Ettervirkningene av første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fil:WilsonVersailles.jpg
Woodrow Wilson og de amerikanske fredskommisærene under forhandlingene i Versailles.

Kampene under første verdenskrig endte med våpenhvile kl 11:00, 11. november 1918. Ettervirkningene av første verdenskrig førte til drastiske politiske, kulturelle og sosiale forandringer. Nye land ble dannet, eldre ble forandret, internasjonale organisasjoner ble dannet, og mange nye, så vel som gamle, tanker falt i god jord hos mange mennesker.

Blokade av Tyskland[rediger | rediger kilde]

Gjennom våpenstillstanden opprettholdt de allierte den tyske sjøhandelsblokaden som hadde startet under krigen. Denne blokaden skal ha ført til at rundt 800 000 tyske sivile døde av underernæring i de to siste årene av krigen[trenger referanse]. Opprettholdelsen av blokaden i tiden etter krigen, ville, som Robert Leckie skrev i sin bok Delivered From Evil, «pine tyskerne ... og drive dem av fortvilelsens raseri inn i djevelens armer». Noen historikere[hvem?] har siden ment at det var den brutale behandlingen tyskerne fikk etter krigen som var hovedårsaken til andre verdenskrig, mens andre[hvem?] har argumentert for at de allierte skulle ha vært enda strengere mot Tyskland.

Blokaden fikk feilaktig[trenger referanse] skylden for matmangelen i Tyskland. For det første forbyr folkeretten (London-erklæringen fra 1909) blokade av matimport. (Selv piggtråd regnes som «kontrabande på visse vilkår» fordi det brukes av bønder.) For det annet var det umulig å stanse matimport via nøytrale havner, særlig i Nederland. Da matforsyningen i Tyskland sviktet markant utpå vinteren 1916/17, skyldtes det at kornprisene var regulert i Tyskland, men ikke prisene på kjøtt[trenger referanse]. Det lønnet seg da for bøndene å fôre dyrene med korn, og i stedet selge kjøtt til svartebørspriser. Et ettkilos brød dekket én dags kaloribehov for en voksen mann. Men korn gir bare fjerdeparten av denne energien når det spises indirekte via kjøtt. Da de tyske kjøttprisene ble regulert for å stanse denne trafikken, slaktet bøndene dyrene ned (ni millioner griser våren 1915). Dermed avtok tilgangen på gjødsel, og man fikk skrinnere avlinger. Til overmål sviktet også potethøsten. Nå kom «turnipsvinteren». Bøndene greide seg, men i byene kokte folk turnips og en sirup av sukkerroe som ennå spises på potetkaker på julemarkedet i Köln, såkalte Reibekuchen (= raspekaker, kake av raspet potet) mit Rübenkraut (= med roe-urt). Det prøyssiske landbruksdepartementet behandlet blokaden som en form for jordbrukstariff, som høyrepartiene ikke så noe unaturlig ved.[1]

Versailles-traktaten[rediger | rediger kilde]

Versailles-traktaten under fredskonferansen i Paris, den 28. juni 1919, endte offisielt krigen. Blant de 440 traktatene var det blant annet et krav om at Tyskland offisielt skulle akseptere ansvaret for å ha startet krigen, og at de skulle betale store krigserstatninger. Traktatene inneholdt også en paragraf for stiftelsen av Folkeforbundet. Det amerikanske senatet godkjente aldri denne avtalen, så USA ble ikke med i forbundet, til tross for Woodrow Wilsons kampanje i støtte for forbundet. USA forhandlet i stedet frem en egen fredsavtale med Tyskland, en avtale som ble sluttført august 1921.

En indirekte følge av avtalen, oppdelingen av Tysklands kolonier i Afrika og Asia, ville ikke komme til syne før tiår senere. USA, som ikke var fornøyd med avtalevilkårene, presset de europeiske nasjonene som tok imot de tyske koloniene til å behandle de innfødte med samme respekt som tyskerne hadde gjort[klargjør]. Dette ble ikke tilfellet, særlig i det franske Indokina (det senere Vietnam), og resulterte i konflikter[bør utdypes].

