Italias samling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Italias samling (på italiensk kjent som Risorgimento, «gjenoppstrømningen», eller Unità d'Italia) betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia i det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre.

De eksakte datoer for starten og avslutningen av Italias samling er uklare. Men det er bred enighet om at prosessen startet ved slutten av Napoleons herredømme og Wienerkongressen i 1815 mens Den fransk-prøyssiske krig i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig da også de siste statene ble med i kongedømmet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etableringen av den Italienske republikk, og senere kongedømmet Italia, oppmuntret til nasjonalisme hos de som bodde i regionen. Napoleons herredømme begynte å svikte og visekongene han hadde satt inn prøvde å beholde tronen ved å opprettholde de nasjonalistiske følelsene. Resultatet ble et helt annet og ga heller næring til fremtidige revolusjoner. Blant disse monarkene var visekong av Italia, Eugène de Beauharnais, som prøvde å få Østerrikes aksept for sitt ønske om å overta tronen til Kongedømmet Italia og Joachim Murat, som søkte hjelp fra Italienske patrioter for å samle Italia under Murats herredømme.[1]

I kjølvannet av Napoleons tap ved Waterloo og dermed også herredømme i Frankrike ble Wienerkongressen sammenkalt for å tegne et nytt Europakart. I Italia gjeninnførte kongressen styresettet fra tiden før Napoleon med enten direkte styre eller sterk innflytelse fra de førende stater i Europa, spesielt Østerrike.

I flere grupper i de Italienske statene begynte tankene om et forent Italia å komme på banen igjen. Dette satte fart på nasjonalismen som allerede var tent i befolkningen. På den tiden var kampen for italiensk samling i første omgang rettet mot Keiserdømmet Østerrike og Huset Habsburg siden de hadde direkte kontroll med den italiensktalende nordøstlige del av dagens Italia. I tillegg var de også den desidert største og ikke minst mektigste motstander av samlingen av Italia. Det østerrikske keiserdømmet gjorde sitt til å undertrykke nasjonalismen som stadig ble sterkere på den italienske halvøy og også i de habsburgske områder. Den østerrikske kansleren Clemens von Metternich, en betydningsfull diplomat ved Wienerkongressen, mente at ordet Italia ikke var mer enn en geografisk betegnelse.[2]

De kunstneriske og litterære miljøene snudde seg også mot nasjonalismen, og kanskje den mest kjente av dem alle var Alessandro Manzonis roman De forlovede. Noen leser denne som en tilslørt kritikk av det østerrikske riket. Romanen ble publisert i 1827 og revidert kontinuerlig i de påfølgende årene. 1840 versjonen ble skrevet på toskansk dialekt, en bevisst handling for å nå flest mulig.

De som støttet samlingen fikk også motstand fra Den hellige stol spesielt etter flere forsøk på å få til en konføderasjon med Kirkestaten. Dette ville ført til en noe mer autonomi i området. Paven på den tiden, Pius IX, fryktet at dersom man ga fra seg makten i regionen kunne dette føre til forfølgelse av de italienske katolikkene. .[3]

Selv blant de som ønsket et forent Italia var det vanskelig å komme til en enighet om hvilken form en forent stat skulle ha. Vincenzo Gioberti, en prest fra Piemonte, foreslo en konføderasjon av italienske stater med Paven som overhode. Hans bok Of the Moral and Civil Primacy of the Italians, ble publisert i 1843 og skapte en link mellom Paven og Risorgimento. Mange ledende Carbonarier ønsket en republikk men til slutt var det Victor Emmanuel II av Italia og Grev Cavour som hadde styrke nok til å forene de italienske statene til et kongedømme.

Giuseppe Mazzini, 1860
Italias gjenforeningsprosess.

En av de mest innflytelsesrike gruppene var Kullbrennerne (it:Carboneria) en hemmelig organisasjon dannet i det sydlige Italia tidlig på 1800-tallet. Inspirert av prinsippene i Den franske revolusjon var medlemmene i all hovedsak hentet fra middelklassen og blant intellektuelle. Etter Wienerkongressen og delingen av Italia mellom de europeiske stormaktene spredte Kullbrennerne seg og dannet hemmelige celler i Kirkestaten, Kongedømmet Sardinia, Storhertugdømmet Toscana, Hertugdømmene Modena og Reggio og Kongedømmet Lombardia-Venetia. Frykten for denne gruppen revolusjonister ble så stor at makthaverne truet med dødsstraff til de som deltok på kullbrennermøtene. Dette var imidlertid ikke nok til å stoppe gruppen og den var årsaken til mange politiske uroligheter i Italia fra 1820 til etter samlingen. Kullbrennerne dømte Napoleon III til døden for å mislykkes i å samle Italia, og gruppen klarte nesten å ta livet av ham i 1858. Mange ledere som jobbet for samlingen av Italia var også kullbrennere. Til og med Napoleon III sloss side ved side med gruppen i sin ungdom.

