Charlie Chaplin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charlie Chaplin
Charlie Chaplin
Charlie Chaplin -- rollebilde fra filmen Landstrykeren (1915)
Født Charles Spencer Chaplin
16. april 1889
Storbritannia London
Død 25. desember 1977 (88 år)
Sveits Vevey i Sveits
Ektefelle Mildred Harris (1918-1921)
Lita Grey (1924-1927)
Paulette Goddard (1936-1942)
Oona O'Neill (1943-1977)
Yrke Skuespiller
Dramatiker
Filmregissør
Filmkomponist
Aktive år 1895-1976[1]
Kjente roller Landstrykeren
Diktatoren
IMDB IMDb

Charlie Chaplin, egentlig Charles Spencer Chaplin, (født 16. april 1889, død 25. desember 1977) var en engelsk komiker, skuespiller og filmregissør i stumfilmens tid. Han ble en av de mest kjente filmstjerner innen slutten av første verdenskrig. Chaplin benyttet miming, slapstick og andre visuelle komiske virkemidler med sikker sans for hva som var morsomt. Han fortsatte godt inn i lydfilmens tidsalder, men hans filmer kom mer sjelden fra slutten av 1920-årene. Hans mest berømte rolle var som Landstrykeren, som han først framførte i filmselskapet Keystone Studios' film Kid Auto Races at Venice i 1914.[2] Fra april samme år, med enrullsfilmen Twenty Minutes of Love og framover, skrev og regisserte han selv de fleste av sine filmer. Fra 1916 var han også produsent, og fra 1918 komponerte han i tillegg musikken. Sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D. W. Griffith var han med på å grunnlegge filmselskapet United Artists i 1919.[3]

Chaplin var en av de mest kreative og innflytelsesrike personlighetene i stumfilmtiden. Han ble inspirert av den franske stumfilmkomikeren Max Linder, som han også dedikerte en av sine filmer til.[4] Chaplins karriere innenfor underholdning strakte seg over 75 år, fra viktoriatiden og varietéer i England som barneutøver og fram til 1970-årene, kort tid før han døde i en alder av 88 år. Hans høyprofilerte offentlige og private liv besto av både overdreven smiger og stridigheter. Under McCarthy-tiden tidlig på 1950-årene tvang Chaplins tilknytning til venstreradikale og hans frihetstanker ham til å forlate USA og bosette seg i Europa.

I 1999 rangerte Det amerikanske filminstituttet Chaplin som den 10. største mannlige filmlegende gjennom alle tider.[5] I 2008 skrev Martin Sieff i en anmeldelse av boken Chaplin: A Life, skrevet av psykoanalytikeren Stephen M. Weissman: «Chaplin var ikke bare «stor», han var enorm. I 1915 brøt han ut i en verden splittet av krig for å gi bort komediens gave, latter og avlastning mens verden ble revet i stykker i første verdenskrig. I løpet av de neste 25 årene, gjennom den store depresjonen og framveksten av Adolf Hitler, ble han værende på jobben... Det er tvilsomt om noen annen noen gang har gitt mer til underholdning, glede og avlastning til så mange mennesker da de trengte det som mest.»[6] George Bernard Shaw kalte Chaplin for «det eneste geni som filmindustrien har frambrakt».[7]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv i London (1889–1909)[rediger | rediger kilde]

Den unge Charlie Chaplin, en gang mellom 1905-1910.

Charles Spencer Chaplin ble født i Londons East Street i Walworth.[8] Begge foreldrene, Charles Spencer Chaplin sr. og Hannah Chaplin var utøvende underholdere i musikkteater og varietéer som sangere og skuespillere. Moren benyttet scenenavnet Lilly Harley.[9] De ble skilt før Charlie var tre år gammel, men han lærte å synge av sine foreldre. Folketellingen i 1891 viser at moren bodde sammen med Charlie og hans eldre halvbror Sydney i Barlow Street i Walworth.

Under oppveksten bodde Charlie sammen med sin mor på ulike adresser i og rundt Kennington Road i Lambeth, inkludert 3 Pownall Terrace, Chester Street og 39 Methley Street. Hans mor og bestemoren på morssiden var fra familien Smith fra Romanichals (en engelsk undergruppe av Romanifolket),[10] et faktum som Charlie var meget stolt av,[11] skjønt i sin selvbiografi beskrev han det som «et skjelett i familiens skap».[12]

Charlies far, Charles Chaplin sr., var alkoholiker og hadde liten kontakt med sin sønn, selv om Charlie og halvbroren en kort tid bodde hos faren og hans elskerinne Louise i 287 Kennington Road.[13][14] Halvbrødrene bodde der mens deres mentalt syke mor oppholdt seg på asylet Cane Hill Asylum ved Coulsdon. Farens elskerinne sendte guttene til skolen Archbishop Temples Boys School, men faren døde av skrumplever da Charlie var tolv år gammel i 1901.[15] I henhold til folketellingen av 1901 bodde Charlie i 94 Ferndale Road i Lambeth, som en del av en dansetropp av unge menn som kalte seg for «The Eight Lancashire Lads»,[16] administrert av en William Jackson.[17]

En plage i strupehode avsluttet sangkarrieren til Chaplins mor.[18] Etter at hun var blitt innlagt på asyl ble Charlie plassert i arbeidshuset i Lambeth i det sørlige London, og flere uker senere flyttet han til fattigskolen i Hanwell.

Første år i USA (1910–1913)[rediger | rediger kilde]

Et pressebilde av Chaplin ved sin kontorpult, ca. 1920 (Bain News Service)

Charlie Chaplin turnerte for første gang i USA sammen med Fred Karnos trupp fra 1910 til 1912. Etter å ha vært hjemme i England igjen i fem måneder reiste han tilbake til USA for en andre turne, og kom sammen med truppen den 2. oktober 1912. I Karno Company var også Arthur Stanley Jefferson, som senere skulle bli kjent som Stan Laurel (den ene halvparten i Helan og Halvan). Chaplin og Laurel delte en tid rom i et pensjonat. Da Stan Laurel reiste tilbake til England ble Chaplin igjen i USA.

Mot slutten av 1913 ble hans opptreden i Fred Karnos trupp sett av Mack Sennett, Mabel Normand, Minta Durfee, og Fatty Arbuckle. Sennett ansatte ham for sitt filmselskap Keystone Film Company som erstatning for Ford Sterling.[19] Chaplin hadde innledningsvis betydelige vanskeligheter med å tilpasse seg kravene til å spille i film og prestasjonene led under det. Etter Chaplins første film, Making a Living, var blitt filmet ferdig, følte Sennett at han hadde gjort en kostbar tabbe.[20] De fleste historikere er enige om at det var Mabel Normand som overtalte ham til å gi Chaplin ytterligere en sjanse.[21]

Mack Sennett ble ikke umiddelbart fortrolig med Chaplin og Chaplin trodde at Sennett hadde til hensikt å sparke ham på grunn av en uenighet med Normand.[22] Imidlertid ble Chaplins film en suksess og på kort tid ble han en av de største stjernene hos Keystone.[22][23] Chaplin ble overført til Normand som skrev og regisserte en håndfull av hans første filmer. Chaplin mislikte å bli regissert av en kvinne og de hadde flere stridigheter.[22] De ble til sist enige og forble venner lenge etter at Chaplin forlot Keystone.

Landstrykeren (1914–1915)[rediger | rediger kilde]

Chaplin til høyre i hans filmdebut, Making a Living (1914)
Kid Auto Races at Venice (1914): Chaplins andre film og første gangen hans Landstryker-figur ble vist for publikum

Chaplins kjente figur «Landstrykeren» (The Tramp) debuterte med komedien Kid Auto Races at Venice, den 7. februar 1914. Chaplin, sammen med en liten gutt (The Kid) som en parallell minilandstryker, ble hurtig den mest populære stjernen i rekken av skuespillere hos Keystone. Chaplins tidligste filmer ble utviklet hos Keystone, og samtidig lærte han seg kunsten og håndverket i å lage film.

