Winston Churchill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Winston Churchill
Winston Churchill
Winston Churchill i Quebec, Canada, i 1944
Født 30. november 1874
Storbritannia Blenheim i Storbritannia
Død 24. januar 1965 (90 år)
Storbritannia London i Storbritannia
Yrke Offiser, politiker og forfatter
Parti De konservative (1900-04)
De liberale (1904-25)
De konservative (1925-65)
Storbritannias statsminister
10. mai 194027. juli 1945
26. oktober 19517. april 1955
Forgjenger Neville Chamberlain
Etterfølger Clement Attlee

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1953

Winston Leonard Spencer Churchill, Order of the Garter, Order of Merit, Order of the Companions of Honour, Territorial Decoration, Fellow of the Royal Society, Queen's Privy Council for Canada, (født 30. november 1874, død 24. januar 1965) var en engelsk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig. Churchill var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker. Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Churchill ble født på Blenheim Palace i Oxfordshire. Hans far var politikeren Randolph Churchill, hertugen av Marlboroughs tredje sønn. Hans fullstendige etternavn var Spencer-Churchill, men som sin far sløyfet han Spencer og brukte kun Churchill. På farssiden nedstammet han fra den store engelske generalen John Churchill, den første hertugen av Marlborough. Hans mor, Jeanette (Jennie) Jerome, var datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome. Det faktum at han var halvt amerikansk var noe Churchill senere ofte spøkte med, spesielt i selskap med Franklin Roosevelt.

Den unge Winston Churchill tilbrakte mye av barndommen på kostskole, som vanlig på den tiden for engelske overklassegutter. Ved inntaksprøven for Harrow School leverte han blankt på latin og ble plassert i den laveste gruppen, hvor det meste av undervisningen var på engelsk. Der klarte han seg godt. Han savnet sin mor og fikk sjelden besøk av henne, på tross av at han i brev hjem bønnfalt henne om å komme eller få la han komme hjem.

Han fulgte nøye med på sin fars karriere, men hadde et distansert forhold til ham. En gang i 1886 skal han ha erklært: «Min pappa er finansminister og en dag skal jeg også bli det.». Hans ensomme og ulykkelige barndom preget ham for resten av livet. Han hadde imidlertid et nært forhold til barnepiken, Elizabeth Anne Everest. Bortsett fra engelsk, historie og fekting, gjorde unge Winston en dårlig figur ved Harrow, og han ble ofte straffet for dårlig arbeid og manglende innsats. Han hadde en uavhengig, opprørsk natur og nektet å studere klassiske verk på latin og gresk.

Inn i hæren[rediger | rediger kilde]

I 1893, på sitt tredje forsøk, kom han inn på den britiske hærens krigsskole Sandhurst, ved kavallerilinjen (til farens store skuffelse). To år senere gikk han ut som åttende beste i sin klasse og 20 år gammel ble han utnevnt til fenrik ved 4th Queen’s Own Hussars. Dette regimentet var stasjonert i Bangalore i India, og da Churchill ankom der med båt fikk han ved et uhell skulderen ut av ledd ved ilandstigning. Skulderen kom til å gi han problemer siden, tidvis gikk den igjen ut av ledd.

Unge Winston Churchill i offisersuniform

I India var regimentets viktigste aktivitet polo, noe som ikke tiltrakk den energiske unge mannen; han ivret for mer militære aktiviteter. Churchill brukte en god del tid på å utdanne seg selv ved hjelp av bøker han hadde fått tilsendt av sin mor.

Mens han var stasjonert i India søkte han større utfordringer. I 1895 fikk han og Reggie Barnes permisjon for å reise til Cuba for å observere spanske styrkers kamp mot cubanske geriljastyrker. Churchill fikk en avtale med avisen Daily Graphic hvor han skulle skrive om konflikten. Til Churchills store glede kom han for første gang under beskytning, og det på sin enogtyveårsdag. På vei til Cuba besøkte han USA for første gang og ble introdusert for New Yorks sosietet av en av morens elskere, William Bourke Cockran. I 1897 hadde Churchill igjen fått permisjon og var på reise for å observere den gresk-tyrkiske krig, men konflikten endte før han kom dit. Han fortsatte derfor til England, men fikk underveis høre om Pathanopprøret i den Nordvestlige Grenseprovinsen (i dag en del av Pakistan) og hastet tilbake til India for å delta i felttoget for å slå ned opprøret.

Sjefen for ekspedisjonen, Sir Bindon Blood lot Churchill delta. Han var med i det seks uker lange felttoget og skrev samtidig artikler for avisene The Pioneer og The Daily Telegraph, for en pris av £5 pr artikkel. I oktober 1897 var Churchill tilbake i Storbritannia og hans første bok, The Story of the Malakand Field Force basert på ekspedisjonen han nettopp hadde deltatt i kom ut i desember samme år.

Mens han fremdeles offisielt var stasjonert i India, forsøkte Churchill å få tillatelse til å bli med på felttoget som skulle gjenerobre Sudan. Lederen for ekspedisjonen, Lord Kitchener var negativ, men Churchill brukte sine forbindelser, og fikk statsminister Salisbury til å sende et telegram om saken. Til slutt fikk Churchill en stilling ved 21st Lancers, en styrke hvis sammensetning ble bestemt fra London og ikke av Kitchener. Churchill var samtidig krigskorrespondent for Morning Post, for 15 pund pr artikkel. Mens han var i Sudan deltok Churchill i hva som har blitt beskrevet som det siste vellykkede britiske kavaleriangrep i slaget ved Omdurman. I oktober 1898 var han tilbake i Storbritannia og begynte arbeidet med tobindsverket The River War, som ble utgitt året etter.

I 1899 forlot Churchill hæren og forsøkte seg på en politisk karriere. Han stilte som kandidat for det konservative partiet i Oldham i et mellomvalg det året. Han kom på en tredjeplass (Oldham hadde på den tiden to plasser i underhuset) og ble ikke valgt inn.

