Slaget om Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Frankrike
Konflikt: Andre verdenskrig
Slaget om Frankrike
Britiske og franske krigsfanger ved Veules-les-Roses i Frankrike, juni 1940
Dato 10. mai - 22. juni 1940
Sted Frankrike og Benelux-landene
Resultat
Seier til Tyskland
Parter
Frankrike Frankrike
Storbritannia Storbritannia
Canada Canada
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Polen Polen
Belgia Belgia
Nederland Nederland
Luxembourg Luxembourg
Det tredje riket Tyskland
Italia Italia
Kommandanter
Frankrike Maurice Gamelin
Frankrike Maxime Weygand
Storbritannia Lord Gort (BEF)
Belgia Leopold III
Nederland Henri Winkelman
Det tredje riket Gerd von Rundstedt
Det tredje riket Fedor von Bock
Det tredje riket Wilhelm Ritter von Leeb
Italia Umberto II av Italia
Styrker
144 divisjoner
13 974 kanoner
3 384 stridsvogner
3 099 fly
Totalt 2 862 000 soldater[trenger referanse]
141 divisjoner
7 378 kanoner
2 445 stridsvogner
32 divisjoner fra Italia 5 446 fly
Totalt 4 050 000 soldater[trenger referanse]
Tap
360 000 døde eller såret
1 900 000 krigsfanger[trenger referanse]
46 000 døde
112 000 såret[trenger referanse]

Slaget om Frankrike under den andre verdenskrig var den tyske invasjonen av Benelux-landene og Frankrike som avsluttet Phony War. Invasjonen besto av to adskilte operasjoner. I den første, «Fall Gelb», angrep tyske panserstyrker gjennom Ardennene for å avskjære og omringe de allierte styrkene som hadde trengt inn i Belgia. Dette lyktes og Maginotlinjen ble utflanket, men den britiske ekspedisjonsstyrken BEF ble imidlertid evakuert fra Dunkerque i Operasjon Dynamo. I den andre, «Fall Rot», med start 5. juni, benyttet de tyske styrkene seg av at de hadde kommet rundt Maginotlinjen til å angripe videre sydover i Frankrike. Italia erklærte også krig mot Frankrike den 10. juni.

Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux og Paris ble erobret av tyske styrker den 14. juni. Etter at den franske andre armégruppe ble tvunget til å kapitulere den 22. juni var fransk motstand brutt og Frankrike kapitulerte den 25. juni. For aksemaktene var det en stor seier og et tilsvarende stort tap for de allierte.

Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Alsace-Lorraine ble tilbakeført til Tyskland. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie i 1944, mens Benelux-landene ble ikke befridd før sent i 1944 og 1945. Den fransk-italienske grense i Alpene nordøst for Nice ble ved grensejusteringer etter krigen flyttet enda litt lenger østover enn den hadde vært før italienerne angrep i 1940.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med invasjonen av Polen. Mens dette pågikk, kom et halvhjertet angrep fra den franske annen armégruppe mot den tyske Siegfriedlinjen i Saar-området. Men den franske generalstaben stanset angrepet allerede den 12. september, fire dager etter at det var satt igang. Etter at Polen kapitulerte 6. oktober, trakk Frankrike seg helt tilbake fra de erobrede stillingene.

Etter at Polen var slått og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen, fulgte en roligere periode mellom de krigførende partene, kjent som «the Phoney War».

Adolf Hitler håpet at Frankrike og Storbritannia ville godta den tyske erobringen av Polen og raskt slutte fred, i tråd med appeasement-politikken de så langt hadde fulgt overfor Tyskland. Dette var viktig for Tyskland ettersom lagrene av råmaterialer var kritisk lave. Utenlandsk valuta for å kjøpe etterforsyninger var det også lite av.

Tyskland var på dette tidspunktet avhengig av tilførsler fra sin nye allierte Sovjetunionen gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten, noe som passet Hitler dårlig av ideologiske grunner. Den 6. oktober 1939 kom han med et fredstilbud til de to vestlige stormaktene. Før Tyskland hadde fått noe svar på dette utspillet, ble det den 9. oktober ferdigstilt et strategidokument i tilfelle svaret ble negativt: Führer-Anweisung N°6 eller «Førerdirektiv nummer 6».

Tysk strategi[rediger | rediger kilde]

Hitler hadde lenge hatt drømmer om store felttog for å slå de vesteuropeiske stormaktene forut for et angrep i øst. Han ville unngå en tofrontskrig. Disse tankene var imidlertid fraværende fra «Fører-direktiv nummer 6». Planen var basert på den mer realistiske antakelsen at Tysklands militære styrke måtte bygges opp under flere år. For øyeblikket var det derfor kun mulig å oppnå begrensede mål, rettet mot å sikre Tysklands overlevelse i en forlenget krig i vest.

Hitler beordret en erobring av Benelux-landene. Den skulle kunne iverksettes på kortest mulig varsel. En slik erobring ville hindre Frankrike i å okkupere de tre landene, noe som ville ha truet det viktige tyske Ruhrområdet. En tysk okkupasjon av Benelux-landene ville også gi et fremskutt område for en luft- og sjøkrig mot Storbritannia. I direktivet var det ikke nevnt noe om et påfølgende angrep for å okkupere hele Frankrike, selv om så mye som mulig av grenseområdene i det nordøstlige Frankrike skulle erobres.

Mens direktivet ble utarbeidet antok Hitler at et slikt angrep kunne iverksettes innen noen uker. Men allerede samme dag som direktivet ble utstedt ble han revet ut av denne villfarelsen. Det viste seg at han var blitt villedet om de tyske styrkenes faktiske beredsskapsstatus. De pansrede styrkene trengte tre måneder på seg til å komme i orden etter felttoget i Polen; kjøretøy måtte repareres og ammunisjonsforrådene var for det meste uttømte.

Halders plan[rediger | rediger kilde]

Den 10. oktober avviste Storbritannia det tyske forslaget, den 12. oktober ble det også avvist av Frankrike. Den 19. oktober la Franz Halder, sjef for OKH, frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Benelux-landene. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med Schlieffenplanen fra første verdenskrig. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk knipetangsmanøver rundt den franske hæren og en avgjørende seier, planla Halder et frontalangrep. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven Somme. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres.

Utviklingen av den tyske angrepsplanen, «Fall Gelb» (plan gul), oktober 1939 - januar 1940.

Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Benelux-landene og han satte en tidlig dato for angrepet, 12. november. Wehrmacht skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere forberedt. Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan. I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert.

Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør, og planen ble benevnt «Aufmarschanweisung N°2, Fall Gelb».

Halders plan ble også misbilliget av Gerd von Rundstedt, sjef for armégruppe A. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for manøverkrigføring. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved Sedan, som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general Erich von Manstein, om at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av armégruppe B.

Mansteins plan[rediger | rediger kilde]

Første utgave av Mansteins angrepsplan

Mens Manstein arbeidet med nye angrepsplaner var general Heinz Guderian innkvartert i et hotell i nærheten. Guderian var sjef for 19. armékorps, Tysklands elitepansertropper, underlagt armégruppe B. Manstein håpet at ved å involvere Guderian kunne han forbedre planen og samtidig få inkludert Guderians panserstyrker. Mansteins plan var da fokusert på et angrep fra Sedan mot nord, mot de alliertes bakre linjer, for å engasjere dem i et fullt slag. I uformelle diskusjoner foreslo imidlertid Guderian en radikal endring; hele panserstyrken skulle konsentreres ved Sedan og de skulle angripe mot vest, for å trenge frem mot den engelske kanal.

