Kampene i Sinai og Palestina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kampene i Sinai og Palestina
Konflikt: Første verdenskrig
Kampene i Sinai og Palestina
Australske styrker fra Imperial Camel Corps ridende på kameler med Magdhaba i bakgrunnen, 23. desember 1916
Dato 26. januar 1915 - 31. oktober 1918
Sted Egypt og Levanten, særlig Palestina og Syria
Resultat
Alliert seier
Våpenhvilen i Moudros
Parter
Storbritannia Det britiske imperiet
Frankrike Frankrike
Italia Kongedømmet Italia
Tyrkia Det osmanske rike
Tyskland Tyskland[1]
Kommandanter
Storbritannia John Maxwell
Storbritannia Archibald Murray
Storbritannia Philip Chetwode
Storbritannia Charles Dobell
Storbritannia Edmund Allenby
Storbritannia Edward Bulfin
Tyrkia Ahmed Djemal
Tyskland Friedrich von Kressenstein
Tyskland Erich von Falkenhayn
Tyskland Otto Liman von Sanders
Tap
Rundt 100 000 Rundt 200 000
Kampene i Sinai og Palestina

Kampene i Sinai og Palestina under første verdenskrig ble utkjempet mellom styrker fra Det britiske imperiet mot styrker fra Tyskland og Det osmanske rike i tiden mellom 26. januar 1915 til 31. oktober 1918 da det ble inngått en våpenhvile mellom Det osmanske rike og Trippelententen.

Forsvaret av Suezkanalen[rediger | rediger kilde]

Kampene på dette frontavsnittet ble utløst 26. januar 1915 da styrker fra Det osmanske rike invaderte det britiske protektorat Egypt i et mislykket forsøk på å kutte forsyningslinjen gjennom Suezkanalen. Egypt hadde vært en del av Det osmanske rike i fire hundre år fram til Storbritannia med militærmakt sikret seg kontroll over landet i 1882. Da første verdenskrig brøt ut, ble osmanerne oppmuntret av Tyskland til å ta tilbake kontrollen over Egypt. Suezkanalen var hovedmålet, men også kampene i Nord-Afrika fra den tyskstøttede politiske islamsk ordenen Sanussiya i ørkenen vest for Kairo og i sør hvor det var kamper med Sanussiya-styrker fra 19. november 1915 fram til februar 1917.

Kontrollen over Suezkanalen ble raskt svært viktig for begge parter. For tyskerne og osmanerne utgjorde kanalen det nærmeste og svakeste leddet i den britiske kommunikasjonen. For britene var kanalen av avgjørende betydning, den gjorde reiseveien til India, New Zealand og Australia betydelig kortere i forhold til å måtte reise rundt Kapp det gode håp. I tillegg til å forsyne og støtte den britiske krigsinnsatsen i Europa fra resten av Det britiske imperiet, ble også dette området et viktig støttepunkt særlig under slaget om Gallipoli.

Kampene i Sinai[rediger | rediger kilde]

Kampene i Sinai endte som en rekke vellykkede operasjoner fra de de alliertes side. Styrker fra Det britiske imperiet begynte å presse deres forsvarslinjer av kanalen lengre inn på Sinaihalvøya. Det ble da utkjempet en rekke slag om oaser i området.

Osmanske soldater avfyrer en tyskprodusert haubits

I august 1916 igangsatte de osmanske styrkene et større angrep mot Romani-oasen, 37 km øst for kanalen nær oldtidsbyen Pelusium, men ble slått tilbake. De to forsvarende divisjonene, Australian and New Zealand Mounted Division og 52nd (Lowland) Infantry Division presset da tilbake de osmanske styrkene gjennom det nordlige Sinai og bekjempet en større del av de osmanske baktroppene ved Bir el Abd, og de osmanske garnisonene ved Magdhaba 23. desember 1916 og Rafah 9. januar 1917.

Forsvaret av Suezkanalen ble innledet med det osmanske angrepet 26. januar 1915, og kanalen ble sikret for de allierte etter en rekke kamper og til slutt seieren ved Romani-oasen 3. til 5. august 1916.

De senere kampene ble utkjempet stadig lengre østover, etter hvert som de tyske og osmanske styrkene ble presset bakover av den britiske framrykkingen. De britiske forsynings- og kommunikasjonslinjene ble imidlertid strukket til sitt ytterste, mens de tyske og osmanske trakk seg tilbake og slik bedret sine forsynings- og kommunikasjonslinjer hvor deres baktropper komme gå i velfunderte forsvarsposisjoner.

De britiske styrkene, bestående av avdelinger fra India, Australia og New Zealand kjempet langt fra sine baser i et krevende terreng og klima, men lyktes gang på gang å overraske de osmanske baktroppene. Dette førte til at Sinaihalvøya ble gjeninntatt av de britiske styrkene.

Araberoppstanden[rediger | rediger kilde]

Osmanene investerte mye på å bygge Hijaz-jernbanen på begynnelsen av det 20. århundre, men den forfalt fort etter araberoppstanden i 1916

Utdypende artikkel: Araberoppstanden

Britene var svært interessert i den militære aktiviteten til emiren av Mekka, Hussein ibn Ali, som kommanderte en hær som 5. juni 1916 hadde tatt over både Mekka og Jeddah 16. juni samme i den sørvestre delen av Den arabiske halvøy fra de osmanske garnisonene. En stor osmansk garnison i Ta'if, 70 kilometer sørøst for Mekka, sto imot angrepene fram til slutten av september, da de kapitulerte, og Hussein ibn Alis tredje sønn Faysal ibn al-Husayn angrep da den osmanske garnisonen i Medina.

Disse osmanske tilbakeslagene gjorde at britene håpet å kunne utvide den arabiske oppstanden, blant annet slik at de ikke fikk utnytte deres Hijaz-jernbanen, en smalsporet jernbanelinje med en sporvidde på 1 050 mm som gikk nord – sør fra Istanbul via Damaskus, Amman, Ma'an, Medina og til Mekka. Denne ble bygget med tysk assistanse for å frakte pilegrimer til Mekka, men var også en viktig kommunikasjons- og forsyningslinje for en osmanske hæren og støttet både offensive og defensive operasjoner. Også stasjonsbygningen var solid bygget av stein og utgjorde befestede posisjoner.

Da maktbalansen i det nordlige Sinai svingte i britenes favør, ble Hussein ibn Ali oppmuntret til å slå til stadig lengre nord, helt til Baalbek i Bekaadalen, nord for Damaskus.[2][3][4] Britene håpet at dette kunne utløse ytterligere arabisk motstand mot osmanerne, og general Archibald Murray ble oppmuntret til å rykke nordover mot al-Arish[5][6] langs Sinais kyst mot Palestina ved Gaza.

Kampene i Palestina[rediger | rediger kilde]

Kampene i Palestina viser til de kampene som fant sted nord for grensen mellom Egypt og Det osmanske rike, og disse tok til tidlig i 1917 og varte fram til våpenhvileavtalen i 1918. Den britiske invasjonsstyrken, ledet av general Edmund Allenby, ble også supplert med jødiske frivillige (for det meste sionister), kjent som Den jødiske legion.[7] Kampene var en serie med ulike aksjoner flere steder rundt i det området som kalles Levanten, fra Gaza til Jerusalem, i og rundt Jordandalen, Al Salt og Amman, fra området nord for Jaffa til Damaskus og Aleppo da krigen sluttet.

