4. mai-bevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Studenter i Beijing under 4. mai-bevegelsen.

4. mai-bevegelsen (kinesisk: 五四运动 pinyin: Wǔ-sì Yùndòng) var en av de mer kjente anti-utlendinger-bevegelsene i Kina. Enkelte akademikere kaller det «Den kinesiske opplysning». Den fant sted 4. mai 1919 og markerte begynnelsen på fremveksten av nasjonalfølelse med meningsfylt samhold mellom patriotiske kinesere i alle samfunnslag. Bevegelsen vokste frem etter misnøye med Versailles-traktaten og effekten av den «Nye Kulturelle Bevegelsen».

Den 4. mai 1919 samlet mer enn 3000 studenter fra 13 høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tiananmen-plassen for å demonstrere. Ettersom nyhetene spredde seg fikk de et ekko i andre byer med demonstrasjoner fulgt opp med streiker og boikott av japanske varer. Disse aktivitetene ble satt i gang for å protestere mot den japanske aggresjonen.

Bevegelsen er blitt gjenstand for en del tolkende ideologisering innen kinesisk historieskrivning, som særlig etter kommunismens seier i 1949 har villet fremheve de elementer som kunne få begivenhetene til å passe med marxistisk historisk analyse, og dempe andre aspekter.

Fjerde mai-plassen (Wusi Guangchang) i storbyen Qingdao er oppkalt til minne om 4. mai-bevegelsen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Xinhairevolusjonen i 1911 hadde ført til Qing-dynastiets fall. Dette ble sluttet på mange århundrers sterke keiserlig styre, og i teorien skulle dette innvarsle en ny era der folkeviljen skulle bestemme politikken. Men realiteten var at Kina ble et fragmentert land domenert av krigsherrer, og de var mer opptatt av egen politisk makt og sine privathærer enn av nasjonens beste. Beiyangregjeringen var opptatt av sine indre problemer og gjorde lite for å stå imot den innflytelse som ble utøvet av imperialistiske fremmede makter. Beiyangregjeringen kom med en rekke ettergifter overfor utlendingene en for å vinne deres pengestøtte og militære hjelp mot dens rivaler i Kina. Dette, sammen med de stadige kriger krigsherrene imellom, førte til store lidelser for folk.

På samme tid fremmet utviklingen av Ny kultur-bevegelsen til at årtusengamle kinesiske verdier ble utfordret. Fremmedmaktenes fremstøt og interessesfærer bidro samtidig til å oppflamme kinesisk nasjonalisme.

Følgene av Kinas misnøye[rediger | rediger kilde]

Kina gikk optimistisk inn i første verdenskrig i et forsøk på å gå imot Japans aggresjon. Kina forlangte å få tilbake de tidligere tyske herredømmet i Shandong og bli kvitt urettferdige traktater slik som de 21 krav. Men som et resultat av Versailles-traktaten ble det tyske herredømmet sør og øst i Shandong (Jiaozhou) formelt overført til Japan. Avgjørelsen til Fredskonferansen i Paris i 1919 førte til en stor misnøye og sinne blant deler av den kinesiske elite med en økning i sterke nasjonalistiske og anti-japanske følelser. Dette førte til slutt til 4. mai-bevegelsen i 1919.

Faktisk ønsket ikke vestlige makter å gi fra sine herredømmer i Kina. Videre, på slutten av krigen hadde de inngått hemmelige avtaler med Japan hvor de lovte å støtte Japans krav på Shandong i bytte mot Japans fortsatt støtte til de Alliertes sak. Således gikk de vestlige maktene mot Kinas krav under fredskonferansen i Paris og Shandong-privilegiene ble gitt til Japan. I tillegg hadde anti-japanske sympatier økt i Kina siden de ble tvunget til å inngå de 21 krav i 1915. Skuffelsen i 1919 økte videre den nasjonalistiske følelsen mot Japan.

Som et resultat ble anti-japanske demonstrasjoner og boikottaksjoner satt i gang 4. mai 1919, og markerte begynnelsen på 4. mai-bevegelsen.

Selve demonstrasjonene den 4. mai utsprang ikke av noen spontan misnøye i folkemassene, men var metodisk planlagte av aktivister, blant annet tilknyttet Pekinguniversitetet. Forbildet var tidligere bevegelser, kanskje særlig i Korea. Selv om 4. mai-bevegelsen ble organisert i det kinesiske folks navn, var det ikke noen bevegelse som hadde særlig masseappell. Bevegelsens ledere tok dermed mer på seg en rolle som lærere og formanere av folket slik at det skulle utvikle de nye tenkemåter.

