Freden i Sèvres

Delingen av Tyrkia etter freden i Sèvres

Freden i Sèvres var fredsavtalen etter første verdenskrig mellom Det osmanske riket og de allierte 10. august 1920.

Blant de viktigste endringen denne avtalen medførte, var blant annet:

• Opprettelse av kongedømmet Hijaz. Dette ble senere annektert og en del av Saudi-Arabia i 1932
• Godkjennelse av Den demokratiske republikken Armenia. Senere invadert av Den røde arme og en del av Transkaukasiske SFSR fra 1923
• Oppløsning av Det osmanske riket, opprettelse av Tyrkia
• Opprettelse av Syria som fransk innflytelsesområde, sammen med deler av Anatolia
• Gresk besettelse blant annet Izmir-området. Området tapt til Tyrkia i 1923
• Italiensk innflytelsesområde over Dodekanesene og store deler av det sørlige og vest/sentrale Anatolia, herunder havnebyen Antalya og den historiske seldsjukkiske hovedstaden Konya.
• Kurdistan skulle avvikle en folkeavstemning for å avgjøre dets fremtid, men uenighet om avgrensingen av området torpederte dette. Leusanne-avtalen i 1923 fastslo dagens grenser
• De to osmanske vilayatene (provinsene) Bagdad og Basra fikk Storbritannia som slo de sammen under navnet Irak. Senere ble også vilayaten Mosul, der de fleste innbyggerne var kurdere, lagt til den nye staten.

Etter Den tyrkiske frigjøringskrigen fram til 1923 ble dagens grenser trukket gjennom Lausannetraktaten av 24. juli 1923, og denne annullerte Sèvres-avtalens bestemmelser om oppdeling av Anatolia.

Underskrivere

Representantene underskrev avtalen i Sèvres i Frankrike. For Det osmanske riket var det fire underskrivere: Rıza Tevfik, storvesiren Damat Ferid Pasha, ambassadør Hadi Pasha og undervisningsminister Reşid Halis som var godkjent av Sultan Mehmed VI. Avtalen ble aldri sendt til det osmanske parlament for ratifikasjon. Det ble oppløst av britene da de besatte Istanbul den 18. mars 1920. Traktaten ble derfor aldri ratifisert av Det osmanske riket.

Av de viktigste allierte deltok ikke USA. Det gjorde heller ikke Russland, fordi de hadde forhandlet Brest-Litovsk-avtalen med Det osmanske riket i 1917. I denne traktaten insisterte storvesir Vizier Talat Pasha at Det osmanske riket gjenvant de områdene som Russland erobret i den Russisk-tyrkiske Krigen (1877–1878), spesielt Ardahan, Kars og Batumi.

Sir George Dixon Grahame underskrev for Storbritannia, Alexandre Millerand for Frankrike og grev Lelio Bonin Longare for Italia.

Blant de andre allierte ville ikke Hellas akseptere de nye grensene og underskrev derfor ikke avtalen.

Avetis Aharonian, formann for Delegasjon fra den Demokratiske Armenske Republikk, som også underskrev Batum-avtalen den 4. juni 1918, var også underskriver av denne avtalen.