Martin Buber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin Buber

Martin Buber (født 8. februar 1878 i Wien, død 13. juni 1965 i Jerusalem) var en jødisk filosof og sionist. Buber beskjeftiget seg i særdeleshet med chassidismen. Dette er en fromhetsretning fra øst-europa som baserer seg på den jødiske mystikken, kabbalah, slik den utlegges hos mystikeren Israel ben Elieser, også kalt Baal Shem Tov, "Mesteren av det gode Navn". Denne tradisjonen vektlegger Guds allestedsnærvær, og i Bubers hovedverk Ich und Du (Jeg og Du) fra 1923 kommer denne innflytelsen klart frem, bl.a. i tanken om at ethvert ekte møte – møtet mellom menneske og natur, møtet mellom menneske og kunst, møtet mellom menneske og medmenneske – dypest sett er et møte med Gud. Slike eksistensielle, meningsskapende møter – "Entgegnung" – omtales av Buber som Jeg-Du forhold, mens mer trivielle relasjoner mellom mennesket og verden – "Erfahrung" – omtales som Jeg-Det forhold. Bubers verk har hatt en stor og varig betydning innen pedagogikk, psykologi, filosofi og teologi.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Buber ble født i Wien, men tilbragte en del av oppveksten hos bestefaren Salomon Buber i Lemberg (nå Lviv, Ukraina). I hjemmet hans snakket man jiddisch. På skolen lærte Buber polsk, fransk og hebraisk.

I 1892 reiste Buber tilbake til Lemberg. En religiøs krise fikk ham til å bryte med jødisk praksis, og han begynte å lese Kant og Nietzsche. Fra 1896 studerte han filosofi, kunsthistorie og germanistikk i Wien, og i 1898 ble han medlem av sionistbevegelsen. Bl.a. deltok han på kongresser og i forskjellige organisasjonsarbeide, og diskuterte sionismens politiske og kulturelle målsetninger med Theodor Herzl. I 1899, mens han studerte i Zürich, møtte han sin fremtidige kone Paula Winkler fra München, en ikke-jødisk sionistisk forfatter som konverterte til jødedommen da hun ble gift med Buber.

I 1902 ble Buber redaktør for ukeavisen Die Welt, sionistbevegelsens sentrale organ. Fra 1904 konsentrerte Buber seg om å studere og skrive. Det året utkom hans doktoravhandling, Beiträge zur Geschichte des Individuationsproblems om Jakob Böhme og Nikolaus av Cusa.

1906 utgav Buber Die Geschichten des Rabbi Nachman – en samling fortellinger av Rabbiner Nachmann fra Breslau, en kjent hasiddisk rabbiner. I 1908 utgav han dessuten Die Legende des Baalschem.

Mellom 1910 og 1914 studerte Buber myter og publiserte mytiske tekster. I 1916 flyttet han fra Berlin til Heppenheim. Under første verdenskrig hjalp han til å etablere den jødiske nasjonalkomité for å hjelpe østeuropeiske jøder. I samme tidsrom ble han redaktør for månedsavisen Der Jude. I 1921 innledet han et nært samarbeide med Franz Rosenzweig, og sammen grunnla de det som ble kjent som Freies jüdisches Lehrhaus, en institusjon for jødisk voksenopplæring i Frankfurt.

I 1923 skrev Buber sitt mesterverk Ich und Du, og i 1925 begynte han sammen med Rosenzweig å oversette den hebraiske bibelen til tysk.

I 1930 ble Buber honorær professor ved Goethe-universitetet i Frankfurt. Han trakk seg fra stillingen i protest i 1933, og arbeidet deretter med jødisk utdannelse under stadig vanskeligere forhold. I 1938 emigrerte han og hans kone fra Tyskland og slo seg ned i Jerusalem, hvor han ble professor ved det hebraiske universitetet og underviste i antropologi og sosiologi. Han deltok i diskusjonen om jødenes problem i Palestina og araberspørsmålet, utfra bibelske, filosofiske og hasiddiske verker. Han ble medlem av den moderate Ichud-gruppen, som arbeidet for en tonasjonal stat for arabere og jøder i Palestina. I 1946 publiserte han boken Stier i Utopia.

Etter annen verdenskrig begynte han igjen å undervise i Europa og USA. I 1951 fikk han Goethe-prisen ved universitetet i Hamburg, og i 1953 de tyske bokhandleres fredspris.

Hans kone Paula døde i 1958. 13. juni 1965 døde Buber i Jerusalem.

Buber på norsk[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]