Charles de Gaulle

Charles de Gaulle
Født		22. november 1890
Død		9. november 1970 (79 år)
Yrke		Offiser, politiker
Frankrikes president
1959–1969
Forgjenger		René Coty
Etterfølger		Georges Pompidou
Frankrikes premierminister
1958–1959
Forgjenger		Pierre Pflimlin
Etterfølger		Michel Debré
Frankrikes forsvarsminister
1958–1959
Forgjenger		Pierre de Chevigné
Etterfølger		Pierre Guillaumat

Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. november 1970) var en fransk offiser, politiker og statsmann. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946 og grunnla Den femte franske republikk i 1958 for å tjene som president der fra 1959 til 1969.

Charles de Gaulle ble født i Lille i det nordlige Frankrike, vokste opp i et katolsk hjem hvor den nasjonale ånd og beundringen for hæren var sterk, og ble offiser i 1912.

I krig

Første verdenskrig

De Gaulle deltok i kampene under første verdenskrig fra begynnelsen, men var en av de første som ble skadet. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine. Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte som følge av giftgassene ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.

Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.

Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter. Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene. Han returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenhvilen.

Andre verdenskrig

I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som general, men etter at marskalk Pétain bad om våpenhvile med tyskerne, flyktet de Gaulle til London. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike. Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den engelske hæren.

Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet, og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det vært England.» I april 1942 forbød Churchill ham å forlate England og holdt ham i praksis som fange. De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.

Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d'Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.

Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til regjeringen med sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse. De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.

Da de Gaulle under lunsjen skrek at han ikke var blitt rådspurt om noe i saken, snerret Churchill: «Må jeg velge mellom Dem og president Roosevelt, vil jeg alltid velge Roosevelt.» Dette glemte aldri de Gaulle, og i 1964 nedla han som fransk president veto mot britisk EU-medlemskap, for et slikt medlemskap mente han ville være å slippe inn amerikanernes trojanske hest.

I fred

I august 1944 kunne han imidlertid paradere på Champs-Elysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.

I 1958 pågikk den algirske borgerkrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. I denne situasjonen overtok den franske hærledelsen makten i Algerie, og opprøret truet med å spre seg til Frankrike. I denne situasjonen utarbeidet de Gaulle en ny forfatning til den femte republikken, og i januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis». I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.

I 1960 detonerte Frankrike en atombombe i Algerie, og i 1968 detonerte man en hydrogenbombe. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette. Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden, og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1964 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksminister Dean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? En karikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, er telefonnummeret 14-18 og 39-45!»

De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.

Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer. Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår.