Østerrike-Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
'Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone


A birodalmi tanácsban képviselt királyságok és országok és a magyar szent korona országai
Østerrike-Ungarn

Keiserrike
Habsburgs flagg
1867 – 1918
Flagg Våpen
Handelsflagg Våpen
Nasjonalsang
Gott erhalte Franz den Kaiser
Plasseringa til Østerrike-Ungarn
Keiserriket i 1913
Hovedstad Wien
Språk Tysk

ungarsk, tsjekkisk, polsk, ukrainsk, rumensk, kroatisk, slovakisk, serbisk, slovensk, rusinsk, italiensk, banat-bulgarsk

Religion Den katolske kirke (offisiell og dominerende) og den ortodokse kirke
Styreform Monarki
Keiser-konge
 - 1848-1916 Frans Josef I av Østerrike
 - 1916-1918 Karl I av Østerrike
Historie
 - Ausgleich 29. mai 1867
 - Grunnlagt 1867
 - Tsjekkoslovakia blir selvstendig 28. oktober 1918
 - Sørlige slaviske områder blir selvstendige 29. oktober 1918
 - Opphørte 1918
 - Traktater angående opphørelsen I 1919 og i 1920
Areal
 - 1914 676 615 km²
Innbyggere
 - 1914 est. 52 800 000 
     Befolkningstetthet 78 /km² 
Valuta Gulden
Krone
Forgjenger
Etterfølger
Habsburgs flagg Keiserdømmet Østerrike
Republikken Østerrike Flag of Austria.svg
Den demokratiske republikken Ungarn Civil Ensign of Hungary.svg
Tsjekkoslovakia Flag of Bohemia.svg
Andre polske republikk Flag of Poland.svg
Republikken Lemko-Rusyn Blank.png
Folkerepublikken Ungarn Flag of Ukrainian People's Republic (non-official, 1917).svg
Nasjonalrepublikken vest-Ukraina Flag of Ukraine.svg
Republikken Komancza Flag of Ukrainian People's Republic (non-official, 1917).svg
Kongeriket av serbere, kroater og slovenere Flag of the State of Slovenes, Croats and Serbs.svg
Kongeriket Serbia State Flag of Serbia (1882-1918).svg
Banatrepublikken Blank.png
Reggenza Italiana del Carnaro Reggenza Italiana del Carnaro.jpg

Koordinater: 48°12′N 16°21′Ø Østerrike-Ungarn, dobbeltmonarkiet, eller Kaiserliche und Königliche Monarchie, er benevnelsen på den stat som bestod av keiserriket Østerrike og kongedømmet Ungarn, som var forent i en personalunion i årene 18671918. Det fulle, offisielle navnet lød Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone (Kongerikene og landene representert i Riksrådet og Den hellige ungarske Stefanskrones land). Landet er regnet som en av Europas fem stormakter mens det eksisterte, men var i motsetning til de fire andre (Storbritannia, Frankrike, Det tyske keiserdømmet og Det russiske keiserdømmet) et multietnisk lappeteppe uten noen klar etnisk majoritet, og ble derfor oppløst etter første verdenskrig, hvor seiersherrene mente at hver nasjonalitet skulle i størst mulig grad ha sitt eget land. Riket besto av dagens Østerrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania og mindre deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina.

Opprettelsen[rediger | rediger kilde]

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Den østerriksk-prøyssiske krig, også kalt den tyske krig, den tyske brødrekrig eller samlingskrigen, ble utkjempet i 1866 mellom Keiserriket Østerrike og kongeriket Preussen om lederskapet i Det tyske forbund. Den endte med Preussen og dennes alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnla Det nordtyske forbund. Året etter ble Østerrike-Ungarn opprettet.

For de andre tysktalende statene ble det dermed den «lilletyske løsning» som ble valgt da Tyskland ble samlet som nasjonalstat under den fransk-prøyssiske krig få år senere, altså uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn.

Mot den andre grensen på den italienske halvøy hadde også Østerrike mistet innflytelse. Den generelle nedgangen i innflytelse i Europa for Østerrike ga derfor grunnlaget for at radikale grep måtte tas.