Chaplin hadde imidlertid benyttet landstrykerkostymet i en film som ble produsert noen få dager tidligere, men som ble sluppet på kinoene senere (den 9. februar 1914); Mabel's Strange Predicament. Det var Mack Sennett som hadde krevd at Chaplin brukte «komikersminke».[24] I sin selvbiografi minnes Chaplin:

«Jeg hadde ingen ide om hvilken sminke jeg skulle bruke. Jeg likte ikke antrekket jeg hadde som journalist [i filmen Making a Living]. Men på veg til garderoben tenkte jeg at jeg kunne kle meg i posete bukser, store sko, en kjepp og en liten hatt. Jeg ville at alt skulle stå i motsetning; buksene vide, jakken trang, hatten liten og skoene store. Jeg kunne ikke bestemme meg for om jeg skulle se gammel eller ung ut, men jeg husket at Sennett trodde jeg skulle være en langt eldre mann og la til en liten mustasje som jeg tenkte ville legge til alder uten å gjemme uttrykket mitt. Jeg hadde ingen ide om rollefiguren. Men så snart jeg var kledd opp, fikk klærne og sminken meg til å føle meg som den personen han var. Jeg begynte å kjenne ham, og da jeg gikk på scenen var han helt og holdent født.»[25]

Chaplin fortsatte å spille Landstrykeren i et dusin andre kortfilmer, og senere i lengre filmer. Kun i en håndfull filmer spilte han andre figurer enn Landstrykeren. Han portretterte en «Keystone Kop»[26] i en nylig gjenoppdaget film, A Thief Catcher, filmet i tiden 5. til 26. januar 1914.[27]

De to filmer som Chaplin gjorde i 1915, The Tramp og The Bank, skapte karaktertrekkene av hans personlighet på filmlerretet. Mot slutten greier Landstrykeren å riste av seg sin skuffelse og fortsetter sitt sorgfrie vis, «patosen ligger i Landstrykerens håp om omforming gjennom kjærlighet, og hans nederlag i å oppnå dette».[28]

En av mange statuer av Chaplin i sin faste Landstryker-figur, her fra Leicester Square i London

«Landstrykeren» er en omstreifer med de raffinerte manerer, klær og verdigheten til en herre. Fat Arbuckle bidro med sin svigerfars runde filthatt og sine egne bukser (i sjenerøse proporsjoner). Chester Conklin framskaffet den lille jakken (snippkjolen), og Ford Sterling fant fram de altfor store skoene i størrelse 14. De var så store at han hadde dem på seg på feil fot for ikke å gå dem av seg. Han konstruerte mustasjen fra noe kunstig hår som tilhørte Mack Swain.[29] Det eneste som Chaplin eide selv var den tynne bambusstokken.[24] Landstrykerfiguren fikk umåtelig popularitet blant kinopublikumet og ble kjent som «Charlot» i den fransktalende verden, og i Italia, Spania, Andorra, Portugal, Hellas, Romania, og Tyrkia. I Brasil og Argentina var han «Carlitos», og i Tyskland «Der Vagabund», tilsvarende som «Landstrykeren» i Norge.

Chaplins første filmer hos Keystone benyttet det standardiserte opplegget til Mack Sennett med ekstrem fysisk komedie og overdreven mimikk. Chaplins pantomime var i seg selv mer subtil, mer egnet for romantiske og familiære farser enn de vanlige jakt- og mobb-scenene til Keystone. De visuelle skøyerstrekene var Keystones varemerke, og landstrykerfiguren ville aggressivt angripe sine fiender med spark og slag når det kom til det. Publikum elsker denne lystige, jordnære og nye komikeren, selv om enkelte kritikere advarte at hans tåpeligheter og tøys grenset mot det vulgære. Chaplin fikk snart tilliten til å regissere og redigere sine egne filmer. Han gjorde bemerkelsesverdig 34 kortfilmer for Sennett i løpet av sitt første år i filmen, foruten også den grensesprengende komedien Tillie's Punctured Romance.

Landstrykerfiguren ble benyttet i den første filmtraileren som ble vist i en amerikansk kino, et bildeslideshow som var utviklet av Nils Granlund, leder for reklame ved Marcus Loews teaterkjede, og vist ved Loews teater Seventh Avenue i Harlem i 1914.[30] I 1915 signerte Chaplin en langt mer inntektsbringende kontrakt med filmselskapet Essanay Studios der han i ytterligere grad utviklet sin dyktighet og evner for film, og la nye lag av dybde og patos til den faste slapstick-komedien han hadde tatt med seg fra Keystone. Chaplin utviklet også sitt eget aksjeselskap som inkluderte ingénuen[31] ved navn Edna Purviance og de komiske skurkene Leo White og Bud Jamison.

Landstrykeren er tett og nært identifisert med stumfilmtiden, og ble betraktet som en internasjonal figur. Da lydfilmen fikk sitt gjennombrudd på slutten av 1920-årene nektet Chaplin å lage en lydfilm der hans figur snakket og hadde replikker. I filmproduksjonen City Lights (Byens lys) fra 1931 var det fortsatt ingen dialog. Chaplin lot figuren bli offisielt pensjonert i filmen Modern Times (Moderne tider), utgitt den 5. februar 1936, som på passende vis lot Landstrykeren spasere nedover en endeløs motorveg mot den fjerne horisonten.

Filmen var bare en delvis lydfilm med dialog, og er ofte kalt for den siste stumfilm til tross for at den hadde lyd (ikke ulik våre dagers filmer med Mr. Bean). Landstrykeren forble stum eller uten replikker fram til slutten av filmen da hans stemme blir hørt for første gang, skjønt kun som en del av en uforståelig kaudervelsk, franskitaliensklignende sang. Det gjorde det mulig for Landstrykeren å endelig bli gitt en stemme uten at det endret hans tilknytning til stumfilmtiden.

Etter hvert som nye innvandrergruppe kom i bølger til USA var stumfilmen i stand til å krysse alle språkbarrierer, og kommuniserte på ethvert nivå i det amerikanske babels tårn. Chaplin sto fram som den fremste eksponenten for stumfilmene, og han var selv opprinnelig en fattig innvandrer fra London. Chaplins Landstryker spilte ut vanskelighetene og ydmykelsene til den innvandrende taperen og svake part, den konstante striden på bunnen av den amerikanske samfunnspyramiden og likevel triumferte han over motgangen uten å stige til toppen av pyramiden. På den måten sto han i kontakt med de mange fattige i sitt store publikum. Chaplins filmer var også fornøyelig nedbrytende, og filmenes pompøse autoriteter gjorde det mulig for innvandrerne å le av de som de fryktet.[32]

Nyskapende filmmaker og internasjonal celebritet (1916–1918)[rediger | rediger kilde]

I 1916 betalte filmselskapet Mutual Film Corporation 670 000 dollar til Chaplin for å produsere to-rullers-filmer. Han ble gitt nær total kunstnerisk kontroll, og produserte tolv filmer i løpet av en periode på 18 måneder. Disse filmene er rangert blant de mest innflytelsesrike komediefilmer i filmhistorien. Bortimot alle komedier for Mutual er blitt klassikere: Easy Street, One AM, The Pawnshop, og The Adventurer er kanskje de mest kjente. Edna Purviance fortsatte i den kvinnelige hovedrollen, og Chaplin fikk med seg Eric Campbell, Henry Bergman og Albert Austin i sitt eget selskap. Campbell, en veteran fra Gilbert og Sullivan-oppsetninger, var en utmerket filmskurk, og de øvrige, Bergman og Austin, arbeidet med Chaplin i flere tiår. Chaplin selv har vurdert denne tiden som den lykkeligste i sin karriere, selv om han også hadde bekymringer om at filmene fra denne tiden begynte å bli altfor standardiserte og produsert på en fast formel grunnet den strenge produksjonsplanen som kontrakten bandt ham til. Da USA gikk inn i den første verdenskrig ble Chaplin talsmann for «Liberty Bonds», krigsobligasjoner, sammen med sine nære venner Douglas Fairbanks og Mary Pickford.[23]

De fleste av Chaplins filmer som fortsatt er i sirkulasjon er datert fra hans perioder med Keystone, Essanay, og Mutual. Etter at han tok kontroll over produksjonen i 1918 (og holdt kinoer og kinopublikumet ventende på dem), forsøkte man å dekke etterspørselen etter Chaplinfilmer ved å sende ut hans gamle filmer på nytt. Disse ble kappet opp, stokket om, gitt nye titler, og utgitt på nytt og nytt, først for kinoene, og deretter for hjemmekinoene, og i nyere tid på kjøpsvideo. Selv Essanay var skyldig i denne praksisen med å skape «nye» Chaplinfilmer fra gamle klipp og klipp som var blitt forkastet. De tolv komediene fra Mutual ble omarbeidet som lydfilmer i 1933 da produsent Amadee J. Van Beuren la på orkestermusikk og lydeffekter. En liste av dusinvis med Chaplinfilmer og de alternative versjonene kan bli sett i Ted Okuda og David Maskas bok Charlie Chaplin at Keystone and Essanay: Dawn of the Tramp (2005). Anstrengelsene for å produsere endelige versjoner av Chaplins kortfilmer fra før 1918 har vært gjort av filmhistorikere i de siste årene. Alle de tolv filmene ved Mutual ble restaurert i 1975 av arkivaren David Shepard og Blackhawk Films, og nye restaureringer med ytterligere filmopptak ble utgitt på DVD i 2006.

Straks kontrakten med Mutual ble fullført i 1917 signerte Chaplin en ny kontrakt med First National for å produsere 8 to-rullersfilmer. Selskapet finansierte og distribuerte disse filmene (1918–1923), men ga ham ellers total kontroll over produksjonen. Chaplin hadde nå sitt eget studio, og han kunne arbeide i et mer avslappet tempo som gjorde det mulig å fokusere mer på kvalitet. Selv om First National forventet av Chaplin å levere typiske korte komedier slik som de han hadde hatt suksess med hos Mutual, ekspanderte Chaplin ambisiøst de fleste av sine prosjekter til lengre spillefilmer, blant annet Shoulder Arms (1918), The Pilgrim (1923) og filmklassikeren The Kid (Småen, 1921).

United Artists (1919–1939)[rediger | rediger kilde]

D.W. Griffith, Mary Pickford, Charlie Chaplin (sittende) and Douglas Fairbanks ved den historiske signeringen av kontrakten som etablerte filmselskapet United Artists i 1919. Advokatene Albert Banzhaf (venstre) og Dennis F. O'Brien (høyre) står i bakgrunnen.

