David Lloyd George

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
David Lloyd George
David Lloyd George.jpg
Født 17. januar 1863
Manchester
Død 26. mars 1945 (82 år)
Parti Det liberale parti
Storbritannias statsminister
1916 – 1922
Forgjenger Herbert Asquith
Etterfølger Andrew Bonar Law
Storbritannias finansminister
1908 – 1915
Forgjenger Herbert Asquith
Etterfølger Reginald McKenna

David Lloyd George, 1. jarl Lloyd-George av Dwyfor OM (født 17. januar 1863 i Manchester i England, død 26. mars 1945 i Llanystumdwy i Caernarfonshire i Wales) var en britisk statsmann og det siste medlem av liberale partiet som har vært statsminister i Storbritannia og Irland .

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lloyd George ble født i Manchester, men da han var ett år gammel tok moren ham og hans søsken med til Wales etter deres fars død. Her vokste han opp, og han lærte seg følgelig det walisiske språket. Etter fremgangsrike jusstudier startet han sin advokatpraksis i 1884, for året etter å etablere sitt eget advokatfirma. Innen få år hadde firmaet hans ekspandert, men da begynte politikken å legge stadig mer beslag på oppmerksomheten hans.

=Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han var aktiv i sitt første valg for Det liberale partiet i 1885. Lloyd George skapte seg et navn i partiet, og ble i 1890 innvalgt i Underhuset. Her skulle han forbli de liberales representant helt frem til sin død.

I den første tiden som medlem av Underhuset var han en ubetydelig «back bencher», hvilket innebar lavest ansiennitet og ingen lønn. Han forsørget seg ved å fortsette i advokatyrket, hvor han opplevde ytterligere fremgang utover 1890-tallet.

Han ble landskjent som krass kritiker av boerkrigen. Etter først å ha kritisert begrunnelsen for å gå til krig, gikk han senere til angrep på de britiske generalenes håndtering av krigen. Hans engasjement mot krigen førte nesten til splittelse av det liberale parti.

Hans egen politiske karriere tok imidlertid ikke skade og i 1905 ble Lloyd George handels- og industriminister i Henry Campbell-Bannermans regjering. Ved sistnevntes død tre år senere, ble han utnevnt til finansminister i Herbert Asquiths nye regjering. Fra dette embetet iverksatte han en rekke sosiale reformer – de første skrittene mot en velferdsstat.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Lloyd George hadde tidligere gitt inntrykk av å være pasifist, men var i 1914 talsmann for at Storbritannia skulle gå med i første verdenskrig. Han ble da også valgt til rustningsminister i 1915 da den forrige regjeringen havarerte etter skandalen som oppstod da det ble kjent at britiske artillerigranater var av dårlig kvalitet. Ved Asquiths avgang i 1916 overtok Lloyd George som britisk statsminister og krigsminister.

Lloyd George ledet Storbritannias krigsinnsats med dyktighet, iherdighet og pågåenhet. Ved flere anledninger kom han i konflikt med Sir Douglas Haig, øverstkommanderende for de britiske styrkene på vestfronten, som han mistrodde og ellers betraktet som en skjødesløs strateg som sløste med sine soldaters liv. Senere skulle Lloyd George erklære at han heller burde gått av enn å tillate Haig å videreføre sin strategi. I marinen måtte Lloyd George selv tvinge igjennom innføringen av konvoisystemet, selv om dette innebar avskjedigelsen av marineminister Sir John Jellicoe. Med seieren i første verdenskrig ble Lloyd George opphøyd til en av de største statsministrene i Storbritannias historie.

Versailles-traktaten[rediger | rediger kilde]

Ved fredskonferansen i Versailles representerte Lloyd George Storbritannia. Han ønsket å straffe Tyskland økonomisk og politisk fordi han mente landet hadde ansvaret for verdenskrigen, noe som kom klart frem gjennom slagordet han ble valgt under: «Heng keiseren – la Tyskland betale.» Men han ønsket ikke å ramme Tyskland så hardt som det Frankrikes president Georges Clemenceau tok til orde for, fordi det kunne drive frem en revolusjonær sosialisme i Tyskland. Han støttet ved dette noe av den forsonende politikken som USAs president Woodrow Wilson sto for. Dette bragte Lloyd George på kant med de to medseierherrene. Ikke desto mindre var han tilfreds med konferansens utfall.

Etter krigsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

David Lloyd George - Punch cartoon - Project Gutenberg eText 17654.png

Arbeiderstreiker og dårliea tider gav den britiske regjeringen store bekymringer årene etter krigen. En ny sosial reformpolitikk måtte avbrytes på grunn av finansielle problemer. Regjeringens popularitet sank raskt. Den irske konflikt ble stadig mer alvorlig. Lloyd George ville gå irene i møte og gi dem selvstendighet, men støtte da bort konservative velgere. Gjennom en serie statsmannskonferanser i forskjellige badebyer forsøkte Lloyd George å bedre på sin popularitet, men kom etterhvert til å fremstå som opportunist.

Faktorer som å arbeidsløsheten i Storbritannia øket, hans innblanding i den russiske borgerkrig og at satte in militære politistyrker, som Black and Tans, under opprøret i Irland, gjorde at hans tillit i eget parti avtok.

Britisk diplomati ble stadig mer motsigelsesfullt og forholdet til Frankrike stadig dårligere. I oktober 1922 bestemte de konservative seg for å forlate koalisjonene, hvorpå George Lloyd umiddelbart gikk av.

I opposisjon forsøkte Lloyd George atter å forene seg med de liberale rundt Asquith. Hans prinsippløse og opportunistiske program i jordspørsmålet og arbetsløshetsspørsmålet ga imidlertid grobunn for mistro i vide kretser. Da Asquith etter å ha blitt adlet flyttet over til Overhuset i 1925 ble imidlertid Lloyd George underhusliberalernes leder. En manøver under kullarbeiderskreiken i 1926 skilte ham fra mange liberalere. Til tross for alle andtrengelser ble det liberale parti stadig mer splittet. Valgene i 1931 ble en katastrofe for Lloyd Georges stilling.

Under mange år gjorde Lloyd George en ganske omstridt innsats som forfateae til internasjonalt spredte avisartikler.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:David Lloyd George – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: David Lloyd George – sitater


Forgjenger:
 Herbert Asquith 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Andrew Bonar Law