Ikke bare Tyskland ble sittende med krigsgjeld. Så sent som i 1965 måtte den britiske statskassen sette av 1% av landets skatteinntekter til nedbetaling av lån opptatt i USA femti år tidligere. Imidlertid hadde noen land fått en vesentlig økning i sine gullreserver som følge av krigen: USA med £ 278 millioner, Japan med £ 183 millioner, Spania med £ 84 millioner, Argentina med £ 49 millioner og Nederland med £ 41 millioner.[2]

Spanskesyken[rediger | rediger kilde]

En separat, men relatert hendelse var den store influensa-pandemien, eller spanskesyken som den er blitt kalt. En ondartet type av influensaen, som oppstod i USA, men som misledende er kjent som «spanskesyken», ble ved uhell ført til Europa av amerikansk krigspersonell. Sykdommen spredte seg raskt både på det amerikanske så vel som det européiske kontinentet, for til slutt å ramme hele kloden. Det eksakte dødstallet er ukjent, men minst 20 millioner mennesker omkom av influensaen verden over. I 2005 viste en studie at «at 1918-viruset skal ha oppstått i fugler, og var beslektet med fugleinfluensaen som i dag har spredt frykt rundt om i verden» [1]

Geopolitiske og økonomiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Revolusjoner[rediger | rediger kilde]

Det forekom mange sosialistiske og kommunistiske oppstander i Europa etter 1917, spesielt i Tyskland og Ungarn.

Som et resultat av at bolsjevikene nektet å avgi territorium, ble russiske styrker bekjempet av tyske og østerrikske tropper, og den nye kommunistiske regjeringen skrev under på freden i Brest-Litovsk i mars 1918. I denne avtalen frasa Russland seg alle krav på Finland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina, og det opp til Tyskland og Østerrike å avgjøre skjebnen til disse territoriene, hvor de da endte opp som formelt selvstendige stater, men under betydelig tysk innflytelse. Senere avstod russerne også fra avtalen som hadde delt Polen. Dermed kunne Polen gjenerverve sine grenser fra 1772. Avtalen ble imidlertid erklært foreldet da tyskerne ble slått senere det samme året, noe som førte til at tilstanden i store deler av Øst-Europa ble satt i en usikker posisjon.

Russland[rediger | rediger kilde]

Russland, allerede sosialt og økonomisk lidende, ble revet fra hverandre i en dødelig borgerkrig, som drepte mer enn 15 millioner mennesker, og ødela store deler av landet. Under den russiske revolusjon klarte mange ikke-russiske nasjoner å oppnå kortere perioder med uavhengighet. Finland, Litauen, Latvia og Estland ble relativt uavhengige. Disse statene ble imidlertid underlagt Sovjetunionen i 1939

Romania, til å begynne med dannet av unionen mellom Wallachia og Moldova, fikk Bessarabia av Russland. Armenia, Georgia og Aserbajdsjan ble dannet i Kaukasus-regionen. I 1922 ble disse landene invadert av Sovjetunionen og erklært sovjetiske republikker. Slike hendelser forekom også i Sentral-Asia. For Sovjetunionen var det et hell at Tyskland tapte krigen. Hadde tyskerne vunnet, ville de ha opprettholdt Brest-Litovsk-avtalen og tatt rike landområder fra russerne.

Det østerriksk-ungarske riket[rediger | rediger kilde]

På grunn av sentralmaktenes sviende nederlag mistet folket i riket troen på dobbeltmonarkiet, og innen våpenhvilen ble innført i november, hadde radikal nasjonalisme allerede ført til flere uavhengighetserklæringer i september og oktober 1918. Til å begynne med ønsket de allierte å opprettholde Østerrike-Ungarn som en slags motbalanse til tysk dominans i Sentral-Europa. Men på grunn av krigens gang og lobbyvirksomhet av separatister både fra innsiden og utsiden av riket, måtte de allierte til slutt anerkjenne begge nasjoners uavhengighet.