I 1919 grunnla Chaplin, sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D. W. Griffith, et nytt filmselskap, United Artists. De hadde alle bestemt seg for å slippe unna den voksende markedsmakten til filmdistributører og forretningsfolk over utviklingen av Hollywoods studiosystem. Ved å være sin egen produsent med eget filmstudio, sikret Chaplin sin uavhengighet og kontroll som filmmaker. Han satt i styret til United Artists fram til begynnelsen av 1950-tallet.

Alle filmene som Chaplin laget gjennom United Artists var spillefilmer i full lengde. Den første var A Woman of Paris (1923), og denne var et atypisk drama hvor Chaplin selv kun hadde en cameorolle. Denne ble fulgt av de klassiske komediene The Gold Rush (Gullfeber, 1925) og The Circus (Sirkus, 1928). Etter at lydfilmen kom, laget Chaplin The Circus (1928), City Lights (Byens lys, 1931), foruten Modern Times (Moderne tider, 1936) før han aksepterte at lydfilmen var et faktum. De nevnte filmene var i all vesentlighet stumfilm med lyd, bestående av hans egen musikk og lydeffekter. Byens lys inneholdt uten tvil hans mest perfekte balanse av komedie og sentimentalitet. Filmkritikeren James Agee skrev i magasinet Life i 1949 om finalescenen at den var «det største enkeltstykke innenfor skuespillerkunst som noen gang var festet til film».

Selv om Moderne tider (1936) var film uten dialog, inneholdt den lyd og denne kom stort sett fra døde gjenstander som radio og fjernsynsskjerm. Dette var for å hjelpe 1930-tallets publikum som ikke lenger var vant til å se stumfilm, og heller ikke filmer uten dialog. Moderne tider var den første filmen hvor Chaplins stemme ble hørt på film. Det var i en sang med en uforståelig tekst mot slutten, og denne ble både skrevet og framført av Chaplin selv. De fleste tilskuere vil fortsatt betrakte dette som en stumfilm. Chaplins kresne arbeid med det rent ordløse uttrykk, bare ledsaget av lydeffekter og musikk (ofte egenkomponert), kunne gi seg uttrykk i nesten stormannsgale, egenrådige og kostbare endringer av arbeidet for å nå det ønskede resultat, som i Gullfeber og i Byens lys. I mange tilfeller ble Chaplins studio stående klart i ukevis, med skuespillere og filmteam klare til opptak, mens Chaplin satt hjemme og forsøkte å tenke ut den ene, riktige løsningen på forskjellige dramaturgiske dilemma.

Selv da «talkies», lydfilm, ble den dominerende uttrykksformen kort tid etter at denne teknologien ble introdusert i 1927, verget Chaplin seg for å lage slike filmer gjennom hele 1930-tallet. Han mente film i all vesentlighet var en pantomimehandling: «Handling er mer generelt forstått enn ord. Som kinesisk symbolisme vil det bety ulike ting i henhold til dens sceniske konnotasjon. Lytt til en beskrivelse av en del uvante objekter, — et afrikansk vortesvin for eksempel; se deretter på et bilde av dyret, og oppdag hvor overrasket du blir.»[33]

Diktatoren (1940)[rediger | rediger kilde]

Charlie Chaplin og Paulette Goddard i Diktatoren (1940)

Chaplins første talefilm, The Great Dictator (Diktatoren, 1940), var en trassende handling og utfordring mot nasjonalsosialismen i Tyskland, filmet og utgitt i USA et år før angrepet på Pearl Harbor mens USA fortsatt var nøytral i den andre verdenskrig. Chaplin spilte selv rollen som «Adenoid Hynkel»,[34] diktator av landet Tomania, åpenbart basert på den tyske diktator Adolf Hitler. Filmen hadde også komikeren Jack Oakie som «Benzino Napaloni», diktator av landet Bacteria, et spark mot den italienske diktator Benito Mussolini.[34] I tillegg til Hynkel spilte Chaplin også en jødisk frisør som var til forveksling lik Hynkel, og som samtidig minnet fysisk om Chaplins landstrykerfigur.[34] I denne filmen spilte også Paulette Goddard igjen sammen med Chaplin, i en rolle som en kvinne i gettoen.

I filmens avslutning byttet Chaplins to rollefigurer posisjoner via et komplekst komplott, og da han talte til publikum direkte på et større folkemøte tilsvarende «Rikspartidagene», gikk Chaplin gripende, om enn sentimentalt ut av sin karakter.[35] I denne talen sa Chaplin blant annet: «Jeg beklager, men jeg vil ikke være en keiser. Det er ikke min greie. Jeg ønsker ikke å herske eller erobre noen. Jeg vil gjerne hjelpe alle om mulig – jøder, ikkejøder, svarte, hvite. Vi ønsker alle å hjelpe hverandre. Mennesker er slik. Vi ønsker å leve av hverandres lykke – ikke av hverandre ulykke. Vi vil ikke hate eller forakte hverandre. I denne verden er det plass for alle og den gode jord er rik og kan fø på alle.»[35]

Filmen ble sett på som en modig handling i det rådende politiske klimaet i samtiden, både for filmens latterliggjøring av Hitler spesielt og av nasjonalsosialismen generelt, og for dens framstilling av åpenbare jødiske karakterer som ble forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet.

Chaplin ble nominert for Oscar for beste film (som produsent), beste originale manuskript (forfatter) og beste skuespiller for denne filmen.[36]

McCarthy-tiden[rediger | rediger kilde]

Den enerådende sjefen for FBI, J. Edgar Hoover, hadde bestemt seg for at Charlie Chaplin skulle forvises fra USA for «uamerikansk virksomhet».

Chaplin bodde fast i USA fra 1914 og hadde store triumfer og enorm suksess, men markerte ikke noen tydelig politisk standpunkt ut over det sosiale engasjementet en kan tolke ut fra filmene, før Diktatoren kom i 1940. Men under andre verdenskrig tiltrakk Chaplin oppmerksomhet fra FBI-direktøren J. Edgar Hoover da han i 1942 arbeidet for å få åpnet en ny europeisk front i krigen. Dette ble oppfattet som en støtte til Stalins press på sine allierte for dette, for å avlaste SovjetunionenØstfronten. I løpet av McCarthy-tiden ble Chaplin anklaget for «ikke-amerikansk virksomhet» som mistenkt kommunist.

J. Edgar Hoover beordret FBI til å vedlikeholde et omfattende hemmelig arkiv over ham, i et forsøk på å få ham utvist. FBIs press på Chaplin nådde et kritisk nivå mot slutten av 1940-tallet da enkelte i den amerikanske kongressen truet med å innkalle ham som vitne i høringer. Dette ble aldri gjort, antagelig i frykt for Chaplins egenskap til å kunne latterliggjøre etterforskerne, og med Diktatoren friskt i minne kunne han også benytte erfaringen satirisk i filmøyemed.[37]

I 1952 reiste Chaplin ut av USA for hva som var tenkt som en kort tur til England for Londonpremieren på Rampelys. Hoover fikk høre om reisen og fikk Immigrasjonsdepartementet til å trekke tilbake Chaplins innreisetillatelse, noe som i praksis forviste Chaplin fra å reise tilbake til sitt hjem i USA grunnet hans påståtte politiske tanker. Chaplin besluttet å ikke dra tilbake til USA. Han har skrevet at «... Siden slutten på den andre verdenskrig har jeg blitt mål for løgner og propaganda av mektige reaksjonære grupper som, ved deres innflytelse og ved støtte av Amerikas gule presse, har skapt en usunn atmosfære hvor liberalttenkende individer kan bli pekt ut og forfulgt. Under disse forholdene finner jeg det bortimot umulig å fortsette mitt filmarbeid, og jeg har derfor gitt opp min bolig i USA.»[38]

Chaplin skaffet seg et nytt hjem i Vevey i Sveits. Her ble han helt fram til han i triumf kom kortvarig tilbake til USA i april 1972 sammen med sin hustru for å motta en Æres-Oscar, og for å diskutere hvordan hans filmer kunne bli gjenutgitt og markedsført.

Siste verker (1957–1976)[rediger | rediger kilde]

Chaplin og Jackie Coogan i The Kid, Småen (1921). På 1970-tallet arbeidet Chaplin for nyutsendinger av sine gamle filmer, også denne.

Chaplins to siste filmer ble innspilt i London: A King in New York (En konge i New York, 1957) hvor han hadde hovedrollen, skrev, regisserte, og produserte; og A Countess from Hong Kong (En grevinne fra Hong Kong, 1967), som han regisserte, produserte og skrev. Den siste filmen hadde filmstjerner som Sophia Loren og Marlon Brando i hovedrollene, og Chaplin gjorde sin siste opptreden på filmlerretet i en kort rolle som en sjøsyk stuert. Han komponerte også musikken for begge filmene med tittelsangen fra En grevinne fra Hong Kong, «This Is My Song», som nådde førsteplass på de britiske hitlistene, sunget av Petula Clark. Chaplin satte også sammen en film kalt The Chaplin Revue fra de første filmene fra First National: A Dog's Life (1918), Shoulder Arms (1918) og The Pilgrim (1923). Også her komponerte han musikken og spilte inn en introduksjon. Foruten å regissere disse siste filmene skrev Chaplin også en selvbiografi, My Autobiography, på norsk kalt Mitt liv, i årene 1959 og 1963 og den ble utgitt i 1964.

