Londontraktaten av 1839

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Londontraktaten av 1839, også kalt for Den første Londontraktaten, eller Konvensjonen av 1839, var en overensstemmelse som ble signert den 19. april 1839 mellom de europeiske stormaktene og Det forente nederlandske kongedømme. Ved avtalen anerkjente de europeiske statene Belgia som nasjon og anerkjente landets uavhengighet og nøytralitet. Avtalen bekreftet også Luxembourgs uavhengighet. Traktatens viktigste historiske betydning var Artikkel VII som krevde at Belgia forble nøytral, og ved implikasjon (underforstått) forpliktet de store landene ved sin signatur at de ville forsvare nøytraliteten i tilfelle av invasjon.

Territoriale konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Siden 1815 hadde Belgia vært en del av Det forente nederlandske kongedømme. Med avtalen ble Nederlandenes sydligste provinser til Kongedømmet Belgia mens provinsen Limburg ble delt i en nederlandsk og belgisk del.

Det samme skjedde med storhertugdømmet Luxemburg som mistet to-tredjedeler av sitt territorium til den nye provinsen Luxembourg i hva som er karakterisert som «Tredje delingen av Luxembourg». Dette etterlot et avkappet storhertugdømme som kun besto av en tredjedel av sitt opprinnelige område og bebodd av kun halvparten av sin opprinnelige befolkning[1] og i personalunion med Nederlandene ved Vilhelm I av Nederlandene som bar den noe oppstylte tittelen «konge-storhertug» (og tilsvarende tittel for etterfølgerne Vilhelm II og Vilhelm III). Denne ordningen ble bekreftet av Londontraktaten av 1867[2], også kjent som Den andre Londontraktaten for å være analog til den av 1839, og varte fram til konge-storhertug Vilhelm III døde den 23. november 1890.[3]

Zeeuws-Vlaanderen ble trukket fra Belgia og ble en del av den nederlandske provinsen Zeeland ettersom nederlenderne ikke ønsket at Belgia skulle ha kontroll over innløpet til elven Schelde. Til gjengjeld måtte de garantere fri ferdsel på elven til Antwerpens havn.

Jern-Rhinen[rediger | rediger kilde]

Londontraktaten garanterte også Belgia retten til gjennomfart av jernbane eller kanal over nederlandsk territorium som veg til det tyske Ruhr-området. Denne retten ble bekreftet den 24. mai 2005 i en bestemmelse ved Den permanente voldgiftsretten i Haag ved en strid mellom Belgia og Nederland om et jernbanespor.

I 2004 anmodet Belgia om en gjenåpning av jernbanesporet Jern-Rhinen. Grunnen var den økende transporten av varer mellom Antwerpens havn og det tyske Ruhr-området. Som en del av den europeiske politikken om at økende transportbehov av varer skal jernbanelinjer og vannveger være foretrukket framfor godstrafikk på vegene. Den belgisk anmodningen var basert på traktaten fra 1839 og Jern-Rhinen-traktaten i 1873. Etter en rekke av mislykkede forhandlinger ble de belgiske og nederlandske regjeringene enige om å ta saken til voldgiftsretten og respektere rettens avgjørelse.

Avgjørelsen den 24. mai 2005 anerkjente retten både Belgias rettigheter fra traktaten av 1839 og Nederlands bekymringer for landets naturreservat. Retten besluttet at traktaten fra 1839 er fortsatt gyldig og ga Belgia rett til å bruke og modernisere jernbanesporet. Imidlertid ble ansvaret for modernisering gitt til Belgia og reparasjoner og vedlikehold til Nederland. Begge landene vil dele kostnadene av byggingen av en tunnel under naturreservatet.

Chiffon de papier[rediger | rediger kilde]

Belgias faktiske uavhengighet hadde blitt etablert i løpet av en krigsperiode på ni år med periodevise strid og kamphandlinger, den belgiske revolusjon. De som signerte traktaten; Storbritannia, Østerrike, Frankrike, Preussen, Russland, og Nederlandene anerkjente nå offisielt det uavhengige kongedømmet Belgia, og på Storbritannia insistering også til landets nøytralitet.

Traktaten er et betydningsfullt dokument, spesielt i dens rolle ved den første verdenskrig. Da det tyske riket invaderte Belgia i august 1914 var det en krenkelse av traktaten og britene erklærte krig den 4. august. Da den britiske ambassadøren informerte at Storbritannia ville gå til krig med Tyskland om sistnevnte krenket Belgias nøytralitet skal den tyske kansleren Theobald von Bethmann-Hollweg i en beryktet replikk ha sagt at han ikke kunne tro at Storbritannia og Tyskland ville havne i krig over kun «et stykke papir» (fransk «chiffon de papier»).

I virkeligheten tok Storbritannias beslutningen om å gå til krig av grunner som landet betraktet som langt mer betydningsfulle: britene anså det som utålelig at Tyskland, med sin voksende marine, skulle kontrollere Belgias havner. Den 2. august ba keiser Vilhelm II general Moltke om å kansellere invasjonen av Belgia for å holde Storbritannia utenfor krigen. Det var en anmodning som var forgjeves.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Calmes (1989), side 316
  2. ^ Kreins (2003), ss. 80–81
  3. ^ Kriens (2003), s. 83

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Calmes, Christian (1989): The Making of a Nation From 1815 to the Present Day. Luxembourg City: Saint-Paul.
  • Kreins, Jean-Marie (2003): Histoire du Luxembourg, 3rd edition, Paris: Presses Universitaires de France. ISBN 978-21-3053-852-3. (fransk)