Angrepet skulle skje uten støtte av infanteri og tanken var at det skulle lede til strategisk sammenbrudd av de allierte styrkene, uten å involvere de tyske styrkene i et ødeleggende «Kesselschlacht». En slik risikabel isolert bruk av panserstyrker var blitt diskutert før krigen, men ikke blitt akseptert som gjeldende doktrine. De fleste infanterioffiserer hadde stilt seg negative til den. Manstein fant forslaget tiltrekkende, men var samtidig skeptisk til flanken på 300 kilometer som kunne bli angrepet av franske styrker. Guderian overbeviste ham at det kunne forebygges ved samtidige avledende angrep fra mindre styrker sør for hovedaksen. Dette ville imidlertid være en endring av førerdirektiv nr. 6.

Manstein skrev sitt første utkast den 31. oktober 1939. Han unnlot å nevne Guderian og la ingen vekt på planens strategiske bruk av panserstyrker, for ikke å vekke motstand fra mer forsiktige og konservative offiserer. Mellom 6. november 1939 og 12. januar 1940 fulgte så seks revisjoner av angrepsplanene og de ble gradvis dristigere. Alle ble avvist av OKH og ingen av planene nådde Hitler.

Nye endringer[rediger | rediger kilde]

Et Messerschmitt Bf 108 av samme type som feilnavigerte og landet i Belgia i januar 1940
Krigen i Europa 1940, viser det tyske angrepet på Danmark, Norge, BeNeLux-landene og Frankrike og den sovjetiske okkupasjonen av de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen, deler av Finland og Romania

Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Ombord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den gjeldende tyske angrepsplanen, Aufmarschanweisung N°2. Uhellet tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover. Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb, fulgte i store linjer de foregående planene.

Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i Preussen. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i Stettin. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag.

Den som måtte gjennomføre de nye endringene var igjen Franz Halder, og han strakk seg til å flytte tyngdepunktet, Das Schwerpunkt, sørover. Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig (sett fra de franske forsvarernes side) siden Ardennene var dekket av skog og var et kupert område med dårlige veier. Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene, at de beste britiske og franske troppene rykket nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet (tre av ti panserdivisjoner ble avgitt til armégruppe B). Tyskerne ville derved åpne for en gigantisk knipetangsmanøver, en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene.

Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende doktrine ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. På tross av general Guderians rasende motstand ble denne delen fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, «Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb». Etter denne planen skulle elven Meuse ved Sedan krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte infanteriregimenter i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager og slik «tjene inn» fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall infanteridivisjoner var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene og gi nok tyngde i angrepet.

Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe.

Endringen av planen gjorde at det også ville bli lettere for de allierte å unnslippe sørover, og dersom de valgte retrett ville det bli en stor psykologisk seier for Tyskland, samtidig som erobringen av Benelux-landene ville bli mindre kostbar for Tyskland. Landets slagkraft ville være intakt, så det raskt kunne starte neste fase, «Fall Rot» (plan rød) – selve angrepet mot Frankrike. En avgjørelse om angrepet mot Frankrike måtte imidlertid vente til en så resultatet av «Fall Gelb».

De detaljerte tyske operasjonsplanene dekket kun de ni første dagene, det var ingen fastlåst timeplan for fremrykkingen mot kanalkysten. I henhold til tysk tradisjonell stridstaktikk ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en enorm effekt for utviklingen av felttoget.

Alliert strategi[rediger | rediger kilde]

Ved krigsutbruddet i september 1939 var Benelux-landene fremdeles nøytrale og forsøkte å holde seg utenfor stridighetene. De hadde imidlertid hemmelige møter med de allierte for planlegging av felles krigføring, dersom Tyskland på tross av nøytraliteten skulle angripe. Den franske øverstkommanderende, general Maurice Gamelin, foreslo en okkupasjon av landene mens Tyskland var opptatt med å erobre Polen, den franske regjeringen gikk imidlertid ikke videre med dette forslaget.

Franske styrker hadde som nevnt utført et angrep inn i Saarland i september 1939. Motivet for angrepet var å oppfylle de forpliktelser Frankrike hadde overfor Polen ved en tysk invasjon av landet. De franske styrkene trengte om lag fem kilometer inn på tysk område, men trakk seg så tilbake i oktober. På dette tidspunktet (september 1939) hadde Frankrike utplassert 98 divisjoner (70 av dem bestående av reservestyrker eller festningsdivisjoner) og 2  500 stridsvogner, mot tyskernes 43 divisjoner (32 av dem bestående av reservestyrker) og ingen stridsvogner. I følge den tyske general Wilhelm Keitels vurdering ville de franske styrkene lett kunne trengt gjennom de tynt besatte tyske styrkene ved grensen.

Nederlandske forsvarslinjer våren 1940

Den allierte planleggingen var helt og holdent overlatt til franskmennene. Etter oktober 1939 ble det bestemt at det ikke skulle gjennomføres noen offensiv i 1940, selv om viktige deler av den franske hæren hadde blitt trenet og utviklet for dette. De allierte antok at selv uten en tofrontskrig ville Tyskland kunne bli destabilisert ved blokade, slik landet ble det under første verdenskrig. Dersom naziregimet ikke brøt sammen, skulle 1940 brukes til kraftig opprustning og modernisering av de allierte styrkene. Storbritannias og Frankrikes overlegne produksjonskapasitet skulle utnyttes og over tyve panserdivisjoner var planlagt. Disse divisjonene skulle så gjennomføre en avgjørende offensiv inn i Tyskland sommeren 1941. Dersom Benelux-landene innen den tid ikke hadde sluttet seg til de alliertes sak, ville man om nødvendig krenke deres nøytralitet.

De allierte var selvfølgelig klar over at Tyskland kunne slå til først, det var derfor nødvendig å ha en strategi for en slik situasjon. Storbritannia og Frankrike var bekymret over Tysklands raske erobring av Polen, en utvikling de allierte ikke hadde forventet. De fleste franske generaler støttet en forsiktig linje og anså at det var vanskelig å forutsi hva Tyskland ville gjøre. En stor styrke burde derfor holdes i reserve nord for Paris, klar for enhver utvikling. Dersom et tysk angrep tok den innlysende veien gjennom Flandern, ville den franske hæren møte de tyske styrkene i Nord-Frankrike. Det tyske infanteriet ville da være utslitt av fremrykkingen og ha sparsomt med forsyninger, etter at fremrykkingen ville ha skapt lange forsyningslinjer. Hvis Tyskland valgte å angripe mot sentrum av den allierte fronten, ville den allierte reserven være i en ideell posisjon for å stoppe angrepet. Og skulle Tyskland forsøke en invasjon gjennom Sveits, ville en stor strategisk reserve være den eneste måten et slikt overraskende angrep kunne stoppes.

Dyleplanen[rediger | rediger kilde]

General Gamelin var imot tankene om en strategisk reserve, av flere grunner. Det var politisk umulig å overlate Benelux-landene til sin skjebne, hvor fornuftig det enn måtte være taktisk sett. Den britiske regjeringen insisterte óg på at den belgisk-nederlandske kysten ikke måtte kontrolleres av fienden. En annen grunn for Gamelins motstand var at en alliert offensiv i 1941 ikke kunne lykkes hvis utgangspunktet var Nord-Frankrike, mot tyske styrker i etablerte posisjoner i Belgia. En tysk offensiv måtte derfor stoppes så langt øst som mulig.