I en annen bok, en selvbiografi med bilder som ble kalt My Life In Pictures, utgitt i 1974, bebudet Chaplin at han hadde skrevet et filmmanus for sin datter Victoria kalt for The Freak. Hun var tenkt å inneha rollen som en engel. I henhold til Chaplin selv var manuset ferdigskrevet og forproduksjon og prøvene startet for filmen (boken inneholder et foto av Victoria i kostyme), men det hele ble utsatt da datteren giftet seg. «Jeg har til hensikt gjøre den en dag,» skrev Chaplin. Imidlertid forverret hans helse seg gradvis i løpet av 1970-tallet, noe som fjernet ethvert håp om at filmen noen gang ville bli produsert.

Chaplins grav i Sveits

Fra 1969 og fram til 1976 skrev Chaplin originale musikkomposisjoner og instrumenteringen for hans stumfilmer og utga dem på nytt. Han komponerte musikken til alle sine kortfilmer fra First National: The Idle Class in 1971 (satt sammen med The Kid for gjenutgivelsen i 1972), A Day's Pleasure i 1973, Pay Day i 1972, Sunnyside i 1974, og av hans spillefilmer først The Circus i 1969 og The Kid i 1971. Chaplin arbeidet sammen med musikeren Eric James mens han skrev instrumenteringen.

Chaplins siste fullførte verk var instrumenteringen for hans film fra 1923: A Woman of Paris som ble fullført i 1976 på en tid da Chaplin var meget skrøpelig, og hvor kommunikasjon med ham var blitt vanskelig.

Død (1977)[rediger | rediger kilde]

Chaplins hittil robuste helse begynte langsomt å forfalle på slutten av 1960-tallet etter at han hadde fullført sin siste film, En grevinne fra Hong Kong, og ytterligere etter at han mottok sin Heders-Oscar i 1972. I 1977 hadde han vanskeligheter med å kommunisere og var nødt å bruke rullestol. Han døde mens han sov i sitt sveitsiske hjem i Vevey på juledagen 1977.[39]

Chaplin ble gravlagt på kirkegården Corsier-Sur-Vevey i Vaud i Sveits.[40] Den 1. mars 1978 ble hans lik gravd opp og stjålet av en liten gruppe sveitsiske mekanikere. Hensikten var å presse penger fra familien.[41] Konspirasjonen feilet, og likrøverne og pengeutpresserne ble tatt til fange, og liket kom til rette igjen 11 uker senere i nærheten av Genfersjøen. Liket ble gravlagt på nytt under en 1,8 meter tykk betongplate for å forhindre ytterligere forsøk fra andre.

Filmhåndverket[rediger | rediger kilde]

Chaplin sammen med Mahatma Gandhi i Canning Town, London, 1931.

Chaplin snakket aldri mer enn flyktig om sine metoder mens han laget film og hevdet at slik ville være ensbetydende med en tryllekunstner som avslørte sin egen illusjon. Først da han begynte å lage filmer med dialog, som med Diktatoren i 1940, brukte Chaplin manuskript under innspilling. Straks hans kontrakt med Essanay ga ham frihet til å skrive og regissere seg selv, utviklet han en prosessorientert metode hvor han startet med en vag forutsetning — eksempelvis «Charlie kommer til et helsestudio» eller «Charlie arbeider i en pantelånebutikk», og deretter utviklet handlingen gjennom improvisasjoner og gjennom ensemblet.

Chaplin fikk under prosessen bygget settene og arbeidet sammen med ensemblet gjennom improvisasjoner av hver gag og alt annet rundt disse. Etter hvert som ideene ble akseptert og forkastet begynte en fortellerstruktur å danne seg, noe som ofte medførte at Chaplin måtte filme en allerede ferdig scene på nytt ettersom den ellers ville motsi fortellingen. Chaplins unike filmteknikk var forut for sin tid og ble først kjent etter hans død da hans sjeldne bevarte prøveopptak og sekvenser som ikke ble benyttet ble undersøkt i en britisk filmdokumentar fra 1983, Unknown Chaplin.[42]

Denne prosessorienterte arbeidsformen var årsaken til at Chaplin brukte så mye lengre tid for å fullføre sine filmer enn hva hans rivaler brukte. I tillegg var Chaplin en særdeles krevende regissør som instruerte sine skuespillere nøyaktig slik han ville at de skulle framføre og spille sine scener. Videre filmet han i stadig nye opptak helt til han hadde fått scenen slik han ville ha den. Animatøren Chuck Jones, som bodde i nærheten av Chaplins Lone Star studio som barn, husker at hans far sa at han hadde sett Chaplin filme en scene mer enn hundre ganger før han var tilfreds med den.[43]

Kombinasjonen av den prosessorienterte, improviserte arbeidsformen og den hensynsløse perfeksjonismen medførte dager med anstrengelser og at tusenvis av meter med film ble forkastet. Samlet førte dette til enorme kostnader og store anstrengelser for Chaplin selv, som i frustrasjon kunne skjelle ut sine skuespillere og medarbeidere, og gjerne lot dem vente uten virksomhet i timevis, eller i noen ekstreme tilfeller, bare avsluttet hele produksjonen.[42]

I forhold til andre stumfilmer[rediger | rediger kilde]

Siden 1960-tallet har Chaplins filmer blitt sammenlignet med komediene til de to andre store komikerne fra stumfilmtiden, Buster Keaton og Harold Lloyd.

Disse tre hadde forskjellig stil, hvor Chaplin hadde en sterk tiltrekning til sentimentalitet og patos, og dette var populært på 1920-tallet. Lloyd var kjent for sin hverdagslige figur og gjenspeilte optimismen på 1920-tallet, mens Keaton fremmet en stoisisme med en kynisk tone som var mer tilpasset et moderne publikum. I et historisk perspektiv var Chaplin innen den nyskapende generasjonen av filmkomikere, mens både den yngre Keaton og Harold Lloyd bygde på hans grunnmur. Faktisk var Lloyds tidlige figurer «Willie Work» og «Lonesome Luke» opplagte lån fra Chaplin, noe Lloyd innrømmet og siden jobbet hardt for å unnslippe, og til sist greide det. Chaplins periode med filmeksperimentering endte etter perioden i Mutual (1916–1917), rett før Keaton begynte å filme.

Kommersielt sto Chaplin bak noen av de filmene som hadde de høyeste bruttoinntektene i stumfilmtiden; Gullfeber er den femte største med 4,25 millioner dollar og Sirkus er den syvende med 3,8 millioner dollar. Chaplins filmer samlet tjente inn rundt 10,5 millioner, mens Harold Lloyd tjente inn 15,7 millioner dollar. Grunnen var at Lloyd var langt mer produktiv og utga 20 filmer på 1920-tallet mens Chaplin utga kun tre. Buster Keatons filmer var ikke på langt nær så kommersielt vellykkede som Chaplin eller Lloyd selv på høyden av hans popularitet, og mottok kritisk anerkjennelse altfor seint, først på slutten av 1950- og 1960-tallet.

Ved siden av sunn profesjonell rivalisering, hadde de to tidligere varietéskuespillerne Chaplin og Keaton høye tanker om hverandre. Keaton uttrykte i sin selvbiografi at Chaplin var den største komikeren som noen gang har levd, og den største regissør av komedier. Chaplin var også en stor beundrer av Keaton: han ønsket ham velkommen til United Artists i 1925; rådet imot Keatons katastrofale overgang til MGM i 1928, og i Chaplins siste film Rampelys skrev han en særskilt rolle for Keaton, og slik gjorde ham til hans første komikerpartner siden 1915.

I følge Oscar Levant sin bok The Unimportance of Being Oscar skal Chaplin ha uttalt om komikeren Lloyd Hamilton at «han er den eneste skuespiller som gjør meg misunnelig.» Hamilton var en populær og kritikerrost komiker under stumfilmtiden, men er i dag nærmest bortglemt ettersom størsteparten av filmene hans er gått tapt.

Koreografi, komponist og tekstforfatter[rediger | rediger kilde]

Det er en hyllest til Chaplins allsidighet at han også har en kreditering for koreografi i Limelight (Rampelys, 1952), og kreditering som sanger av tittelsporet, Sirkus (1928).

Chaplin skrev, alene eller sammen med andre, komposisjoner og sanger til mange av sine filmer. Blant de best kjente av Chaplins mange sanger er «Smile», komponert for filmen Moderne tider (1936). Denne ble en slager da en nyutsendelse av filmen skulle promoteres på 1950-tallet og sangen fikk en tekst sunget av Nat King Cole. Denne nådde andre plass på de britiske sanglistene.[44] Sangen var også en av Michael Jacksons favorittsanger.[45]

En annen av hans sanger, «This Is My Song» fra Chaplins siste film, A Countess from Hong Kong (En grevinne fra Hong Kong), nådde førsteplass på de britiske hitlistene og god plassering i mange land, den mest kjente versjonen ble sunget av Petula Clark,[46] og en tidligere ikke utgitt versjon som ble innspilt av Judith Durham fra The Seekers ble gjenoppdaget på 1990-tallet.

Chaplins kjenningsmelodi fra Rampelys ble en slager på 1950-tallet under tittelen «Eternally». Chaplins partitur for Rampelys vant en Oscar for beste filmmusikk i 1972;[47] en forsinkelse i filmens premiere i Los Angeles gjorde dette mulig flere tiår etter at den var filmet. Chaplin skrev også flere musikkpartiturer for sine tidligste stumfilmer da de ble utgitt på nytt i lydfilmens tidsalder, blant annet for Småen da den kom ut på nytt i 1971.

