Rhinlandsbastard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gutt født i Rhinland på 1920-tallet med tysk mor og fransk-afrikansk far. Disse etterkrigsbarna ble klassifisert som bastarder (av «blandingsrase») og var «uegnet for forplantning» ifølge nazistisk rasehygiene. Fra utstillingen Erbkrank!(«Arvelig syk!») i Berlin 1934 som hevdet at «600 ulykkelige bastarder i Rhinland er levende bevis for det tristeste forræderi mot den hvite rase.»
Foto: Bundesarchiv,

Rhinlandsbastard eller Rhinland-bastard (tysk: Rheinlandbastard, i flertall Rheinlandbastarde) er et nedsettende kallenavn som er kjent fra Tyskland i mellomkrigstiden. Både i Weimar-republikken og Det tredje riket ble uttrykket brukt om tyske barn med fransk-afrikanske fedre og hvite, tyske mødre. Fedrene var franske soldater fra landets kolonier i Afrika som var utstasjonert som okkupasjonsvakter i Rhinland etter at Tyskland hadde lidd nederlag i første verdenskrig i 1918. Ifølge nazistisk rasehygiene var «rhinlandsbastardene» underlegne hvite, og de tyske nazistene ønsket å tvangssterilisere barna for å hindre dem fra å ødelegge «den ariske rasen».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen Rhinlandsbastard kan spores tilbake til 1919, rett etter første verdenskrig, da tropper fra ententemaktene, de fleste franske, okkuperte Rhinland[1] og Ruhr. Okkupasjonen av tyske områder begynte allerede i desember 1918 og varte til juni 1930, Blant de rundt 200 000[2] franske okkupantene var kolonitropper fra blant annet Senegal og Madagaskar.

Et relativt høyt antall tyske kvinner giftet seg med soldater fra okkupasjonsstyrkene, mens mange andre hadde barn med dem utenfor ekteskap, derav den negative betegnelsen bastarder. Antall barn var mellom 160 000 og 180 000, blant dem de fleste med hvite, franske soldater.[3] Professor Richard J. Evans anslår antallet barn med blandet bakgrunn til å være så lavt som mellom 500 og 600.[4]

I samtiden så mange tyskere okupasjonen av Rhinland som en nasjonal ydmykelse, og det var vanlig å betrakte alle former for samarbeid eller omgang med okkupantene som et amoralsk svik og nasjonalt forræderi.

Rasistiske politikere og militære hevdet at kolonisoldater fra Afrika og Indokina som tjenestegjorde i okkupasjonsstyrkene var annenrangs mannskaper, noe som økte følelsen av å bli ydmyket.[5] I Rhinland ble okkupasjonstroppene mottatt på en helt annen måte. Soldatene ble beskrevet som «høflige og ofte populære», muligens fordi franske soldater fra koloniene hadde mindre motvilje mot tyskere enn krigstrette franske okkupanter.[6] Blant tyske kritikere og kampanjepolitikere ble bruken av fargede okkupasjonssoldater omtalt som die schwarze Schmach am Rhein eller die schwarze Schande («den svarte skammen ved Rhinen» eller «svarte skjenselen»).[7]

I boken Mein Kampf fra 19924–25 omtaler den senere diktatoren Adolf Hitler barn fra ethvert forhold med afrikanske okkupasjonssoldater som en forurensning av «den hvite rasen»: «For det høver godt både med den sadistisk-perverse hevntørsten til vår chauvenistiske arvefiende og den iskalde tenkemåten til jødene at de forpester Rhinlandene i hjertet av Europa med negerblod.»[8] Han anså at «det var og er jødene som sender negrer til Rhinen, alltid med den samme baktanken og samme klare mål; å kunne ødelegge den hvite rasen, som de hater, ødelegge den gjennom bastardene som nødvendigvis blir følgen, ødelegge den og styrte den ned fra det høye kulturelle og politiske nivået den står på, og selv oppkaste seg til herre over den.»[9] Hitler antydet også at dette var et komplott iverksatt av franskmennene: «Dette folket som blir mer og mer oppblandet med negrer og er knyttet til jødene og deres mål om å rå hele verden, er en snikende fare for hele Europa.»[10]

Bakgrunn fra tysk kolonistyre[rediger | rediger kilde]