Etter som de britiske styrkene rykket fram gjennom Sinaihalvøya, fulgte baktroppene med og styrket tilstedeværelsen og sikret områdene de erobret og forsyningene til fronten. Ved slutten av februar 1917 var det lagt jernbanelinjer i et gjennomsnittlig tempo av en kilometer pr dag, tilsammen 625 km, 325 km vei med metalldekke og 458 km vannledninger.[8]

Gaza[rediger | rediger kilde]

Britene ønsket å erobre av Gaza-området og på den måte klare å slå gjennom den osmanske forsvarslinjen mellom Gaza ved kysten og Beersheba omtrent 50 km lenger inn i landet.

  • Det første slaget om Gaza, 26. mars 1917, ble utkjempet i og omkring byen Gaza ved Middelhavskysten. Kampene markerte at kampene hadde flyttet seg fra Sinai til Palestina. De osmanske styrkene slo den britiske angrepsstyrken tilbake.
  • Det andre slaget om Gaza, 19. april 1917. Etter seieren i det første slaget, hadde osmanerne befestet sine posisjoner i Gaza enda bedre. Disse hadde blitt svært sterke innen britene klarte å sette i gang sitt andre forsøk på å innta området, og også dette forsøket mislyktes, med store kostnader.
  • Slaget om El Buggar-høyden, 27. oktober 1917. Dette slaget var en opptakt til britenes tredje forsøk på å innta Gaza, og britene lyktes her å erobre de osmanske stillingene på El Buggar-høyden.
  • Slaget ved Beersheba, 31. oktober 1917. Dette slaget var også en del av det tredje slaget om Gaza, og den britiske seieren ved Beersheba lyktes britene å bryte den osmanske forsvarslinjen ved å ta deres posisjoner i området, og ikke minst sikre seg vannbrønnene i området.
  • Det tredje slaget om Gaza, 31. oktober – 7. november 1917. Etter at de osmanske styrkene måtte trekke seg bort fra Beersheba, fryktet osmanerne at deres styrker skulle bli innringet i Gaza, ettersom britene hadde igangsatt et angrep på byen. De trakk seg da ut av byen og denne ble inntatt av de britiske styrkene.

Jerusalem[rediger | rediger kilde]

General Allenby inntar Gamlebyen gående 11. desember 1917

Utdypende artikkel: Slaget om Jerusalem (1917)

Erobringen av Jaffa og avansementet langs Middelhavskysten gjorde de britiske styrkene i stand til å innta Jerusalem, og slik etablere en strategisk sterk befestet linje som løp fra nordsiden av Jaffa ved kysten, over Judeafjellene til al-Bireh nord for Jerusalem og fortsatte østover til Oljeberget. Med erobringen av veien fra Beersheba til Jerusalem via Hebron og Betlehem, sammen med store osmanske områder sør for Jerusalem, var byen sikret.

De osmanske evaluerte byen og den ble 9. desember okkupert av britiske styrker.[9] Dette ar et viktig vendepunkt for den britiske regjeringen og en av de få britiske militære suksesser etter et år med bitre skuffelser på vestfronten.

11. desember viste general Edmund Allenby de hellige stedene i byen respekt ved å gå inn i Gamlebyen til fots gjennom Jaffaporten i stedet for å benytte hest eller bil. Han var den første kristne hærfører som hadde inntatt byen på mange hundre år, og den britiske statsminister David Lloyd George kalte erobringen av byen som «a Christmas present for the British people» («En julepresang til det britiske folk»). Slaget ble en stor moralsk seier for britene.[10]

Tapet av Jaffa og Jerusalem, sammen med tapet av et område på 80 km langs kysten etter avansementet fra Gaza, var et stort tilbakeslag for Det osmanske rike.[11]

Inn i Jordan[rediger | rediger kilde]

19. til 21. februar 1918 inntok de britiske styrkene inn i Jeriko og innledet en syv måneders okkupasjon av Jordandalen. I løpet av denne perioden rykket først en britisk avdeling i mars østover og inn i høydene i Moab for å angripe de osmanske kommunikasjonslinjene fra Amman og i april gikk en annen britisk styrke videre østover for å innta Es Salt. Området ble inntatt av britene gjennom disse operasjonene, men de var ikke i stand til å beholde kontrollen og styrkene ble trukket tilbake til Jordandalen. I midten av september 1918 ble Amman igjen angrepet og byen og en stor styrke osmanske soldater ble tatt.