Den 12. oktober 1899 brøt den andre boerkrigen ut mellom Storbritannia og boere i Sør-Afrika. Churchill reiste ut som krigskorrespondent for Morning Post med et honorar på 250 pund for fire måneder. Vel fremme fikk han plass på et britisk armert togsett (pansertog). Dette togsettet ble avsporet i et bakhold av boerne. Selv om Churchill ikke var i uniform tok han kommandoen, fikk ryddet linjen og fikk lokomotivet og halvparten av vognene avsted med sårede. Churchill selv var ikke så heldig at han unnslapp, sammen med andre offiserer og soldater ble han tatt til fange og holdt i en krigsfangeleir i Pretoria.

Churchill klarte å rømme fra fangeleiren, og med hjelp fra en engelsk gruvesjef flyktet han over 480 kilometer til portugisisk område i Lourenço Marques (dagens Maputo). Flukten ga ham en viss heltestatus i Storbritannia, samtidig som han fikk kritikk for å ikke ha ventet på to andre som hadde planlagt å flykte sammen med ham. Churchill reiste med skip til Durban og sluttet seg til general Redvers Henry Bullers hær som var på vei for å komme de britiske styrkene i Ladysmith til unnsetning, og deretter innta Pretoria.

Denne gangen hadde Churchill en beordring til The South African Light Horse Regiment, og fortsatte samtidig som krigskorrespondent. Han deltok i slaget ved Spion Kop og var blant de første britiske troppene som brøt beleiringen av Ladysmith; Winston og hans fetter Charles Spencer-Churchill red i front og tok over en fangeleir hvor 52 boere overga seg. Churchills to bøker om boerkrigen, London to Ladysmith via Pretoria og Ian Hamilton's March ble utgitt i mai og oktober 1900, begge bøkene fikk bra kritikker og solgte godt.

Tidlig politisk virke[rediger | rediger kilde]

Vel tilbake fra Sør-Afrika stilte Churchill igjen som kandidat til Parlamentet for de konservative i Oldham i valget år 1900. Han vant, men i stedet for å delta i åpningen av Parlamentet dro han ut på foredragsturné i Storbritannia og USA; noe han tjente ti tusen pund på. På den tiden var parlamentsmedlemmer ubetalt og Churchill var ingen rik mann. Mens han var i USA ble et av foredragene introdusert av Mark Twain. Han spiste middag med Theodore Roosevelt, men de to fikk ingen nærmere kontakt.

I februar 1901 kom Churchill tilbake til Storbritannia for å delta i Parlamentet og ble del av en gruppe dissidenter ledet av Hugh Cecil. Gruppen ble for øvrig kalt «hooligans». Churchill fikk oppmerksomhet ved å imøtegå regjeringens forslag til bevilgninger til hæren idet han argumenterte mot unødig bruk av penger på forsvaret. I 1903 fjernet han seg fra gruppen til Cecil, og var samtidig skeptisk til de liberale unionistenes leder Joseph Chamberlain som var for en proteksjonistisk politikk. Da de liberale var i koalisjon med de konservative ble resultatet at hans egne distanserte seg fra ham: konservative forlot salen når han talte. Hans valgkrets Oldham tok avstand fra ham, men han fortsatte å representere den inntil neste valg.

I 1904 hadde Churchills misnøye med de konservative og hans dragning mot de liberale blitt så sterk at han skiftet parti og gikk over til de. Som medlem av det liberale partiet fortsatte han å kjempe for frihandel. Ved valget i 1906 stilte han for valgkretsen «Manchester North West» og vant en plass.

Fra 1903 til 1905 var Churchill også engasjert med å skrive en biografi over sin far i to bind, Lord Randolph Churchill. Boken kom ut i 1906 og fikk strålende anmeldelser.

Inn i regjeringen[rediger | rediger kilde]

Karikatur av Churchill som marineminister

I desember 1905 tok de liberale under Henry Campbell-Bannerman over regjeringsmakten og Churchill kom inn i regjeringen som viseminister for koloniene (Under-Secretary of State for the Colonies). Av det Churchill arbeidet med var forfatninger for boerrepublikkene og spørsmålet om bruk av kinesere i Sør-Afrikas gruveindustri. Churchill ble også en ledende talsmann for frihandel, og han ble raskt regjeringens ledende medlem utenfor kabinettet. Da statsminister Campbell-Bannerman ble avløst av Herbert Asquith var det ingen overraskelse at Churchill gikk inn i kabinettet som leder av «Board of Trade» (handels og industridepartementet). På den tiden var det et krav at en nyutnevnt kabinettminister måtte søke gjenvalg ved et mellomvalg. Churchill tapte sin plass for Manchester til en konservativ representant, men ble kort etter innvalgt i et annet mellomvalg for Dundee. Som leder for «Board of Trade» gikk Churchill, sammen med finansministeren David Lloyd George inn for radikale sosiale reformer.

Churchill ved beleiringen i Sidney Street, 3. januar 1911

I 1910 ble Churchill forfremmet til innenriksminister (Home Secretary), hvor han ble kontroversiell ved sin aktive deltakelse under Sidney Street-beleiringen. Et berømt fotografi viser en ivrig Churchill som personlig tar kommando over en gruppe soldater. I kampens hete tok bygningen hvor anarkistene hadde forskanset seg fyr, og Churchill nektet brannvesenet adgang: anarkistene måtte overgi seg eller omkomme. Mange var kritisk til Churchills rolle, blant annet Arthur Balfour som sa:

«Churchill og en fotograf risikerte begge verdifulle liv. Jeg forstår hva fotografen gjorde der, men hva hadde det ærede parlamentsmedlemmet der å gjøre?»