De fleste av den lille gruppen med flerkulturell bakgrunn i Tyskland på den tiden var barn av tyske settlere og misjonærer i de forhenværende koloniene i Afrika og Melanesia som hadde giftet seg med lokale kvinner, eller hadde barn med dem. Med tapet av de tyske koloniene etter første verdenskrig returnerte noen av kolonistene til Tyskland med sine familier.[4] Mens den fargede delen av den tyske befolkningen under Nazi-Tyskland var liten, rundt 20–25 000 i en befolkning på over 65 millioner,[11] bestemte nazistene seg for å aksjonere mot de i Rhinland. Nazistene foraktet fargedes kultur, som de anså som underlegen, og de forsøkte å forby musikk som jazz da de anså det som «ødelagt negermusikk».[12]

Det ble ikke vedtatt noen lover mot den fargede delen av den tyske befolkningen, eller mot barn fra blandede ekteskap, før Nürnberglovene i september 1935 som forbød «raseblanding». Loven la ned forbud mot ekteskap for personer med blandet bakgrunn, eller deres forhold til ariske personer. Det ble istedet etablert en komité som skulle løse problemet med rhinlandsbastardene, hvor målet var å forebygge videre reproduksjon i Tyskland. Organisert av Eugen Fischer ved Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik ble det bestemt at barna skulle steriliseres etter loven av 1933 om sterilisering (tysk: Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses),[13] en ordning inspirert av en tilsvarende amerikansk lov. Sterlisasjonslover kom for øvrig i mange land i 1920- og 1930-årene.[14]

Steriliseringsprogrammet av tysk-franske etterkrigsbarn begynte i 1937, da lokale myndigheter ble bedt om å rapportere alle rhinlandsbastarder i sine områder.[13] Totalt ble rundt 400 med blandet bakgrunn arrestert og sterilisert.[13] Ifølge Susan Samples gikk nazistene langt for å skjule programmet med steriliseringer og tvungne aborter.[13]

Annet[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble «okkupasjonsbarn» som var «mulatter» av hvite, tyske mødre og afroamerikanske menn på militærtjeneste i Tyskland kalt brown babies på engelsk og Mischlingskinder («blandingsbarn») på tysk.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Black Germans» in Prem Poddar, Rajeev Patke and Lars Jensen, Historical Companion to Postcolonial Literatures: Continental Europe and its Colonies, Edinburgh University Press, 2008.
  2. ^ [1]
  3. ^ Campt, Tina, Other Germans: Black Germans and the Politics of Race, Gender, and Memory in the Third Reich, Ann Arbor, Michigan, University of Michigan Press, 2004. s. 21, 50 ISBN 0472031384. Google Books. lest 2. mai 2017.
  4. ^ a b The Third Reich in Power. Penguin. 2005. s. 527. ISBN 1594200742. 
  5. ^ Roos, Julia. Women's Rights, Nationalist Anxiety, and the "Moral" Agenda in the Early Weimar Republic: Revisiting the "Black Horror" Campaign against France's African Occupation Troops. Central European History, 42 (september 2009), s. 473–508
  6. ^ Burleigh, Michael; Wippermann, Wolfgang (1993). The Racial State: Germany 1933–1945. Cambridge University Press. ISBN 0-521-39802-9. 
  7. ^ Schwarze am Rhein. Ein Weltproblem. Französisch-Deutsche Schrift und Gegenschrift (1921)
  8. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 246. 
  9. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 309. 
  10. ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 245. 
  11. ^ Chimbelu, Chiponda (10. januar 2010). «The fate of blacks in Nazi Germany». Deutsche Welle. Besøkt 9. november 2011. 
  12. ^ Blackburn, Gilmer W. (2012). Education in the Third Reich: Race and History in Nazi Textbooks. SUNY Press. s. 148. ISBN 9780791496800. Besøkt 10. november 2015. 
  13. ^ a b c d Samples, Susan. «African Germans in the Third Reich», i The African German Experience, redigert av Carol Aisha Blackshire-Belay (Praeger Publishers, 1996).
  14. ^ Johan Scharffenberg i Arbeiderbladet 1. september 1933: En tysk sterilisasjonslov
  15. ^ Maria Adebola 2014: Documentary ‘Brown Babies: The Mischlingskinder Story’ Tells Untold Stories of Bi-Racial World War II Era Children

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rhinlandsbastard&oldid=22376702»