Italias samling
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne Romertiden Italias samling Monarkiet og første verdenskrig |
Italias samling (på italiensk kjent som Risorgimento, «gjenoppstrømningen», eller Unità d'Italia) betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia i det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre.
De eksakte datoer for starten og avslutningen av Italias samling er uklare. Men det er bred enighet om at prosessen startet ved slutten av Napoleons herredømme og Wienerkongressen i 1815 mens Den fransk-prøyssiske krig i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig da også de siste statene ble med i kongedømmet.
Innhold |
Bakgrunn[rediger]
Etableringen av den Italienske republikk, og senere kongedømmet Italia, oppmuntret til nasjonalisme hos de som bodde i regionen. Napoleons herredømme begynte å svikte og visekongene han hadde satt inn prøvde å beholde tronen ved å opprettholde de nasjonalistiske følelsene. Resultatet ble et helt annet og ga heller næring til fremtidige revolusjoner. Blant disse monarkene var visekong av Italia, Eugène de Beauharnais, som prøvde å få Østerrikes aksept for sitt ønske om å overta tronen til Kongedømmet Italia og Joachim Murat, som søkte hjelp fra Italienske patrioter for å samle Italia under Murats herredømme.[1]
I kjølvannet av Napoleons tap ved Waterloo og dermed også herredømme i Frankrike ble Wienerkongressen sammenkalt for å tegne et nytt Europakart. I Italia gjeninnførte kongressen styresettet fra tiden før Napoleon med enten direkte styre eller sterk innflytelse fra de førende stater i Europa, spesielt Østerrike.
I flere grupper i de Italienske statene begynte tankene om et forent Italia å komme på banen igjen. Dette satte fart på nasjonalismen som allerede var tent i befolkningen. På den tiden var kampen for Italiensk samling i første omgang rettet mot Keiserdømmet Østerrike og Huset Habsburg siden de hadde direkte kontroll med den italiensktalende nordøstlige del av dagens Italia. I tillegg var de også den desidert største og ikke minst mektigste motstander av samlingen av Italia. Det Østerrikske keiserdømmet gjorde sitt til å undertrykke nasjonalismen som stadig ble sterkere på den Italienske halvøy og også i de Habsburgske områder. Den Østerrikske kansleren Clemens von Metternich, en betydningsfull diplomat ved Wienerkongressen, mente at ordet Italia ikke var mer enn en geografisk betegnelse.[2]
De kunstneriske og litterære miljøene snudde seg også mot nasjonalismen, og kanskje den mest kjente av dem alle var Alessandro Manzonis roman "De forlovede". Noen leser denne som en tilslørt kritikk av det Østerrikske riket. Romanen ble publisert i 1827 og revidert kontinuerlig i de påfølgende årene. 1840 versjonen ble skrevet på toskansk dialekt, en bevisst handling for å nå flest mulig.
De som støttet samlingen fikk også motstand fra Den hellige stol spesielt etter flere forsøk på å få til en konføderasjon med Kirkestaten. Dette ville ført til en noe mer autonomi i området. Paven på den tiden, Pius IX, fryktet at dersom man ga fra seg makten i regionen kunne dette føre til forfølgelse av de Italienske katolikkene. .[3]
Selv blant de som ønsket et forent Italia var det vanskelig å komme til en enighet om hvilken form en forent stat skulle ha. Vincenzo Gioberti, en prest fra Piemonte, foreslo en konføderasjon av Italienske stater med Paven som overhode. Hans bok "Of the Moral and Civil Primacy of the Italians, ble publisert i 1843 og skapte en link mellom Paven og Risorgimento. Mange ledende Carbonarier ønsket en republikk men til slutt var det Victor Emmanuel II av Italia og Grev Cavour som hadde styrke nok til å forene de Italienske statene til et kongedømme.
En av de mest innflytelsesrike gruppene var Kullbrennerne (it:Carboneria) en hemmelig organisasjon dannet i det sydlige Italia tidlig på 1800-tallet. Inspirert av prinsippene i Den franske revolusjon var medlemmene i all hovedsak hentet fra middelklassen og blant intellektuelle. Etter Wienerkongressen og delingen av Italia mellom de europeiske stormaktene spredte Kullbrennerne seg og dannet hemmelige celler i Kirkestaten, Kongedømmet Sardinia, Storhertugdømmet Toscana, Hertugdømmene Modena og Reggio og Kongedømmet Lombardia-Venetia. Frykten for denne gruppen revolusjonister ble så stor at makthaverne truet med dødsstraff til de som deltok på kullbrennermøtene. Dette var imidlertid ikke nok til å stoppe gruppen og den var årsaken til mange politiske uroligheter i Italia fra 1820 til etter samlingen. Kullbrennerne dømte Napoleon III til døden for å mislykkes i å samle Italia, og gruppen klarte nesten å ta livet av ham i 1858. Mange ledere som jobbet for samlingen av Italia var også kullbrennere. Til og med Napoleon III sloss side ved side med gruppen i sin ungdom.
