Intet nytt fra Vestfronten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For filmatiseringen, se Intet nytt fra Vestfronten (1930) og Intet nytt fra Vestfronten (1979).
Bildet viser den tyske originalutgaven fra 1929

Intet nytt fra Vestfronten (tysk Im Westen nichts Neues) er en roman av Erich Maria Remarque (1898–1970), en tysk krigsveteran fra første verdenskrig, om krigens forferdelser og redsler og også den seperasjonen fra det tyske sivile liv mange følte da de returnerte fra fronten.

Boken ble utgitt i Tyskland i januar 1929. Den ble solgt i en million eksemplarer i løpet av et år i Tyskland, og ytterligere en million i resten av verden. I 1930 ble boken filmatisert, og regissøren, Lewis Milestone, vant en Oscar. Boken ble først oversatt til norsk i 1955, men en dansk oversettelse fra 1929 må ha vært distribuert i en visst omfang.

Historien følger Paul Baümers liv og erfaringer; en soldat som vervet seg i den tyske hæren kort tid etter begynnelsen. Etter hans trening angret han snart på at han vervet seg. Han ankommer frontlinjen på vestfronten med noen av hans venner (Tjaden, Müller og en del andre personer) og møter der Stanislaus Katczinsky. Kat blir snart Pauls mentor og lærer ham om krigens virkelighet. Paul og Kat blir fort som brødre, bundet sammen med krigens motgang.

Paul og vennene hans må holde ut dag etter dag med kontinuerlig bombardement. Til slutt går det opp for ham: krig er fullstendig meningsløst. Alle vennene hans sier at de kjemper krigen for et par personer de aldri har møtt og mest sannsynligvis aldri kommer til å møte. De er de eneste personene som kan tjene noe på denne krigen, ikke Paul og vennene.

Emner[rediger | rediger kilde]

Historien er fortalt av Paul Bäumer. Den begynner med at Paul og Müller møter sin venn, som nylig har blitt såret. Disse tre, sammen med 17 andre, har nylig vervet seg i hæren, kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig, etter å ha blitt overtalt av sin rektor, Kantorek. Boken fokuserer ikke på helteaktige historier om mot og tapperhet som så mange andre krigshistorier, men gir et mye mer realistisk syn på det helvetet som soldater befinner seg i. Hver dag er lik, konstante skudd fra artilleri, kampen om å finne mat og den overhengende rollen tilfeldigheten har i liv og død. Alt er beskrevet i detalj. Remarque refererer ofte de levende soldatene som gamle og døde og følelsesmessig utbrukte og kalde. "Vi er ikke unge lenger. Vi vil ikke ta verden med storm. Vi flykter fra oss selv, fra våre liv. Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden; og vi måtte skyte det i stykker."


Med jevne mellomrom får Paul permisjon fra hæren og reiser hjem for midlertidige opphold. Han finner det vanskelig å forstå menneskene hjemme. Mens soldatene ved fronten ikke ønsker annet en fred, vel vitende om at de taper krigen, snakker folket hjemme om å marsjere mot Paris. Han er også annerledes når det gjelder betydningen av de forskjellige slagene. Slag har ingen navn. I stedefor tilbyr de bare en ny mulighet for ham å bli drept. Slag ser ut til å bli utkjempet bare for å erobre ynkelige små jordlapper.

Det er mange eksplisitte budskap i boken. Det første er at krigen er totalt nytteløs og bortkastet. Ingen av dem hadde noensinne sett en franskmann før krigen, og enda mindre hadde en grunn til å drepe noen av dem. Noen av soldatene funderer over hvorfor krigen startet, hva den var godt for og hvem som tjente på den. Ingen hadde noen svar.

Det andre emnet er at krig er grusomt. Paul beskriver krigens avskyelighet gjennom hele boken. Skyttergravene og befestningene er vedvarende fylt av patronhylser; giftig gass ligger som et teppe over slagmarken, snikskyttere skyter på alle som har hodet over bakken. Til slutt kommer de franske troppene, og de tyske frontene blir nedbrutt. Ingenting annet enn selv å være der, kunne bevitne det store antallet døde og skadde man hadde hver dag i krigen. Dagen Paul til slutt dør, har ingen verdi som begivenhet for de militære. Hæren rapporterte bare: "Intet nytt fra Vestfronten".

Filmen[rediger | rediger kilde]

Filmversjonen av boka fikk Oscar-priser i 1930. Disse gikk til produsenten Carl Laemmle Jr. samt at Lewis Milestone fikk en pris. På rollelisten sto blant annet Louis Wolheim, Lew Ayres, John Wray, Arnold Lucy og Ben Alexander.

Filmen ble også nominert, men vant ikke pris, i to andre kategorier: Beste Kinografi – Arthur Edeson Beste dreiebok(?) – George Abbott, Maxwell Anderson og Del Andrews

Denne filmen var i svart-hvitt, og i 1979 kom en ny moderne versjon av filmen, hvor Paul Baumer spilles av Richard Thomas.

Oppfølger[rediger | rediger kilde]

Remarque skrev to oppfølgere. Den første har originaltittelen Der Weg zurück og kom i 1931. Den norske oversettelsen kom først i 1982 og fikk tittelen Tider som fulgte. Den andre har originaltittelen Drei kameraten og ble utgitt i 1937. Den norske oversettelsen av denne kom allerede samme år under tittelen Tre kamerater.

Tider som fulgte dreier seg om en gruppe soldater som strever med å leve i etterkrigstidens Tyskland, der de prøver å leve et normalt liv med skolegang i et tysk nedbrutt samfunn. Boken ble forbudt under naziregimet, den samme gjaldt filmatiseringen fra 1937.