I 1910 var Churchill også involvert i Tonypandyopptøyene i Wales. Churchill holdt først tilbake bruken av tropper idet han fryktet en gjentakelse av «Bloody Sunday» i 1887 på Trafalgar Square. På tross av det ble tropper etterhvert utplassert for å beskytte gruven opptøyene dreide seg om, og som en sikring da tretten streikende ble stilt for retten. Det brøt med tradisjonen om å ikke bruke militære styrker i slike sivile konflikter og gjorde Churchill upopulær i Wales.

Australsk infanteriangrep ved Gallipoli, «Anzac Cove», juni 1915. Oljemaleri av George Washington Lambert
Churchill med sin bataljon på vestfronten

I 1911 ble Churchill marineminister og engasjerte seg i ivrig i utvikling og reform; blant annet bruk av fly, utvikling av stridsvogner og overgang fra bruk av kull som drivstoff til olje. Utviklingen av stridsvogner skulle vise seg å være en genistrek, men under utviklingsperioden ble det av noen sett som misbruk av statens midler.

I 1915 var Churchill en av pådriverne for den katastrofale landingen ved Dardanellene og slaget ved Gallipoli. Churchill måtte ta mye av kritikken for fiaskoen og da statsminister Asquith dannet en koalisjonsregjering var et av kravene fra de konservative at Churchill skulle avgå som marineminister. I flere måneder hadde han en mindre betydelig stilling inntil han tok avskjed, på grunn av at han følte at hans kapasitet ikke ble brukt til fulle. Han gikk tilbake til hæren og tjenestegjorde i flere måneder på vestfronten som sjef for infanteribataljonen «6th Batallion Royal Scots Fusiliers» med oberstløytnants rang.

Tilbake til makten[rediger | rediger kilde]

Den anglo-irske traktat med Churchills signatur

I desember 1916 gikk Asquith av som statsminister og ble erstattet av David Lloyd George, men tiden var ennå ikke moden for å bringe Churchill tilbake i regjeringen. I juli 1917 ble han imidlertid utnevnt til minister for rustning. Hans viktigste bidrag var den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen. Churchill var en sterk tilhenger av utenlandsk innblanding og erklærte at bolsjevismen«kveles i sin krybbe». På tross av sterk motstand fra arbeiderpartiet kjempet han igjennom britisk bistand til «de hvite». Etter at britene trakk seg ut av Russland var Churchill en støttespiller for Polen og arrangerte våpenforsendelser når polakkene invaderte Ukraina. Han ble minister for koloniene i 1921 og var med og undertegnet den anglo-irske traktat i 1921 som etablerte Den irske fristaten.

Årene i villmarken[rediger | rediger kilde]

I 1920 var Churchill minister for forsvar og luftfart og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra kurdere og arabere i britisk okkupert Irak. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass.[1]

I 1922 fikk det liberale regjeringspartiet stadig større interne problemer og Churchill tapte sin parlamentsplass for Dundee. Churchill stilte igjen for de liberale i en annen krets året etter, men tapte på nytt. Churchill var samtidig politisk på vei tilbake der han kom fra, og stilte igjen som kandidat ved et mellomvalg, men nå som uavhengig og tapte for tredje gang på to år. Noen måneder etter, i 1924 stilte han igjen som uavhengig, men med støtte fra de konservative og ble innvalgt fra Epping (Essex). I 1925 sluttet han seg formelt til de konservative og kommenterte:

«Enhver kan skifte parti, men det kreves en viss kløkt for å skifte tilbake.»

Churchill ble med i Stanley Baldwins regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «gullstandarden», det resulterte i deflasjon, arbeidsløshet og streiker som munnet ut i generalstreiken i 1926. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra John Maynard Keynes. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra guvernøren for Bank of England.

Under generalstreiken i 1926 redigerte Churchill regjeringens avis og skrev blant annet:

«Enten vil landet knekke generalstreiken, eller generalstreiken vil knekke landet»

Han kom også med positive uttalelser om styret til fascistlederen Benito Mussolini. Blant annet sa han at man «i Italia hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot kommunistisk revolusjon i Italia.

I 1929 tapte den konservative regjeringen valget. I årene etter fikk Churchill konflikter med partiet over spørsmål om beskyttelsestoll og selvstyre for India. Churchill var ivrig forkjemper for frihandel, og var sterkt mot indisk selvstyre. Han hadde kun forakt for lederen av selvstyrebevegelsen, Mahatma Gandhi, og uttalte at Gandhi var:

«en halvnaken fakir, som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm elefant med visekongen på ryggen.»

Da Ramsay MacDonald sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i 1931 ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en biografi om slekten Marlboroughs stamfar, John Churchill; Marlborough: His Life and Times og A History of the English Speaking Peoples (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India.

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning. Churchill var sterkt kritisk til Neville Chamberlains tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains avtale med Hitler i München. Churchill var også en støttespiller for kong Edward VIII, etter Edwards abdikasjon førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert.

Endelig statsminister[rediger | rediger kilde]

«Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.»
Churchill og USAs president Roosevelt ombord på slagskipet HMS Prince of Wales, august 1941 ved Newfoundland

Da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939 fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av krigskabinettet, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte Phony War, hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen Narvik. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil Tyskland invaderte Norge i april 1940.

Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte Norway Debate fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. Lord Halifax ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en samlingsregjering med de konservative, de liberale og Arbeiderpartiet. Han var da 66 år gammel.

Storbritannia og dets allierte Frankrike kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og Benelux-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å kapitulere og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent.

Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en minister som var ansvarlig for krigføringen; som statsminister overtok Churchill også stillingen som forsvarsminister. Han ga sin gode venn Max Aitken (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt.

Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte «Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette». Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før slaget om Storbritannia. En av talene hadde den kjente setningen «Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»

Chiang Kai-shek, Franklin D. Roosevelt og Churchill ved konferansen i Kairo i 1943

Den andre talen inkluderte den like kjente: «La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund». Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.». En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet Casablanca i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen»

Churchill hadde meget stor selvtillit, og var overbevist om at han var en like stor hærfører som sin forgjenger John Churchill, noe som ga seg utslag i spektakulære planer som ikke alltid var koblet til virkeligheten. Det ble da stabssjefen, general Alan Brooke som fikk oppgaven med å forklare krigens realiteter for sin sjef. Han var en stor strateg og lojal overfor sin statsminister, men i dagboken som først i 2001 ble utgitt i sin helhet, la han ikke fingrene imellom:

«ingen langtidsplaner.... I alle sine planer lever han fra hånd til munn. Han kan aldri fatte en hel plan.... Hans metode er totalt opportunistisk. Min Gud, hvor trett jeg er av å arbeide for ham.»

Etterhvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom terrorbombing. Han oppmuntret disse «imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse», som skulle ødelegge tyskernes moral og gjøre den tyske befolkning husløse.[2] Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som Köln og Dresden og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med V2-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av giftgass grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skriftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.»[3]

Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, olje og krigsmateriale, fraktet på skip over Atlanterhavet. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i presidentvalget i 1940.

I løpet av krigsårene hadde Churchill ialt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i Casablanca, Kairo, Teheran og Jalta. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «Atlanterhavserklæringen», strategien med Europa først, og Erklæringen om De forente nasjoner som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til Special Operations Executive, en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte commandos, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller spesialstyrker.

Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite hjerteinfarkt, og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet influensa.

Churchill med de fremrykkende allierte styrkene på østbredden av elven Rhinen, sør av Wesel, den 25. mars 1945

Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for landegrenser i Europa og Asia. Ved den andre konferansen i Quebec i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte Morgenthauplanen undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet.

Churchill, Roosevelt og Stalin under toppmøtet på Jalta i februar 1945

Reviderte europeiske grenser ble offisielt bestemt av Truman, Churchill og Stalin ved Potsdamkonferansen i juli 1945. De nye grensene som de allierte dikterte for Polen (Curzonlinjen mellom Polen og Sovjet og Oder-Neisse-linjen mellom Tyskland og Polen) ble av polakkene sett på som et svik. Churchill var imidlertid overbevist om at den eneste måten man kunne unngå fortsatt spenning mellom de to landene på var en blanding av grensejustering og etnisk rensning. I en debatt i underhuset i 1944 sa han:

«Deportasjon er den metoden som, så langt vi kan se, vil være den mest tilfredsstillende og permanente. Det vil ikke lenger være noen blanding av folkegrupper som vil skape uendelig med problemer... Det vil feies rent. Jeg er ikke bekymret over disse overførslene, som er lettere gjennomførbare i våre moderne tider.»

Den sovjetiske deportasjonen av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2 100 000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det.

Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at «jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet». I 1943 var det en katastrofal hungersnød i Bengal. Den kjente økonomen Amartya Sen anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om «indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen». India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36 000 døde, 64 000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 Victoriakors. Etter krigen skrev han i boken The Second World War: «Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»

Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940-42, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan.

Fred og avskjed[rediger | rediger kilde]

Churchill prøvesitter en delvis ødelagt stol fra Hitlers bunker i Berlin, tatt i forbindelse med Potsdamkonferansen den 16. juli 1945

Selv om det ikke var tvil om Churchills rolle som lederskikkelse i kampen mot nazi-diktaturet, hadde han mange fiender i sitt eget land. Hans vel formulerte forakt for en rekke populære forslag, spesielt offentlig helsetjeneste og bedre utdannelse for flertallet av befolkningen, skapte mye misnøye; særlig blant de som hadde kjempet i krigen. Rett etter at krigen i Europa var over, ble Churchill grundig slått i parlamentsvalget av arbeiderpartiet under Clement Attlee. Noen historikere mener at mange briter anså at denne mann som hadde ledet nasjonen så vel i krig, ikke var den beste lederen i fredstid. Andre ser Churchills nederlag som en reaksjon rettet mot de konservatives politikk i mellomkrigstiden.

Winston Churchill var en tidlig tilhenger av de paneuropeiske strømningene som etterhvert ledet til dannelsen av Den europeiske union; som en anerkjennelse av det er en av de tre bygningene til Europaparlamentet oppkalt etter han. Churchill var også medvirkende i å gi Frankrike en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Churchill gav og ved noen anledninger støtte til ideen om en verdensregjering:

«Med mindre en slags effektiv verdensregjering hvis formål det er å forhindre krig kan etableres... er utsiktene for fred og menneskelig fremskritt mørke... Hvis... det viser seg mulig å bygge en verdensorganisasjon av uimotståelig styrke og ubrytelig myndighet i den hensikt å sikre freden, så er det ingen grenser for de velsignelser vi alle kan glede oss over og dele.»

Ved begynnelsen på den kalde krigen var det Churchill som gjorde uttrykket «Jernteppet» kjent (uttrykket var først brukt av den tyske politikeren Lutz Schwerin von Krosigk). Det kjente begrepet for skillet mellom øst og vest i Europa kom i offentlighetens øre etter en tale Churchill holdt i Westminster College i Fulton i Missouri der han var gjest hos USAs president Harry S. Truman. Churchill erklærte:

«Fra Szczecin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene i de eldgamle statene i Sentral- og Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, Bucuresti og Sofia, alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i hva jeg må benevne som sovjetisk område.»

Statsminister igjen[rediger | rediger kilde]

Etter nederlaget i 1945 brukte Churchill mye tid på å skrive, men han var samtidig leder for den konservative opposisjonen i Parlamentet. Ved valget i 1951 tapte arbeiderpartiet valget og de konservative kom igjen til makten med Churchill som statsminister, 76 år gammel. Hans tredje regjering (etter samlingsregjeringen under krigen og en kortvarig overgangsregjering i 1945) varte inntil han trakk seg tilbake, grunnet dårlig helse, i 1955. I løpet av denne perioden fornyet han det han kalte «det spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, som hadde vært en grunnpilar i hans første regjering.