Chaplin var ikke det eneste medlemmet i familien som hadde en musikalsk talent; hans nevø Spencer Dryden var trommeslaget for rockebandet Jefferson Airplane.[48]

Forhold til politikk[rediger | rediger kilde]

Chaplin sammen med den amerikanske sosialisten Max Eastman i Hollywood 1919

Chaplins politiske sympatier lå alltid til venstresiden. Hans stumfilmer fra tiden før Den store depresjonen hadde typisk nok ingen åpenbare politiske tema, undertoner eller budskap, bortsett fra landstrykerens forfatning med fattigdom og stadige sammenstøt med loven. På 1930-tallet ble Chaplins filmer mer politisk åpne og direkte. Moderne tider avbildet arbeidere og fattige mennesker i bedrøvelige forhold. Den siste dramatiske talen i Diktatoren advarte mot å følge patriotisk nasjonalisme blindt uten spørsmål. Chaplins offentlige støtte til å åpne en andre europeisk front i 1942 for å gi støtte til Sovjetunionen under andre verdenskrig var kontroversiell.

Chaplin avslo å gi sin støtte til krigsanstrengelsene på samme vis som han hadde gjort under den første verdenskrig, noe som førte til offentlig raseri, til tross for at han hadde to sønner som tjenestegjorde i hæren i Europa. Store deler av tiden under andre verdenskrig måtte han bruke på å bekjempe alvorlige strafferettslige og sivile søksmål, med anklager knyttet til hans engasjement med skuespilleren Joan Barry (se nedenfor). Etter krigen lot han den svarte komedien Monsieur Verdoux (1947) vise et kritisk syn på kapitalismen. Chaplins siste amerikanske film, Rampelys, var mindre politisk og mer selvbiografisk i sitt vesen. Hans påfølgende europeiske film, En konge i New York (1957), drev satire med den politiske forfølgelse og paranoia som hadde tvunget ham til å forlate USA fem år tidligere.

Andre kontroverser[rediger | rediger kilde]

Chaplin i 1920

I løpet av den første verdenskrig ble Chaplin kritisert i britisk presse for ikke å gå inn i hæren. Dette til tross for at han faktisk hadde forsøkt, men hadde blitt avvist med begrunnelsen at han var for liten og undervektig. Chaplin skaffet til veie betydelige pengesummer for krigsinnsatsen i form av krigsobligasjoner ved ikke bare å holde offentlige taler, men også ved å gjøre den morsomme propagandafilmen The Bond (1918) med egne midler. Den langvarige striden kan ha medvirket til at Chaplin ikke ble adlet på 1930-tallet. I 2009 ble det oppdaget ytterligere en propagandafilm som Chaplin gjorde i 1916.[49]

I løpet av hele Chaplins karriere eksisterte det en viss grad av kontrovers knyttet til påstander i nasjonalsosialistisk propaganda på 1930- og 1940-tallet hvor han høylytt ble portrettert jødisk og påstander om at han egentlig het Karl Tonstein.[50] Kontroversene støttet seg på artikler publisert i USA, og på slutten av 1940-tallet forsøkte også FBIs etterforskere å bevise at han hadde jødisk opprinnelse. Det finnes ingen dokumenterte bevis på jødisk nedstamming for Chaplin. I hele hans offentlige liv nektet han å tilbakevise eller bekrefte påstandene ved å si at premissene for dette ville uansett være å spille direkte inn i hendene på antisemittene.[51] Selv om han var døpt i Den engelske kirke betraktet han seg selv som agnostiker.[52]

Chaplins livslange tiltrekning for yngre kvinner forble en annen langvarig kilde av interesse for omverdenen. Hans biografer mener årsaken til dette lå i en tenåringforelskelse til Hetty Kelly som han møtte i England da han var skuespiller på varieteene. Hun kan ha definerte hans feminine ideal. Chaplin likte åpenbart rollen som å være den som oppdaget og nært ledet unge kvinnelige stjerner. Med unntak av Mildred Harris begynte alle hans ekteskap, og de fleste av hans større forhold, på denne måten.

Familie – og kvinner[rediger | rediger kilde]

Chaplins mor døde i 1928 i Glendale i California,[53] syv år etter å ha blitt hentet til USA for å være sammen med sine sønner Charlie og Sidney. De hadde også en halvbror gjennom moren, men dette ble først kjent for Charlie og Sidney mange år senere. Gutten, Wheeler Dryden (18921957), vokste opp med sin far, men ble senere satt i forbindelse med resten av sin familie og fikk jobb hos Chaplin i hans filmstudio i Hollywood.[54] Wheeler Dryden ble far til musikeren Spencer Dryden, som var hans eneste barn.

En rekke romanser[rediger | rediger kilde]

