Aristide Briand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aristide Briand
Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1926
Portrait of Aristide Briand.jpg

Aristide Briand (født 28. mars 1862 i Nantes i Frankrike, død 7. mars 1932 i Paris) var en fransk statsmann og flere ganger statsminister og utenriksminister av Frankrike. Han mottok Nobels fredspris i 1926 (sammen med Gustav Stresemann og Austen Chamberlain) etter Locarnotraktaten. Sammen med den amerikanske utenriksministeren Frank B. Kellogg arbeidet han med Parispakten som skulle forby krig. I 1930 sendte han ut et memorandum som skisserte en europeisk union.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Briand ble født i et fattig hjem fra småborgerskapet. Hsan gikk på Nantes' Lycée, der han i 1877 utviklet et nært vennskap med Jules Verne.[1] Han studerte jus, og deretter som advokat og journalist skapte han seg fort et navn. Han skrev artikler for det anarkistiske blad Le Peuple, og ledet Lanterne en stund. Derfra gikk han over til Petite République, men forlot det for å grunnlegge L'Humanité, i samarbeid med Jean Jaurès.

Anarkist og sosialist[rediger | rediger kilde]

Han kastet seg i 1889 inn i politikken, sda han stilte som «radikal-revisjonistisk» kandidat på boulangistenes side i Saint-Nazaire. Han nådde ikke frem, men forlot også det slagne og snart oppløste parti for som uavhengig sosialist at slutte sig til fagforeningsbevegelsens syndikalistiske fløy. Ved retningens kongress i Nantes i 1894 talte han for «direkte aksjon» og anbefalet – skjønt først når alle fredelige midler var uttømte – generalstreiken som middel i kampen mot «kapitalen». Han ble generalsekretær for de franske sosialisters sentralstyre og trådte i nær forbindelse med Alexandre Millerand, hvis gradvise overgang til en moderat sosialreformatorisk konservativisme ble forbilledlig for Briands egen politiske utvikling. Skjønt Briand forsvarte sin venn da han under partifellenes protest hadde mottatt en portefølje i René Waldeck-Rousseaus «store» samlingsministerium i 1899, fortsatte han å være sosialistisk valgkandidat.

I 1902 kom han endelig inn i deputeretkammeret som representant for Saint-Etienne (Dépt. Loire). I den rundt ministeriet Émile Combes i juni samme år sammensluttede blokk av kammerets borgerlig-radikale og moderat-sosialistiske grupper inntok Briand snart i kraft av sin alltid slagferdige og betagende veltalenhet, sin klokskap og hensynsfullhed en forgrunnsstilling. Denne ble begfestet da det ble ham i egenskap av «rapportør» overdratt å forberede og motivere den lenge omstridte, sosialt dyptgripende reform som ble søkt gjennomført ved loven av 9. desember 1905 om kirkens adskillelse fra staten og loven av 16. mars 1906 om de nye kirkelovers gjennomføring. Disse lover var i det vesentlige Briands verk, og forsvaret av de prinsipper som de var tuftet på, innbragte ham en pen rekke parlamentariske seirer. Disse gjorde ham i fremtredende grad «ministrabel», og da Ferdinand Sarrien den 14. mars 1906 dannet sitt ministerium, var Briand så at si selvskreven – også for å kunne føre sine egne kirkelover ut i livet – til at overta stillingen som dettes undervisnings- og kultusminister.

Skjønt Briand slett ikke var noen venn av den gamle radikaler Georges Clemenceau, lot han seg likevel bevege til at beholde sin portefølje i dennes nærmest påfølgende regjering (25. oktober 1906-20. juli 1909). Imidlertid var Briand trådt i et stadig skarpere markert motsetningsforhold til de revolusjonære sosialister. At disse skjelte ham ut for «renegat» og «forræder» bidro bare til at gi ham en så meget kraftigere støtte hos de moderate og konservative partier.[2]

Briand offentliggjorde i disse år blant annet sin berømte Rapport à la Chambre sur la Séparation des Églises et de l’État (1905) og en rekke kammertaler 1904-07 om La Séparation (1908).[3]

Høyredreiningen[rediger | rediger kilde]

Briand var som statsmann tilstrekkelig overlegen til ikke å la seg binde av politiske doktriner eller formler; han var også for behendig, for praktisk, for meget opportunist til ikke å kunne skifte standpunkt. Denne hans «overgang» til høyre trådte klarere frem særlig etter at han den 4. januar 1908 havde gått fra undervisningsministeriet med justisministeriet. Under de sosiale kamper i de følgende år vek han ikke tilbake for strengt å undertrykke ethvert tilløp til anarkistiske revolter uten hensyn til om han derved kom til å støte tidligere tilhengere. Det endte da også med at han den 1. november 1909 ble formelt utstøtt av det sosialistiske nasjonalråd.