Avtalen[rediger | rediger kilde]

Den etniske sammensetningen

Utdypende artikkel: Ausgleich

Bakgrunnen for dannelsen av denne personalunionen var et kompromiss mellom tyskerne i Østerrike-Böhmen og madjarene i Ungarn. Selv om tyskerne utgjorde mindre enn halvparten av befolkningen i Østerrike og madjarene tilsvarende i Ungarn, hadde de to gruppene kontroll over de andre folkeslagene i områdene, nemlig i Østerrike italienere, slovenere, tsjekkere, polakker og rutenere (dagens vest-ukrainere) og i Ungarn slovaker, kroater, bosniere, serbere og transsylvanere (rumenere).

Den østerrikske og ungarske delen av personalunionen var ellers likestilt, de hadde sine egne parlamenter og forfatninger og brukte sine egne språk, og blandet seg ikke i hverandres anliggender. De var knyttet sammen kun gjennom sin felles hersker.

Landområder[rediger | rediger kilde]

Østerrike-Ungarn var veldig dominerende i Sentral-Europa og på det nordvestlige Balkan.

Til den østerrikske delen, Cisleithania, hørte de habsburgske arvelandene, Böhmen, Mähren, syd-Schlesien, Galizien og Lodomerien, Bukovina, Salzburg, Istria og Dalmatia. Det egentlige Ungarn, som inkluderte det nåværende Slovakia, utgjorde sammen med Siebenbürgen (Transilvania), Slovenia og Kroatia den ungarske delen av riket. Bosnia-Hercegovina var fra 1908 et felles område, et såkalt kondominium, for Østerrike og Ungarn.

Imperiet hadde i motsetning til de andre stormaktene nesten ingen landområder/kolonier utenfor Europa, kun en garnison i Tianjin i Kina som det fikk som en del av Åttenasjonsalliansen som slo ned bokseropprøret.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1860-årene hadde ambisjonene Østerrike-Ungarn hadde i Italia og Tyskland blitt kvalt av ved fremveksten av nye nasjonale krefter. Samtidig førte nedgangen og mislykkede reformer av Det ottomanske riket til voksende slavisk motstand i det okkuperte Balkan, og Russland og Østerrike-Ungarn så dermed en mulighet til å utvide i denne regionen. I 1876 tilbød Russland ovenfor Østerrike-Ungarn at man delte Balkan mellom seg, men Andrássy mente for Østerrike-Ungarn allerede var en «mettet» stat og at de ikke kunne takle flere områder. Hele monarkiet ble dermed trukket inn i en vanskelig posisjon med tanke på diplomatisk balansegang. Dette startet først under Andrássy, med tanke på provinsen Bosnia og Hercegovina, en overveiende slavisk område av det ottomanske riket, som ble overført til østerriksk-ungarsk kontroll i 1878, av Berlin-kongressen. Ustabiliteten dette medførte endte til slutt opp med krig etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike ved Sarajevo i 1914.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Østerrike-Ungarn i 1914

Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: På Balkanfronten, Østfronten og Italiafronten var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalp Keiserriket TysklandVestfronten etter man (som del av Sentralmaktene) hadde vunnet på Østfronten. Resultatet av seieren i øst var dog en skuffelse: Freden i Brest-Litovsk gav Tyskland kontroll over enorme områder, mens Østerrike-Ungarn ble marginalisert. Før krigens avslutning i november 1918 ble det også klart at man hadde tapt både Italiafronten og Balkanfronten.

Oppløsningen[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig, der Østerrike-Ungarn var på den tapende side, ble keiserriket splittet opp. Dette ble regulert i Saint-Germain-traktaten (1919) for Østerrike og Trianon-traktaten (1920) for Ungarn. Østerrike, Ungarn, og Tsjekkoslovakia ble nye stater bestående utelukkende av det gamle territoriet til Østerrike-Ungarn, mens resterende ex-områder kom under Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia), Romania og den nyopprettede Andre polske republikk.

Keiserdømmet Østerrike-Ungarn
Offisielle fulle navn på landet
nb: Kongerikene og landene representert i Riksrådet og Den hellige ungarske Stefanskrones land
ty: Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone
un: A birodalmi tanácsban képviselt királyságok és országok és a magyar Szent Korona országai

Se også[rediger | rediger kilde]