Slaget ved Tannenberg (1914)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 53°29′45″N 20°08′4″Ø

Slaget ved Tannenberg
Konflikt: Østfronten i Første verdenskrig
Slaget ved Tannenberg
Dato 26. august-2. september 1914
Sted Tannenberg i Østpreussen
Resultat
Tysk seier
Parter
Det russiske keiserdømmet Det russiske keiserdømmet Keiserriket Tyskland Keiserriket Tyskland
Kommandanter
Aleksander Samsonov
Paul von Rennenkampf
Paul von Hindenburg
Erich Ludendorff
Styrker
650 000 135 000
Tap
over 30 000 døde 3 436 døde og 6 800 sårede
Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)

Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.

Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.

Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset.[1] Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre.[2][3] I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.

Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.

De strategiske planene[rediger | rediger kilde]

Da Tyskland 1. august 1914 ble med i første verdenskrig, var den overordnede strategien lagt opp i henhold til Schlieffenplanen: Mens Russland brukte tid på å mobilisere, skulle hoveddelen av de tyske styrkene settes inn på vestfronten, der man raskt skulle nedkjempe fienden og deretter overføre de frigitte avdelingene til østfronten for å møte russerne. Schlieffen hadde beregnet at det ville ta 40 dager før Russland kunne begynne å angripe østgrensen. Etter press fra Frankrike åpnet dog russerne offensiven allerede 12. august, før alle forberedelsene deres var i orden. Da sto bare den tyske 8. arméen, under kommando av den uerfarne general Maximilian von Prittwitz, i Østpreussen og kunne forsvare provinsen.

Det russiske angrepet var planlagt som en knipetangsmanøver, med fremrykning på hver side av De masuriske sjøer. Dette sjølandskapet ble betraktet som vanskelig å trenge igjennom, da sjøene var adskilt av kun smale tanger og området var tungt befestet av tyskerne. Den 1. russiske armeen under Paul von Rennenkampf skulle invadere Østpreussen nord for sjøene, mens 2. armé under Aleksander Samsonov skulle gå inn sydvest for dem. Planen var at de skulle møtes bak den tyskernes 8. armé, og deretter utslette den.

Styrkeforholdet[rediger | rediger kilde]

Østfronten (første verdenskrig)
Russlands invasjon av Øst-Preussen

Stallupönen · Gumbinnen · Tannenberg · Det første slaget om de masuriske sjøer


Slaget om Galicia

Kraśnik · Komarow · Rawa · Przemyśl


1914

Wisła · Łódź · Limanowa


1915

Bolimów · Det andre slaget om de masuriske sjøer · Gorlice-Tarnów · Den store retretten · Sventianyoffensiven


1916

Narots
Brusilovoffensiven
Kostiuchnówka · Kowel


1917

Kerenskijoffensiven  · Riga  · Operasjon Albion

Kvantitativt var russerne klart overlegne tyskerne ved invasjonen. Deres 2 arméer besto av tilsammen ni korps mot den tyske 8. armées fire (1., 17. og 20. korps, samt 1. reservekorps), nitten divisjoner mot tyskernes ni, og syv kavaleridivisjoner mot tyskernes ene (1. kavaleridivisjon). Russernes divisjoner var dessuten forsterket, med seksten istedenfor tolv bataljoner.

Kvalitativt var forholdene til tyskernes fordel. De fleste av den 8. armées soldater kom fra Østpreussen og forsvarte sine egne hjem, mens de russiske soldatene hadde blitt fraktet langt vekk fra sine hjemtrakter. Den tyske hæren var godt trent, mens den russiske var blitt samlet sammen i all hast og hadde store problemer med forsyningene.[4] Den største svakheten var at den russiske offensiven var delt i to, skulle dette lyktes måtte de to angrepskilene være godt koordinerte. Dette var ikke tilfelle her. For det første var det store svakheter når det gjaldt kommunikasjon, faktisk måtte viktige meldinger mellom 1. og 2. armé, og med hovedkvarteret, sendes åpent og uten koding via telegrafi.[5] Dessuten var det et gammelt fiendeskap mellom Rennenkampf og Samsonov, Samsonov hadde til og med slått ned Rennenkampf under den russisk-japanske krig i 1905[6] Samsonov hadde dessuten ingen erfaring med å lede en armé bestående av hele 13 divisjoner, hans siste ledererfaring var med en kavaleridivisjon i den russisk-japanske krigen.

