David Lloyd George
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
David Lloyd George, 1. jarl Lloyd-George av Dwyfor OM (født 17. januar 1863, død 26. mars 1945) var en britisk statsmann og det siste medlem av liberale partiet som har vært statsminister i Storbritannia.
Lloyd George ble født i Manchester, men han var ett år gammel da moren tok ham og hans søsken med til Wales etter deres fars død. Her vokste han opp og han lærte seg følgelig det walisiske språket. Etter fremgangsrike jusstudier startet han sin advokatpraksis i 1884, for året etter å etablere sitt eget advokatfirma. Innen få år hadde firmaet hans ekspandert, men da begynte politikken å legge stadig mer beslag på oppmerksomheten hans. Han var aktiv i sitt første valg for Det liberale partiet i 1885. Lloyd George fikk seg et navn i partiet, og ble i 1890 innvalgt i Underhuset. Her skulle han forbli de liberales representant helt frem til sin død.
I den første tiden som parlamentsmedlem var han bakbenker i Underhuset, hvilket innebar lavest ansenitet og ingen lønn. Han forsørget seg ved å fortsette i advokatyrket, hvor han opplevde ytterligere fremgang utover 1890-tallet.
Han ble landskjent som krass kritiker av Boerkrigen. Etter først å ha kritisert begrunnelsen for å gå til krig, gikk han senere til angrep på de britiske generalenes håndtering av krigen. Hans engasjement mot Boerkrigen førte nesten til splittelse i eget parti.
Hans egen politiske karriere tok imidlertid ikke skade, for i 1905 ble Lloyd George handels- og industriminister i Henry Campbell-Bannermans regjering. Ved sistnevntes død tre år senere, ble Loyd George utnevnt til finansminister i Herbert Henry Asquiths nye regjering. Fra dette embetet iverksatte han en rekke sosialreformer - de første skrittene mot en velferdsstat.
Lloyd George hadde tidligere gitt inntrykk av å være pasifist, men var i 1914 talsmann for at Storbritannia skulle gå med i Første verdenskrig. Han ble da også valgt til rustningsminister i 1915 da den forrige regjeringen havarerte etter skandalen som oppstod da det ble kjent at britiske artillerigranater hadde kvalitetsbrister. Ved Asquiths avgang i 1916 overtok Lloyd George som britisk statsminister og krigsminister.
Lloyd George ledet Storbritannias krigsinnsats med kyndighet, iherdighet og pågåenhet. Ved flere anledninger kom han i konflikt med Sir Douglas Haig, øverstkommanderende for de britiske styrkene på vestfronten, som han mistrodde og ellers betraktet som en skjødesløs strateg som sløste med sine soldaters liv. Senere skulle Lloyd George erklære at han heller burde gått av enn å tillate Haig å videreføre sin strategi. I marinen måtte Lloyd George selv tvinge igjennom innføringen av konvoisystemet, selv om dette innebar avskjedigelsen av marineminister Sir John Jellicoe. Med seieren i Første verdenskrig ble Lloyd George opphøyd til en av de største statsministrene i Storbritannias historie.
Ved fredskonferansen i Versailles ble Storbritannia representert ved Lloyd George. Han ønsket å straffe Tyskland økonomisk og politisk for det han mente var landets ansvar for verdenskrigen, noe som kom klart frem gjennom slagordet kan ble valgt under: «Heng keiseren - la Tyskland betale.» Men han ønsket ikke å ramme Tyskland så hardt som det Frankrikes president Georges Clemenceau tok til orde for, fordi det kunne fremdrive en revulosjonær sosialisme i Tyskland, og støttet ved dette noe av den forsonende politikken til USAs president Woodrow Wilson. Dette bragte Lloyd George på kant med de to medseierherrene. Ikke desto mindre ble han tilfreds med konferansens utfall.
| Forgjenger: Herbert Asquith |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: Andrew Bonar Law |