Gamelins siste og viktigste argument var at han ikke trodde at den franske hæren var i stand til å vinne et mobilt slag mot tyske styrker. De franske infanteridivisjonene hadde begrenset transportkapasitet og utviklingen i Polen forsterket Gamelins bekymring over denne mangelen. Et slikt ujevnt mobilt slag måtte derfor unngås, og Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med British Expeditionary Force til KW-linjen (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet Dyleplanen). Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia.

General Gamelin hadde imidlertid ikke nok innflytelse til å få sine tanker umiddelbart akseptert. Han foreslo derfor en variant av plan D, «Scheldeutkastet». Det var et kodenavn for en offensiv inn i Benelux-landene. Dette var et listig trekk, å beskytte kysten av Flandern syntes å være minimum av hva de allierte burde gjøre, men samtidig dannet den en enorm lomme. For å forsvare denne lommen var det logisk å gå ut fra Dyleplanen. Det ble imidlertid gjennomskuet. Gamelins andre utkast til en Dyleplan møtte sterk motstand, ikke minst etter at tyske dokumenter etter flystyrten den 10. januar bekreftet at de tyske planene samsvarte med Gamelins forslag.

Den britiske kommandanten Lord Gort begynte å tro at uansett hva tyskerne ville komme med av nye planer, så ville de ligge langt fra de opprinnelige. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser, ikke minst fordi de alliertes ville ha behov for etterforsyning av brennstoff. Et annet problem var at linjen lå utsatt til for de effektive taktiske bombeflyene tyskerne hadde. Massiv bombing fra fly ville bryte linjen og de franske styrkene ville tvinges til å kjempe.

Oversiktskart over Maginotlinjen, fra grensen mot Nederland i nord til Sveits i sør

General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom Maginotlinjen på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven Meuse, og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen Namur gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas (som den het på flamsk side av språkgrensen) og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt og Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der. Ved å gå ut fra at et stort panserslag ville avgjøre krigen, så Gamelin bort fra problemet med de tyske taktiske bombeflyene, ettersom flyangrep ble ansett å være lite effektive mot mobile stridsvogner. De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom ved Maas med infanteri. Men det kunne bare gjennomføres ved støtte fra massivt artilleribombardement, det ville ta tid, og det igjen ville gi Gamelin tid til å forsterke de allierte stillingene ved Maas.

I de første månedene av 1940 økte størrelsen og beredskapen til den franske hæren og Gamelin følte seg sikker nok til å foreslå en mer ambisiøs strategi. Han hadde ingen planer om et frontalangrep mot den tyske Siegfriedlinjen i 1941, derimot ville han gjennomføre et flankeangrep nord for linjen. For å gjennomføre et slikt angrep ville det være gunstig å ha et fotfeste på nordsiden av Rhinen, så han endret sine planer så franske styrker skulle ha kontakt med de nederlandske styrkene nord for Antwerpen. Gamelin avsatte sin strategiske reserve, elitestyrken 7. armé, til denne oppgaven. Hans eneste reserver utover dette var enkeltstående divisjoner. Det var motstand mot denne Dyle-Breda-planen innen den franske hæren, men Gamelin hadde sterk støtte fra den britiske regjeringen, ettersom et tysk-okkupert Nederland ville ha blitt en sterk base for tyske flyangrep mot Storbritannia.

Styrker og utplassering[rediger | rediger kilde]

Utplassering av allierte og tyske styrker og planer for fremrykking under de innledende fasene av kampene i Benelux-landene og Frankrike

Tyske styrker[rediger | rediger kilde]

Tyskland utplasserte rundt tre millioner soldater for felttoget. Grunnet Versailles-traktatens bestemmelser innførte ikke Tyskland verneplikt før i 1935, det var derfor kun 79 infanteridivisjoner av totalt 158 som hadde fullført sin trening. Ytterligere 14 divisjoner av reservestyrkene ble allikevel satt inn i felttoget, de fleste av dem i armégruppe C og mot Nederland. I tillegg til de 93 frontlinjedivisjonene (ti pansrede og seks motoriserte) var det også 39 reservedivisjoner i vest; om lag en tredjedel av dem ble holdt utenfor felttoget. Rundt en fjerdedel av styrkene besto av veteraner fra første verdenskrig og var over 40 år gamle.

De tyske styrkene i vest disponerte 2 439 stridsvogner og rundt 230 selvdrevne kanoner. Av vanlig feltartilleri hadde de 7 500 med ammunisjon for seks ukers kamp. Luftwaffe delte sine styrker i to. Til armégruppe B ble det avsatt 1 815 kampfly, 487 transportfly og 50 glidefly, mens armégruppe A og C fikk tildelt 3 286 kampfly.

De tyske hærstyrkene ble delt i tre armégrupper:

  • Armégruppe A (i sentrum) under Gerd von Rundstedt besto av 45½ divisjoner, av dem syv pansrede, og skulle utføre det avgjørende angrepet mot de allierte ved en offensiv gjennom Ardennene. Enheten besto av tre arméer, 4., 12. og 16. armé. Den hadde tre panserkorps, XV. panserkorps var avsatt til 4. armé, mens de to andre, XXXXI. korps (bestående av 2. motoriserte infanteridivisjoner og XIX korps), sammen med XIV. korps opererte de som pansergruppe Kleist ved gjennombruddet ved Meuse. Etter at elven var vel passert ble de fordelt mellom 12. og 16. armé, og pansergruppe Kleist ble oppløst.
  • Armégruppe B (i nord) under Fedor von Bock besto av 29½ divisjoner, av dem tre pansrede. Dens oppdrag var å trenge frem gjennom Nederland og Belgia og narre de allierte styrkene inn i en lomme, som så armégruppe A stengte. Armégruppe B besto av 6. og 18. armé.
  • Armégruppe C (i sør) under Wilhelm Ritter von Leeb besto av 19 divisjoner og var avsatt for å møte eventuelle flankeangrep. Armégruppen skulle også gjennomføre avledende angrep mot Maginotlinjen og besto av 1. og 7. armé.

Allierte styrker[rediger | rediger kilde]

Grunnet lav fødselsrate hadde Frankrike mangel på mobiliserbare menn sett i forhold til total befolkning – og Frankrikes totale befolkning var igjen om lag halvparten av Tysklands. For å kompensere hadde Frankrike mobilisert en tredjedel av den mannlige befolkningen mellom 20 og 45. Det gjorde at Frankrike hadde en total forsvarsstyrke på over 6 millioner mot Tysklands 5,4 millioner.

Bare 2,2 millioner av disse tjenestegjorde i nord. Med de britiske, nederlandske og belgiske styrkene var det totalt 3,3 millioner allierte soldater i nord. Den 10. mai 1940 var det 93 franske, 22 belgiske, 10 britiske og 9 nederlandske divisjoner i Nord-Frankrike, totalt 134 divisjoner. Av disse var seks panserdivisjoner og 24 motoriserte divisjoner.

Ytterligere 22 divisjoner ble trent eller samlet under selve felttoget, blant dem to polske divisjoner og én tsjekkoslovakisk. I tillegg til fullstendige divisjoner hadde de allierte mange uavhengige mindre infanterienheter. Nederlenderne hadde tilsvarende åtte divisjoner i brigader og bataljoner, franskmennene hadde 29 festningsregimenter. De best trente allierte enhetene var de britiske divisjonene. De var fullt motoriserte og hadde en stor andel profesjonelle soldater, mens de nederlandske styrkene hadde lavest standard med dårlig materiell.

De allierte disponerte 3 100 moderne stridsvogner, ytterligere 1 200 var avgitt til nye enheter eller var tatt frem fra reserven, 1 500 FT-17 utdaterte stridsvogner ble og satt inn, totalt hadde de allierte om lag 5 800 stridsvogner. De allierte hadde rundt 14 000 kanoner, både i stridsvogner og artilleri hadde de flere enheter enn tyskerne.