Perioden ble preget av en rekke utenrikspolitiske kriser, ofte et resultat av at imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Som en ivrig talsmann for Storbritannia som en stormakt, forsøkte Churchill vanligvis å løse slike problemer med maktbruk.

I Kenya hadde det i årtier vært stadig økende misnøye med urettferdig distribusjon av jordbruksland og manglende demokratiske rettigheter for flertallet. Da reformforslag ble avvist i 1951, førte det til en radikalisering av kampen. Utover i 1952 var det en stadig økende voldsbølge. Den 17. august, 1952, ble det erklært unntakstilstand og britiske tropper ble fløyet inn for å møte opprøret. Både den britiske kolonimakten og opprørerne eskalerte sine angrep, og en borgerkrig utviklet seg, kjent som Mau Mau-opprøret.

I 1953 fant en massakre sted i Lari: Mau Mau-opprørere angrep kikuyuene, som var lojale overfor kolonimakten. Massakren endret bildet av opprøret og ga britene et overtak i opinionen. Churchills strategi var å bruke militær makt kombinert med å innføre mange av de reformene Attles regjering hadde avslått i 1951. Han beordret økt bruk av tropper som etterhvert fikk slått ned opprøret i Nairobi og ved bruk av harde midler som blant annet konsentrasjonsleirer, ble det nøytralisert på landsbygden. Churchill tok initiativ til fredsforhandlinger, disse brøt imidlertid sammen kort tid etter han forlot statsministerposten.

I Malaysia hadde et opprør bygget seg opp siden 1948. Nok en gang arvet Churchills regjering en krise og den ble igjen møtt med «pisken og gulroten», militær makt og reformer. Samtidig som britene militært forsøkte å slå til mot opprørerne, etablerte de sikre landsbyer dit utsatte deler av befolkningen ble flyttet. En slik kontroll av befolkningen hadde røtter tilbake til britenes kamp mot boernes opprør ved århundreskiftet.

Krisen i Malaysia var mer omfattende enn den i Kenya, geriljabevegelsen ble støtte av Sovjet og på det mest intense var rundt 35 000 britiske tropper stasjonert i landet. Britene klarte etterhvert å slå ned opprøret, men det sto klart for kolonimakten at dens tid var over. I 1953 ble det lagt planer for uavhengighet for Singapore og de andre britiske koloniene i området. De første valgene ble holdt i 1955, bare dager før Churchills avgang som statsminister og i 1957 ble Malaysia uavhengig.

Familie og privatliv[rediger | rediger kilde]

Den unge Winston Churchill og hans forlovede Clementine Hozier like før bryllupet i 1908

Den 12. september 1908 giftet Winston Churchill seg med Clementine Hozier, han hadde kjent henne siden mars samme år. Churchill hadde tidligere fridd til skuespillerinnen Ethel Barrymore, men hun hadde avvist ham. Winston og Clementine fikk fem barn: Diana, Randolph, Sarah, Marigold og Mary. Sønnen Randolph fulgte i farens fotspor med hensyn til karriere, og ble valgt til parlamentet, mens døtrene giftet seg med politikere og støttet deres karrierer. Diana tok sitt liv etter et liv med nerveproblemer, psykiatrisk behandling og to mislykte ekteskap. Sarah – oppkalt etter Sarah Jennings, hoffdame hos dronning Anne av Storbritannia – ville bli skuespiller og fikk flere roller i lettere komedier, men ble krakilsk av alkohol og måtte møte i retten for fyll, bråk og gateuorden – den ene gangen måtte hun i fengsel. Hennes første ektemann var Vic Oliver, en østerriksk komiker som Churchill ikke ville møte. Hennes andre ektemann, Antony Beauchamp, var fotograf og tok sitt eget liv. Hennes tredje ektemann var baron Audley som skaffet henne tittel som Lady.

Marigold døde i foreldrenes armer bare tre år gammel, etter en halsinfeksjon som utviklet seg til en halsbyll, mens yngstedatteren Mary lyktes i å få et godt liv, med sin ektemann Christopher Soames og fem barn som alle skikket seg vel.[4]

Når han ikke var i London holdt Churchill seg gjerne i hjemmet, «Chartwell House» i Kent, sør for Westerham. Familien Churchill kjøpte huset i 1922 og bodde der inntil han døde i 1965. I tillegg til skrivingen var han også opptatt med å male; dessuten beskjeftiget han seg med praktisk arbeid som muring.

Som mange politikere på den tiden var Churchill også medlem av flere engelske gentlemansklubber. Mens han var med i det liberale partiet var han medlem av «the Reform Club» og «the National Liberal Club», senere ble han med i «the Athenaeum Club», «Boodle's», «Bucks Club» og «the Carlton Club». På tross av medlemskap i flere klubber var ikke Churchill ofte i klubbene; han foretrakk å ha lunsj eller middagsmøter på «Savoy Grill» eller «Ritz», eller i parlamentsrepresentantenes spiserom når han møtte andre parlamentsmedlemmer.

Churchills svakhet for alkohol er velkjent. Mens han var i India og Sør-Afrika fikk han vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk; dette gjorde han for å unngå sykdom. I lange perioder av livet drakk han nesten daglig; gjerne både før, under og etter måltider. Av ettertiden har han ikke blitt bedømt som alkoholiker ettersom inntaket ga få, om noen, synlige spor på hans politiske virke eller privatliv[5]. Gjennom det meste av sitt liv var Churchill plaget av depresjon (muligens en slags manisk-depressiv, eller bipolar lidelse) som han kalte «min sorte hund».[6][7]

Etter han avgikk fra posten som marineminister i 1915 begynte Churchill å male, det ble en hobby han dyrket med stor iver. Bortsett fra et motiv fra kampene i Frankrike i 1915 (malt mens han var bataljonssjef) var motivene lyse landskap, interiør eller hagebilder.

