Caporetto-offensiven
| Caporetto-offensiven | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den italienske fronten under første verdenskrig | |||||
Isonzo, hvor de innledende angrepene startet
|
|||||
|
|
|||||
| Dato | 24. oktober – 19. november 1917 | ||||
| Sted | Kobarid i dagens Slovenia De julianske alper Friuli-Venezia Giulia i Italia |
||||
| Resultat | |||||
| Seier til Sentralmaktene | |||||
| Parter | |||||
| Kommandanter | |||||
| Styrker | |||||
| 25 divisjoner 346 bataljoner 2 200 artilleri |
15 divisjoner 168 bataljoner 2 213 artilleri |
||||
| Tap | |||||
| 11 000 døde 20 000 sårede 265 000 krigsfanger |
20 000 døde og sårede | ||||
| Italiafronten |
|---|
| Isonzo 1 – Isonzo 2 – Isonzo 3 – Isonzo 4 – Isonzo 5 – Trentino – Isonzo 6 – Isonzo 7 – Isonzo 8 – Isonzo 9 – Isonzo 10 – Ortigara – Isonzo 11 – Caporetto – Piave – Vittorio Veneto |
Caporetto-offensiven (også kjent som det 12. slaget ved Isonzo eller slaget om Karfreit fant sted i perioden 24. oktober til 14. november 1917 og var en offensiv fra Sentralmaktenes side ved Den italienske fronten under første verdenskrig.
Østerriksk-ungarske styrker, forsterket av tyske styrker, lyktes å slå igjennom de italienske frontlinjene og omringe den italienske hæren, og praktisk talt ikke hadde noen reserver å sette inn. Slaget ble en demonstrasjon av effektiviteten av stormtropper og infiltrasjonstaktikken utviklet blant annet av Oskar von Hutier. Den tyske bruken av giftgass var en viktig faktor i det italienske sammenbruddet.[1]
Innhold |
[rediger] Kampene
Den tyske offensiven ble innledet rundt kl 02:00 den 24. oktober 1917. På grunn av det strenge været denne morgenen, særlig tåken,[2] kom angrepet helt overrumplende på de italienske forsvarerne. Slaget ble innledet med et tysk artilleribombardement , giftgass og røyk, og ble etterfulgt av et infanteriangrep på bred front mot de italienske linjene.[3] Forsvarslinjene som den italienske andre arme hadde satt opp, brøt umiddelbart sammen. Tyskernes omfattende bruk av flammekastere og håndgranater, samt deres infiltrasjonstaktikk, gjorde dem i stand til å lage store, åpne hull i de italienske linjene, særlig ved det italienske støttepunktet på fjellet Monte Mataiur og langs Kolovrat-ryggen i De julianske alper. Allerede det første døgnet hadde Belows styrke rykket fram hele 25 kilometere, men de tyske og østerriksk-ungarske angrepene på flankene var imidlertid mindre effektive, da italienerne var i stand til å slå de fleste av disse tilbake. Men Belows framrykking i sentrum skapte kaos og sammenbrudd i det italienske forsvaret. Styrker ble forflyttet i et forsøk på å stoppe Belows gjennombrudd, men dette svekket bare de andre linjene og åpnet for nye angrep. På dette tidspunktet var hele den italienske linjen langs Tagliamento-elven truet.
General Luigi Cadorna fikk ansvaret for den italienske katastrofen
Den italienske generalen Luigi Capello skjønte at styrkene var i ferd med å bli forbigått, og ba om tillatelse til å trekke seg tilbake fra Tagliamento. Den italienske øverstkommanderende, general Luigi Cadorna, nektet ham imidlertid dette, og mente angrepet kunne bli stoppet ved omgrupperinger. Men tilslutt, den 30. oktober ga Cadorna ordre om tilbaketrekning av den italienske hovedstyrken til å krysse elven, men dette tok fire dager og på dette tidspunktet hadde var de tyske og østerriksk-ungarske styrkene rett bak dem. 2. november hadde tyskerne etablert et brohode på den andre siden av Tagliamento. Men samtidig ble det klart at den raske framrykkingen hadde skapt logistikk-problemer og de tyske og østerriksk-ungarske styrkene hadde problemer med å få forsyninger. Dette førte til at de ikke var i stand til å gjennomføre et større, organisert angrep, og moralen sank blant de etter hvert utmattede angriperne.[4] Cadona tok fordel av denne situasjonen og trakk seg ytterligere tilbake, og etablerte 10. november en forsvarslinje langs elven Piave,[2] ikke langt fra Venezia. Tilsammen trakk italienerne seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon. Her hadde imidlertid italienerne muligheter til å omgruppere og styrke posisjonene, og allerede 14. november gikk Italia til en motoffensiv ved Piave-elven, og holdt sentralmaktene i sjakk. Franske og britiske forsterkninger begynte også å ankomme på italiensk side og i de følgende ukene er det bare sporadiske kamper langs Piave-elven. |
Italienerne led enorme tap som følge av Sentralmaktenes offensiv, og kampmoralen ble sterkt svekket, noe som blant annet skyldtes Cadornas hensynsløse disiplinkrav. Dette førte til at mange italienske soldater heller gikk i krigsfangenskap.