Virkningen av Ny kultur-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Demonstrerende studenter foran Den himmelske freds port, 1919

Nye kultur-bevegelsen som startet i den tidlige republikanske epoke hjalp mange kinesiske intellektuelle til å jobbe mot fremtiden. Bevegelsen siktet på å introdusere vestlige konsepter i Kina, som demokrati, likhet og frihet; og i tillegg en ny skrivemåte så vel som den nyeste vitenskapen og teknologien på den tiden. Den fikk etterhvert gjennomdrevet at skrevet kinesisk kom å basere seg på samtidens talespråk (baihua) og ikke som tidigere på klassisk kinesisk (wenyan).

De mest kjente lederne for bevegelsen var Chen Duxiu, Cai Yuanpei og Hu Shi. Deres tanker påvirket mange kinesiske studenter som samlet seg for å protestere mot Japans aggresjon. Det var i denne intellektuelle atmosfæren at misnøyen med avgjørelsen i Paris førte til protestaksjonene den 4. mai 1919.

Effekten av Kinas misnøye og Den nye kulturelle bevegelse kan sies å ha vært like betydningsfulle for 4. mai-bevegelsen. På grunn av Kinas utilfredshet, vokste nasjonalismen og anti-Japan-stemningen blant kineserene. De ønsket å bekjempe utenlandsk styre og aggresjon, og å styrke seg selv. Den Nye Kulturelle Bevegelsen førte de kinesiske intellektuelle mot fremtiden. Denne bevegelsen sørget for den intellektuelle bakgrunnen som gjorde det mulig for misnøyen med Paris-avtalen til å utvikle seg til nasjonal motstand mot utenlandsk styre i landet.

Etter offentlig press, måtte myndighetene slippe fri de arresterte studentene. Cao Rulin, Zhang Zongxiang og Lu Zongyu ble fjernet fra sine poster. 28. juni 1919 nektet de kinesiske representantene å signere fredsavtalen fordi den ikke etterkom Kinas krav. De ga i virkeligheten kineserne en intellektuell bakgrunn for de av dem som elsket sitt land. Det økte deres nasjonalistiske følelse for å forarve sitt land. Endelig kunne de bli en suksess.

4. mai-bevegelsen signaliserte begynnelsen på den kinesiske nasjonalismen. Det var første gang mennesker fra forskjellige samfunnslag og -klasser gikk sammen om å uttrykke sin motstand mot fremmed aggresjon. I de påfølgende tiår fortsatte denne bevegelsen å kjempe for å fjerne alle urettferdige avtaler.

4. mai-bevegelsen fungerte også som en intellektuell revolusjon i Kina. Noen intellektuelle ble interessert i vestlig tenkning som hjelp for å stå i mot fremmed imperialisme, andre som var svært skuffet over fredsavtalen fra Paris begynte å se på marxistisk teori som et alternativ for å løse Kinas problemer. Det var i denne perioden at kommunismen ble studert seriøst av noen kinesiske intellektuelle, slik som Chen Duxiu og Li Dazhao.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Milena Dolezelova-Velingerova, Oldrich Kral og Graham Sanders (red.): The Appropriation of Cultural Capital: China’s May Fourth Project, Cambridge MA:Harvard University Press, 2002, ISBN 978-0-674-00786-4
  • Jonathan D. Spence: The Search for Modern China. ISBN 0-393-30780-8 New York: Norton, 1999.
  • Chow Tse-Tsung: The May Fourth Movement. Intellectual Revolution in Modern China (Cambridge/Mass.: Harvard University), 1960.
  • Vera Schwarcz: The Chinese enlightenment: intellectuals and the legacy of the May Fourth Movement of 1919 (1986). Berkeley: University of California Press.
  • Peter Zarrow: «Intellectuals, the Republic, and a new culture», i Peter Zarrow: China in war and revolution, 1895-1949 (New York: Routledge), 2005, 133-143.
  • Peter Zarrow: «Politics and culture in the May Fourth Movement», i Peter Zarrow: China in war and revolution, 1895-1949 (New York: Routledge), 2005, 149-169.

Se også[rediger | rediger kilde]