Slaget ved Waterloo

Slaget ved Waterloo
Konflikt: Napoleonskrigene
Slaget ved Waterloo
Dato	18. juni 1815
Sted	Waterloo, Belgia
Resultat
Britisk-prøyssisk seier
Parter
Storbritannia Hannover Preussen		Frankrike
Kommandanter
Hertugen av Wellington Fyrst Gebhard von Blücher		Napoleon Bonaparte Michel Ney
Styrker
120 000		73 000
Tap
22 000		34 000

Slaget ved Waterloo fant sted 18. juni 1815 i den belgiske landsbyen Waterloo, rundt 10 km. sør for den belgiske hovedstaden Brussel. I slaget som ble Napoleon Bonapartes siste, ble den tidligere franske keiseren endelig beseiret av de britisk-prøyssiske hærene ledet av general Arthur Wellesley, den første hertug av Wellington, og general Gebhard Leberecht von Blücher. Like etter slaget ble Napoleon avsatt og sendt i fangenskap på St. Helena i Søratlanteren, der han tilbragte resten av sitt liv.

En avgjørende faktor for slagets gang var at det franske artilleriet ikke fungerte, på grunn av den myraktige, våte jorden. Sprenggranatene avfyrt av franskmennene, som under normale omstendigheter ville meiet ned de britiske linjene, ble i stedet absorbert av jorden og gjorde minimal skade.

Bakgrunn

En oversikt over slagordenen, vi ser de franske styrkene (blått) har posisjonert seg midt mellom de allierte hærene

Soldater under en gjenskapning av slaget ved Waterloo

Den 13. mars 1815, seks dager før Napoleon nådde Paris etter sin tilbakekomst fra eksil på Elba, ble hans hovedmotstandere, med Storbritannia i spissen, enige om å samle sine styrker mot ham og gjøre en slutt på hans styre, en gang for alle. Fire dager senere ble Storbritannia, Russland, Østerrike og Prøyssen enige om å bidra med 150 000 mann hver til en koalisjonshær som skulle invadere Frankrike fra hver sin retning, slå seg sammen og overmanne Napoleons styrker. Napoleon hadde mistet store deler av sin grande armèe (Den store hæren) under sitt mislykkede felttog i Russland i 1812, men hadde klart å samle sammen en stående hær på rundt 280 000 mann som han kombinerte med rundt 300 000 veteraner fra sine tidligere felttog. Denne hæren var derimot kjent som Armeè du Nord (Nordhæren) De Allierte hadde klare 700 000 mann, selv om de hadde planer for å øke dette til en million, støttet av over 200 000 støttepersonell. Napoleon hadde på sin side satt som mål å mønstre en hær på 2,5 millioner mann, noe han aldri klarte å komme i nærheten av.

Napoleon visste at om de allierte fikk anledning til å slå seg sammen, ville de langt overgå hans styrker. Derfor besluttet han å angripe og nedkjempe de styrkene som hadde rukket å samle seg sør for Brussel før de kunne motta forsterkninger fra sine britiske allierte under Wellesley, for deretter å splitte opp den gjenværende koalisjonsstyrken og knuse dem en etter en.

Wellesley trodde derimot feilaktig at Napoleon ville forsøke å omringe de allierte i et overraskelesangrep, en tanke Napoleon oppmuntret ham til å tro på så godt som han kunne med falsk etterretning. Napoleon forflyttet seg så mot fronten uten de alliertes vitende og delte den franske hæren opp i tre deler, en venstre flanke, under ledelse av feltmarskalk Michel Ney, en høyre flanke under kommando av Marskalk Grouchy og en reservestyrke, som han personlig ledet.

Napoleon krysset deretter frontlinjen før daggry den 15. juni og fikk raskt sikret seg en posisjon midt i knutepunktet mellom de to allierte hærene – Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.

Napoleon anså de prøyssiske styrkene som den største trusselen og bestemte seg for å angripe dem først. Kommandør Ziethens styrker klarte å oppholde de fremrykkende franskmennene, noe som ga Blücher sjansen til å opprette en god forsvarsposisjon. Napoleon sendte Marskal Ney med den franske hærens venstre flanke for å sikre kryssveien ved landsbyen Quatre Bras, hvor Wellington var i full gang med samle sammen sine spredte styrker. Så snart Quatre Bras var sikret, kunne Ney svinge østover og forsterke Napoleon.

Ney nådde Quatre Bras den 16. juni og støtte på forholdsvis små allierte tropper, som klarte å slå tilbake Neys angrep. Etterhvert som slaget utviklet seg, mottok de allierte forsterkninger fra andre styrker, etterfulgt av Wellington som tok personlig kommando over hæren sent samme ettermiddag. Til slutt greide de allierte å drive franskmennene under Ney ut av Quatre Bras.

I mellomtiden tok Napoleon reserven og den franske hærens høyre flanke og beseiret prøysserne i slaget ved Ligny. Dette nederlaget gjorde de alliertes posisjon under Wellington ved Quatre Bras uutholdelig. Den 17. juni ble brukt til å trekke seg tilbake mot Mont St. Jean, en lav ås sør for landsbyen Waterloo, hvor de satte opp en forsvarsposisjon. I mellomtiden marsjerte Napoleon med høyreflanken og reserven mot Quatre Bras og slo seg sammen med Ney klokken 13:00 samme dag. Herfra forfulgte de Wellingtons hær, men resultatet ble bare en mindre trefning med fiendens kavaleri før et øsregn satte inn.

Før Napoleon forlot Ligny for å slå seg sammen med Ney, sendte han Marskalk Grouchy med 33 000 mann for å forfølge de gjenværende prøyssiske styrkene under Blücher. Dette trekket ble skjebnesvangert, idet det tok lang tid før Grouchy kom i gang med å forfølge prøysserne. Dette gjorde at dyrebar tid ble kastet bort på å lokalisere prøysserne, innen da var det for sent å forhindre dem fra å marsjere mot Waterloo og slå seg sammen med Wellington. Uklare ordre fra Napoleon gjorde at Grouchy, nå forsterket med ekstra kavaleri, tok høyreflanken av franskmennenes nordlige styrker vekk fra hovedslaget ved Waterloo og mot Wavre. Her angrep han de prøyssiske baktroppene under løytnant-general Baron Johann von Thielmann i slaget ved Wavre. Grouchy vant dette slaget, men denne seieren ble skjebnesvanger for Napoleon, idet Grouchy ikke rakk å nå Waterloo og forsterke den franske hæren med sine 30 000 mann, samtidig som prøyssernes hovedhær uhindret kunne slå seg sammen med Wellington.

Se også

• August von Gneisenau
• Carl von Alten
• Napoleonskrigene
• Napoleon Bonaparte

Commons: Waterloo – bilder, video eller lyd