I flystyrker var de allierte dårligere stilt. Den franske Armée de l'air hadde 1 562 kampfly mens RAF hadde 680 kampfly og 392 bombefly. De fleste allierte flyene var av eldre typer, kun den britiske Hawker Hurricane og den franske Dewoitine D.520 kunne måle seg med det tyske jagerflyet Messerschmitt Bf 109.

De franske hærstyrkene i Nord-Frankrike var delt opp i tre armégrupper.

  • 2. og 3. armégruppe forsvarte Maginotlinjen i øst.
  • 1. armégruppe under Gaston-Henri Billotte var plassert i vest og var disponert for et fremstøt inn i Benelux-landene ved en tysk invasjon. Ved kysten lå 7. armé som skulle trenge frem mot Nederland via Antwerpen, så var det ni britiske divisjoner som skulle i posisjon ved Dylelinjen. Den 1. armé som skulle dekke Gembloux-gapet, mens den 9. armé i sør skulle dekke Maas mellom Namur og Sedan. Ved Sedan skulle den 2. armé ligge i posisjon og virke som et «hengsel» som hele armégruppen skulle svinge rundt.

1. armégruppe hadde 35 franske divisjoner, med de totalt 40 allierte divisjonene var de allierte styrkene i området på nivå med de tyske armégruppene A og B.

Mai: «Fall Gelb», Benelux og nord-Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fronten i nord[rediger | rediger kilde]

Hitler hadde etablert seg i førerhovedkvarteret Felsennest da Tyskland iverksatte «Fall Gelb» kvelden og natten til 10. mai 1940. Sent om kvelden 9. mai invaderte tyske styrker Luxembourg. I løpet av natten startet armégruppe B sin avledende offensiv mot Nederland og Belgia. Fallskjermtropper under general Kurt Student landet ved Haag og på taket av fortet Eben-Emael for å sikre broer for armégruppens avansement.

Den franske overkommandoen reagerte raskt og beordret 1. armégruppe nordover i samsvar med Dyleplanen. Med dette ble de beste allierte styrkene satt inn, og selve forflytningen reduserte stridsevnen og mobiliteten grunnet forbruk av drivstoff. Samme kveld passerte den franske 7. armé grensen til Nederland og møtte nederlandske styrker i retrett. De franske og britiske luftstyrkene var mindre effektive enn ledelsen hadde forventet og Luftwaffe fikk raskt luftherredømme, det fratok de allierte informasjon fra flyrekognosering og forstyrret allierte styrkers samvirke.

Nederland[rediger | rediger kilde]

Det nederlandske flyvåpenet hadde 144 kampfly, halvparten ble ødelagt invasjonsdagen, blant annet ved massiv tysk bombing av flyplasser, det tyske Luftwaffe sikret seg raskt luftherredømme. Den tyske 18. armé erobret de strategiske broene i og rundt Rotterdam, med det hadde de omgått den nye hollandske vannlinjen og trengt inn i «festning Holland» – et område mellom Haarlem i nord, Utrecht i øst og Rotterdam i sør. En operasjon organisert av Luftwaffe for å ta den nederlandske hovedstaden Haag mislyktes imidlertid fullstendig. To flyplasser ved byen ble inntatt under store tap av soldater og transportfly, men ble gjenerobret samme dag av to nederlandske infanteridivisjoner tilhørende reserven.

Den franske 7. armé mislyktes i å stoppe tyske panserstyrker fra 9. panserdivisjon som nådde Rotterdam 13. mai. Samme dag trakk nederlandske styrker seg tilbake fra «Grebbelinjen» til «den nye hollandske vannlinjen», da et motangrep for å stoppe et tysk gjennombrudd mislyktes.

Dagen etter, 14. mai, ble Rotterdam bombet av tyske fly i det som mange anså som et rent terrorangrep mot sivilbefolkningen. 814 sivile ble drept og 80 000 ble hjemløse, og Tyskland truet med å bombe andre nederlandske byer om landet ikke oppga motstanden. Selv om den nederlandske hæren i største delen var intakt, ble landets strategiske situasjon ansett som håpløs og det valgte å kapitulere, kapitulasjonsavtalen ble undertegnet den 15. mai. De nederlandske styrkene i Zeeland og i koloniene fortsatte imidlertid å kjempe, mens dronning Wilhelmina flyktet til Storbritannia og etablerte en eksilregjering der.

Belgia[rediger | rediger kilde]

Overlatte franske Char B1 bis i Belgia, mai 1940 undersøkes av tyske soldater

Luftwaffe fikk raskt luftherredømme over Belgia. Etter å ha gjennomført omfattende fotorekognoseringstokt, ødela de 83 av 179 belgiske krigsfly i løpet av det første døgnet av kampene. Belgiske luftstyrker bidro lite til kampene og de tyske styrkene hadde luftherredømme. Avledningsmanøveren til den tyske armégruppe B var avhengig av at de sterke belgiske forsvarslinjene langs Albertkanalen og fortet Eben-Emael ble inntatt. De tyske styrkene brukte ukonvensjonelle midler for å ta fortet, tidlig om morgenen 10. mai landet spesialstyrker oppå selve fortet og uskadeliggjorde kanontårnene med hulladninger. Tyske fallskjermsoldater inntok så broene over kanalen. Sjokkert over at landets sterkeste forsvarsverk så raskt ble inntatt, trakk den belgiske hæren seg tilbake til Dylelinjen fem dager tidligere enn planlagt.

Det britiske ekspedisjonskorpset og og den franske 1. armé var imidlertid ikke i sine planlagte stillinger. Da XVI panserkorps under general Erich Hoepner (bestående av 3. og 4. panserdivisjon) rykket frem over broene og mot Gemblouxgapet, syntes det for den franske overkommandoen å bekrefte at tyskerne konsentrerte angrepet der (deres Schwerpunkt). De to franske panserdivisjonene (2. DLM og 3. DLM) ble beordret frem for å møte det tyske fremstøtet og å dekke 1. armé. De påfølgende slaget ved Hannut, som utfoldet seg 12.-13. mai, var med 1 500 stridsvogner det til da største panserslaget. Den franske siden mistet om lag 100 stridsvogner, mens tyskerne mistet 160. På slagets andre dag klarte imidlertid den tyske styrken å trenge gjennom den franske skjermen av stridsvogner, som følgelig trakk seg tilbake den 14. mai etter å ha vunnet tid så den franske 1. armé kunne sikre sine stillinger. Den 15. mai forsøkte general Hoepner, mot ordre, å trenge gjennom den franske linjen. Det var den eneste gangen under felttoget at tyske panserstyrker forsøkte et frontalangrep mot en sterkt befestet posisjon. Angrepet ble slått tilbake av 1. marokkanske infanteridivisjon, og kostet de tyske styrkene 120 ødelagte stridsvogner. Denne defensive suksessen var imidlertid allerede irrelevant på grunn av utviklingen lenger sør.

Sentrum av fronten[rediger | rediger kilde]

Situasjonen ved fronten den 16. mai og fremrykking siden den 10. mai

I sentrum av frontlinjen var planen at den tyske armégruppe A skulle oppholdes av belgisk motorisert infanteri og franske lette divisjoner fra kavaleriet (Divisions Légères de Cavalerie), som skulle avansere inn i Ardennene. Disse styrkene hadde imidlertid ikke tilstrekkelig med våpen mot stridsvogner og kunne ikke forsvare seg mot det uventede store antall tyske stridsvogner, og de trakk seg derfor raskt tilbake på den andre siden av elven Maas. Det tyske angrepet var på sin side hemmet av det store antall tropper som forsøkte å trenge gjennom et område med dårlig utbygde veier. Den tyske tidsplanen for angrepet viste seg å være vel optimistisk, og milelange køer som vedvarte i nesten to uker strakte seg helt tilbake til over Rhinen.

