Den finske borgerkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den finske borgerkrigen
Den finske borgerkrigen
De hvite vant det avgjørende slaget om Tammerfors
16. mars - 6. april, men byen ble lagt i ruiner
Dato 27. januar - 15. mai 1918
Sted Finland
Resultat
Seier til De hvite
Russisk tilbaketrekking
Finland fra russisk til tysk innflytelsesområde
Parter
Finland De hvite
Keiserriket Tyskland Tyskland
Rødt flagg De røde
Russisk SFSR Russiske SFSR
Kommandanter
Finland Carl Gustaf Mannerheim Rødt flagg Kullervo Manner
Kustaa Salminen
Eero Haapalainen
Eino Rahja
Ali Aaltonen
Hugo Salmela
Styrker
80-90 000 finner
550 svenske frivillige
13 000 tyske
80-90 000 finner
4-10 000 russiske
Tap
3 414 drept i kamp
1 400-1 650 henrettet i fangenskap
5 199 drept i kamp
7-10 000 henrettet
2 000 savnede
11-13 500 døde i fangenskap

Den finske borgerkrigen ble utkjempet fra 27. januar til 15. mai 1918, mellom styrker fra Finlands sosialdemokratiske parti, organiserte i den såkalte Finske sosialistiske arbeiderrepublikk, kalt «De røde» på den ene siden, og styrker lojale til det konservative og borgerlige finske senatet, kalt «De hvite». De røde fikk støtte fra det revolusjonære, bolsjevikiske styret i den russiske sovjetrepublikk, mens de hvite fikk støtte fra Tyskland, fra finske veteraner som hadde tjenestegjort på tysk side i første verdenskrig og fra svenske frivillige.

Borgerkrigen må sees i sammenheng med de nasjonale og sosiale urolighetene i Europa under og etter første verdenskrig. Det russiske keiserdømmets sammenbrudd og tap i første verdenskrig med de etterfølgende revolusjonene i februar og oktober 1917 førte til at Russland mistet det militære grepet på Finland som hadde vært et storhertugdømme underlagt Russland siden erobringen av landet i finskekrigen mot Sverige i 18081809.

Det russiske sammenbruddet utover i 1917 førte til et tilsvarende sammenbrudd i Finland. De finske sosialdemokratene på venstresiden og de konservative på høyresiden knivet om å sikre seg lederskapet i den nye finske staten, og den politiske maktbalansen svingte fra venstre til høyre utover året. Begge partene samarbeidet imidlertid med utenlandske krefter, særlig i Russland, og dette førte til at den nasjonale splittelsen stadig ble dypere. Samtidig var det ikke etablert noen finsk politi- eller militærstyrke som hadde legitimitet til å sikre ro og orden.

Begge parter begynte derfor å bygge opp egne væpnede grupper, noe som førte til at det etterhvert ble etablert to rivaliserende militære organisasjoner. Med et stadig økende spenningsnivå og politisk usikkerhet, brøt det ut kamper mellom disse i januar 1918 og konfliktnivået eskalerte raskt og kom ut av kontroll.

Ved krigens utbrudd gikk frontlinjen gjennom det sørlige Finland fra vest til øst og delte landet i to. De røde kontrollerte store deler av det sørlige og folketette Finland, herunder byene Helsingfors, Tammerfors, Åbo, Björneborg og Viborg. Etter fire måneders blodige kamper endte krigen med seirer til De hvite styrkene, ledet av Carl Gustaf Mannerheim. De rødes nederlag i slaget om Tammerfors markerte avslutningen på borgerkrigen og De hvite marsjerte inn i Helsingfors uken etter.

Som følge av både de internasjonale politiske urolighetene og borgerkrigens utfall fikk Finland politisk uavhengighet fra Russland og skiftet fra å være under russisk politisk innflytelse til tysk innflytelse. Det konservative senatet prøvde å etablere et monarki med den tyske fyrsten Fredrik Karl av Hessen som konge, men etter det tyske nederlaget i første verdenskrig senere samme år endte Finland som en demokratisk republikk.

Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Om lag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene, var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene både under og etter konflikten. Det store antallet summariske henrettelser fra De hvite rettet mot mistenkte motstandere førte til internasjonale protester, blant annet fra Storbritannia og USA.