Konrad Adenauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Konrad Adenauer
Konrad Adenauer
Konrad Adenauer i 1952
Født 5. januar 1876
Köln
Død 19. april 1967 (91 år)
Rhöndorf
Parti Zentrum, senere CDU
President i Det parlamentariske råd
1948-1949
Tysklands forbundskansler
1949–1963
Regjering Adenauer I, II, III, IV, V
Etterfølger Ludwig Erhard
Tysklands utenriksminister
1951–1955
Etterfølger Heinrich von Brentano

Konrad Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln, død 19. april 1967 i Rhöndorf) var en tysk politiker og statsmann (Zentrum, etter krigen CDU).

Overborgmester i Köln[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en embedsmann, studerte jus og arbeidet som advokat, før han ble fulltids politiker. Fra 1917 til 1933 og i 1945 var han overborgermester i Köln. I 1918 hadde situasjonen vært særlig spent, da matroser fra Kiel kom med toget og blandet seg med soldater fra Kölns forlegning, rev epålettene av offiserer de kom forbi, viftet med røde flagg og ropte revolusjonære slagord langs Hohestrasse. Adenauer forsøkte å hindre at matrosene kom til Köln, men verken den lokale hærkommandanten eller jernbanesjefen ville ta på seg et slikt ansvar. Snart behersket matrosene Kölns sentrum, satte fri fangene fra militærfengselet, og soldater og fabrikkarbeidere pyntet med rød kokarde inntok strategiske posisjoner. På Neumarkt samlet det seg en opphisset mengde som krevde at det ble opprettet et arbeider- og soldatråd etter sovjetisk modell som kunne å overta styret av byen. Adenauer bad hærkommandanten åpne ild med et feltartilleri-batteri som stod oppstilt i hans gamle gymnas, Apostelgymnasium, men denne nektet å skyte mot mengden, og trakk i stedet soldatene sine tilbake til forlegningene. Adenauer måtte se i øynene at han ble nødt å forhandle med de revolusjonære for å få beholde sin stilling. Etter en hel ettermiddags diskusjon oppnådde han at det røde flagget ikke skulle heises på rådhuset. Slik kunne Adenauer fortsette som borgermester i tiden som fulgte.[1]

Han ble den som åpnet A555, Tysklands eldste motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932. Fra 1920 til 1933 var han dessuten president for det prøyssiske statsrådet som medlem av Det katolske senterpartiet. I denne egenskapen var han den viktigste demokratiske motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun.

Han ble imidlertid avsatt som ordfører av nazistene i 1933, fordi han nektet å trykke Hitlers hånd.[2]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Adenauer på en valgplakat fra 1953

Etter krigen deltok han i grunnleggelsen av CDU. I 1949 ble han valgt som første tyske kansler etter annen verdenskrig, en stilling han beholdt til 1963, noe som på det tidspunktet gjorde ham til den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.

Utenrikspolitisk er han kjent for «Politik der Stärke», en politikk som gikk ut på å være hard overfor Sovjetunionen, Øst-blokken og kommunismen. Bakgrunnen for denne politikken var tanken om at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Som følge av landets erfaringer under annen verdenskrig var også Tyskland en ekstremt antikommunistisk stat. Dette medførte et usedvanlig nært samarbeid med USA og Vest-blokken, som kulminerte med tysk NATO-medlemskap i 1955. Selv om landets midlertidige grunnlov fra 1949 krevet gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937, avslo Adenauer enhver tanke om et samlet, men nøytralt Tyskland. Dette fordi han anså at en slik ordning ville gi Sovjetunionen en for sterk dominans overfor tysk politikk, og en manglende amerikansk sikkerhetsgaranti ville kunne foranledige en sovjetisk invasjon vestover i Europa. Dette synet var et syn han delte med den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles. Disse var forøvrig begge dypt religiøse, og ble personlige venner, noe som førte til et meget tett og effektivt samarbeid i utenrikspolitikken.

En annen av hans hjertesaker var gjenoppbygningen av Tysklands militære kapasitet, som ga landet en av Europas største og mest moderne hærer. Hans vennskap med Charles de Gaulle var også viktig for forsoningen mellom Frankrike og Tyskland, og for etableringen av EUs forløpere.

Medarbeiderne[rediger | rediger kilde]

Adenauer motsatte seg sovjetiske forslag om en gjenforening av Tyskland i bytte mot tysk nøytralitet, og avslo konsekvent enhver tilnærmelse til DDR, som han nektet å anerkjenne. I 1955 ble Hallstein-doktrinen fremlagt i en regjerings-erklæring, og fastslo som offisiell vesttysk oppfatning at bare Vesttyskland kunne representere Tyskland folkerettslig. Doktrinen, der var oppkalt etter Walter Hallstein (1901-82, departementssjef i det vesttyske utenriksdepartement), ble ikke opphevet før i 1969. Vesttyskland ville ut fra Hallstein-doktrinen ikke inngå eller opprettholde diplomatiske forbindelser med stater som anerkjente DDR. Unntaket var Sovjetunionen, som man hadde inngått diplomatiske forbindelser med i 1955, men forbindelsen med Jugoslavia ble brutt i 1957, og med Cuba i 1963.[3] Adenauers statssekretær, Hans Globke, hadde som jurist arbeidet med fortolkningen av Nürnberg-lovene, og medvirket til at jødiske borgere måtte bære ekstranavnene Sara og Israel, samt få passene sine påstemplet bokstaven J for «jøde». Amerikanerne hadde likevel klassifisert ham som «ubelastet», og Globke selv påstod at han som motstander av nazi-regimet bare hadde deltatt i utarbeidelsen av retningslinjene for «å hindre at det ble enda verre». I 1961 avholdt DDR en fiktiv rettssak, der Globke, her omtalt som «Bonns Adolf Eichmann», ble idømt livsvarig fengsel in absentia. Det samme skjedde med Theodor Oberländer, som i Lemberg under krigen hadde grunnlagt Batallion Nachtigall (= Nattergal-bataljonen) som stod ansvarlig for massemord på byens jødiske befolkning i 1941. Oberländer ble en så stor belastning for Adenauer at han gikk av med pensjon i 1960. Imidlertid holdt Adenauer, på tross av massiv kritikk, fast på Globke frem til sin egen avgang høsten 1963.[4]

