Fransk Ekvatorial-Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fransk Ekvatorial-Afrikas beliggenhet.

Fransk Ekvatorial-Afrika (fransk: Afrique Équatoriale Française, AEF) var en føderasjon av franske kolonier med beliggenhet i Sentral-Afrika, fra Kongoelven og nord til Sahara-ørkenen.

Føderasjonen, etablert i 1910, besto av fire territorier: Gabon, Mellom-Kongo (nå Republikken Kongo), Oubangui-Chari (eller Ubangi-Shari, nå Den sentralafrikanske republikk) og Tsjad, selv om sistnevnte ikke var under full kontroll før i 1920. Guvernør-generalen var stasjonert i Brazzaville, med representanter i hvert av territoriene.

I 1911 oppga Frankrike deler av området til tysk Kamerun som et resultat av Agadir-krisen. Området ble tilbakelevert etter at Tyskland tapte første verdenskrig, men Kamerun ble, som et resultat av et mandat i Folkeforbundet, ikke igjen integrert i AEF.

Gjennom andre verdenskrig støttet Fransk Ekvatorial-Afrika, under ledelse av Félix Éboué de frie franske styrkene (med unntak av Gabon, som støttet Vichy-regimet i perioden 16. juni 1940 til 12. november 1940) og ble et senter for deres aktiviteter i Afrika.

Under den fjerde franske republikk (1946–58) var føderasjonen representert i det franske parlamentet. Da territoriene i Fransk Ekvatorial-Afrika hadde folkeavstemning september 1958 om hvorvidt de skulle kreve autonomt selvstyre, ble føderasjonen oppløst. I 1959 ble de nye republikkene samlet i Unionen av sentralafrikanske republikker, før de oppnådde fullstendig uavhengighet i august 1960.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Pakenham, Thomas (1991) The scramble for Africa, 1876-1912, London : Weidenfeld and Nicolson, s. 738, ISBN 0-29-781130-4
  • Petringa, Maria (2006) Brazzà, A Life for Africa, Milton Keynes : AuthorHouse, s. 276, ISBN 1-4259-1198-6