[rediger] Virkninger
Det italienske nederlaget førte til en større konferanse i Rapallo, hvor det ble dannet et nytt overordnet militært organ som også skulle koordinere hele den samlede allierte innsatsen i Italia.[5] Videre måtte Cadona trekke seg som øverstkommanderende, han var kjent for å ha hatt dårlige samarbeidsrelasjoner til de andre generalene i staben.[6] I tillegg ble han avskydd av sine underordnede og de menige soldatene da han var en streng og hensynsløs offiser.[7] Cadona ble erstattet av Armando Diaz og Pietro Badoglio, og disse sørget for stabiliseringen langs Piave.
De italienske myndighetene erkjente etter nederlaget at det ikke var tilstrekkelig å motivere en moderne hær til kamp kun gjennom frykt for represalier. Under Cadorna ble 217 offiserer avsatt, og han beordret under Caporetto-offensiven summariske henrettelser av offiserene i de avdelingene som trakk seg tilbake.[8] Hans hensynsløshet er av en historiker blitt beskrevet som følger:
En av hver 17. italiensk soldat fikk en disiplinærsak mot seg, og 61 % av disse ble funnet skyldige. Rundt 750 ble henrettet, det høyeste antallet i noen av hærene under krigen, og Cadorna gjeninnførte den romerske praksisen om desimering – henrettelse av tiende mann – for enheter som ikke lyktes i felt.[9]
Etter nederlaget ved Caporetto, bygget italienerne opp et propagandaapparat, og soldatene ble garantert sosial rettferdighet. Italienerne brukte etter dette også en mer forsiktig militær strategi, og kun en femdel av de totale tapene på 650 000 kom etter Caporetto. Diaz omorganiserte den italienske hæren fullstendig, gjennomførte store reformer og bedret forholdene for soldatene med bedre rasjoner, lønn og permisjonsordninger, samt gratis livsforsikringer. Videre fikk Diaz produsert mer artilleri, herunder 3 500 nye kanoner og stablet 25 nye divisjoner på beina.
[rediger] Annet
- Etter dette slaget gikk navnet «Caporetto» inn i det italienske språk som betegnelse på et fryktelig nederlag. Sosialistenes mislykkede generalstreik i 1922 ble av Benito Mussolini kalt «Den italienske sosialismens Caporetto», og selv mange år etter slaget ble begrepet brukt til å angripe den liberale, italienske stat.[6]
- Ernest Hemingways roman Farvel til våpnene beskriver mange av virkningene etter Caporetto-offensiven
- Den senere tyske generalfeltmarskalken Erwin Rommel ble tildelt Pour le Merite som følge av sin innsats under erobringen av Monte Mataiur i De julianske alper den 26. oktober 1917.
[rediger] Referanser
- ^ Seth, Ronald (1965). Caporetto: The Scapegoat Battle. Macdonald. side 147
- ^ a b Stearns, Peter; Langer, William (2001). The Encyclopedia of World History (6th utgave). Houghton Mifflin Harcourt. s. 669. ISBN 0395652375.
- ^ Dupuy & Dupuy (1970), side 971
- ^ Macksey, Kenneth (1997). Rommel: Battles and Campaigns. Da Capo Press. s. 16–21. ISBN 0306807866.
- ^ Simkins, Peter; Jukes, Geoffrey; Hickey, Michael (2003). The First World War. Osprey Publishing. s. 312–313. ISBN 1841767387.
- ^ a b Townley, Edward (2002). Collier, Martin. red. Mussolini and Italy. Heinemann. s. 16. ISBN 0435327259.
- ^ Morselli, Mario (2001). Caporetto, 1917: Victory Or Defeat?. Routledge. s. 133. ISBN 0714650730.
- ^ John Keegan: The First World War, New York: Alfred A. Knopf, 1999 ISBN 0-375-40052-4, side 227.
- ^ Hew Strachan (2003) The First World War