Churchills siste dager[rediger | rediger kilde]

Churchills hus Chartwell i Kent

I 1953 ble Churchill rammet av hjerneslag som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. Anthony Eden hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke tvinge frem Churchills avgang. Selv håpet Churchill å bli frisk nok til å kunne fungere i embetet igjen og tviholdt derfor på makten. Imens lot han sin svigersønn, Christopher Soames, ta hånd om statsministerens arbeidsoppgaver, men i all hemmelighet, for å holde Churchills sykefravær skjult for offentligheten. Dette innebar at Soames undertegnet alle papirer i Churchills navn. Churchill vendte etter hvert tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å tre tilbake. Churchills avgang kom omsider i april 1955, da han var over 80 år gammel, og han ble som ventet etterfulgt av Eden.

Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten Charles de Gaulle; under annen verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre.

Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen, han ble som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA og fikk Karlsprisen for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.[8] Han mottok Hosebåndsordenen i 1953 og kunne deretter titulere seg som Sir Winston. Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en hertug-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en jarl-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige siden Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser ga forsikringer om at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i Underhuset, men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter.

Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale foran sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. Etter den tid og frem til 1962 var han først og fremst opptatt av å få ut så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, Aristoteles Onassis. I juni 1962 falt han og brakk hoften på et hotell i Monte Carlo. Etter det ble Churchill fløyet hjem til Storbritannia, hvor det nå bare handlet om å vente på at livet hans skulle komme til en ende. Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor han hadde eiendommen Hyde Park Gate. 90-årsdagen hans i november ble feiret i stillhet. Mot kvelden var det fakkeltog utenfor hjemmet hans, og han viste seg noen få øyeblikk i vinduet, iført battledress og gjorde V-tegnet, som var blitt kjennemerket hans.

Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate; nøyaktig 70 år etter sin fars død.

Etter et dekret fra Dronningen lå hans legeme tre dager på lit de parade i Westminster Hall, derpå ble det avholdt statsbegravelse i St. Pauls katedral. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved «St Martin Church», nær Woodstock og fødestedet Blenheim Palace.

Churchill som historiker[rediger | rediger kilde]

Gjennom det meste av sitt voksne liv var Churchill en svært produktiv forfatter; i de periodene han ikke satt i regjeringen var han mer kjent som forfatteren som også var parlamentsrepresentant. På tross av sin aristokratiske bakgrunn arvet han ingen formue, hans mor hadde brukt mesteparten og han hadde alltid behov for penger for å kunne fortsette sin overdådige livsførsel og for å betale for flere dårlige investeringer. Noen av hans historiske verk, som A History of the English Speaking People, ble primært skrevet for å skaffe penger.

Churchill var en glimrende skribent som lærte seg kunsten å skrive historiske bøker. I sin ungdom var han en ivrig leser av historie, men innenfor et smalt område. Den viktigste innflytelsen på hans ideer og stil var Clarendons historie om den engelske borgerkrigen, Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire og Macaulays historie om England. Han hadde liten interesse for sosial og økonomisk historie, Churchill så historien som politisk og militær, drevet frem av nasjoner og store menn.

Churchill var overbevist om at britene hadde en egen styrke og et skjebnens kall til å styre et imperium; all britisk historie burde derfor sees som skritt på veien mot å fullbyrde det kallet. Troen på dette kallet inspirerte både hans politiske karriere og hans historiske bøker. Han endret aldri syn på dette, ei heller hadde han noen interesse for andre retninger innen historie. Selv om han benyttet profesjonelle historikere som assistenter så hadde de ingen innflytelse på innholdet i hans verker.

Statue av Winston Churchill av Ivor Roberts-Jones i Parliament Square, overfor Palace of Westminster, sentralt i London. Utgaver av samme statue finnes i Oslo, Canberra, Australia ved Australian National University og Halifax og Toronto i Canada.

Hans historiske bøker kan deles i tre kategorier:

  • Den første delen er familiehistorie, biografien over hans far, Life of Lord Randolph Churchill (1906), og hans berømte ane, Marlborough: His Life and Times (fire bind, 1933–38). Disse bøkene blir fremdeles ansett som fine biografier, men skjemmes av Churchills ønske om å fremstille sine forfedre i et best mulig lys. Han begrenset bruken av tilgjengelig kildemateriale og i biografien om faren utelot han materiale fra familiearkivene som var negativt for ham. Biografien over Marlborough viser dog til fulle Churchills store talent for militærhistorie. Begge bøkene har blitt forbigått av mer etterrettelige verk, men de er fremdeles svært lesbare.
  • Den andre kategorien er Churchills selvbiografiske arbeider, blant annet hans tidlige journalistiske sammenfatninger, The Story of the Malakand Field Force (1898), The River War (1899), London to Ladysmith via Pretoria (1900) og Ian Hamilton's March (1900). Disse bøkene er fargerike og underholdende og inneholder noe informasjon om Storbritannias kolonikriger i India, Sudan og Sør-Afrika. De er imidlertid preget av at Churchill sikter inn på en politisk karriere og gjør sitt beste for å promotere seg selv.
  • Churchills renommé som forfatter hviler imidlertid på den tredje kategorien, hans tre massive historieverk. Det er historien om den første verdenskrig, The World Crisis (seks bind, 1923–31) og om den andre verdenskrig, The Second World War (seks bind, 1948–53) og A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–58, det meste av verket ble skrevet på 1930-tallet). Dette er blant de største historieverk noen gang utgitt (The Second World War er på over 2 millioner ord) og de ga ham Nobelprisen i litteratur i 1953.

