Tirol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tirol (norsk også Tyrol, tysk og ladinsk Tirol, italiensk Tirolo) er et landskap i Alpene. Det utgjøres i hovedsak av Inn-, Wipp-, Puster- og Etschdalene og de omkringliggende høyfjellene (opptil 3899 moh.). De tre språkene som snakkes i Tirol er tysk, italiensk og ladinsk. Tirol har hatt en turbulent historie: Det har vært samlet som én politisk enhet, har vært delt i opptil tre forskjellige land, og er i dag delt mellom Østerrike og Italia. Som Europaregion har den i den senere tid opplevd en viss form for enhet igjen.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Kart over Nord-, Øst-, Syd-Tirol og Trentino

Tirol er geografisk og/eller politisk delt inn i fire områder:

Nord-Tirol[rediger | rediger kilde]

Nord-Tirol (tysk Nordtirol) utgjøres av dalføret til Inn (mellom Finstermünz og Kufstein) samt bielvene, og Lechtal (mellom Steeg og Pflach). Nord-Tirol grenser til Bayern (Tyskland) i nord, Salzburg (Østerrike) i øst, Syd-Tirol og Graubünden (Sveits) i sør og Vorarlberg (Østerrike) i vest. Grensen mot Syd-Tirol dannes av Alpenes hovedkjede. Nord-Tirol utgjør sammen med Øst-Tirol Østerrikes delstat Tirol. De største byene er Innsbruck, Kufstein, Telfs, Schwaz, Hall og Wörgl. Det høyeste fjellet er Ötztaler Wildspitze (3774 m). Offisielt språk er tysk.

Øst-Tirol[rediger | rediger kilde]

Øst-Tirol (tysk Osttirol) utgjøres av dalførene til Isel og Drau (mellom Sillian og Oberdrauburg). Øst-Tirol grenser til Salzburg (Østerrike) i nord, Kärnten (Østerrike) i øst, Veneto (Italia) i sør og Syd-Tirol i vest. Østtirol utgjør distriktet Lienz i delstaten Tirol. Den største byen er Lienz. Det høyeste fjellet er Großglockner (3797 m). Offisielt språk er tysk.

Syd-Tirol[rediger | rediger kilde]

Syd-Tirol (tysk og ladinsk Südtirol, italiensk Alto Adige) utgjøres av dalførene til Etsch (it. Adige) samt bielver frem til Salurn (it. Salorno). Syd-Tirol grenser til Nord-Tirol og Salzburg (Østerrike) i nord, Øst-Tirol og Veneto (Italia) i øst, Trentino i sør og Lombardia (Italia) og Graubünden (Sveits) i vest. Grensen mot Trentino dannes omtrent av vannskillene mellom Etsch og Noce, respektive Eisack (it. Isarco) og Avisio. Syd-Tirol er en italiensk autonom provins med det offisielle navnet Bolzano-Syd-Tirol (tysk Bozen-Südtirol, it. Bolzano-Alto Adige, lad. Balsan-Südtirol), og utgjør sammen med Trentino den autonome regionen Trentino-Syd-Tirol. De største byene er Bolzano (tysk Bozen), Meran (it. Merano), Brixen (it. Bressanone), Laives (tysk Leifers), Bruneck (it. Brunico) og Eppan (it. Appiano). Det høyeste fjellet er Ortler (3905 m; it. Ortles). Offisielle språk er tysk, italiensk og ladinsk.

Trentino[rediger | rediger kilde]

Trentino (ladinsk Trentin) utgjøres hovedsakelig av dalførene til Adige (mellom Salurn og Borghetto), Sarca, Chiese og Avisio. Trentino grenser til Syd-Tirol i nord, og Veneto og Lombardia (Italia) i øst, sør respektive vest. Trentino er en italiensk autonom provins med det offisielle navnet provinsen Trento. De største byene er Trento, Rovereto, Pergine Valsugana, Arco og Riva del Garda. Det høyeste fjellet er Monte Cevedale (3769 m). Offisielt språk er italiensk, men ladinsk snakkes i nordvest og zimbrisk-tysk i noen isolerte landsbyer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bosetting av Tirols område[rediger | rediger kilde]

Det fantes enkelte bosettinger i Tirol minst fra neolittisk tid. Dette ble ikke minst kjent gjennom funnet av den over 5000 år gamle isbremumien av «Ötzi». Fra omtrent samme tid er de første koppergruvene dokumentert. Før romerne erobret området og delte det mellom provinsene Raetia og Noricum, var det befolket av retere, italikere og keltere. Romerne bosatte seg ikke i de alpine områdene, men anla veier over Reschen- og Brennerpasset. Gjennom kontakten med latin utviklet det retoromanske språket seg, som også er opphavet til ladinsk. Før folkevandringstiden ble dette språket snakket i store deler av Tirol inkludert Nord-Tirol. Fra 500-tallet ble den opprinnelige befolkningen fortrengt gjennom germanske (bayerske) innvandrere. Sydgrensen for det germanske kultur- og språkområdet ble fra 700-tallet liggende omtrent langs dagens grense mellom Syd-Tirol og Trentino. Grensen var stort sett nokså «skarp» (der den fulgte geografisker hindre som fjell). Noen steder (øvre Val di Non) var grensen litt mer diffus, blant annet pga. ulike driftsformer, som gjorde at germanske innbyggere bodde i den samme dalen som romanske, men i høyereliggende strøk. Det retoromanske/ladinske språket fortsatte imidlertid (helt frem til 1600-tallet og delvis betydelig lenger) å dominere i mange alpedaler, bl.a. i Vinschgau og den øverste Inndalen samt Dolomittene.

Tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]

For de tysk-romerske keiserne var det viktig å kunne kontrollere Brennerpasset, siden keiseren måtte passere Alpene på vei til og fra kroningen i Roma. Derfor sørget keiseren for at bispedømmene Trento (1004) og Brixen (1027) ble riksumiddelbare fyrstbispedømmer, fikk kontrollen over store deler av Tirol og ble slått til Det tysk-romerske rike (som en formell del av hertugdømmet Bayern).

Tirol har navnet sitt etter slottet Tirol ved Meran, som var sete for de første grevene av Tirol. Grevskapets opprinnelige utstrekning var kun området som den dag i dag heter Burggrafenamt, men det ble i løpet av 1200-tallet utvidet med store deler av dagens Nord- og Syd-Tirol samt Montafon (dagens Vorarlberg) og Nedre Engadin (som i dag er sveitsisk). Tirol kontrollerte dermed Ofen-, Reschen- og Brennerpasset og var blitt en viktig passtat. Grevene av Tirol var først fogder for biskopene i Trento og Brixen, men utvidet territoriet sitt på bekostning av, og gjorde seg etter hvert uavhengige av, både disse og hertugen av Bayern.

Etter Albert IVs død i 1253 gikk Tirol over på grevehuset av Görz. Grevene Meinhard I og II utvidet landet med områdene fra de tidligere grevskapene Eppan (ved Bozen) og Andechs (i Nord-Tirol). Den siste grevinnen av Tirol-Görz, Margrete, overgav grevskapet 1363 med folkets godkjennelse til huset Habsburg.

Fyrstegrevskapet Tirol under Habsburgerne[rediger | rediger kilde]

For habsburgene var Tirol spesielt viktig siden det kunne fungere som et bindeledd mellom de gamle stamlandene i vest (Vorderösterreich) og hertugdømmets nye tyngdepunkt i øst (Österreich ob og unter der Enns). Habsburg opphøyet Tirol til et fyrstegrevskap. Det var stort sett Østerrikes (erke)hertuger som innehadde tittelen fyrstegreve av Tirol. Det fantes imidlertid flere perioder da Tirol ble regjert av habsburgske sidelinjer:

Det skjedde flere viktige politiske hendelser i den habsburgske tiden. Fredrik IV avskaffet i 1406 livegenskap og innrømmet bøndene og borgerne politisk innflytelse. Dette skjedde som takk for at folket hadde støttet sin populære fyrstegreve i konflikten med både lavadelen og keiseren. Det var også Fredrik IV som gjorde Innsbruck til landets residensby. Keiser Maximilian I foretrakk sågar Innsbruck fremfor Wien som hele rikets residensby. Formelt forble Meran Tirols hovedstad inntil 1848. Maximilian I kontraktsfestet også Tirols forsvarsmessige særstilling: Tirolerne kunne ikke forpliktes til krigstjeneste utenfor landets egne grenser, men måtte til gjengjeld selv bidra til landets forsvar. Dette innebar at også bøndene fikk lov til å bære våpen.

På det territorielle plan skjedde det flere utvidelser av Tirol under habsburgerne. De såkalte Welsche Confinenvelske grenseområder», dvs. Cortina d'Ampezzo, Fiera di Primiero, Valsugana og Rovereto) ble ervervet fra Veneto mellom 1379 og 1509. Øst-Tirol og Pustertal kom til Tirol fra Görz i 1500 etter at grevehuset Görz hadde dødd ut. Områdene rundt Kufstein og Kitzbühel ble ervervet fra Bayern i 1504. På den andre siden falt Nedre Engadin i 1653 til Graubünden, som faktisk hadde styrt området allerede siden 1499. De vorderøsterrikske landene (Vorarlberg m.m.) ble forvaltet fra Innsbruck, men utgjorde ikke noen egentlig del av Tirol.

Den napoleonske tiden[rediger | rediger kilde]

Da Det tysk-romerske rike sekulariserte alle kirkelige områder i 1803 (se Reichsdeputationshauptschluss), ble bispedømmene Brixen og Trento slått til Tirol. Disse områdene hadde inntil den tid vært formelt uavhengige, men hadde allerede siden 1500-tallet hørt til den østerrikske rikskretsen av Det tysk-romerske rike. Også biskopenes verdslige makt hadde for en stor del blitt utøvet av de tyrolske grevene.