Løslatelsen av krigsfangene[rediger | rediger kilde]

Et viktig tema i den første etterkrigstiden var de tyske krigsfangenes situasjon. Mer enn ti millioner tyskere endte i alliert fangenskap, derav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende. I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Sovjeterne hadde fra høsten 1945 hjemsendt krigsfanger. Høsten 1949 var det fortsatt 400 000 tyske krigsfanger igjen i Sovjetunionen. I mai 1950 erklærte sovjeterne gjennom nyhetsbyrået TASS at alle krigsfangene var satt fri. Tilbake i Sovjetunionen var 28 000 tyskere dømt i summariske prosesser og nå regnet som krigsforbrytere. Like fullt var det først etter Stalins død våren 1953, da en stor andel av krigsfangene ble løslatt, at det ble mulig for Adenauer og hans regjering å innlede diplomatiske forhandlinger for å få gjenværende 10 000 fangene hjem. Adenauer besøkte Moskva i 1955, og oppnådde da frigivelsen av disse. Hjemsendelsen av de aller siste ble fullført i januar 1956. Denne innsatsen høstet han mange lovord for på hjemmebane.[5] I 1954 fikk Adenauer Karlsprisen, og han er æret med en byste i Walhalla-tempelet.

Spiegel-affæren[rediger | rediger kilde]

Om kvelden 26.oktober 1962 stormet politiet inn i lokalene til tidsskriftet der Spiegel i Hamburg. Senere ble også redaksjonskontoret i Bonn ransaket. Journalisten Conrad Ahlers ble samme natten arrestert sammen med sin kone, selv om de var på ferie i Spania. Også ansvarshavende redaktør, Rudolf Augstein, ble satt i varetekt. Bakgrunnen var Ahlers' kritiske artikkel to uker tidligere, der Ahlers på bakgrunn av resultatene av NATO-øvelsen Fallex 62 gjorde narr av både Adenauer og forsvarsminister Franz Joseph Strauss. Strauss besluttet å gi Spiegel en lærepenge, uten overhodet å orientere justisministeren fra FDP. Samtlige FDP-ministrer trakk seg fra regjeringen i protest. Spiegel-journalisten Sebastian Haffner uttalte: «Hvis den tyske offentligheten finner seg i dette, så adjø pressefrihet, adjø rettsstat, adjø demokrati.» Aksjonen utløste da også en storm av protester fra studenter, forfattere, fagorganiserte og presse. Spiegel fikk hjelp fra de andre avisene i det samme pressehuset i Hamburg, slik tidsskriftet utkom som normalt. Strauss måtte gå av, men sjefredaktør Augstein ble sittende fengslet i over tre måneder. Fire år senere fastslo den tyske forfatningsdomstolen Bundesverfassungsgericht at Spiegels artikkel ikke hadde røpet statshemmeligheter. Spiegel klaget regjeringen inn for brudd på pressefriheten, men den klagen ble avvist. Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauers anseelse så kraftig at han måtte love å trekke seg som kansler i løpet av et år. Omdømmet hans ble også svekket av at han hadde fortsatt valgkampen sin, selv om byggingen av Berlinmuren var iverksatt, slik at han først ankom Berlin etter en uke. Selv om Adenauer reelt ikke kunne hindre at muren ble reist, sank oppslutningen om partiet hans, og rettet seg i stedet mot SPDs kansler-kandidat Willy Brandt, regjerende borgmester i Vest-Berlin.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicolas Best: Den største dagen (s. 74-5), forlaget Gyldendal, ISBN 978-82-05-37850-6
  2. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 93), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  3. ^ http://www.denstoredanske.dk/Rejser,_geografi_og_historie/Tyskland,_%C3%98strig,_Schweiz_og_Liechtenstein/Den_tyske_Forbundsrepublik_efter_1949/Hallsteindoktrinen
  4. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 127-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  5. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 98-9)
  6. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 141-3)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rober J. Granieri: The Ambivalent Alliance: Konrad Adenauer, The CDU/CSU, and the West, 1949-1966, Oxford/New York: Berghahn Books 2004.
  • Hans-Peter Schwarz: Konrad Adenauer: A German Politician and Statesman in a Period of War, Revolution and Reconstruction – The Statesman – 1952-1967, Oxford/New York: Berghahn Books 1997.
  • Charles Williams: Konrad Adenauer: The Father of the New Germany, Brown Little, and Company 2001.