Chaplin sammen Edna Purviance i filmen The Immigrant (1917).
Mildred Harris, ca. 1918–1920
  • Hetty Kelly var Chaplins første kjærlighet, en danser som han ble forelsket i da hun var femten år og som han nesten giftet seg med da han var nitten i 1908.[55] Det er sagt at Chaplin ble vilt forelsket i henne og ba henne gifte seg med ham. Da hun sa nei hadde Chaplin foreslått at det beste var om de aldri mer så hverandre igjen. Da hun sa seg enig i dette, skal han etter sigende ha blitt knust. Flere år senere forble minnet om henne en besettelse hos Chaplin. Han ble meget oppskaket i 1921 da han fikk vite at hun hadde dødd av influensa i løpet av Spanskesyken, den verdensomspennende pandemien i 1918.[56]
  • Edna Purviance var Chaplins første betydelige kvinnelige hovedrolleinnehaver etter Mabel Normand. Purviance og Chaplin var involvert i et tett romantisk forhold i løpet av produksjonen av hans filmer for Essanay og Mutual i 1916–1917. Romansen synes å ha ebbet ut i 1918, og Chaplins ekteskap med Mildred Harris fra oktober 1918 avsluttet enhver mulighet for forsoning. Purviance fortsatte å være kvinnelig hovedrolleinnehaver i Chaplins filmer fram til 1923 og hun ble på hans lønningsliste helt fram til hun døde i 1958. Begge snakket alltid varmt om hverandre resten av livet.
  • Mildred Harris: den 23. oktober 1918 giftet Chaplin, 29 år gammel, seg med den populære barneskuespilleren. Harris var 16 år på den tiden. De fikk en sønn, Norman Spencer «The Little Mouse» Chaplin, født den 7. juli 1919, men som døde tre dager senere og ble gravlagt under tilnavnet Little Mouse i gravlund Inglewood Park i California. Chaplin separerte seg fra Harris på slutten av 1919 og flyttet tilbake til Los Angeles Athletic Club.[57] Paret ble offisielt skilt i november 1920 og Harris fikk en del av deres felles eiendommer samt en betaling på 100 000 dollar.[57] Chaplin hevdet at han «var ikke forelsket, nå da [han] var gift ønsket [han] å være og ønsket at ekteskapet var en suksess». I løpet av skilsmissen hevdet Chaplin at Harris hadde et forhold med en kjent skuespillerinne på den tiden, Alla Nazimova, som etter sigende var glad i å forføre unge kvinnelige skuespillere.[58]
  • Pola Negri: Chaplin ble involvert i et meget offentlig forhold med den polske skuespilleren i 1922-1923, etter at hun kom til Hollywood for å spille inn filmer. Den stormfylte av-og-på romansen ble avsluttet etter rundt ni måneder, men på mange måter forvarslet det moderne stereotyper av Hollywood-forhold. Chaplins offentlige engasjement med Negri var spesielt for hans offentlige liv. Til sammenligning pleide han å holde sin andre romantiske forhold i løpet av denne perioden meget private, skjønt som regel uten større suksess. Mange biografier har konkludert at affæren med Negri ikke var mer alvorlig enn at det hovedsakelig var for å skaffe seg publisitet.
Marion Davies
Lita Grey
  • Marion Davies: I 1924, i løpet av den tiden da han var involvert med den mindreårige Lita Grey, gikk det rykter om at han et forhold til skuespilleren Davis, som var det faste følget til avismagnaten William Randolph Hearst. Davies og Chaplin var begge til stede på Hearsts yacht den helga før det mystiske dødsfallet til Thomas Harper Ince. Chaplin skal etter sigende ha forsøkt å få Davis til å forlate Hearst til fordel for ham selv, men hun ville ikke og ble sammen med Hearst fram til han døde i 1951. Chaplin hadde en sjelden cameo-opptreden i Davis' film fra 1928, Show People, og en del kilder hevder at han fortsatte å ha en affære med henne fram til 1931.
  • Lita Grey: Chaplin møtte Grey første gang under filmingen av Småen. Tre år senere, da han var 35 år gammel, ble han involvert med den da 16 år gamle Grey mens han forberedte Gullfeber hvor hun var utpekt til den kvinnelige hovedrollen. De ble gift den 26. november 1924 og hun ble påfølgende gravid og dette førte til at hun ble fjernet fra filmens rollebesetning. De fikk to sønner sammen, skuespillerne Charles Chaplin, jr. (1925–1968) og Sydney Chaplin (1926–2009). Ekteskapet var en katastrofe da paret overhode ikke passet sammen. De ble skilt den 22. august 1927.[59] Den særdeles bitre skilsmissen tvang Chaplin til å betale 825 000 dollar, den gang en rekord, og det kom på toppen av bortimot en million dollar i juridiske kostnader. Stresset med den sensasjonelle skilsmissen, bestående av en føderal skattestrid, skal etter sigende ha gjort håret hans hvitt. Chaplinbiografen Joyce Milton har hevdet i boken Tramp: The Life of Charlie Chaplin at ekteskapet var inspirasjonen for Vladimir Nabokovs roman Lolita fra 1950.
  • Merna Kennedy var Lita Greys venninne, og en danser som Chaplin hyret inn som kvinnelig hovedrolleinnehaver for Sirkus (1928). Ryktene sa at de hadde en affære under filmingen. Grey brukte ryktet som bevis på utroskap fra hans side under skilsmissen.
Louise Brooks.
Chaplin og Paulette Goddard i Diktatoren (1940)
  • Georgia Hale var Lita Greys erstatning i Gullfeber. TV-dokumentaren Unknown Chaplin, regissert og skrevet av filmhistorikerne Kevin Brownlow og David Gill, har et intervju med Hall fra 1980-tallet hvor hun hevder at hun hadde idolisert Chaplin siden barndommen og at hun, den gang 19 år gammel, og Chaplin begynte en affære som varte i flere år, noe hun har forklart nærmere i sine memoarer, Charlie Chaplin: Intimate Close-Ups. I løpet av produksjonen av filmen Byens lys i 1929-1930 ble Hale, den gang Chaplins nærmeste kvinnelige følge, kalt inn for å erstatte Virginia Cherrill som blomsterpike. Syv minutter av testfilming har blitt bevart fra denne erstatningen, og er blitt inkludert på DVD-utgaven fra 2003 av filmen. Hale fikk likevel ikke rollen da økonomene tvang Chaplin til ansette Cherrill på nytt. I diskusjonen om denne situasjonen i dokumentaren hevdet Hale at hennes forhold til Chaplin var sterkt også i løpet av denne filmingen. Deres romanse skal ha ebbet ut en gang etter at Chaplin kom tilbake fra sin verdensturne i 1933.
  • Louise Brooks var en danser i Ziegfeld Follies da hun møtte Chaplin. Han hadde reist til New York for premieren på Gullfeber. I to måneder i løpet av sommeren 1925 var de to sammen på hotellet The Ritz, og med filmfinansiøren A.C. Blumenthal og Brooks kollega fra Ziegfeld, Peggy Fears, i Blumenthals luksuriøse leilighet i toppetasjen på Ambassador Hotel. Brooks var sammen med Chaplin da han tilbrakte fire timer med å se en musiker torturere en fiolin på en restaurant i Lower East Side, en hendelse som han gjenskapte i filmen Rampelys.
  • May Reeves ble først ansatt for å være Chaplins sekretær i løpet av hans omfattende reise til Europa i 1931-1932, og hovedsakelig jobbe med å lese hans omfattende korrespondanse. Hun arbeidet kun en morgen, og ble da introdusert til Chaplin som øyeblikkelig ble betatt av henne. May ble hans faste følge og elskerinne på reisen, mye til Chaplins bror Sydneys misbilligelse. Etter at Reeves også ble involvert med Syd avsluttet Chaplin forholdet og hun forlot hans omgangskrets. Reeves har redegjort for hennes korte tid med Chaplin sin bok The Intimate Charlie Chaplin.
  • Paulette Goddard: Chaplin og skuespilleren Goddard var involvert i en romanse og et profesjonelt forhold mellom 1932 og 1940. Goddard levde sammen med Chaplin i hans hjem i Beverly Hills det meste av denne tiden. Chaplin ga henne hovedrollen i Moderne tider og Diktatoren. Ved å nekte å klargjøre deres ekteskapelige status, skal dette ha vær årsaken til at Vivien Leigh fikk rollen som Scarlett O'Hara i Tatt av vinden på bekostning av Goddard.[60] Etter at deres forhold ble avsluttet i 1940 ga både Chaplin og Goddard offentlig uttalelser hvor de fortalte at de hadde vært hemmelig gift siden 1936, men disse utsagnene var antagelig mer et felles forsøk på å forhindre en langvarig skade på Goddards karriere. Deres forhold endte i minnelighet i 1942 da Goddard ble gitt en betaling. Goddard fortsatte å ha en betydelig karriere i filmindustrien ved selskapet Paramount på 1940-tallet. Hun jobbet flere ganger med Cecil B. DeMille. Akkurat som Chaplin bosatte hun seg senere i Sveits og døde i 1990.
  • Joan Barry (1920–1996): I 1942 hadde Chaplin en kort affære med Barry som han overveide for en hovedrolle i en planlagt film, men forholdet ble avsluttet da hun begynte å plage ham og viste tegn på alvorlig mental sykdom, ikke ulikt hans mor. Chaplins korte involvering med Barry ble et mareritt for ham. Etter å ha født et barn krevde hun underholdsbidrag fra ham i 1943. Selv om blodprøver viste at Chaplin ikke var far til Barrys barn, klarte hennes advokat å overbevise retten at prøvene ikke kunne godkjennes som bevis, og Chaplin ble dømt å underholde barnet. Denne urettferdigheten ble ved senere rettssak endret da Californias lov tillot blodprøver som bevis. Føderale anklagere brakte også anklagen om hvit slavehandel mot Chaplin, loven Mann Act, det vil si Loven om hvit-slavetrafikk, i forbindelse med Barry i 1944, noe han ble frikjent for.[61] Chaplins offentlige omdømme i Amerika ble meget skadelidende av disse sensasjonelle rettssakene.[37] Barry ble innlagt på mentalsykehus i 1953 da hun ble funnet gående barfotet gatelangs, bærende på et par babysandaler og et barns ring, mens hun mumlet «Det er magisk».[62]
  • Oona O'Neill: I løpet av Chaplins juridiske vanskeligheter med Barry møtte han Oona O'Neill, datter av den verdenskjente dramatikeren Eugene O'Neill. Han giftet seg med henne den 16. juni 1943, da han var 54 år, og hun akkurat fylt 18. De fikk åtte barn sammen, og deres siste barn, Christopher, ble født da Chaplin var 73 år gammel. Oona overlevde Chaplin med 14 år. Hun døde av bukspyttkjertelkreft i 1991.[63]

Priser og anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Statue av Chaplin i Waterville, grevskapet Kerry, i Irland.

Chaplin ble adlet i 1975, da han 85 år gammel ble utnevnt til Knight Commander (KBE) av Den britiske imperieordenen av dronning Elisabeth II.[64][65] Denne æren ble første gang foreslått i 1931. Adelskapet ble fremmet på nytt i 1956, men ble nedstemt etter en rapport fra Utenriksdepartementet som uttrykte bekymring for Chaplins påståtte kommunistiske sympatier og hans umoralske oppførsel ved å gifte seg med to 16 år gamle piker; det ble antatt at ved å adle ham kunne det britiske ordenssystemet, og ikke minst forholdet til USA skades.[66]

Blant andre anerkjennelser ble Chaplin gitt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1970; at han ikke hadde blitt beæret med dette i 1961 hadde førte til strid.[67] Chaplins sveitsiske herskapsbolig vil bli åpnet som et museum som vil følge hans liv fra varieté- og revyteatrene i London til hans karriere som skuespiller og filmregissør i Hollywood.[68][69]

Tre av hans filmer er oppført på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste filmer («AFI's 100 Years…100 Movies»): Gullfeber, Byens lys og Moderne tider.

Oscar[rediger | rediger kilde]

Chaplin mottok tre Oscar i sitt liv: en for beste filmmusikk, en æres-Oscar, og en spesiell Oscar. Imidlertid i løpet av hans aktive år som filmregissør uttrykte Chaplin forakt for systemet med Oscar-utdelinger. Hans sønn Charles jr. skrev at Chaplin vekket Oscar-komiteens harme på 1930-tallet da han som spøk hadde sagt at han brukte sin Oscar fra 1929 som dørstopper.[70] Det kan bidra til å forklare hvorfor Byens lys og Moderne tider, som ved flere avstemninger er betraktet som to av de største spillefilmer gjennom alle tider,[71][72] ikke ble nominert for en eneste Oscar av en hevngjerrig Oscar-komite.

Ved den første Oscarseremonien 16. mai 1929 var dagens stemmesystem ennå ikke kommet på plass, og kategoriene var ennå flytende. Chaplins Sirkus var uttenkt til å bli den store vinneren da Chaplin opprinnelig hadde blitt nominert for beste produksjon, beste regissør i en komediefilm, beste skuespiller, og beste manus (originalhistorie). Imidlertid besluttet komiteen å trekke navnet hans fra alle konkurrerende kategorier og isteden gi ham en spesiell Oscar «for allsidighet og geni i skuespill, skriving, regi, og produksjon av Sirkus». Den eneste andre filmen som fikk en spesiell Oscar dette året var The Jazz Singer, den første lydfilmen.[73]

Den 13. Oscarseremonien var i 1941 og Diktatoren var nominert for hele fem Oscar, inkludert to til Chaplin personlig: beste manus og beste skuespiller. Chaplin tapte begge, henholdsvis for Preston Sturges for The Great McGinty, og som beste skuespiller til James Stewart i The Philadelphia Story (En nydelig historie).