Han var den gang ministerpresident, i det han satt som dette 24. juli 1909 - 30. oktober 1910 og på ny i et rekonstruert ministerium 3. november 1910 - 27. februar 1911. Resten av dette år var Briand utenfor. Men da hans venn Raymond Poincaré med samtlige moderate og høyregruppers tilslutning den 14. januar 1912 dannet sin nasjonale samlingsregjering, tok han Briand med som en særlig vel anskrevet justisminister. Ogg da Poincaré i januar 1913 ble valgt til republikkens president, var det hans første regeringshandling den 21. januar å utnevne et rekonstruert ministerium med Briand som sjef og innenriksminister. Briands 3. kabinett skulle imidlertid ikke bli av lang varighet. Det falt allerede den 18. mars på en votering i senatet. Denne gang vendte Briand ikke tilbake før René Viviani i august 1914 dannet sitt store samlingsministerium med landets forsvar under første verdenskrig som eneste programpost. Også i dette var Briand justisminister.[3]

Konseilspresident igjen, og utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Briand var konseilspresident og utenriksminister oktober 1915 — mars 1917, januar 1921 - januar 1922, november 1925 - mars 1926, utenriksminister alene april—november 1925 og fra 1926. Han var president for den franske delegasjon ved Folkeforbundet, i det hele hovedmannen fra fransk side i mellomkrigstidens europeiske storpolitikk. [4] I 1920-årene, da han var utenriksminister, forsøkte han å få Frankrike til å tilnærme seg Tyskland. Hans forsoningsvilje manifesterte seg blant annet i Locarnotraktaten i 1925 (for hvilken han, sammen med Tysklands utenriksminister Gustav Stresemann, mottok Nobels fredspris i 1926)[5].

Videre fikk han sammen med den amerikanske utenriksminister Frank Kellogg gjennomført en internasjonal ikke-angrepspakt i 1928, Briand-Kellogg-pakten.

Briand var også aktiv i Folkeforbundet og fremla i 1930 en plan for Paneuropa, Europas Forente Stater.[6]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Briand led mot slutten av livet av en kronisk uremi som plaget sentralnervesystemet. Dag og natt ble snudd på hodet. Særlig pinlig ver en scene da den tidligere så beundrede taler i 1931 fikk ordet i det franske parlament, men ikke fikk frem et eneste ord - fordi han var falt i dyp søvn.[7] Søvnforstyrelsene førte til at en reise til Berlin som han skulle ut på sammen med ministerpresident Pierre Laval i slutten av september 1931, måtte utsettes. Da de så ankom til den tyske hovedstadgjorde Briand et svært forkomment inntrykk på de tyske verter og den 83-årige rikspresident Hindenburg forhørte seg om hvordan «den gamle herr» hadde tålt reisen.[8]

En annen følge av Briands uremiske encefalopati var en euforisk og ofte realitetsfjern overoptimisme. I januar 1932, da en av hans medisiner ble redusert i dosering, erklærte han seg som fullstendig tilfrisknet og kjernesunn. Det var et strev for Laval å få den knapt arbeidsdyktige Briand, som dessuten helte mer og mer mot venstre, til å fratre sitt embede.[9]

Briand planla nå, også uten embede og bare i kraft av sine ord, å virke for verdensfreden. I mars 1932 mente han at han i løpet av de nærmeste uker skulle klare å bilegge konflikten mellom Kina og Japan, som etter Mukdenhendelsen stod krigen nær; for løsningen av samtlige konflikter under drøftelse i Folkeforbundet skulle han trenge mer eller mindre ett år.[10] Men den 7. mars 1932 døde han i Paris.

Aristide Briands ti perioder som Frankrikes regjeringssjef[rediger | rediger kilde]

  1. 24. juli 19093. november 1910
  2. 3. november 19102. mars 1911
  3. 21. januar 191322. mars 1913
  4. 29. oktober 191512. desember 1916
  5. 12. desember 191620. mars 1917
  6. 16. januar 192115. januar 1922
  7. 28. november 19259. mars 1926
  8. 9. mars 192623. juni 1926
  9. 23. juni 192619. juli 1926
  10. 29. juli 19293. november 1929

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gérard Unger: Aristide Briand, le ferme conciliateur. Éditions Fayard, 2005.
  • Achille Elisha: Aristide Briand, la paix mondiale et l’union européenne. Éditions Ivoire-Clair, 2003.
  • Edward D. Keeton: Briand’s Locarno Diplomacy. French Economics, Politics, and Diplomacy 1925–1929. 2. opplag. New York 1987.
  • Matthias Schulz: Aristide Briand (1862-1932), i: Europäische Geschichte Online, utgitt av Institut für Europäische Geschichte (Mainz), 2010 Lest 14. juni 2012.
  • Ferdinand Siebert: Aristide Briand 1862–1932. Ein Staatsmann zwischen Frankreich und Europa. Rentsch, Erlenbach/Zürich 1973, ISBN 3-7249-0439-8.
  • Georges Suarez: Briand, sa vie, son œuvre. 6 bind, Paris 1938–1952.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aristide Briand – Biography
  2. ^ Salmonsen (III), s. 946
  3. ^ a b Salmonsen (III), s. 947
  4. ^ Salmonsen (XXVI), s. 161
  5. ^ Nobelprize.org
  6. ^ Cornelia Navari, "The Origins of the Briand Plan," Diplomacy & Statecraft, (March 1992) 3#1 s 74-104,
  7. ^ Ferdinand Siebert: Aristide Briand 1862–1932. Ein Staatsmann zwischen Frankreich und Europa. Rentsch, Erlenbach/Zürich 1973, s. 624–632.
  8. ^ Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan 1929–1932. Schöningh, Paderborn 1998, S. 268 und 372.
  9. ^ Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan 1929–1932. Schöningh, Paderborn 1998, e. 341.
  10. ^ Ferdinand Siebert: Aristide Briand 1862–1932. Ein Staatsmann zwischen Frankreich und Europa. Rentsch, Erlenbach/Zürich 1973, s. 689.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Aristide Briand – bilder, video eller lyd