Dette gjorde armégruppe A svært sårbar for franske luftangrep, uten at så skjedde. Selv om general Gamelin var klar over situasjonen var den franske taktiske bombeflystyrken altfor svak til å kunne utfordre Luftwaffes luftoverlegenhet så nær dets hjemmebaser i Tyskland. Den 11. mai beordret imidlertid Gamelin en rekke divisjoner i reserve å forsterke sektoren ved Maas. På grunn av trusselen fra Luftwaffe ble troppeforflytningene gjort om natten, franskmennene anså ikke det som problematisk da den tyske siden ville ha samme begrensninger.

Den tyske fremrykkingen nådde linjen ved Maas sent på ettermiddagen den 12. mai. For å lette krysningen av elven for de tre arméene i armégruppe A, skulle det etableres tre brohoder; ved sedan i sør, ved Monthermé 20 kilometer nordvest og ved Dinant, ytterligere 50 kilometer nordover.

Sedan[rediger | rediger kilde]

Ved Sedan besto Maaslinjen av sterke forsvarsverk i seks kilometers dybde, konstruert etter de moderne prinsippene for soneforsvar. Forsvarsverkene var etablert på høyder som dekket Maasdalen og forsterket av 103 bunkere, bemannet av 147. festnings infanteriregiment (147 RIF). Forsvaret i dybden ble holdt av 55. infanteridivisjon (55e DI), en reservedivisjon av grad B. Forsterkninger var underveis, den 13. mai ankom 71. infanteridivisjon (71e DI) og ble satt inn øst for Sedan. Det tillot 55e DI å forkorte sitt frontavsnitt med en tredjedel og øke forsvaret i dybden til over 10 kilometer. Denne dagen hadde også franskmennene overlegenhet i artilleri i forhold til de tyske angriperne. Den franske overkommandoen forventet intet tysk angrep før de hadde etablert styrkeoverlegenhet, noe de med hensyn til transportproblemene anså ikke ville skje før 20. mai.[1] Det var derfor en total overraskelse for de franske forsvarerne at tyskerne forsøkte å krysse elven på den fjerde dagen av invasjonen.

Den 13. mai gjennomførte den tyske XIX armékorps tre krysninger av elven Maas nær Sedan, av 1, 2, og 10. panserdivisjon, forsterket av infanteriregimentet Großdeutschland. I stedet for å metodisk samle artilleri for et gjennombrudd, konsentrerte Luftwaffe sine taktiske bombefly så de slo et hull i en mindre del av den franske forsvarslinjen. Sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, hadde forsikret general Guderian at de tyske bakkestyrkene ville få ekstraordinær flystøtte gjennom dagens angrep. Luftwaffes Luftflotte 3, med støtte av Luftflotte 2 gjennomførte det kraftigste luftbombardement verden til da hadde sett og det mest intense fra Luftwaffe under hele krigen. Luftwaffe satte inn to Stukageschwader (tilsvarer RAF Group, om lag 100-120 fly) i angrepet, de fløy totalt 300 oppdrag mot franske stillinger. Med ytterlige ni Kampfgeschwader (mellomtunge bombefly) fløy Luftwaffe totalt 3 940 oppdrag.

I begynnelsen av angrepet holdt 147 RIF sine posisjoner, regimentets bunkere var lite berørt av tysk bombing og de slo tilbake forsøkene fra den tyske 2. og 10. panserdivisjon på å krysse elven. I et område hvor elven gjorde en sving var det hull i linjen med bunkere, og sent på ettermiddagen klarte enheter fra Großdeutschland å krysse elven og trenge gjennom der. Det var for å møte nettopp slike infiltrasjoner at det dype franske soneforsvaret hadde blitt etablert, men grunnet bombingen var moralen i 55e DI svekket og stillinger forlatt. Det franske artilleriet hadde også flyktet, og det skapte en stemning blant de gjenværende enhetene av divisjonen at de var isolert og forlatt, sent på kvelden flyktet også de gjenværende enhetene. Med et tap på noen hundre soldater hadde det tyske infanteriet innen midnatt avansert inntil 8 kilometer inn i den franske forsvarssonen. Hoveddelen av det tyske infanteriet hadde ennå ikke krysset elven, så knappe seks tropper hadde æren for mye av suksessen, de fleste av dem ingeniørstyrker.

Forvirringen som hadde begynt ved Sedan spredte seg langs de franske linjene med udisiplinerte og flyktende soldater. Om natten mellom 13. og 14. mai ble 295. regiment, tilhørende 55e DI, rammet av panikk. Regimentet holdt den siste forsvarstillingen ved broen Bulson, om lag 10 kilometer fra Maas, og flyktet etter rykter om tyske stridsvogner bak regimentets stilling. Flukten skapte et hull i det franske forsvaret, selv før en eneste tysk stridsvogn hadde krysset elven. Denne «panikken ved Bulson»[2] inkluderte divisjonens artilleri, slik at de tyske styrkenes overfartsområde ikke lengre kunne beskytes av fransk artilleri.

Britisk en motors bombefly, Fairey Battle, flyet hadde fatale tap ved angrep på de tyske pontongbroene ved Maas

Om morgenen den 14. mai angrep to franske stridsvognbataljoner (4. og 7. BCC) og et reserveregiment fra 55e DI det tyske brohodet. Angrepet ble slått tilbake ved Bulson av tyske stridsvognstyrker som hadde passert elven Maas på den første tyske pontongbroen.

General Gaston Billotte, sjef for 1. franske armégruppe som var stasjonert ved Sedan, ivret for at broene over Maas skulle ødelegges av flyangrep, og tilgjengelige allierte bombefly ble satt inn for å slå ut de tre broene. Støttet av franske og egne jagerfly angrep RAF broene med Fairey Battle og Bristol Blenheim bombefly, men på tross av store britiske tap[3] ble ikke broene ødelagt.

Kommandanten for XIX armékorps, general Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general Ewald von Kleist, beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet Rundstedt denne ordren, som i praksis medførte at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte imidlertid umiddelbart ordren og utvidet det området han kontrollerte mot vest og sør.

I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Magniotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over Stonne. I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i et slag om landsbyen Stonne som varte fra 15. til 18. mai. Huntzinger anså slaget som en defensiv suksess og begrenset sine styrker til å sikre arméens flanke, mens Guderian trakk ut 10. panserdivisjon, da han hadde bedre anvendelse for den andre steder.

Den 14. mai endret Guderian angrepsretning mot vest for 1. og 2. panserdivisjon. De franske styrkene hadde fremdeles en mulighet for et motangrep, men den forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt fordi divisjonen ikke var klar. Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XVI armékorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armés styrker hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, hadde blitt drevet tilbake av det kraftige presset fra tysk infanteri, hvilket ga general Rommel en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet, men den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstofffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap fra de kraftige franske stridsvognene.

Blitzkrieg[rediger | rediger kilde]

Tyske soldater poserer foran Arc de Triomphe du Carrousel i det tyskokkuperte Paris, 1940.

Slaget om Frankrike blir ofte nevnt som det første tilfellet av blitzkrieg. Blitzkrieg kan defineres som en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringing utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse. Manstein hadde utvilsomt sett for seg en strategisk omringing, men de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene var ikke tenkt kun for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det, hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner.