To radikale personer i samlingsbevegelsen var Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi. De mer konservative monarkene Victor Emmanuel II av Sardinia og grev Cavour var også medlemmer. Victor Emmanuel II ble senere også den første kongen av Italia.

Mazzinis aktiviteter i revolusjonsbevegelsen førte til fengsling av ham like etter at han meldte seg inn. I fengselet konkluderte han med at Italia kunne, og skulle bli samlet. Han laget et program for etablering av fri, uavhengig og republikansk nasjon med Roma som hovedstad. Etter Mazzinis løslatelse i 1831 dro han til Marseille hvor han skapte et nytt politisk bevegelse kalt La Giovine Italia (unge Italia) Den nye foreningen, hvis motto var Gud og folket, jobbet for en samling av Italia.

Garibaldi, en ung mann fra Nice (dengang en del av Kongedømmet Sardinia), deltok i et opprør i Piemonte i 1834. Han ble dømt til døden og rømte til Sør-Amerika. Garibaldi tilbragte 14 år i Sør-Amerika og deltok i mange kriger. Han returnerte til Italia i 1848.

Tidlig revolusjonsaktivitet (1820–1830)[rediger | rediger kilde]

Carbonarienes opprør (1820–1821)[rediger | rediger kilde]

Revolusjonstiden begynte med kullbrennernes organisering av revolusjonsaktiviteter i 1814.

Opprør i Kongedømmet De to sicilier[rediger | rediger kilde]

Spanjolenes suksessfylte opprør over uoverensstemmelser i grunnloven i 1820 fikk stor innflytelse for en lignende bevegelse i Italia. Inspirert av spanjolene begikk «Kullbrenneren» Guglielmo Pepe mytteri. Som kommandant over et regiment i Kongedømmet De to sicilier tok han kontroll over den delen av De to sicilier som befant seg på den italienske halvøy. Kong Ferdinand I gikk med på å vedta en ny grunnlov, men revolusjonsmakten klarte ikke å skape nok støtte i befolkningen og falt til slutt for Østerrikske tropper av Den hellige allianse. Ferdinand avskaffet med dette grunnloven og startet systematisk med henretting av alle kjente revolusjonærer. Mange tilhengere av revolusjon i Sicilia, inkludert vitenskapsmannen Michele Amari, ble tvunget til et liv i eksil i de påfølgende tiår.

Opprøret i Piemonte[rediger | rediger kilde]

Lederen av revolusjonsbevegelsen i Piemonte var Santorre di Santarosa som ønsket å fjerne østerrikerne og forene Italia under Huset Savoia. Opprøret i Piemonte startet i Alessandria hvor troppene samlet seg under det grønne, hvite og røde flagget til Den cisalpinske republikk. Kongeregenten, prins Karl Albert av Sardinia, vedtok en ny grunnlov i kong Karl Felix av Savoias fravær for å stagge revolusjonsbevegelsen. Men da kongen returnerte forkastet han grunnloven og ba om hjelp fra Den hellige allianse. Di Santarosas tropper ble overvunnet og de mislykkede revolusjonistene flyktet til Paris.

Revolusjonen i 1848-1849[rediger | rediger kilde]

I revolusjonsåret 1848 brøt det også ut uro en rekke steder i Europa også i Italia. Karl Albert av Sardinia og Leopold II av storhertugdømmet Toscana ble begge tvunget til å innføre et konstitusjonelt styre. Med uro også i Wien, kom det til opptøyer i sentrale byer det østerriksk kontrollerte kongedømmet Lombardia-Venetia, som Milano og Venezia. Også på Sicilia ble det opprør mot Bourbonernes styre som også måtte trekke seg ut av hertugdømmet Parma.

Kongedømmet Sardinia ville prøve å utnytte denne situasjon, og erklærte krig mot Østerrike i en allianse med Kirkestaten og De to sicilier og angrep det svekkede Østerrike i deres italienske besittelser. Krigen ble utkjempet i årene 1848 og 1849 mellom Kongedømmet Sardinia og Keiserdømmet Østerrike. Det ble under krigen utkjempet særlig to store slag, slaget om Custoza, 24. - 25. juli 1848 og slaget ved Novara 22.- 23. mars 1849, hvor de østerrikske styrkene under ledelse av Josef Radetzky lyktes å påføre piedmoneserne avgjørende nederlag og Østerrike gikk seirende ut av krigen, uten at dette medførte territorielle endringer.

Etableringen av en italiensk stat[rediger | rediger kilde]

Etter Piemontes nederlag for Østerrike i Den første italienske frigjøringskrig, ble det klart at de ikke kunne slå stormakter som Østerrike uten utenlandske allierte. Dette første til at statsminister Camillo Benso di Cavour i Kongedømmet Sardinia prøvde å etablere gode relasjoner til andre europeiske stormakter, blant annet gjennom deltakelse i Krimkrigen. Under fredskonferansen i Paris argumenterte han for italiensk uavhengighet og prøvde å få oppmerksomhet for dette. Han oppnådde et visst gjennomslag for dette hos Frankrike og Storbritannia, men de ønsket ikke å utfordre Østerrike, da en italiensk uavhengighet ville også medføre krav mot de østerrikske besittelsene i Lombardia, Veneto og Friuli-Venezia Giulia.