Hovedangrepet langs kysten[rediger | rediger kilde]

Samtidig ble hovedangrepet langs kysten iverksatt, og de britiske styrkene rykket nordover i høy hastighet og flere osmanske enheter i Judeafjellene ble tatt som krigsfanger. En rekke osmanske støttepunkter ble angrepet og nedkjempet før Damaskus ble inntatt. De britiske styrkene rykket videre nordover for å rekke å innta Aleppo før våpenhvileavtalen med Det osmanske riket ble undertegnet.

Slaget om Megiddo[rediger | rediger kilde]

Osmansk transport ødelagt av britiske fly på veien mellom Nablus og Bet-Sjean i forbindelse med slaget

Utdypende artikkel: Slaget om Megiddo

I slaget ved Megiddo mellom 19. september og 1. oktober 1918 ved Megiddo (også kalt slaget om Nablussletta) sto i grensetraktene av nåværende Israel og Syria). Den britiske seieren det påfølgende gjennombruddet markerte slutten på kampene på dette frontavsnittet.

De allierte styrkene var ledet av Edmund Allenby og besto hovedsakelig av britiske, indiske, australske og newzealandske styrker. Det var også en liten kontingent med franske og armenske styrker, samt en arabisk opprørsbevegelse som skapte store problemer i de osmanske kommunikasjonslinjene. På motsatt side var den osmanske armegruppen Yildirim (Tordenbrak) samt en tysk kontingent.

Krigen i Palestina var med dette over, men varte fortsatt i en måned i Syria. Den osmanske regjeringen var innstilt på å ofre disse ikke-tyrkiske områdene gjennom krigshandlinger i stedet over å overgi seg. Først etter at Bulgaria falt, kom osmanerne i fare for en invasjon av det tyrkiske kjerneområdet og de inngikk våpenhvileavtale 30. oktober 1918 på et britisk krigsskip i havnen i Moudros på den greske øya Lemnos. Dette sluttførte 600 år med osmansk styre i Midtøsten.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

De historiske virkingene av kampene i dette området ble betydelige. Den britiske erobringen av Palestina førte direkte til opprettelsen av Palestinamandatet og opprettelsen av Transjordan, noe som igjen la grunnlaget for opprettelse av statene Israel, Jordan, Libanon og Syria.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dale, C. ««German Forces in the Ottoman Empire 1914–18»». Besøkt 5. januar 2012. 
  2. ^ Carver, Michael; The National Army Museum Book of The Turkish Front 1914–1918: The Campaigns at Gallipoli, in Mesopotamia and in Palestine, sidene 192-193 London: Pan Macmillan, 2004, ISBN 9780283073472
  3. ^ Wavell 1968, sidene 51–55
  4. ^ Hughes 1999, sidene 71 og 73
  5. ^ Keogh 1955, side 48
  6. ^ Wavell 1968, sidene 57–59
  7. ^ God, Guns and Israel, Jill Hamilton, UK 2004, spesielt kapittel 15
  8. ^ The Australian Imperial Force in Sinai and Palestine, 1914–1918, side 337-338, Henry Gullett (1941) Canberra: Australian War Memorial.
  9. ^ Erickson, Edward J., John Gooch og Brian Holden Reid (red.) Ottoman Army Effectiveness in World War I: A Comparative Study,nr 26 i serien: Military History and Policy, side 128, Milton Park, Abingdon, Oxon: Routledge 2007. ISBN 9780203964569
  10. ^ Baker, Chris. «The Long, Long Trail: British forces involved in Egypt and Palestine». 1914-1918.net. Besøkt 5. januar 2012. 
  11. ^ Duffy, Michael. «The Fall of Jerusalem, 1917». First World War.com. Besøkt 5. januar 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]