Paul von Hindenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul von Hindenburg
Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg
Paul von Hindenburg
Født 2. oktober 1847
Død 2. august 1934
Ektefelle Gertrud von Sperling
Yrke generalfeltmarskalk
Parti partiløs konservativ
Rikspresident
19251934
Forgjenger Friedrich Ebert

Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og statsmann. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Posen som sønn av den uradelige prøyssiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart.

Etter utdannelse ved kadettskolene i (dagens Legnickie i Polen) og i Berlin ble Hindenburg offiser i den preussiske hær. Som ung løytnant kjempet han i slaget ved Königgrätz i 1866 og deltok i den fransk-prøyssiske krig 1870-1871. I 1893 ble han regimentssjef, i 1897 generalmajor, 1900 generalløytnant og sjef for 28. infanterifordelningen i Karlsruhe, i 1903 ajef for 4e armékorps i Magdeburg, og i 1905 general i infanteriet.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914. Der ble han satt til å erstatte Max von Prittwitz som sjef for dem 8. armé som kjempet i Østpreussen. Som svar på telegrammet fra generalstaben om han ville gjeninntre i tjeneste sendte han bare ordene «Bin bereit» (Er beredt). Til stabssjef fikk han Erich Ludendorff.

De ankom tildsnok til den 8. armé til å føre den til seier i slaget ved Tannenberg og senere i slaget ved de masuriske sjøer 14. september 1914. Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst Max Hoffmann, som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Nok informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planleggingen ikke overlevde kontakten med fienden) til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når.

Men detvar Hindenburg som ble ble nasjonalhelt, og ble utnevnt 27. august til generaloberst, 1. november til øverstkommanderende over samtlige styrker på Østfronten, og 27. november 1914 til feltmarskalk. Ludendorff fikk han med seg som stabssjef. De dannet et virksomt par under krigen, der Ludendorff stod for idéene og Hindenburg for roen og ansvaret.

Etter å ha tilføyd russerne ytterligere et alvorlig nederlag ved det såkalte vinterslaget i Masurene i februar 1915 og gjennombruddet ved Gorlice-Tarnów i mai 1915 ivret Hindenburg for en mer energisk krigføring mot russerna, men ble motarbeidet av den daværende generalstabssjefen Erich von Falkenhayn. Da sistnevnte etter Verdunoffensivens misslykkende og Romanias krigserklæring gikk av som generalstabssjef og sjef for Oberste Heeresleitung , ble Hindenburg den 29. august 1916 utnevnt til hans etterfølger med Ludendorff som første generalkvartermester.

Fra da av styrte de Tyskland mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende Erich Ludendorff i krigens siste år. Under denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Romania. Hindenburg ble imidlertid dominert av Ludendorffs tankegang, blant av hans ekstreme politiske tanker og av den etterhvert usannsynlige tanke at at en total tysk seier var mulig.

Ved en forkortelse av fronten i mars 1917 kom den store franske offensiv under Robert Nivelle stort sett som et et slag i luften, og Hindeburg klarte ved energiske tiltak i hjemlandet, kalt «Hindenburgprogrammet», å øke krigsproduksjonen og innføre almen verneplikt. Alt dette var ment som et krafttak for å sikre den endelige offensiv og den totale seier.

Den 21. mars 1918 begynte offensiven, men trass i store fremganger i begynnelsen nådde den ikke sine mål. Den 29. september 1918 krevde Hindeburg av regjeringen at det ble innledet våpenhvileforhandlinger. Etter at keideren den 9. november hadde begitt seg til Holland og våpenhvilen ble undertegnet 11. november, forble Hindenburg på sin post og gjennomførte den tyske arméens transport hjem og dens avmobilisering, og nedla sin kommando først etter undertegnelsen av fredsavtalen i Versailles 3. juli 1919. Deretter bosatte han seg i Hannover.

Hindenburg kom senere etter krigen å støtte den såkalte dolkestøtslegenden, som la et av grunnlagene for nazismens tiltreknbingskraft i Tyskland, i det at han anså at var blitt forrådt av sosialdemokratene i regjeringen.