Den kvantitative russiske overlegenheten ble ytterligere svekket ved at de to angrepskilene gikk til aksjon med fem dagers mellomrom, og ved at den tyske etterretningen var den russiske overlegen.

De innledende russiske angrepene[rediger | rediger kilde]

Den russiske fremrykkingen

Den 1. russiske arméen krysset den tyske grensen 15. august, mens den 2. arméen gjorde det først 20. august. Den 2. arméen rykket frem i et område som hadde dårlig utbygget samferdselsnettverk og ble ytterligere forsinket, derfor fikk tyskerne flere dager hvor de kunne konsentrere hovedtyngden av forsvaret i nord. For å utnytte dette angrep tyskernes 1. korps under general Hermann von François 17. august russerne i slaget ved Stallupönen, selv om overkommandoen hadde forlangt en defensiv taktikk. Etter en taktisk seier måtte François trekke seg tilbake, og utkjempet deretter et slag ved Gumbinnen 20. august. Det resulterte i tysk tap, bl.a. fordi deler av de tyske styrkene ble brakt frem for sent.

Det lokale taktiske nederlaget ved Gumbinnen førte til at Prittwitz mistet kontroll over nervene og fikk for seg at for å redde de tyske styrkene måtte de trekkes tilbake til Wisła, og at man dermed var nødt til å legge Østpreussen åpen for russerne. Både François og stabsjefen for den 8. armé, oberst Max Hoffmann, protesterte mot beslutningen, de la merke til at Rennenkampf hadde begynt å bremse fremrykningen og at man derfor kunne tillate seg å overføre styrker sydover for å møte russernes 2. armé. For hærledelsen var det fullstendig uakseptabelt å gi opp Østpreussen, og sjefen for generalstaben, Moltke d.y., valgte 21. august å erstatte Prittwitz med generalene Erich Ludendorff som ny stabsjef for den 8. arméen og Paul von Hindenburg som øverstkommanderende. Ludendorff var på dette tidspunktet ved vestfronten, mens Hindenburg bodde i Hannover som pensjonist. Avreisen gikk så raskt at Hindenburg ikke rakk å få sydd en av de nye feltgrå uniformene, men dro i sin gamle preusserblå uniform.

Hvis Rennenkampf energisk hadde presset fremover etter seieren ved Gumbinnen, kunne det endelige resultatet blitt helt annerledes.[7] Det har vært spekulert mye blant militærhistorikere hvorfor han ikke gjorde det, uansett ga hans nølende offensiv tyskerne en gylden sjanse.

Ny tysk ledelse[rediger | rediger kilde]

Forflytningene 23. august-26. august 1914

Hindenburg og Ludendorf dro sammen i et spesialtog østover og nådde frem til Østpreussen 23. august. Allerede 21. august ga Ludendorf ordre til François om å ta 1. korps sydover for å støtte det 20. korpset, som forsvarte seg mot Samsonovs 2. armé. Det 1. korpset ble plassert på tyskernes høyre fløy. Det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle frigjøre seg fra kontakt med den russiske fienden i nord, og gjøre seg klar til også å bevege seg sydover og plassere seg på den venstre fløyen. Dette var forøvrig en plan som var utarbeidet av Hoffmann. Den var risikabel, tyskerne visste at hvis Rennenkampf fulgte de opprinnelige planene og rykket kraftfullt frem i sydvestlig retning, ville tyskerne bli fanget i en felle. På den annen side kunne den 2. russiske armé kun beseires ved at hele den tyske 8. armé ble satt inn.

Om kvelden den 24. august ga den nye tyske ledelsen ordre om at det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle bevege seg raskt sydover for å være med på å møte russernes 2. armé.

