Myte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Proteus, en tidlig gresk sjøgud som kunne fortelle om framtiden – et element som finnes i flere kulturer (fra den tyske boka Der Höllische Proteus).

En myte (fra gresk μῦθος mythos, 'tale', 'fortelling', 'muntlig beretning') er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om f.eks. guder, naturmytiske vesener eller verdens opprinnelse, som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. Handler ofte om Guder og mennesker.

Mythos og logos[rediger | rediger kilde]

Forhistoriske fortellinger[rediger | rediger kilde]

De to greske betegnelsene «mythos» og «logos» betegner antatte utviklingstrinn i et folks tenkesett; «mythos» begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens «logos» betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett.[trenger referanse] For Friedrich Nietzsche var overgangen til logos hos grekerne en forfallstid. Storhetstiden var den homeriske tid, og Sokrates og Platon betydde en avmystifisering hvor diktningen blir til filosofi.

Enkelte myter var fortellinger ment å gi forklaring på hvordan verden og dens skapninger i den oppsto i sin nåværende form, om menneskets eksistens, livets oppbygning, mål og mening, samt de store kreftene, som blant annet lyset og mørket, det gode og det onde. En myte var som oftest en muntlig tradisjon, overlevert fra generasjon til generasjon.

Som begrep har myte likevel flere betydninger. I religiøs sammenheng er myter fortellinger som skal avdekke en dypere eller høyere virkelighet. Akademisk bruk av begrepet setter ikke et skille om fortellingen er sann eller falsk.

I dagligtale brukes begrepet "myte" vanligvis i betydningen illusjon eller usannhet.

Andre betydninger[rediger | rediger kilde]

Begrepet mytologi betegner studien av de mytiske forestillinger eller et folks samlede myter, eksempelvis gresk mytologi. Samtidig er mytologi også en betegnelse på den vitenskap som utforsker og forklarer mytene. I religionsvitenskapen og antropologien betegner en myte en religiøs fortelling som forklarer noe om virkelighetens innrettning (se ætiologi). I motsetning til et sagn eller en legende foregår en myte (liksom et eventyr) som regel utenfor tid og rom.

Psykologien[rediger | rediger kilde]

Psykologen Carl Gustav Jung så mytene som konkrete synlige uttrykk for de universale arketypene, de symbolske uttrykk for sjelens indre og det kollektivt ubevisste. Jung fester seg ved det som utmerker seg ved hver fortelling sammenlignet med andre fortellinger. Betydningen oppstår altså hos hvert symbol i relasjon til en bakenfor struktur. Forfatteren og mytologen Joseph Campbell var enig med Jung angående dette, og mente at myter var uttrykk for de generelle tanker og sannheter som preger menneskelige samfunn og at de fortalte om, og ga uttrykk for den samme bevisstheten, som Campbell mente var direkte uvitelig.

Strukturalismen[rediger | rediger kilde]

Innenfor strukturalismen er likheten mellom systemet av myter og språkstrukturen av viktighet. Claude Lévi-Strauss fokuserte isteden på regler og sammenfall i mytologien. Fortellinger og deler av en fortelling får mening når de settes opp i sammenheng med hverandre. En fortelling må deles opp i mytem – betydningsbærende elementer i andre fortellinger som settes sammen i en diskurs.

«Som enhver lingvistisk helhet består myten av konstitutive enheter», skriver Lévi-Strauss, «som medfører tilstedeværelsen av de enheter som vanligvis opptrer i språkstrukturen, nemlig fonemer, morfemer og semantemer. Hver adskiller seg fra den forgående ved en høyere grad av kompleksitet. Av denne grunn vil vi kalle de elementer som er særegne for myten (og som er de mest komplekse av alle) for store, konstitutive enheter.»

Myter i fiksjon og «mytisk» litteratur[rediger | rediger kilde]

Enkelte lands myter har gitt rike litterære uttrykk og virket som en inspirasjonskilde for diktere i senere tidsaldre, eksempelvis de greske, de norrøne og de keltiske myter. J.R.R. Tolkien er en forfatter som har lånt fra rikt mytisk materiale, blant annet den norrøne, for sin diktning. Selv om det enkelte ganger blir kalt slik, så er fiksjon slik som Ringenes herre og Narnia-bøkene ikke mytologi, og Tolkien oppfant ordet «legendarium» for å beskrive sine litterære verker.

Historievitenskap[rediger | rediger kilde]

Etter at historiefaget ble gjort til vitenskap ved hjelp av kravet om at påstander om fortiden skulle være belagt i kilder og at sannhetsgehalten av disse skulle analyseres ved hjelp av en kildekritiske metode ble det lagt ned et stort arbeid i å sortere kunnskap om fortiden som henholdsvis sannsynlige påstander og «myter». Fokus var da på å ‘rekonstruere’ fortiden for å finne ut hva som var trolig var korrekte påstander om fortiden. Dette ser da bort ifra at myter enten er metahistoriske, «hensides historie», eller foregår i tider før historisk tid.

I de siste 30 årene har en gått bort fra å se på «myter» som annenrangs. Innen nyere kulturhistorie er en mer opptatt av hva mytene kan fortelle om samfunnet som har skapt og videreformidlet dem. Internasjonalt har særlig Robert Darnton og Carlo Ginzburg brukt myter som kilder til å forstå fortidens samfunn uten å legge vekt på spørsmålet om mytenes sannhetsgehalt. I Norge har spesielt Anne Eriksen brakt etnologisk innsikt inn i historieforskningen.

I underholdningsverden har TV-programmet MythBusters en semi-vitenskapelig tilnærming til å teste ut vandrehistorier og populære myter.

Eksempel på myter[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Moe, M.: Det mytiske tænkesæt, 1909
  • Schadewaldt, W.: Diktningens ord: Mythos og Logos, Litteraturforståelse, Ide og tanke, bd. 3, 1961
  • Barthes, Roland: Mythen des Alltags, Frankfurt, 1964
  • Lévi-Strauss, Claude: Mythos und Bedeutung

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]