I løpet av de napoleonske kriger ble Tirol 1805 okkupert av Bayerne, som var Napoleons forbundsfeller. Etter kontraktsbrudd fra Bayerns side (bl.a. innskrenking av folkets medbestemmelsesrett) gjorde tirolerne i 1809 opprør under Andreas Hofer. Tre ganger klarte de å påføre bayerske og franske tropper nederlag i slagene ved Bergisel og befri landet fra okkupasjonsmakten. Tirolerne tapte imidlertid det fjerde slaget. Dette resulterte i at Hofer ble henrettet og Tirol delt opp mellom Bayern (Nord-Tirol), Italia (Syd-Tirol og Trentino) og De illyriske provinser (Øst-Tirol).

Wienkongressen fikk Tirol 1815 gjenopprettet sine grenser fra 1803. Året etter ble også de tidligere salzburgske områdene Zillertal og Iseltal ført inn under Tirol.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Etter at England og Frankrike hadde lovet Italia både Trentino og Syd-Tirol, sa Italia 1915 opp trippelalliansen med Østerrike-Ungarn og Tyskland og erklærte samtidig Østerrike-Ungarn krig. Denne «alpekrigen», den italienske fronten under første verdenskrig, varte fra 1915 til 1917. Forsvaret var i begynnelsen overlatt til Tirols hjemmefront (Landesschützen/Kaiserschützen) fordi de østerrikske troppene var bundet ved østfronten. Likevel klarte Tirol å forsvare sine grenser. Gjennom St.-Germain-traktaten ble Østerrike imidlertid forpliktet til å avstå Syd-Tirol og Trentino til Italia fra 1920.

Etter fascistenes maktovertagelse i Italia 1922 begynte en systematisk diskriminering og italienisering av Syd-Tirols ikke-italiensktalende befolkning: Tysk og ladinsk ble forbudt i skolen, personnavn ble oversatt til italiensk, det ble funnet opp italienske oversettelser for alle stedsnavn, og italienere ble flyttet til de større byene. Navnet Tirol og Syd-Tirol ble forbudt og erstattet med Alto Adige («øvre Adige»). I tillegg ble «splitt og hersk»-teknikken satt i system: 15 tysktalende kommuner ble (frem til 1972) slått sammen med Trentino til provinsen Trento (Aldein, Altrei, Auer, Branzoll, Kurtatsch, Laurein, Margreid, Montan, Neumarkt, Proveis, Salurn, St. Felix, Tramin, Truden og Unsere Liebe Frau im Walde). Det ladinsktalende området, som hadde utgjort en del av bispedømmet Brixen, ble sågar del i tre: Mens Gherdëina og Val Badia forble hos provinsen Bolzano, ble Fascia slått til provinsen Trento og Ampezzo og Fodom til provinsen Belluno. Før italieniseringspolitikken, som varte helt frem til 1960-tallet, var 93 % av Syd-Tirols befolkning tysktalende og 3 % italienskspråklig. I dag snakker 69 % tysk og 26 % italiensk. De resterende 4 % var/er ladinsktalende.

Den østerrikske delen av Tirol ble etter Østerrikes Anschluss til Tyskland i 1938 delt i to: Nord-Tirol og Vorarlberg ble slått sammen til en Reichsgau (distrikt), mens Øst-Tirol ble slått til Gau Kärnten. Syd-Tirolerne fikk heller ikke drahjelp av de tyske nazistene, som tvert imot støttet det italienske kravet om at de tysktalende måtte forlate Syd-Tirol, og ble tilbudt landsbyer i de nyerobrete områdene øst i Det stortyske rike. Etter Mussolinis fall ble utflyttingsaksjonen imidlertid lagt på is, og tyskerne opprettet mellom 1943 og 1945 den såkalte Operationszone Alpenvorland i Nord-Italia. Denne bestod av Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno, og ble forvaltet av Tirol-Vorarlbergs Gauleiter.

Etter krigen ble Nord- og Øst-Tirol gjenforent til delstaten Tirol. De tysk-talendes situasjon i Syd-Tirol ble gjenstand for forhandlinger mellom Østerrike og Italia, og for drøftelser i FN. Italia prøvde å trenere de sydtyrolske autonomibestrebelsene ved å slå sammen Syd-Tirol og Trentino til den italienskdominerte regionen Trentino-Alto Adige, og ved å fortsatt gi statsstøtte til syditalienere som var villige til å flytte til Syd-Tirol. Denne politikken ble på 1950- og 1960-tallet møtt med til dels væpnete motstandsaksjoner fra enkelte sydtyrolske organisasjoner. De internasjonale forhandlingene ble ikke påvirket av disse i særlig grad og resulterte i 1972 i en avtale om autonomistatus for Syd-Tirol. Først i 1992 hadde imidlertid Italia innfridd alle FNs krav, slik at Østerrike kunne bilegge striden om Syd-Tirol-spørsmålet.

I den senere tid har Tirol fått en ny svak felles organisasjonsform som Europaregion Tirol-Syd-Tirol-Trentino'.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]