Tanken var nå at panserstyrkene skulle konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det virkelige slaget. Det kunne bli en klassisk knipetangsmanøver om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse.

Den 16. mai fortsatte imidlertid både general Guderian og Rommel fremstøtet vestover, de avanserte så raskt de kunne, et klart brudd på ordren om å stoppe og konsolidere stillingen. Guderian nådde Marle, 80 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven Samber ved Le Cateau, 100 kilometer fra hans brohode over Maas ved Dinant. En rasende Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai og etter en opphetet diskusjon ble han fristilt fra sine plikter. Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne Kleists fristilling av Guderian.

I ettertid har det vist seg vanskelig å forklare de to generalenes handling. Rommel ble tvunget til å begå selvmord i 1944, mens Guderian etter krigen hevdet å ha handlet på eget initiativ og således oppfunnet Blitzkrieg der og da. Noen historikere har sett det som en løs påstand, og slik sett bort fra uenighet innen datidens tyske operasjonsdoktriner. Det har óg blitt pekt på at Guderian var aktiv som talsmann for bruk av panserstyrker allerede før krigen. Guderians skriftlige arbeid før krigen avviser imidlertid strategisk omringing av panserstyrker alene som tilstrekkelig for å fremtvinge et sammenbrudd hos forsvarerne. Det var heller ingen klar henvisning til et slikt konsept i de tyske krigsplanene.

Alliert reaksjon[rediger | rediger kilde]

Tysk fremrykking fra 16. til 21. mai 1940

De tyske panserstyrkene reduserte fremrykkingstakten og var i en utsatt posisjon. De var tynt fordelt, hadde lite brennstoff, besetningene var slitne og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet. Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem. Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven og var preget av defaitisme. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren Paul Reynaud til den britiske statsministeren Winston Churchill og utbrøt at: «Vi har blitt slått. Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under første verdenskrig, bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt. Reynaud var imidlertid utrøstelig.

Dagen etter, den 16. mai fløy Churchill til Paris. Han forsto med en gang alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I et dystert møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin. Senere beskrev Churchill dette som det mest sjokkerende øyeblikk i hans liv. Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, hvorpå Gamelin svarte: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode».

Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den eneste franske panserdivisjonen som fremdeles var tilgjengelig, 2. DCR, angrep tyske styrker samme dag. De franske pansrede infanteridivisjoner – Divisions Cuirassées de Réserve – var imidlertid svært spesialiserte offensive enheter, beregnet på å angripe befestede posisjoner. De hadde stor motstandsdyktighet i forsvar, men kunne vanskelig følge de svært mobile tyske styrker ved sammenstøt hvor de ikke selv hadde fordel av befestede stillinger. De hadde ikke motorisert infanteri og stridsvognen Char B1 bis hadde dårlig taktisk mobilitet, og måtte etterfylle brennstoff hyppig. Enheter fra 2. DCR kjempet modig, men uten å få noen strategisk effekt.

Somua S-35 fransk stridsvogn, samme type ble brukt under kampene i Frankrike i 1940, utstilt ved United States Army Ordnance Museum

Noen av de beste enhetene i nord var uberørte av kamphandlingene. Om de var blitt holdt i reserve kunne de ha blitt brukt i en kritisk fase. Men på dette tidspunktet hadde de mistet mye kampkraft ved forflytting nordover; hastig forflytting sørover ville bidra til ytterligere svekkelse. Den sterkeste allierte divisjonen, 1. DLM (Division Légère Mécanique, lett i betydning mobil), var stasjonert nær Dunkerque den 10. mai og forflyttet sine fremre enheter 220 kilometer nordøst inn i Nederland på 32 timer. Enheten oppdaget så at den nederlandske hæren hadde trukket seg tilbake nordover og trakk seg så tilbake sørvestover. Når divisjonen møtte tyske styrker var kun tre av dens Somua S-35 stridsvogner operative.

En dristig retrett mot sør kunne muligens ha reddet det meste av de allierte panserstyrkene, inkludert BEF, men det ville bety at 30 infanteridivisjoner ble overlatt sin skjebne. Alene tapet av Belgia ville være et stort politisk tap, og de allierte var fremdeles usikre på de tyske styrkenes hensikter. De truet fra fire retninger; fra nord hvor de direkte angrep den allierte hovedstyrken, i vest hvor de kunne avskjære den, i sør for å okkupere Paris og i øst hvor de kunne omgå Maginotlinjen. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve, sammen med en reorganisert 7. armé under general Touchon. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekkes ut fra Maginotlinjen, for å blokkere tyskernes fremstøt mot Paris.

Oberst Charles de Gaulle, som kommanderte 4. armerte divisjon, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør. Hans styrker hadde en viss fremgang, og angrepet ga han både et godt renommé og en forfremmelse til brigader. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai endret imidlertid ikke helhetsbildet.

Mot kanalen[rediger | rediger kilde]

De fremskutte tyske panserstyrkene brukte 17. og 18. mai for å komme seg etter den raske fremrykkingen, stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken. Den 18. mai fikk Rommel franskmennene til å oppgi Cambrai, kun ved å simulere et stridsvognsangrep.

De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen. Den 19. mai konfererte sjefen for den britiske generalstaben, general Ironside, med general Gort, sjef for BEF, i hans hovedkvarter i Lens. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den nordlige armégruppe med dette og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene.

General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot Amiens. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven Schelde, så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv. Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne og beordret raskt anti-invasjonstiltak.

Samme dag (19. mai) vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak. Den fant ut at det ikke var noen avgjørende trussel mot de angripende tyske styrkene fra sør, general Halder lekte faktisk med idéen om å angripe Paris direkte for å tvinge Frankrike til å kapitulere med ett slag. De allierte styrkene i nord trakk seg tilbake til bak elven Schelde, mens deres høyre flanker (sørlige) ga etter for den tyske 3. og 4. panserdivisjon. Det ville vært tåpelig å avvente videre angrep og slik tillate de allierte å reorganisere seg eller trekke seg tilbake. Tiden var inne for å øke presset, ved å avskjære dem fra hovedstyrken i sør. Neste dag gjenopptok de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjoner og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven Somme ved Abbeville og avskar de allierte styrkene i nord.

Fliegerkorps VIII under Wolfram Freiherr von Richthofen satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Ved hjelp av et meget effektivt kommunikasjonssystem utførte stupbomberne raskt oppdrag de fikk fra de fremtrengende panserstyrkene. Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. Luftwaffe dro også nytte av glimrende bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, Liasonoffiserer utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt. Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i den engelske kanal.

Weygandplanen[rediger | rediger kilde]

Situasjonen i det nordlige Frankrike 4. juni og offensiven siden 21. mai, den brede brå linjen mot den engelske kanal er den tyske offensiven

Den 20. mai ble den franske forsvarssjefen Maurice Gamelin avsatt og general Maxime Weygand overtok hans stilling. For å stå mot det tyske angrepet utarbeidet han den såkalte Weygandplanen, ved kombinerte angrep fra nord og sør skulle de tyske panserstyrkene som hadde trengt frem til den engelske kanal avskjæres.

På kartet så det ut som en overkommelig oppgave, korridoren hvor de to panserdivisjonene hadde trengt frem var om lag 40 kilometer bred. På papiret hadde Weygand tilstrekkelige styrker til å lykkes med et slikt angrep. I nord var det tre franske DLM-divisjoner og det britiske BEF, mens sør for den tyske korridoren var de Gaulles 4. DCR.

