår i stykker, eller som blir ofre for skjebnen i form av en birøkter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cowen, Ron (30. januar 2012). «Restored Edison Records Revive Giants of 19th-Century Germany». New York Times. Besøkt 8. februar 2012. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Otto von Bismarck – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Otto von Bismarck – sitater

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Adolf von Hohenlohe-Ingelfingen 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Albrecht von Roon 
Forgjenger:
 Albrecht von Roon 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Leo von Caprivi