Rikspresident[rediger | rediger kilde]

Etter Versaillesfreden sluttet pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren, og begynte en politisk karrière.

Hindenburg etterfulgte Friedrich Ebert som president i Weimarrepublikken etter Eberts død i april 1925. Hindenburg var egentlig monarkist; innen han aksepterte nomineringen til presidentkandidat, reiste han til Nederland for å få godkjennelse fra den tidligere keiseren Wilhelm II. Hindenburg tilhørte ikke noe parti, men får betraktes som uavhengig konservativ. Da han ble president ble han støttet av de konservative og de nasjonalistiske krefter i landet, som begge håpet på at Hindenburg ville gagne deres sak.

Men slik ble det ikke. Trass i at Hindenburg var antidemokrat, anså han seg bundet av den ed han hadde avlagt om å følga Weimarforfatningen. Han forsøkte imidlertid i stor grad på sitt personlige vis å hevde sitt embetes rett til medinnflytelse. I samband med folkeavstemningen om konfiskeringen av fyrstenes formuer sommeren 1926, sendte Hindenburg en protest i form av et brev til Friedrich Wilhelm von Loebell, som på Hindeburgs oppfordring ble offentliggjort. Ved regjeringskrisene spilte Hindenburg ofte en betydelig rolle ved å fremtvinge løsninger som i det minste for en tid løste krisene. Dette var blant annet tilfellet ved tilkomsten av Wilhelm Marx 4. regjering årsskriftet 1926/27. Ved dannelsen av Hermann Müllers regjering 28. juni 1928 krevde Hindeburg å få rett til å egnethetsprøve medlemmene i regjeringen. Samarbeidet med sosialdemokratene fungerte imidlertid oppsiktsvekkende godt, og Hermann Müller var høyt skattet av Hindenburg. Også Gustav Stresemanns politikk fikk hans støtte. Under inntrykk fra den voksende nasjonalsosialistiske opposisjon fra høsten 1930 tilrådet Hindenburg den hardere kurs som ble fulgt av Heinrich Brünings regjering.

En Hindenburg-veggplakat i forbindelse med presidentvalget i 1932.

Hindenburg ble gjenvalgt ved presidentvalet i april 1932 med 53 % av stemmene. Han var da vesentlig alderssvekket og hadde hukommelsesproblemer. Han måtte overtales til å stille, for han ble av mange ansett som den eneste som kunne beseire Hitler. Nå fikk Hindenburg først og fremst med sin støtte fra det politiske sentrum og av sosialdemokratene, som så den pliktbevisste gamle militæroffiser som en garant for republikkens fortsatte liv, mot de stadig sterkere partiene på ytterkantene, nasjonalsosialistere og kommunistene.

Hindenburg krevde at man i denne situasjon tilpasset politikken i en mer nasjonalistisk retning, noe som Heinrich Brüning ikke anså seg å kunne akseptere, og fratrådte. Han ble etterfulgt av Franz von Papen, som vurderte dette spørsmålet mer som Hindenburg.

Etter flere sammenbrutte tyske regjeringer utså Hindenburg under stor tvil nazistlederen Adolf Hitler til rikskansler i 1933 , selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Etter riksdagsbrannen oppløste Hindenburg, på Hitlers begjering, riksdagen. Den nyvalgte riksdagen gav Hitler ekstraordinær makt i pakt med fullmaktslovene, med støtte i artkikel 48 i Weimarforfatningen.

Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke istand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene Min Keiser.

Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på sitt gods Neudeck i Østpreussen, nøyaktig to måneder før sin 87. fødselsdag. Da Paul von Hindenburg døde, avskaffet Hitler umiddelbart posten som rikspresident og utropte seg selv til Führer und Reichskanzler.

Begravelse, gravmæle[rediger | rediger kilde]

Hindenburgs sarkofag ble plassert i et stort monument i Tannenberg i Østpreussen. Monumentet ble ødelagt av russerne i 1945. Men i mars 1945 var Hindenburgs og hans kones sarkofag blitt fraktet fra Königsberg til Kiel med den lette krysseren «Emden». Etter ankomsten i det vestlige Tyskland ble han begravet i Marburg an der Lahn, hvor han idag hviler i byens berømte protestantiske Elisabethkirche. Kirken ble bygget av Den tyske orden før den ble kalt til Preussen, og bærer høymesterens våpen på sin hovedportal.