Gjenopprettelsen av grenser og regjeringer i det sørlige Sentral-Europa i tiden etter krigen var ingen lett oppgave. Da de sentrale regjeringene sluttet å fungere, stod store områder uten noen styrende stat, og i den påfølgende tiden hadde disse områdene selv prøvd å utfylle maktvakuumet. I den samme perioden led folk under matmangel, og var demoraliserte etter tapene fra krigen. Forskjellige partier, alt fra sterke nasjonalister og sosialdemokrater til kommunister prøvde å danne regjeringer. I andre områder prøvde eksisterende nasjoner, som f.eks. Romania, å annektere regioner de mente å ha krav på. Disse bevegelsene dannet de facto-regjeringer som forverret forholdene for diplomater, idealister og de vestlige allierte.

De allierte skulle i utgangspunktet okkupere det gamle riket, men hadde sjelden nok soldater. Soldatene måtte stå imot lokale autoriterer som ofte hadde sin egen agenda. Ved fredskonferansen i Paris ble diplomatene nødt til å forsone seg med disse autoritetene mens de behandlet de motstridende kravene fra nasjoner som vendte seg til de allierte i håp om hjelp.

I tråd med idealene om selvstyre, beskrevet i de 14 punktene, skulle tyskere og østerrikere få bestemme sin egen fremtid og regjering. Dette likte ikke Frankrike, som var bekymret for at et utvidet Tyskland ville utgjøre en sikkerhetsrisiko. Tsjekkere og slovenere gjorde krav på tysk-språklige områder, noe som var med på å forverre forhandlingssituasjonen ytterligere.

Resultatet ble avtaler i strid med idealene, noe som støtte mange allierte, og introduserte nye samfunnssystemer. Mange håpet på at de nye nasjonalstatene ville føre til en ny æra med velstand og fred, og befrielse fra den bitre striden mellom de ulike nasjonene som hadde preget de foregående femti årene. Dette synet skulle imidlertid vise seg å være altfor optimistisk. De territorielle forandringene etter første verdenskrig var som følger:

  • Dannelsen av de nye republikkene Østerrike og Ungarn
Delingen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig

██ Grensen til Østerrike-Ungarn i 1914

██ Grenser i 1914

██ Grenser i 1920

██ Det østerrikske riket i 1914

██ Det ungarske kongedømmet i 1914

██ Bosnia-Hercegovina i 1914

Flesteparten av de nye statene hadde store minoritetsgrupper. Flere hundre tusen tyskere ble minoriteter i de nye statene. En fjerdedel av de etniske ungarerne befant seg utenfor Ungarns grenser. De nye grensene ble trukket opp uten å ta hensyn til at de gjorde store befolkningsgrupper til minoriteter med en vanskelig livssituasjon.

Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av krigen kollapset den osmanske regjeringen, og riket ble delt mellom de seirende maktene i Sèvres-traktaten den 10. august 1920. Frankrike og Storbritannia fikk mesteparten av Midtøsten, og britene fikk Palestina-mandatet under Folkeforbundet. Italia og Hellas fikk mye at Anatolia. Avtalen ble aldri godtatt av tyrkerne, så de tvang ut grekerne mens italienerne ikke fikk muligheten til å etablere seg. Et eget kurdisk område ble forsøkt dannet, men forsøk på å bli uavhengig ble bekjempet av tyrkiske revolusjonære i 1920-årene.

Etter at den tyrkiske motstanden, ledet av Kemal Atatürk, hadde etablert kontroll over Anatolia og presset de allierte ut, ble det behov for en ny avtale da Sèvres-avtalen ikke kunne gjennomføres. Med Lausanne-avtalen ble det slutt på fiendtlighetene mot vestmaktene, og den tyrkiske republikk ble opprettet. Før Lausanne-avtalen hadde Tyrkia og Sovjetunionen signert en avtale ved Kars, som førte til at det også ble fred ved Tyrkias østgrense.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 75-76), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7
  2. ^ Geert Mak: Europa (s. 122), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4