Caporetto-offensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Caporetto-offensiven
Konflikt: Den italienske fronten under første verdenskrig
Caporetto-offensiven
Isonzo, hvor de innledende angrepene startet
Dato 24. oktober19. november 1917
Sted Kobarid i dagens Slovenia
De julianske alper
Friuli-Venezia Giulia i Italia
Resultat
Seier til Sentralmaktene
Parter
Italia Kongedømmet Italia Østerrike-Ungarn Østerrike- Ungarn
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Kommandanter
Italia Luigi Cadorna
Italia Luigi Capello
Italia Hertugen av Aosta
Østerrike-Ungarn Svetozar Borojević
Keiserriket Tyskland Otto von Below
Styrker
25 divisjoner
346 bataljoner
2 200 artilleri
15 divisjoner
168 bataljoner
2 213 artilleri
Tap
11 000 døde
20 000 sårede
265 000 krigsfanger
20 000 døde og sårede
Caporetto-offensiven
Italiafronten
Isonzo 1Isonzo 2Isonzo 3Isonzo 4Isonzo 5TrentinoIsonzo 6Isonzo 7Isonzo 8Isonzo 9Isonzo 10OrtigaraIsonzo 11CaporettoPiaveVittorio Veneto

Caporetto-offensiven (også kjent som det 12. slaget ved Isonzo eller slaget om Karfreit) fant sted i perioden 24. oktober til 14. november 1917 og var en offensiv fra Sentralmaktenes side ved den italienske fronten under første verdenskrig.

Østerriksk-ungarske styrker, forsterket av tyske styrker, lyktes å slå igjennom de italienske frontlinjene og omringe den italienske hæren, som praktisk talt ikke hadde noen reserver å sette inn. Slaget ble en demonstrasjon av effektiviteten av stormtropper, og infiltrasjonstaktikken utviklet blant annet av Oskar von Hutier. Den tyske bruken av giftgass var en viktig faktor i det italienske sammenbruddet.[1]

Sentralmaktenes vurderinger[rediger | rediger kilde]

I det østerriksk-ungarske hovedkvarteret i Baden bei Wien hadde man kommet til erkjennelsen av at kampene på dette frontavsnittet ikke kunne tillates å følge mønsteret til den foregående offensiven (Ellevte slaget ved Isonzo), og at en måtte ta noen nye grep. Men Østerrike-Ungarn hadde ikke ressurser til dette alene, og vendte seg til sine tyske allierte. Selv om den tyske generalstabsjefen Paul von Hindenburg og hans nærmeste medarbeider Erich Ludendorff nødig ville bruke mer ressurser utenfor Vestfronten, innså de nødvendigheten av å assistere sine allierte på dette frontavsnittet. Målsetningen var å minst gjenerobre de tapte områdene fram til den tidligere grensen[bør utdypes] mellom Italia og Østerrike-Ungarn, men også å kunne avansere inn i Italia og helst nå fram til Tagliamento.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Det tyske angrepet[rediger | rediger kilde]

Den tyske offensiven ble innledet rundt kl 02:00 den 24. oktober 1917, under kommando av general Otto von Below. På grunn av det strenge været denne morgenen, særlig tåken,[2] kom angrepet helt overrumplende på de italienske forsvarerne. Slaget ble innledet med et tysk artilleribombardement, giftgass og røyk, og ble etterfulgt av et infanteriangrep på bred front mot de italienske linjene.[3] Forsvarslinjene som den italienske andre armé hadde satt opp, brøt umiddelbart sammen. Tyskernes omfattende bruk av flammekastere og håndgranater, samt deres infiltrasjonstaktikk, gjorde dem i stand til å rive store, åpne hull i de italienske linjene, særlig ved det italienske støttepunktet på fjellet Matajur og langs Kolovrat-ryggen i De julianske alper. Allerede det første døgnet hadde Belows styrke rykket fram hele 25 kilometer, men de tyske og østerriksk-ungarske angrepene på flankene var mindre effektive, og italienerne var i stand til å slå de fleste av dem tilbake. Men Belows framrykking i sentrum skapte kaos og sammenbrudd i det italienske forsvaret. Styrker ble forflyttet i et forsøk på å stoppe Belows gjennombrudd, men dette svekket bare de andre linjene og åpnet for nye angrep. På dette tidspunktet var hele den italienske linjen langs Tagliamento-elven truet.

General Luigi Cadorna fikk ansvaret for den italienske katastrofen

Italiensk tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

Den italienske generalen Luigi Capello skjønte at styrkene var i ferd med å bli forbigått, og ba om tillatelse til å trekke seg tilbake fra Tagliamento. Den italienske øverstkommanderende, general Luigi Cadorna, nektet ham imidlertid dette, og mente angrepet kunne bli stoppet ved omgrupperinger. Men til slutt, den 30. oktober, ga Cadorna ordre om tilbaketrekning av den italienske hovedstyrken til å krysse elven, men dette tok fire dager og på dette tidspunktet sto de tyske og østerriksk-ungarske styrkene rett bak dem. 2. november hadde tyskerne etablert et brohode på den andre siden av Tagliamento. Samtidig ble det klart at den raske framrykkingen hadde skapt logistikk-problemer, og de tyske og østerriksk-ungarske styrkene hadde problemer med å få forsyninger. Dette førte til at de ikke var i stand til å gjennomføre et større, organisert angrep, og moralen sank blant de etter hvert utmattede angriperne.[4] Cadorna tok fordel av denne situasjonen og trakk seg ytterligere tilbake, og etablerte 10. november en forsvarslinje langs elven Piave,[2] ikke langt fra Venezia. Til sammen trakk italienerne seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon.