To radikale personer i samlingsbevegelsen var Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi. De mer konservative monarkene Victor Emmanuel II av Sardinia og grev Cavour var også medlemmer. Victor Emmanuel II ble senere også den første kongen av Italia.
Mazzinis aktiviteter i revolusjonsbevegelsen førte til fengsling av ham like etter at han meldte seg inn. I fengselet konkluderte han med at Italia kunne, og skulle bli samlet. Han laget et program for etablering av fri, uavhengig og republikansk nasjon med Roma som hovedstad. Etter Mazzinis løslatelse i 1831 dro han til Marseille hvor han skapte et nytt politisk bevegelse kalt La Giovine Italia (unge Italia) Den nye foreningen, hvis motto var Gud og folket, jobbet for en samling av Italia.
Garibaldi, en ung mann fra Nice (dengang en del av Kongedømmet Sardinia), deltok i et opprør i Piemonte i 1834. Han ble dømt til døden og rømte til Sør-Amerika. Garibaldi tilbragte 14 år i Sør-Amerika og deltok i mange kriger. Han returnerte til Italia i 1848.
Tidlig revolusjonsaktivitet (1820–1830)[rediger]
Carbonarienes opprør (1820–1821)[rediger]
Revolusjonstiden begynte med kullbrennernes organisering av revolusjonsaktiviteter i 1814.
Opprør i Kongedømmet De to sicilier[rediger]
Spanjolenes suksessfylte opprør over uoverensstemmelser i grunnloven i 1820 fikk stor innflytelse for en lignende bevegelse i Italia. Inspirert av spanjolene begikk «Kullbrenneren» Guglielmo Pepe mytteri. Som kommandant over et regiment i Kongedømmet De to sicilier tok han kontroll over den delen av De to sicilier som befant seg på den italienske halvøy. Kong Ferdinand I gikk med på å vedta en ny grunnlov, men revolusjonsmakten klarte ikke å skape nok støtte i befolkningen og falt til slutt for Østerrikske tropper av Den hellige allianse. Ferdinand avskaffet med dette grunnloven og startet systematisk med henretting av alle kjente revolusjonærer. Mange tilhengere av revolusjon i Sicilia, inkludert vitenskapsmannen Michele Amari, ble tvunget til et liv i eksil i de påfølgende tiår.
Opprøret i Piemonte[rediger]
Lederen av revolusjonsbevegelsen i Piemonte var Santorre di Santarosa som ønsket å fjerne østerrikerne og forene Italia under Huset Savoia. Opprøret i Piemonte startet i Alessandria hvor troppene samlet seg under det grønne, hvite og røde flagget til Den cisalpinske republikk. Kongeregenten, prins Karl Albert av Sardinia, vedtok en ny grunnlov i kong Karl Felix av Savoias fravær for å stagge revolusjonsbevegelsen. Men da kongen returnerte forkastet han grunnloven og ba om hjelp fra Den hellige allianse. Di Santarosas tropper ble overvunnet og de mislykkede revolusjonistene flyktet til Paris.
Revolusjonen i 1848-1849[rediger]
- Utfyllende artikkel: Første italienske frigjøringskrig
Etableringen av en italiensk stat[rediger]
- Utfyllende artikkel: Andre italienske frigjøringskrig
Frihetshelten Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp for å forene Italia, basert på støtte fra Piemonte og Frankrike. Den italienske gjenforeningen ble kalt Risorgimento. Østerrike måtte etter andre italienske frigjøringskrig avstå Lombardia i 1859 etter fransk inngripen.
- Utfyllende artikkel: Tredje italienske frigjøringskrig
Etter tredje italienske frigjøringskrig, som ble utkjempet i skyggen av den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 ble også Mantova i Lombardia og deler av Veneto en del av Italia. I 1871 benyttet italienerne sjansen til å erobre den siste staten, nemlig Pavestaten, og Roma ble erklært som hovedstad i det gjenforente Kongedømmet Italia. Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene.
Utviklingen[rediger]
-
Italia i 1859
-
Italia i 1860
-
Kongedømmet Italia i 1861
-
Kongedømmet Italia i 1870
-
Kongedømmet Italia i 1919
Se også[rediger]
Referanser[rediger]
- ^ Proclamation of Rimini (1815). Besøkt 21. februar 2008.
- ^ Astarita, Tommaso (2000). Between Salt Water And Holy Water: A History Of Southern Italy. s. p. 264.
- ^ E.E.Y. Hales (1954). Pio Nono: A Study in European Politics and Religion in the Nineteenth Century. P.J. Kenedy.
Denne Italia- og historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.