Churchills historie om de to verdenskrigene er langt fra vanlig historieskriving, siden forfatteren var en sentral deltaker i begge og brukte det under skrivingen. Begge verk er derfor på en måte så vel memoarer som historieverk, men Churchill var nøye med å utvide omfanget til også å omfatte hendelser han selv ikke var involvert i, som krigen mellom Tyskland og Sovjet. Churchill plasserer imidlertid Storbritannia og seg selv i senter av handlingen. Arthur Balfour omtalte The World Crisis som «Winstons brilliante selvbiografi, kamuflert som historien om universet.»

Noe av grunnlaget for The World Crisis var Lord Eshers angrep på Churchill i sine memoarer. Verket ble snart utvidet til å favne hele første verdenskrig. Bøkene i verket er en blanding av militærhistorie, skrevet med Churchills fortellerevner, diplomatisk og politisk historie – ofte for å rettferdiggjøre Churchills egne handlinger og politikk under krigen. Det er portretter av andre politiske og militære figurer, noen gang for å videreføre politiske oppgjør (ikke minst med Lloyd George) og personlige memoarer, fargerikt skrevet men svært selektivt. I dag ansees ikke disse bøkene å ha særlig historisk verdi. Som med andre av Churchills historieverk har de lite å si om økonomisk eller sosial historie og de farges av hans politiske ideer; spesielt med tanke på den russiske revolusjon. Men de er svært lesbare med sine livlige skildringer av mennesker og hendelser.

Da Churchill igjen kom med i regjeringen i 1939 hadde han klare planer om å skrive historien om krigen. Han sa flere ganger: «Jeg vil overlate dommen i dette spørsmålet til historien; men jeg vil være en av historikerne.» For å omgå reglene om bruk av offisielle dokumenter tok han den forholdsregelen å få laget et ukentlig sammendrag av brev, referater og andre dokumenter, disse referatene ble så lagret hjemme hos ham for senere bruk. I løpet av krigen skrev Churchill også et antall brev med den hensikt å få sine tanker arkivert for senere som historiker å kunne bruke dem.

Dette vakte mye oppstyr da The Second World War begynte å komme ut i 1948. Churchill var ingen akademisk historiker, han var politiker, leder av opposisjonen og fremdeles innstilt på å bli statsminister igjen. Med hvilken rett, ble det spurt, hadde han adgang til referater fra kabinettet, forsvaret og diplomatiet som ikke andre historikere fikk tilgang til.

Det som var ukjent for publikum var at Churchill hadde gjort en avtale med arbeiderpartiregjeringen som tok over makten i 1945. I det han anerkjente Churchills enorme prestisje lot statsminister Attlee Churchill få fri adgang til de fleste dokumenter, med følgende betingelser:

  • Ingen offisielle hemmeligheter måtte avsløres.
  • Dokumentene skulle ikke brukes for partipolitiske hensyn.
  • Manuskriptet skulle gjennomgåes av kabinettsekretær Sir Norman Brook.

Brook holdt nøye oppsyn med prosjektet og omarbeidet noen deler av det for å sørge for at intet kom ut som skadet britiske interesser eller stilte regjeringen i forlegenhet. Churchills historie ble dermed tilnærmet offisiell britisk historie om den andre verdenskrigen.

Churchills priviligerte tilgang til dokumenter og hans ubestridte personlige kjennskap til begivenhetene ga ham en stor fordel framfor andre historikere som skrev om andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag både i Storbritannia og USA, og for første gang i sitt liv ble Churchill virkelig rik. Det var ikke før etter hans død og åpningen av arkivene fra andre verdenskrig at noen av manglene ved hans historieverk sto klart frem.

Noen av disse manglene lå innbakt i den unike rollen Churchill hadde som historiker, i det han både var tidligere statsminister og en aktiv politiker. Han kunne ikke avsløre militære hemmeligheter, som den om arbeidet i Bletchley Park hvor tyske koder ble brutt. Han kunne ikke skrive om krigstidens interne krangler med størrelser som Dwight Eisenhower, Charles de Gaulle eller Tito, siden alle tre var aktive politikere mens han skrev. Det var umulig å beskrive de interne kranglene i krigskabinettet med arbeiderpartilederen Attlee, hvis velvilje verket hvilte på. Churchill kunne ei heller skrive om problemene ved generaler som Archibald Wavell eller Claude Auchinleck, i så fall kunne de komme til å saksøke ham.

Andre mangler ved verket var Churchills egen skyld. Selv om han beskrev kampene på Østfronten, hadde han ingen virkelig interesse for det og ingen adgang til sovjetiske eller tyske dokumenter. Dermed er denne delen en skisse basert på andre sekundære kilder, stort sett skrevet av hans assistenter. Det samme er tildels tilfelle med krigen i Stillehavet med unntak av episoder som Singapores fall hvor han selv var involvert. Hans beskrivelse av USAs maritime krig i Stillehavet var så tungt basert på andre forfattere at han ble beskyldt for plagiat.

Det virkelige fokus for Churchills arbeid er alltid krigen i Vest-Europa, Middelhavet og Nord-Afrika, men her er verket sterkt basert på hans egne dokumenter så det overdriver hans egen rolle. Han hadde lite adgang til amerikanske dokumenter og selv de han hadde, som brev fra Roosevelt, Truman og Eisenhower måtte av diplomatiske grunner brukes med omtanke. Selv om han var en sentral person i den andre verdenskrig i Europa så var hans posisjon ikke så sentral som bøkene anslår. Han er vanligvis rettferdig men har allikevel noen personlige oppgjør, blant annet mot Stafford Cripps.

The Second World War kan fremdeles leses med stort utbytte av interesserte, så sant verket sees som memoarer av en sentral person og ikke et autorisert verk av en profesjonell historiker. Krigen, og spesielt perioden mellom 1940 og 1941 da Storbritannia kjempet alene, var høydepunktet under Churchills karriere, og hans personlige beretning om den tiden er unik og uvurderlig. Men etter at arkivene er blitt åpnet har mer korrekte beskrivelser av perioden kommet ut.