Disse enhetene hadde en styrke på totalt 1 200 stridsvogner og de tyske panserstyrkene var i en svært sårbar situasjon. Etter den raske fremrykkingen var de tyske stridsvognene utsatt for tekniske problemer. Tilstanden til de allierte divisjonene var imidlertid enda dårligere, både i sør og nord kunne de i realiteten kun stille et mindre antall stridsvogner. Weygand fløy til Ieper den 21. mai for å forsøke å overtale de belgiske styrkene og BEF til å støtte planen.

Samme dag forsøkte deler av BEF under generalmajor Harold Edward Franklyn å forsinke den tyske offensiven og muligens avskjære fronten på de tyske panserstyrkene. Slaget om Arras viste styrken til den sterkt pansrede britiske stridsvognen Matilda. De tyske 37 mm anti-stridsvogn kanonene hadde liten effekt mot Matilda og den begrensede offensiven overkjørte to tyske regimenter. Panikken som fulgte (Rommel rapporterte at han hadde blitt angrepet av hundrevis av stridsvogner) forsinket den tyske offensiven. Tyskerne måtte benytte 88 mm antiluftskyts og 105 mm feltkanoner for å stoppe det allierte motangrepet. Neste dag (21. mai) presset tyske forsterkninger de allierte tilbake til Vimy Ridge.

Angrepet var ikke en del av en større plan for å ødelegge de tyske panserstyrkene, men den tyske hovedkommandoen ble skremt og fryktet en stund at de hadde blitt overfalt av hundrevis av allierte stridsvogner. Dagen etter gjenvant den imidlertid selvsikkerheten og beordret Guderians XIX panserkorps nordover for å trenge frem mot kanalbyene Boulogne og Calais, bak de allierte styrkene i nord. Den 22. mai forsøkte franske styrker å angripe sørover øst for Ieper, men det tyske infanteriet hadde nå innhentet panserstyrkene, og angrepet ble slått tilbake av den tyske 32. infanteridivisjon.

Det første angrepet fra sør kunne ikke iverksettes før 24. mai, da 7. DIC med støtte av noen få stridsvogner mislyktes i å gjenerobre Amiens. Den 27. mai forsøkte den britiske 1. panserdivisjon å angripe tyske styrker ved Abbeville, men ble slått tilbake med store tap. Dagen etter forsøkte de Gaulle igjen med et nytt angrep, med samme resultat. Den allierte styrken nord i Frankrike var nå innringet og området ble stadig mindre.

BEF ved Dunkerque[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Operasjon Dynamo og Slaget om Dunkerque

Om morgenen den 23. mai beordret general Gort retrett fra Arras. Han hadde ingen tiltro til Weygandplanen eller forslaget om ihvertfall å holde en lomme langs den belgiske kysten. Havnene som behøvdes for å støtte støttepunkt var allerede truet. Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon Boulogne. Den britiske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, selv om 4 368 soldater ble evakuert. Den britiske avgjørelse om å trekke seg tilbake ble senere sterkt kritisert av franskmennene.

Franske tropper evakueres ombord i et britisk skip ved Dunkerque

Den 24. mai angrep 10. tyske panserdivisjon Calais. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet. Beleiringen av Calais varte i 4 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 27. mai, mens de siste franske styrkene ble evakuert tidlig dagen etter.

1. panserdivisjon var klar for å angripe Dunkerque den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før. Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og diskuterte under hele andre verdenskrig. Hermann Göring hadde overbevist Hitler om at Luftwaffe kunne forhindre en evakuering av den britiske styrken, og Rundsted hadde varslet at videre innsats av panserstyrkene ville føre til en mye lenger gjenoppbyggingsperiode. Angrep på byer var heller ikke en vanlig oppgave for panserstyrker under den tyske operasjonelle doktrinen.

Supermarine Spitfire i formasjon

Omringet av de tyske styrkene startet de allierte Operasjon Dynamo og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, Pas-de-Calais og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble ialt 218 000 britiske og 120 000 franske soldater reddet, de fleste av de franske returnerte til Frankrike.

Under slaget om Dunkerque utførte Luftwaffe ialt 1 882 tokt med bombefly og 1 997 tokt med jagerfly. Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 89 allierte skip ble senket med en samlet tonnasje på 126 000 bruttotonn og Royal Navy tapte eller fikk store skader på 29 av 40 jagere som deltok under evakueringen.

Allerede den 16. mai hadde situasjonen for de franske styrkene blitt desperat. Det tyske luftherredømmet gjorde motstand spesielt vanskelig og den franske ledelsen ba sin britiske allierte om mer jagerfly. Sjefen for RAF Fighter Command, Hugh Dowding frarådet sterkt overføring av ytterligere britiske jagerfly, hvis Frankrike kapitulerte var det behov for flyene til forsvaret av Storbritannia. Før den tyske offensiven startet var RAFs jagerflystyrke på 1 078 fly, den 5. juni var den redusert til 179 Hawker Hurricane og 201 Supermarine Spitfire i operativ stand.

Juni: «Fall Rot»[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940

De beste og mest moderne franske arméene var blitt sendt norøstover og var gått tapt i den påfølgende tyske omringingen. General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra Sedan til den engelske kanal, med en sterkt redusert fransk hær og med manglende alliert støtte. For å bemanne frontlinjen på 600 kilometer trengtes 60 divisjoner. Weygand hadde totalt bare 64 franske og en gjenværende britisk divisjon, og store deler av denne styrken satt fast i Maginot-linjen. Samlet hadde Wehrmacht 104 divisjoner til disposisjon, i tillegg hadde de ubrukte reservestyrker.

I motsetning til de tyske angriperne hadde han ikke noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. Hvis frontlinjen ble presset ytterligere sørover ville den uvegerlig bli for lang til å kunne dekkes av franske styrker. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, spesielt etter den britiske evakueringen fra Dunkerque.

I tillegg til den allerede vanskelige situasjonen erklærte Italia krig mot Frankrike og Storbritannia den 10. juni. Italia var imidlertid ikke forberedt på krig og de italienske Bersaglieri hadde lite fremgang i de tolv dagene krigen varte, men okkuperte under ledelse av general Alfredo Guzzoni en liten del av Den franske rivieraen.

Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot Somme. Angrepet brøt gjennom de sparsomme reservene Weygang hadde til forsvar av Paris og den 10. juni flyktet den franske regjeringen til Bordeaux og erklærte Paris for åpen by. Churchill reiste til Frankrike og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briar, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Med bare 25 operative skvadroner avviste Churchill overføring av ytterligere jagerfly. Britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Under møtet forsikret den franske admiral François Darlan at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris, det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen. Første gang var under den fransk-prøyssiske krig.

Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske Armée de l'air forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og flygertap ikke lot seg erstatte. RAF forsøkte å avlede Luftwaffe ved bombetokt mot Dunkerque, men tapene var store. Bare på den 21. juni ble 37 Bristol Blenheim skutt ned. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt fram og angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer.

Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike fant sted mellom 15. og 25. juni ved operasjon Ariel. 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500 000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen. Kampene fortsatte i dette området inntil general André Gaston Prételat, kommandant for den 2. franske armé, ble tvunget til å kapitulere den 22. juni.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med rødt var okkupert av tyske styrker, blått område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine) mens grønt område formelt var fritt

Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i Compiègneskogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. mai. Den franske statsministeren Paul Reynaud måtte trekke seg da han nektet å akseptere fransk kapitulasjon. Han ble etterfulgt av marskalk Philippe Pétain, som i en radiotale til folket den 17. juni hadde kunngjort at han ville arbeide for en våpenhvile.

Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest og en formelt uavhengig stat i sør, med hovedstad i kurbyen Vichy, etterhvert benevnt Vichy-regimet. I tillegg ble det franske Alsace-Lorraine lagt inn under Tyskland. Italienerne annekterte en liten del av alpene og Rivieraen omkring byen Nice.

Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis endel italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende Eupen-Malmédy-området. En formell anneksjon av Luxembourg fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Likesom i de franske og belgiske annekterte områdene ble luxembourgere tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste.

Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, og nektet å godta kapitulasjonen. I en tale på engelsk radio 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet og kunngjorde sitt initiativ for å danne frie franske styrker som skulle fortsette motstanden mot Tyskland. Flere franske kolonier valgte å støtte de Gaulle, og soldater fra koloniene dannet etterhvert hovedelen av soldatene i styrken.

Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Royal Navy gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa, det mest kjente av disse angrep var angrepet på Mers-el-Kébir, hvor 1 297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse, mens den offensive britiske holdningen ble i USA sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre.

Tyske tap[rediger | rediger kilde]

Om lag 27 000 tyske soldater ble drept og 111 000 ble såret, i tillegg var 18 384 savnet, det ga totale tyske tap på 156 000 soldater.

Allierte tap[rediger | rediger kilde]

De allierte arméene på det kontinentale Europa hadde blitt ødelagt, totalt tapte de allierte 2 292 000, inkludert den franske armé som overgav seg. Tap for de ulike nasjoner var som følger:

  • Frankrike – 90 000 drept, 200 000 såret og om lag 1 800 000 tatt til fange. I august 1940 ble 1 575 000 franske krigsfanger fraktet til Tyskland hvor rundt 940 000 ble inntil 1945, da de ble frigjort av de fremrykkende allierte styrkene. 24 600 franske krigsfanger døde i Tyskland, 71 000 flyktet, 220 000 ble frigitt gjennom ulike avtaler mellom Vichy-regimet og Tyskland og flere hundre tusen ble dimittert grunnet sykdom eller uførhet. De fleste fangene tilbrakte sin fangetid som slavearbeidere.
  • Storbritannia – 68 000 drept, såret eller tatt til fange.
  • Belgia – 23 300 drept, såret eller tatt til fange.
  • Nederland – 9 800 drept, såret eller tatt til fange.
  • Polen – 6 100 drept, såret eller tatt til fange.
  • Tsjekkoslovakia – 1 600 tapt, inkludert 400 drept.

Historiografi[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komite for å undersøke årsaken til nederlaget, uten å avslutte arbeidet ble den lagt ned i 1951. Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert på 1960-tallet; Guy Chapmans Why France Collapsed (1968), Alistair Hornes To Lose a Battle: France 1940 (1969) og William Shirers The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940 (1969).

De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som Marc Blochs Étrange Défaite (Merkelig nederlag, utgitt posthumt i 1946) og Jacques Benoist-Méchins Soixante jours qui ébranlèrent l'occident (1956) (Seksti dager som sjokkerte vestmaktene) i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk.

Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en defaitistisk og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig. Et nyere verk med samme tankegang er Eugen Weber med The Hollow Years: France in the 1930s (1994) (De tomme årene: Frankrike på 1930-tallet).

I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved Jean Baptiste Duroselles La Décadence (1979). Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en revisjonistisk reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på dekadense.[4] De revisjonistiske historikerne vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har óg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi fremfor en annen en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig.

Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards La Guerre des occasions perdues (1956) (De tapte muligheters krig), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en korrekt strategi. På 1960-tallet så den «internasjonale skolen» av historikere rundt Pierre Renouvin lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter.

På 1970-tallet argumenterte Robert J. Young i sin In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940 (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland. Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg så i Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940 (1979) på manglende alliert evne til å satse tilsvarende ressurser som Frankrike som det viktigste grunnlag for nederlaget. Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok Le prix du réarmement français, 1935–1939 (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939, hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk «Auftragstaktik».

Den tradisjonelt ansette motsetningen til tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med Karl-Heinz Friesers Blitzkrieg-Legende (1995), som hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940. Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin Strange Victory: Hitler’s Conquest of France (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Han (fienden) trenger tid for å føre frem sitt artilleri, sin ammunisjon samt nødvendig utrustning for denne type terreng; alt dette mens han ligger under ild fra vårt artilleri. I tillegg har deres stridsvogner en uoverstigelig hindring foran seg såsant ikke deres infanteri åpner veien for dem, og for dette (infanteriets innsats) behøves støtte av tungt artilleri. Hva skulle kunne gi dem det? Artilleri? Det har de ennå ikke. Stridsvogner? Deres bevæpning er ikke tilstrekkelig kraftig. Deres flyvåpen? Vi har full tiltro til våre jagerfly» Side 129-30 i Goutard, A. The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958
  2. ^ Panzer Group Kleist and the Breakthrough in France, 1940 fra Historical perspectives of the operational art, fra US Armys nettsted Center of Military History
  3. ^ Av de totalt 71 Fairey Battle bombefly som deltok i angrepet ble 40 skutt ned, RAFs største tap (tapte fly i prosent av totalstyrken) i en operasjon noensinne. Grunnen til de store tapene var dels at Luftwaffe hadde luftherredømme, dels at jagereskorten var utilstrekkelig, at det tyske luftvernet var effektivt og at bombeflyene Fairey Battle og Bristol Blenheim viste seg å være underlegne og sårbare.
  4. ^ Peter Jackson, Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War, History Compass 4 (5), 870–905

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benoist-Méchin, Jacques: Soixante jours qui ébranlèrent l'occident, 1956
  • Bloch, Marc: Étrange Défaite, 1946
  • Bond, Brian: Battle for France and Flanders, Pen and Sword (December 2001), ISBN 978-0-85052-811-4
  • Chapman, Guy: Why France Collapsed, 1968
  • Doughty, Robert: The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939, 1985
  • Duroselle, Jean Baptiste: La Décadence, 1979
  • Draper, Theodore: The Six Weeks' War: France May 10–June 25, 1940, New York: Viking, 1964
  • Frankenstein, Robert: Le prix du réarmement français, 1935–1939, 1982
  • Frieser, Karl-Heinz: Blitzkrieg-Legende, 1995 – [engelsk versjon: Frieser, Karl Heinz og Greenwood, John T.: The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, US Naval Institute Press (October 2005), ISBN 978-1-59114-294-2]
  • Goutard, Adolphe: La Guerre des occasions perdues, 1956 [engelsk versjon: The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958]
  • Gunsburg, Jeffrey: Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940, 1979
  • Horne, Alistair: To Lose a Battle: France 1940, Boston: Little, Brown, 1969
  • Jackson, Julian: The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, USA, (2003), ISBN 978-0-19-280550-8
  • Jackson, Peter: «Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War», i History Compass 4 (5), s. 870–905
  • May, Ernest: Strange Victory: Hitler’s Conquest of France, 2000
  • Prémieux-Brilhac, Jean-Louis: Les Français de l'an 40, to bind, Paris: Gallimard, 1990
  • Shirer, William: The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940, 1969
  • Rowe, Vivian: The Great Wall of France: The Triumph of the Maginot Line, London: G. P. Putnam, 1959
  • Tamelander, Michael: Slaget om västeuropa: Flygkrig, strategi och politik sommaren 1940, Historiska Media (2005), ISBN 91-85377-41-4
  • Weber, Eugen: The Hollow Years: France in the 1930s, 1994
  • Young, Robert J.: In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940, 1978

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]