Den 20. Oscarseremonien var i 1948. Chaplins manus for Monsieur Verdoux ble nominert, men prisen gikk isteden til Sidney Sheldon for The Bachelor and the Bobby-Soxer.

Den 44. Oscarseremonien var i 1972 hvor Chaplins andre Oscar ble gitt 43 år etter hans første. Chaplin kom ut fra sin landflyktighet for å akseptere en æres-Oscar for «uoverskuelig effekt han hadde i å gjøre spillefilm til en kunstart i dette århundre». Da Chaplin gikk opp på scenen til Dorothy Chandler Pavilion mottok han den lengste stående ovasjon og hyllest i Oscarseremoniens historie og som varte i hele tolv minutter. Det var i seg selv en beklagelse for tidligere forbigåelser fra Oscar-komiteen og ikke minst de politiske forfølgelser som tvang mesteren i landflyktighet.[74]

Den 45. Oscarseremonien var i 1973 og Chaplins film Rampelys ble beæret med en Oscar for beste filmmusikk. Dette til tross for at filmen først hadde blitt utgitt i 1952, men på grunn av den politiske forfølgelsen av Chaplin på 1950-tallet spilte filmen ikke en full uke i Los Angeles og møtte av den grunn ikke kriteriene for nominering før den ble utgitt på nytt i 1972.

Oppkalling, imitasjon og lignende[rediger | rediger kilde]

Chaplins landstrykerfigur er muligens en av de mest imiterte på alle nivåer innenfor populær underholdning. Det er påstått at Chaplin en gang meldte seg på en «Chaplin-look-alike»-konkurranse hvor man skal se mest lik ut som komikeren, og Chaplin selv kom på tredje plass. Fra 1917 til 1918 gjorde stumfilmskuespilleren Billy West mer enn 20 filmer som komikeren ved nøyaktig å etterligne Chaplins landstrykerfigur, sminke og kostyme. Å skille Billy West-filmer fra Chaplin er derfor viktig for filmhistorikerne når det dukker opp gamle, nyoppdagede stumfilmer.[75]

Den tredje av komponisten Karl Amadeus Hartmanns komposisjon fra 1923-1930, Wachsfigurenkabinett: Fünf kleine Opern («Voksfigurkabinett: Fem små operaer»), har tittelen «Chaplin-Ford-Trot», og har figuren Charlie Chaplin som en del av forestillingen i en talerolle framfor en operarolle.

I 1985 ble Chaplin beæret med sitt bilde på et britisk frimerke, og i 1994 ble han også avbildet på et amerikansk frimerke, designet av karikaturtegneren Al Hirschfeld.

John Woo regisserte en parodifilm av Chaplins film Småen kalt for Hua ji shi dai (1981), på engelsk kalt for «Laughing Times».[76]

En mindre planet, «3623 Chaplin», oppdaget av den sovjetiske astronomen Lyudmila Georgievna Karachkina i 1981, er oppkalt etter Chaplin.[77]

I 1992 ble det laget en spillefilm om Chaplins liv kalt for Chaplin, regissert av Oscar-vinneren Richard Attenborough, med Robert Downey jr., i en Oscar-nominert hovedrolle som også ble hans gjennombrudd. Chaplins datter Geraldine Chaplin hadde rollen som Charlie Chaplins mor (og altså sin egen bestemor).

I 2001 ble Chaplin spilte av den britiske komikeren Eddie Izzard i Peter Bogdanovichs film The Cat's Meow og hvor det ble spekulert i det ennå ikke oppklarte dødsfallet til filmprodusenten Thomas Ince ombord i et selskap på yachten til William Randolph Hearst, og hvor Chaplin var en gjest.

Chaplin i Norge[rediger | rediger kilde]

Chaplins filmer var svært populære i Norge i mellomkrigstiden, men det finnes ingen samlet oversikt over konkrete steder og tidspunkter filmene hans ble vist under denne tiden. Chaplins navn blir imidlertid nevnt i Aftenposten så tidlig som 1915, hvilket tyder på at hans filmer kom til Norge på et tidlig tidspunkt; den 5. mai 1915 melder avisen: «Komikeren Chaplin gjorde voldsom lykke denne uge i filmen Den Falske Baron, en 3-akters komedie, som gaar paa Eldorado.»

3. november 1964 besøkte Chaplin Oslo, i sammenheng med at hans selvbiografi ble utgitt her i landet.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Charlie Chaplins filmografi

Chaplin skrev, regisserte og spilte selv hovedrollen i et dusinvis av kortfilmer og lengre spillefilmer. Blant de fremst er The Immigrant (Immigranten, 1917), The Gold Rush (Gullfeber, 1925), City Lights (Byens lys, 1931), Modern Times (Moderne tider, 1936), og The Great Dictator (Diktatoren, 1940), alle disse har blitt valgt for å bli bevart i Det amerikanske filmregisteret i Det amerikanske nasjonalbibliotek.

I dag er bortimot alt som Chaplin gjorde kontrollert av hans bo via et eget selskap, Roy Export Company Establishment, som kontrollerer rettigheter og beslutter hvor mye og når dette materialet kan bli gjenutgitt. Det franske selskapet MK2 er forhandler av rettighetene på verdensbasis for Roy Export Company. I USA per 2010 er distribusjonen håndtert under lisens av selskapet Janus Films, og hvor hjemmemarkedet blir håndtert av Criterion Collection, et selskap tilsluttet Janus Films.