Tannenberg[rediger | rediger kilde]

Ludendorff var fortsatt redd for at Rennenkampf skulle falle tyskerne i ryggen, og ga derfor François ordre om å angripe Samsonovs venstre flanke allerede den 25. august. François nektet, mye av artilleriet hans var ennå på vei ned fra Gumbinnen, og han påpekte at et prematurt angrep ville gi Samsonov en mulighet til å slippe ut av fellen. Han fikk rett i denne vurderingen, litt senere på dagen overhørte tyskerne to ukodete russiske telegrammer, som indikerte at Rennenkampf stadig bremset sin fremrykning.[8] François ventet med sitt angrep til den 27. august, Ludendorff var rasende over ordrenektingen.

Om morgenen 26. august angrep tyskerne Samsonovs høyre flanke, i løpet av dagen og den påfølgende natten ble russerne påført store tap og falt bakover. Samtidig rykket russerne frem i sentrum og inntok Allenstein, men trakk seg straks tilbake da de ble klar over den store faren de tyske flankeangrepene innebar.

Nå var François' artilleri kommet frem, og han angrep russernes venstre flanke tidlig om morgenen 27. august. Det voldsomme bombardementet fikk også denne flanken til å retirere, det samme gjentok seg dagen etter. Ludendorff beordret nå François til å flytte sine styrker fra flanken til sentrum, igjen nektet han da han skjønte at han var i ferd med å omringe Samsonovs armé. Omringningen ble fullført om morgenen 29. august.

28. august begynte endelig den 1. russiske arméen under Rennenkampf å bevege seg for å komme Samsonov til hjelp, men den rykket for sent frem og delvis i feil retning. De to armèene møttes aldri.

29. og 30. august prøvde den 2. arméen desperat å rømme ut av omringningen, men størstedelen ble enten drept eller tatt til fange. Slaget var tapt og den 2. arméen opphørte å eksistere. Natten mellom 29. og 30. august skjøt Samsonov seg i skogen utenfor Willenberg, han sa han ikke orket å fortelle tsaren at arméen hans var gått til grunne.[9]

Omringningen 27. august-30. august

I det påfølgende første slaget om de masuriske sjøer ble den russiske 1. arméen slått og kastet ut av Østpreussen.

Strategiske følger av slaget[rediger | rediger kilde]

Selv om Tannenberg var en taktisk seier for Tyskland, kan det ha ødelagt for en overordnet strategisk seier. Siden Moltke trodde at seieren var sikret på vestfronten, bestemte han den 25. august å overføre tre korps og en kavalleridivisjon fra denne fronten til den hardt pressede 8. arméen. Dette var et alvorlig feilgrep: Styrkene kom ikke frem før slaget om Østpreussen var avgjort, og svekkelsen i vest bidro til at den tyske offensive stoppet opp og skyttergravskrigen tok til, den skulle vare i fire år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «..that backyard was also the historic homeland of the German officer corps..», Keegan, side 153, eller «It was from its small estates that the army's inner circle sprang», side 158
  2. ^ «So was born, on the way to the battle that was to make them famous, the combination, the «marriage» expressed in the mystic monogram HL that was to rule imperial Germany until the end.» Tuchman, side 320
  3. ^ «The elderly general dragged from retirement in his old blue uniform was transformed into a titan by the victory. The triumph in East Preussia fastened the Hindenburg myth upon Germany.» Tuchman, side 344
  4. ^ «..exhausted and semistarved troops who had barely managed to stumble to the frontier were hardly fit for battle..», Tuchman, side 330
  5. ^ «We had an ally, the enemy. We knew all the enemy's plans.» Tuchman, side 344
  6. ^ Referert f.eks. «..Samsonov had then knocked Rennenkampf down in a heated quarrel on the platform of the Mudken railway station.», Tuchman, side 327
  7. ^ Ludendorff sa selv at «Han trengte bare å gå i kamp med oss og vi ville blitt slått», Tuchman, side 328
  8. ^ «No such boon had been granted a commander since a Greek traitor guided the Persians around the pass at Thermopylae», Tuchman, side 327
  9. ^ «The Czar trusted me. How can I face him after such a disaster?» Tuchman, side 342

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]