Churchills History of the English-Speaking Peoples ble bestilt og stort sett skrevet i 1930-årene hvor Churchill hadde økonomiske problemer, men ble lagt til side da krigen brøt ut i 1939. Verket ble utgitt etter at han gikk av som statsminister i 1955. Selv om Churchills enorme prestisje sørget for at bøkene ble godt mottatt og solgte bra, så er de lite lest i dag.

Nobelprisen i litteratur[rediger | rediger kilde]

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1953

I 1953 mottok Churchill Nobels litteraturpris, i all hovedsak for sine historiske skrifter, som verket om Annen Verdenskrig The Second World War, A History of the English Speaking Peoples og biografien Marlborough: His Life and Times om sin ane John Churchill. Nobelkomiteen legger vekt på hans utrettelige innsats for de «mest opphøyde menneskelige verdier», og sa:

«Churchills politiske og litterære prestasjoner er av en slik størrelse at en er fristet til å fremstille han som en Cæsar som også har Ciceros penn.»[9]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • The Story of the Malakand Field Force: An Episode of Frontier War (1898)
  • River War: An Historical Account of The Reconquest of the Soudan (1899)
  • Savrola, a Tale of the Revolution in Laurania (1900) – Churchills eneste roman
  • London to Ladysmith via Pretoria (1900)
  • Ian Hamilton's March (1900)
  • Mr. Brodrick's Army (1903)
  • Lord Randolph Churchill (1906)
  • My African Journey (1908)
  • Liberalism and the Social Problem (1909)
  • The People's Rights (1909)
  • Irish Home Rule (1912)
  • The World Crisis 1911-1918 (1923-31, 6 bind)
  • The Aftermath (1929)
  • My Early Life (1930)
  • India (1931)
  • The Unknown War (1931)
  • Amid These Storms (1932)
  • The Great War (1933-34, 3 bind)
  • Great Contemporaries (1937
  • While England Slept (1938)
  • Marlborough: His Life and Times (1933–38)
  • Step by Step (1939)
  • Britain's Strenght (1940)
  • Blood, Sweat and Tears (1941)
  • On Human Rights (1941)
  • The Unrelenting Struggle (1942)
  • The end of the Beginning (1943)
  • Onwards to Victory (1944)
  • Foreign Policy (1944)
  • The Dawn of Liberation (1945
  • Into Battle (1945)
  • Secret Session Speeches (1946)
  • Victory (1946)
  • Painting as Pastime (1948)
  • The Sinews of Peace (1948)
  • The Second World War (1948-53, 6 bind).
  • Europe Unite (1950)
  • Into the Balance (1951)
  • Stemming the Tide (1953)
  • A History of the English-Speaking Peoples (1954-58, 4 bind)
  • The Unwritten Alliance (1961)
  • Heroes of History (1968)
  • The Roar of the Lion (1969)
  • Young Winston's Wars (1972)
  • The Collected Works of Sir Winston Churchill (1973-74, 34 bind)
  • If I Lived My Life Again (1974)
  • Winston Spencer Churchill: His Complete Speeches, 1887-1963 (1974, 8 bind)
  • The Collected Essays of Sir Winston Churchill (1976, 4 bind)
  • Churchill and Roosevelt (1984, 3 bind, med Franklin D. Roosevelt)
  • The Churchill-Eisenhower Correspondence, 1953-1955 (1990)
  • The Churchill War Papers: At the Admiralty: September 1939-May 1940 (1993)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk av Churchill[rediger | rediger kilde]

  • Den annen verdenskrig. Cappelen, 1948-1954. Utgitt i 12 bind
  • Blod, svette og tårer : Taler av Winston S. Churchill 1938-1942. Cappelen , 1946. (Utvalg av «Into battle» og «The unrelenting struggle»)
  • Mot seier : Taler av Winston S. Churchill 1942-1943. Cappelen, 1945 (Utvalg fra «The end of the beginning» og «Onwards to victory»)
  • Ved målet : taler av Winston S. Churchill : 1944-1945. Cappelen, 1947 (Utvalg av «The Dawn of Liberation», «Victory» og «Secret Session Speeches»)
  • Mine unge år. Gyldendal, 1945
  • Ungdom. Gyldendal, 1973 ISBN 82-05-03801-5 (Først utgitt 1935)
  • Verdenskrigens historie. Cappelen , 1935-1936. 2 bind (Gjelder første verdenskrig)
  • Historie. Cappelen, 1960-61. Utgitt i 4 bind

Om ham[rediger | rediger kilde]

  • Churchill, Sarah. «En tråd i veven». Oslo, Mortensen, 1968
  • Herrman, Richard. «Med skjebnen i hånden : Churchill-slekten i krig og fred ». Oslo, Cappelen, 1995 ISBN 82-02-15724-2
  • Mohr, Tove. «Med Churchill som bordkavaler : ved doktormiddagen på Bristol 12.mai 1948» I: Samtiden, 1965

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jonathan Glancey (19. april 2003). Our last occupation. The Guardian.
  2. ^ Winston Churchill (28. mars 1945). General Ismay for C.O.S comiteé. The National Archives.
  3. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
  4. ^ Richard Herrmann: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5
  5. ^ Michael Richards. He was an Alcohol Abuser. The Churchill Centre. Arkivert fra originalen 2. juni 2008.
  6. ^ John Gray (23. september 2011). A Point of View: Churchill, chance and the 'black dog' (Engelsk). BBC. Besøkt 26, juli 2012.
  7. ^ The Black Dog (Engelsk). CBS News (11. februar 2009). Besøkt 26, juli 2012.
  8. ^ «Storkors med kjede til Churchill», VG, 14. mai 1948, s. 2.
  9. ^ Fra presentasjonsstalen, gjengitt på nobelprize.org

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Winston Churchill – sitater



Forgjenger:
 Clement Attlee 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Anthony Eden 
Forgjenger:
 Neville Chamberlain 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Clement Attlee 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Anthony Eden