Media

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • My Autobiography. Simon & Schuster, 1964. Utgitt på norsk som Mitt liv
  • Die Wurzeln meiner Komik i: Jüdische Allgemeine Wochenzeitung, 3.3.67, gekürzt: wieder ebd. 12.4. 2006, S. 54 (tysk)
  • My Life in Pictures. Bodley Head, 1974.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Biografi på imdb Internet Movie Database besøkt 22. september 2010
  2. ^ Blanke, David (2002): The 1910s. American popular culture through history (illu. utg.). Westport, CT: Greenwood Publishing Group. ISBN 0313312516: s. 226.
  3. ^ Haupert, Michael (2006): The Entertainment Industry. Westport, CT: Greenwood Publishing Group. ISBN 0313321736: s. 242.
  4. ^ Kelly, Shawna (2008): Aviators in Early Hollywood (illustr. utg.). Mount Pleasant, SC: Arcadia Publishing. ISBN 0738559024: s. 16.
  5. ^ «AFI's 100 YEARS...100 STARS». American Film Institute. Onsdag 16. juni 16, 1999.
  6. ^ Sieff, Martin (21. desember 2008): Washington Times – Books
  7. ^ Walsh, John (25. november 2009): «The Big Question: Does Charlie Chaplin merit a museum in his honour, and what is his legacy?» – News, People. London: The Independent.
  8. ^ Lynn, Kenneth (1997): Charlie Chaplin and His Times (illu. utg.). Simon and Schuster. ISBN 068480851X: p. 39.
  9. ^ Robinson, David (1983). Chaplin, the mirror of opinion (illu. utg.). Indiana University Press. ISBN 0253211603: s. 6.
  10. ^ Hancock, F., Ian (2002): We are the Romani People. Hatfield: University of Hertfordshire Press. ISBN 1902806190: ss. 129–130.
  11. ^ Charles Chaplin, Jr., med N. & M. Rau: My Father, Charlie Chaplin, Random House: New York,(1960), sidene 7-8. Sitert i «The Religious Affiliation of Charlie Chaplin». Adherents.com. 2005.
  12. ^ Charlie Chaplin: My Autobiography, side 19. Sitert i «The Religious Affiliation of Charlie Chaplin». Adherents.com. 2005.
  13. ^ Vance, Jeffrey (2. oktober 2003): Chaplin: genius of the cinema (illu. utg.). New York: Harry N. Abrams. ISBN 0810945320: s. 23.
  14. ^ Robinson, David (21. august 1994): Chaplin: his life and art (revi. utg.). New York: Da Capo Press. ISBN 0306806002: s. 26.
  15. ^ Robinson, David (21. august 1994): Chaplin: his life and art (revi. utg.). New York: Da Capo Press. ISBN 0306806002: s. 36.
  16. ^ «Photo Pages from Chaplin Stage by Stage». www.charliechaplininmusichall.com.
  17. ^ Eric L. Flom: Chaplin in the sound era: an analysis of the seven talkies, McFarland, 1997 ISBN 078640325X: ss. 6.
  18. ^ Goncalves, Regina (2008): Einstein, Picasso, Agatha and Chaplin. Raleigh, NC: Lulu.com. ISBN 1409215660: s. 226.
  19. ^ Chaplin, Charles (1964): My Autobiography. Penguin. ISBN 0-141-01147-5: ss. 137–139.
  20. ^ Chaplin, Charles (1964): My Autobiography. Penguin. ISBN 0-141-01147-5: s. 149.
  21. ^ Fussell, Betty (1982): Mabel: Hollywood's First I Don't Care Girl. Limelight Edition. ISBN 0-879-10158-X: ss. 70–71.
  22. ^ a b c Chaplin, Charles (1964): My Autobiography. Penguin. ISBN 0-141-01147-5: ss. 149–150.
  23. ^ a b «American Experience | Mary Pickford | People & Events». PBS. 25. desember 1977.
  24. ^ a b Sutton, Caroline (1985): How Did They Do That? Wonders of the Far and Recent Past Explained. New York: Hilltown, Quill. ISBN 0-688-05935-X: s. 174.
  25. ^ Chaplin, Charles (1964): My Autobiography. s. 154. Oversettelse av Wikipedia.
  26. ^ kup = cup = politimann, skrevet med K. «Keystone Kops» var en serie stumfilms-komedier som besto av totalt udugelige gruppe med politifolk som ble produsert av Mack Sennett for hans filmselskap Keystone Film Company i tiden 1912 og 1917.
  27. ^ Trescott, Jaqueline (13. juni 2010): «The 'Thief' in festival's lineup is famous face, indeed: Chaplin's». Washington Post. s. E7.
  28. ^ Fra Artikkel 21, ss. 112
  29. ^ Mack Swain, ikke Mark Twain.
  30. ^ Granlund, Nils (1957): Blondes, Brunettes and Bullets. New York: Van Rees Press, s. 53
  31. ^ Ingénue; i teatersammenheng, en uskyldsren pike
  32. ^ Robert Hughes: American Visions, BBCTV
  33. ^ «Time Magazine», 9 februar 1931. Time.com.
  34. ^ a b c The Great Dictator hos Internet Movie Database
  35. ^ a b The speech of the Great Dictator
  36. ^ The Great Dictator (1940)
  37. ^ a b Whitfield, Stephen J. (1996): The Culture of the Cold War (The American Moment), Johns Hopkins University Press, ss 187-192
  38. ^ «Names make news. Last week these names made this news». Time. 27. april 1953
  39. ^ «Charlie Chaplin Dead at 88; Made the Film an Art Form.». New York Times. 26. desember 1977: «Charlie Chaplin, the poignant little tramp with the cane and comic walk who almost single-handedly elevated the novelty entertainment medium of motion pictures into art, died peacefully yesterday at his home in Switzerland. He was 88 years old.»
  40. ^ «Henri Langlois (1914 - 1977) - Find A Grave Memorial». www.findagrave.com
  41. ^ «Chaplin Body Stolen From Swiss Grave. Vehicle Apparently Used. British Envoy 'Appalled'». New York Times. Fredag 3. mars 1978: «Liket av Charlie Chaplin ble stjålet sist natt eller tidlig i dag fra graven hvor det ble gravlagt to måneder siden i en liten gravlund i den sveitsiske landsbyen Corsier-surVevey med utsyn utover den østlige enden av innsjøen Genfersjøen».Oversatt av Wikipedia.
  42. ^ a b «Unknown Chaplin», TV-program 1983
  43. ^ Jones, Chuck: Chuck Amuck: The Life and Times of an Animated Cartoonist. Avon Books, ISBN 0-380-71214-8
  44. ^ everyHit.com Søkeresultat på Everyhit
  45. ^ «Brooke Shields – Just Smile». TMZ.com. 7. juli 2009
  46. ^ «British Record Charts». Petula Clark.net.
  47. ^ Limelight (1952) – Awards
  48. ^ Tribute to Spencer Dryden (1938–2005)
  49. ^ Higgins, Charlotte (5. november 2009): «Collector finds unseen Charlie Chaplin film in tin sold for £3.20 on eBay». The Guardian (London).
  50. ^ Was Charlie Chaplin jewish?
  51. ^ Charlie Chaplin: Diplomat Artist, 5. februar 2009
  52. ^ «The Religious Affiliation of Charlie Chaplin». Adherents.com. 2005.
  53. ^ Chaplin, Lita Grey; Vance, Jeffrey (1998): Wife of the life of the party. The Scarecrow Filmmakers Series. 61 (illu. utg.). Scarecrow Press. ISBN 0810834324: s. 90.
  54. ^ Mehran, Hooman: «Chaplin's writing and directing collaborators». British Film Institute.
  55. ^ Kohn, Ingeborg (2005): Charlie Chaplin, Brightest star of silent films (første utg.). Rome, Italy: Portaparole. ISBN 8889421142: s. 21.
  56. ^ Vance, Jeffrey (2. oktober 2003): Chaplin: Genius of the Cinema (illu. utg.). New York: Harry N. Abrams. ISBN 0810945320: s. 122.
  57. ^ a b Maland, Charles J. (1991): Chaplin and American Culture. Princeton University Press. ISBN 0691028605: ss. 43–44.
  58. ^ Zimmerman, Bonnie (1999): Lesbian Histories and Cultures. Routledge. ISBN 0815319207: s. 374.
  59. ^ International Herald Tribune. 23. august 2002: 1927:Chaplin Divorce Settled: In our pages: 100, 75 and 50 years ago.
  60. ^ Haver, Ronald: David O. Selznick's Hollywood, sidene 251 og 259-260 Bonanza Books, 1980, New York. ISBN 0-517-47665-7
  61. ^ «Mann & Woman». Time, 3. april 1944: «Rødbrunhåret Joan Barry, 24, som vandret fra hennes hjemby Detroit til New York til Hollywood for å forfølge en teaterkarriere ble en protesjé av Chaplin sommeren 1941. Hun passet i et kjent mønster. Chaplin signerte henne for en kontrakt som ga henne 75 dollar i uken, begynte å lære henne opp for en prosjektert film. To uker etter kontrakten var signert ble hun hans elskerinne. Gjennom hele sommeren og høsten, bevitnet miss Barry siste uke, besøkte hun den lidenskapelige skuespilleren fem eller seks ganger om uken. Ved midtvinter var hennes besøk nede til «kanskje tre ganger om uken». Ved sensommeren 1942 hadde Chaplin besluttet at hun var uegnet for hans film. Hennes kontrakt ble avsluttet.» Oversatt av Wikipedia
  62. ^ «Just Like the Movies». Time, 17. august 1953: «En annen av Chaplins tidligere protesjéer, 33 år gamle Joan Barry, som vant en farskapssak i 1946 mot komikeren, ble innlagt på sykehuset Patton State (for de mentalt syke) etter at hun ble funnet gående gatelangs, bærende på et par babysandaler og et barns ring, mens hun mumlet: «Dette er magisk, min gud!»Oversatt av Wikipedia
  63. ^ «Charlie Chaplin marries Oona O’Neill». New York: A&E Television Networks.
  64. ^ London Gazette: (Supplement) no. 46444, s. 8, 1974-12-31.
  65. ^ «Comic genius Chaplin is knighted». BBC. 4. mars 1975.
  66. ^ «Chaplin knighthood blocked». BBC News. 21. juli 2002.
  67. ^ Williams, Gregory Paul: The Story of Hollywood: An Illustrated History, side 311. www.storyofhollywood.com, 2006, ISBN 0977629902.
  68. ^ «Charlie Chaplin museum to open in Swiss mansion». London: guardian.co.uk. 23. november 2009.
  69. ^ «Chaplin». www.chaplinmuseum.com.
  70. ^ Chaplin, Charles (1960): My father, Charlie Chaplin. Random House.
  71. ^ Rosenbaum, Jonathan (1998): «List-o-Mania: Or, How I Stopped Worrying and Learned to Love American Movies». Chicago Reader.
  72. ^ «The Complete List – All-Time 100 Movies – TIME Magazine». Time.com. 2005.
  73. ^ «History of the Academy Awards». Academy of Motion Picture Arts and Sciences.
  74. ^ «Charlie Chaplin prepares for return to United States after two decades». A&E Television Networks.
  75. ^ Louvish, Simon (2005): Stan and Ollie, the Roots of Comedy. St. Martin's Griffin. ISBN 0312325983: s. 109.
  76. ^ Hua ji shi dai på IMDB
  77. ^ Schmadel, Lutz D. (2003): Dictionary of Minor Planet Names (5. utg.). New York: Springer Verlag. ISBN 3540002383: s. 305.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Weissman, Stephen: Chaplin: A Life, Arcade Publishing 2008.
  • Cooke, Alistair: Six Men. Harmondsworth, 1978.
  • Frind, S.: Die Sprache als Propagandainstrument des Nationalsozialismus, i: Muttersprache, 76. Jg., 1966, S. 129-135. (germ.)
  • Hale, Georgia: Charlie Chaplin: Intimate Close-Ups, redigert av Heather Kiernan. Lanham, Maryland: Scarecrow Press, 1995 & 1999. ISBN 1-57886-004-0 (1999-utg.).
  • Klemperer, Victor: LTI – Notizbuch eines Philologen. Leipzig: Reclam, 1990. ISBN 3-379-00125-2; Frankfurt am Main (19. A.) 2004 (germ.)
  • Okuda, Ted & Maska, David: Charlie Chaplin at Keystone and Essanay: Dawn of the Tramp, iUniverse, New York, 2005.
  • Robinson, David: Chaplin: His Life and Art, McGraw-Hill, second edition 2001.
  • Vance, Jeffrey: Chaplin: Genius of the Cinema, Abrams, New York, 2003. ISBN 0-8109-4532-0
  • Charlie Chaplin: A Photo Diary, Steidl, 1. utg. innb., ISBN 3-88243-792-8, 2002.
  • Comte, Michel & Stourdze, Sam: Chaplin in Pictures, Sam Stourdze (red.), tekst av Patrice Blouin, Christian Delage og Sam Stourdze, NBC Editions, ISBN 2-913986-03-X, 2005.
  • Goldman, Jonathan: Double Exposure: Charlie Chaplin as Author and Celebrity, M/C Journal 7.5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Offisielle nettsteder
Biografi
Filmografi
Musikk
Annet