Utviklingen gjorde at italiensk uavhengighet fikk støtte gjennomslag hos Napoleon III, og i 1858 tegnet Frankrike og kongedømmet Sardinia en hemmelig avtale hvor Frankrike ville hjelpe Sardinia i en krig mot Østerrike, dersom Sardinia ble angrepet, For dette ville Sardinia overføre Nice og Savoie til Frankrike.

Cavour ble da avhengige av at Østerrike angrep først, og provoserte Østerrike gjennom en rekke militære øvelser rett opp til grensen. Østerrike utstedte et ultimatum 23. april 1859 og forlangte fullstendig demobilisering av den sardinske hæren, og da dette ble avvist, gikk Østerrike til angrep 29. april, og slik dro Frankrike inn i konflikten. Østerrike måtte etter den andre italienske frigjøringskrig avstå Lombardia i 1859 etter fransk inngripen.

Viktor Emmanuel II av Savoia ble kronet til konge over Italia 17. mars 1861, men områdene Veneto og Lazio var ikke underlagt det nye kongedømmet. Det første italienske parlamentet møttes i Torino og erklærte 27. mars 1861 at Roma var hovedstad i det gjenforente Kongedømmet Italia. Den manglende samlingen av hele Italia skapte en innenrikspolitisk spenning i den nye staten, i det som senere ble kalt for irredentisme, og samling av de resterende områdene ble kjernepunktet i dens utenrikspolitikk.

De voksende motsetningen mellom Østerrike og den voksende innflytelsen til Preussen i Tyskland ledet til Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Denne svekkelsen av Østerrike ga Italia en mulighet til å sikre seg Veneto, og inngikk en militær allianse med Preussen 8. april 1866 med Napoleon III som mellommann.

Italienske styrker ledet av general Alfonso Ferrero La Marmora ble satt inn mot Østerrikes sørlige front. Samtidig, gjennom deres sjømilitære overlegenhet, truet italienerne kysten av Dalmatia, og tvang slik Østerrike til å flytte styrker fra fronten i Sentral-Europa til å møte de italienske styrkene.

Under erobringen av Roma slo de italienske styrkene en bresje gjennom muren ved Porta Pia

Utdypende artikkel: Erobringen av Roma

Kirkestaten, som på dette tidspunktet var sterkt redusert i forhold til tidligere etter at store territorier var erobret av italienske styrker under den andre italienske frigjøringskrig, kontrollerte fortsatt Lazio med byen Roma. Napoleon III av Frankrike holdt en fransk styrke i byen til støtte for pave Pius IX. I ly av en hemmelig støtte fra regjeringen til Urbano Rattazzi gjorde Giuseppe Garibaldi et nytt tog mot byen i 1867, men ble fanget av franske styrker.

Fra 8. desember 1869 og frem mot sommeren 1870 ble Første Vatikankonsil avholdt i Roma. Etter nederlaget i slaget ved Sedan 1. september 1870 under den fransk-prøyssiske krig ble Napoleon III avsatt og de nye franske myndighetene trakk de franske styrkene ut fra Roma, som slik ble liggende åpen for et italiensk angrep mot byen. Pave Pius IX avslo en personlig henvendelse fra kong Viktor Emmanuel II om å overgi byen i form av en «beskyttelse» og kongen måtte ta belastningen med å innta byen militært.

20. september ble Roma erobret under ledelse av Raffaele Cadorna og hovedstaden ble flyttet dit fra Torino. Som følge av disse hendelsene, forlot ikke de etterfølgende pavene Vatikanet, men anså seg selv som «fangen i Vatikanet» av en tilstedeværende okkupasjonsmakt. Denne situasjonen tok først slutt i 1929, da Den katolske kirke og den italienske stat inngikk Lateranoverenskomsten, som var et konkordat hvor kirken sa fra seg de fleste krav de hadde i Roma, mot at den italienske stat anerkjente Vatikanstaten som en suveren og uavhengig stat, med paven som monark.

Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene.

Først etter første verdenskrig, gjennom Saint-Germain-traktaten ble Sør-Tyrol, Welschtyrol og Kanaldalen overført til Italia.

Utviklingen[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Proclamation of Rimini (1815). Besøkt 21. februar 2008.
  2. ^ Astarita, Tommaso (2000). Between Salt Water And Holy Water: A History Of Southern Italy. s. p. 264. 
  3. ^ E.E.Y. Hales (1954). Pio Nono: A Study in European Politics and Religion in the Nineteenth Century. P.J. Kenedy.