Italiensk motoffensiv[rediger | rediger kilde]

Her hadde imidlertid italienerne muligheter til å omgruppere og styrke posisjonene, og allerede 14. november gikk Italia til en motoffensiv ved Piave-elven, og holdt sentralmaktene i sjakk. Franske og britiske forsterkninger begynte også å ankomme på italiensk side, og i de følgende ukene er det bare sporadiske kamper langs Piave-elven.

Italienerne led enorme tap som følge av sentralmaktenes offensiv, og kampmoralen ble sterkt svekket, noe som blant annet skyldtes Cadornas hensynsløse disiplinkrav. Dette førte til at mange italienske soldater heller gikk i krigsfangenskap.

Logistikkproblemer for Sentralmaktene[rediger | rediger kilde]

Selv før slaget ble innledet, hadde særlig Tyskland store logistikkproblemer, noe som også medførte matmangel for soldatene. Den senere tyske generalfeltmarskalken Erwin Rommel, som ble tildelt Pour le Mérite som følge av sin innsats under erobringen av Matajur i De julianske alper den 26. oktober 1917, beklaget seg ofte over sine «dårlig forede tropper».[4] Den allierte blokaden av Tyskland, som den tyske keiserlige flåte ikke greide å bryte, sørget for matmangel og utbredt feilernæring i Tyskland og hos dets allierte. Kombinasjonen av utilstrekkelig ernæring med de lange nattmarsjer som Caporetto-offensiven krevde, ga de tyske og østerriksk-ungarske styrkene store tap. Til tross for dette var offensiven innledningsvis særdeles vellykket. Men ettersom det området sentralmaktene kontrollerte stadig ble større, kombinert med den allerede begrensede logistikken, ble kapasiteten fullstendig sprengt. Innen offensiven nådde Piave, hadde sentralmaktenes soldater så lite forsyninger at de var fysisk helt utmattede.[4] Da italienerne klarte å gi dem motstand, mistet fremrykningen sitt momentum, og partene falt tilbake til den tidligere utmattelseskrigføringen.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

General Armando Diaz overtok kommandoen etter Cadorna, og reorganiserte den italienske hæren

Det italienske nederlaget førte til en større konferanse i Rapallo, hvor det ble dannet et nytt overordnet militært organ som også skulle koordinere hele den samlede allierte innsatsen i Italia.[5] Videre måtte Cadorna trekke seg som øverstkommanderende, han var kjent for å ha hatt dårlige samarbeidsrelasjoner til de andre generalene i staben.[6] I tillegg ble han avskydd av sine underordnede og de menige soldatene, da han var en streng og hensynsløs offiser.[7] Cadorna ble erstattet av Armando Diaz og Pietro Badoglio, og disse sørget for stabiliseringen langs Piave.

De italienske myndighetene erkjente etter nederlaget at det ikke var tilstrekkelig å motivere en moderne hær til kamp kun gjennom frykt for represalier. Under Cadorna ble 217 offiserer avsatt, og han beordret under Caporetto-offensiven summariske henrettelser av offiserene i de avdelingene som trakk seg tilbake.[8] Hans hensynsløshet er av en historiker blitt beskrevet som følger:

Sitat Én av 17 italienske soldater fikk en disiplinærsak mot seg, og 61 % av disse ble funnet skyldige. Rundt 750 ble henrettet, det høyeste antallet i noen av hærene under krigen, og Cadorna gjeninnførte den romerske praksisen om desimering – henrettelse av hver tiende mann – for enheter som ikke lyktes i felt. Sitat
– Hew Strachan (2003) The First World War

Etter nederlaget ved Caporetto bygget italienerne opp et propagandaapparat, og soldatene ble garantert sosial rettferdighet. Italienerne brukte etter dette også en mer forsiktig militær strategi, og kun en femdel av de totale tapene på 650 000 kom etter Caporetto. Diaz omorganiserte den italienske hæren fullstendig, gjennomførte store reformer og bedret forholdene for soldatene med bedre rasjoner, lønn og permisjonsordninger, samt gratis livsforsikringer. Videre fikk Diaz produsert mer artilleri, herunder 3 500 nye kanoner, og stablet 25 nye divisjoner på beina.

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

  • Etter dette slaget gikk navnet «Caporetto» inn i det italienske språk som betegnelse på et fryktelig nederlag. Sosialistenes mislykkede generalstreik i 1922 ble av Benito Mussolini kalt «Den italienske sosialismens Caporetto», og selv mange år etter slaget ble begrepet brukt til å angripe den liberale, italienske stat.[6]
  • Ernest Hemingways roman Farvel til våpnene beskriver mange av virkningene etter Caporetto-offensiven

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Seth, Ronald: Caporetto: The Scapegoat Battle, side 147, Macdonald 1965
  2. ^ a b Stearns, Peter; Langer, William (2001). The Encyclopedia of World History (6th utg.). Houghton Mifflin Harcourt. s. 6691243. ISBN 0395652375. 
  3. ^ Dupuy & Dupuy (1970), side 971
  4. ^ a b c Macksey, Kenneth (1997). Rommel: Battles and Campaigns. Da Capo Press. s. 16–21224. ISBN 0306807866. 
  5. ^ Simkins, Peter; Jukes, Geoffrey; Hickey, Michael (2003). The First World War. Osprey Publishing. s. 312–313352. ISBN 1841767387. 
  6. ^ a b Townley, Edward (2002). Collier, Martin, red. Mussolini and Italy. Heinemann. s. 16235. ISBN 0435327259. 
  7. ^ Morselli, Mario (2001). Caporetto, 1917: Victory Or Defeat?. Routledge. s. 133171. ISBN 0714650730. 
  8. ^ John Keegan: The First World War, New York: Alfred A. Knopf, 1999 ISBN 0-375-40052-4, side 227.
Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til