Annet[rediger | rediger kilde]

Zeppelineren «Hindenburg» var oppkalt til hans ære, og Æreskorset kalles populært for Hindenburgkorset.

Hindenburg var gift i et lykkelig ekteskap med filantropen Gertrud von Sperling, og hadde en sønn, Oskar, og to døtre.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Aus meinem Leben. Hirzel, Leipzig 1920.
  • Briefe, Reden, Berichte. Herausgegeben und eingeleitet von Fritz Endres. Langewiesche-Brandt, Ebenhausen 1934.
  • Geleitworte schrieb Hindenburg zu Heinrich Beenken (Hrsg.): Was wir verloren haben. Entrissenes doch nie vergessenes deutsches Land. Zillessen, Berlin 1920 und zu Gerhard Schultze-Pfaelzer: Von Spa nach Weimar. Die Geschichte der deutschen Zeitenwende. Grethlein & Co, Zürich 1929.
  • Hindenburgs Testament, Verlag von Hoursch & Bechstedt, Köln, o. J., Digitalisat

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bernhard von Hindenburg: Paul von Hindenburg. Ein Lebensbild. Berlin 1915. Spätere Auflagen unter dem Titel Feldmarschall von Hindenburg.
  • Emil Ludwig: Hindenburg und – Die Sage von der deutschen Republik; Amsterdam: Querido Verlag, 1935.
  • Andreas Dorpalen: Hindenburg in der Geschichte der Weimarer Republik. Leber, Frankfurt am Main 1966.
  • Walther Hubatsch: Hindenburg und der Staat. Aus den Papieren des Generalfeldmarschalls und Reichspräsidenten von 1878 bis 1934. Muster-Schmidt, Göttingen 1966.
  • John Wheeler-Bennett: Der hölzerne Titan. Paul von Hindenburg. Wunderlich, Tübingen 1969.
  • Wolfgang Ruge: Hindenburg. Porträt eines Militaristen. Berlin (Ost) 1974.
  • Werner Maser: Hindenburg. Eine politische Biographie. Moewig, Rastatt 1989, ISBN 3-8118-1118-5.
  • Horst Mühleisen: Das Testament Hindenburgs vom 11. Mai 1934, i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Band 44, Nr 3, 1996, Juli s. 355–371, ISSN=0042-5702 Online=online, PDF; 7 MB
  • Walter Rauscher: Hindenburg. Feldmarschall und Reichspräsident. Ueberreuter, Wien 1997, ISBN 3-8000-3657-6.
  • Harald Zaun: Paul von Hindenburg und die deutsche Außenpolitik 1925–1934. Böhlau (zugleich Dissertation, Köln 1998) Köln/Weimar/Wien 1999, ISBN 3-412-11198-8.
  • Albert Grzesinski: Im Kampf um die deutsche Republik. Erinnerungen eines Sozialdemokraten. Herausgegeben von Eberhard Kolb. Oldenbourg, München 2001. 2. Auflage 2009, ISBN 978-3-486-59074-6.(Schriftenreihe der Stiftung Reichspräsident-Friedrich-Ebert-Gedenkstätte. Band 9.)
  • Jesko von Hoegen: Der Held von Tannenberg. Genese und Funktion des Hindenburg-Mythos (1914–1934.) Böhlau, Köln 2007, ISBN 978-3-412-17006-6.
  • Wolfram Pyta: Hindenburg. Herrschaft zwischen Hohenzollern und Hitler. Siedler, München, 2007, ISBN 978-3-88680-865-6.
  • Anna von der Goltz: Hindenburg. Power, Myth, and the Rise of the Nazis. Oxford University Press, Oxford 2009, ISBN 978-0-19-957032-4 (Oxford Historical Monographs).[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vgl. hier die Rezension von Wolfgang Kruse in H-Soz-u-Kult, 16. März 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Paul_von_Hindenburg – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Erich von Falkenhayn 
Tysklands generalstabssjef
Etterfølger:
 Wilhelm Groener