Libya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 27°01′12″N 17°55′47″Ø

دولة ليبيا
Dawlat Lībiyā
Staten Libya
Libya

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over دولة ليبياDawlat LībiyāStaten Libya

Innbyggernavn Libyer, libysk
Hovedstad Tripoli
Tidssone UTC+3
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 17
1 759 540[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 101
6 461 454[b]
Bef.tetthet 3,67 innb./km²
HDI 0,760 (rangert som nr. 53)
President i Nasjonalforsamlingen Mohamed Yousef el-Magariaf
Statsminister Ali Zeidan
Offisielt språk Arabisk
Uavhengighet fra Italia
24. desember 1951
Valuta Libysk dinar (LYD)
Nasjonaldag 1. september
Nasjonalsang Libya, Libya, Libya, ليبيا ليبيا ليبيا
ISO 3166-kode LY
Toppnivådomene .ly
Kart over Libya
Kart over Libya

Note til flagg, våpen og nasjonalsang: Under opprøret sommeren 2011 tok opprørerne trikolor-versjonen fra 1951 i bruk igjen, istedet for 1977-flagget. Likeledes ble nasjonalsangen «Allahu Akbar» erstattet med tidligere «Libya, Libya, Libya».
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Libya (arabisk: ليبيا Lībiyā), offisielt Staten Libya (arabisk: دولة ليبيا Dawlat Lībiyā), er et land i Nord-Afrika. Det ligger ved Middelhavets sørkyst og grenser mot Egypt i øst, Sudan i sørøst, Tsjad og Niger i sør, og Algerie og Tunisia i vest. Libya er med sine 1,8 millioner km² Afrikas fjerde største land målt i areal, og det 17. største i verden.[1] Over 90% av dette arealet er dekket av ørken. Av Libyas 5,7 millioner innbyggere bor 1,7 millioner i hovedstaden Tripoli. Landet er tradisjonelt delt inn i regionene Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika.

Libya har det tredje største BNP (KKP) per innbygger i Afrika, bare Seychellene og Sør-Afrika har høyere. En viktig årsak til dette er landets store oljereserver, kombinert med det lave befolkningstallet.[2][3]

Libya ble frem til sommeren 2011 ledet av Muammar al-Gaddafi, hvis utenrikspolitikk ofte hadde brakt ham i konflikt med den vestlige verden og andre afrikanske lands regjeringer. Libya gav imidlertid opp sitt atomvåpenprogram i 2003, og Libyas relasjoner til omverdenen ble i en periode mindre betent.[4] I mars 2011 ble forholdet til omverdenen radikalt forverret, da FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner mot Libya etter brutale reaksjoner mot demonstranter i landet. I løpet av sommeren og høsten samme år overtok en væpnet opprørsbevegelse herredømmet over store deler av landet, deriblant hovedstaden, og det tidligere regimet gikk i oppløsning etter tildels harde kamper.[5]. I august 2012 ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk sin første valgte nasjonalforsamling siden Gaddafis statskupp i 1969.

Libyas flagg var fra 1977 til lederen Gaddafi ble drept 20. oktober 2011 det eneste nasjonalflagget i verden med bare én farge og uten noen form for mønster, symboler eller andre detaljer. Under opprøret sommeren 2011 ble den gamle trikolor-versjonen av flagget fra 1951 tatt i bruk igjen. Også nasjonalsangen ble erstattet.[6]

Navn og etymologi[rediger | rediger kilde]

Statens navn på arabisk er ليبيا Lībiyā; på berbisk: ⵍⵉⴱⵢⴰ. Fra 1977 til 2011 var det offisielle navnet Den store sosialistiske folkelig libyske arabiske jamahiriya eller litt forenklet Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya (arabisk الجماهيرية العربية الليبية الشعبية الإشتراكية العظمى Al-Jamāhīriyyah al-`Arabiyyah al-Lībiyyah aš-Ša`biyyah al-Ištirākiyyah al-`Uẓmā). Var Libya det eneste landet med jamahiriya som sin offisielle styreform.

Navnet Libya er et berbisk navn for området og blir omtalt i antikke egyptiske tekster som Rebu.jpg, R'bw (= Libu), som refererer til en av de berbiske stammene vest for Nilen. På gresk ble stammens medlemmer kalt Libys, og deres land for Libya. Uttrykket hadde imidlertid en videre betydning i antikkens Hellas, da det innbefattet hele Nord-Afrika vest for Egypt. Senere, på Ibn Khaldūns tid, var den samme store stammen kjent som Lawata.[7]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Jabal Al Akdhar i nærheten av Benghazi er Libyas våteste region. Årlig gjennomsnittlig regnfall ligger på mellom 400 og 600 millimeter.[8]

Utdypende artikkel: Libyas geografi

Ørkenlandskap i Libya. 90 % av landet er ørken.

Libya er, med sine 1 759 540 km² verdens 17. største land målt i areal. Libyas areal er like stort som Tyskland, Storbritannia og alle de fem nordiske landene tilsammen. Det grenser mot Middelhavet i nord, mot Tunisia og Algerie i vest, mot Niger i sørvest, mot Tsjad og Sudan i sør og mot Egypt i øst. Libya er, med sine 1770 km det afrikanske landet med lengst kystlinje mot Middelhavet.[9][10] Middelhavet nord for Libya blir ofte referert til som Libya-havet. Klimaet i Libya er for det meste tørt og ørkenaktig. De nordligste områdene har imidlertid et mere temperert middelhavsklima.

Oaser finnes spredt over hele Libya. Blant de viktigste er Ghadames og Kufra. Mer enn 90 % av landets areal er ørken eller halvørken. Libyas høyeste punkt er Bikku Bitti i Tibesti, med en høyde på 2267 meter. Landets laveste punkt er Sabkhat Ghuzayyil, en senkning som ligger 47 meter under havoverflaten.

Klima[rediger | rediger kilde]

Tross sitt store areal har Libya i praksis bare to klimasoner. Kystområdene i nord har Middelhavsklima med fuktige vintre og rundt 12 °C i januar, mot 26 °C i august. Her når middelnedbøren opp i 400 mm, med regnfall i 30-35 dager i perioden november-februar.

Innlandet har ørkenklima med svært store temperatursvingninger, fra under 0 °C om vinteren til over 50 °C om sommeren. Nattestid om vinteren er kuldegrader ikke uvanlig. Ekstreme dagtemperaturer går opp mot 58 °C. Det er nesten ikke nedbør i det hele tatt i de flate ørkenpartiene.

Hver vår og høst blåser en varm, tørr, støvfull scirocco (i Libya kalt gibli), en sydlig vind som varer fra en til fire dager. I april kan den bringe med seg høye temperaturer til den ellers kjølige kystsonen, gjerne opp mot 43 °C. Sandstormer forekommer hele året.

Libya-ørkenen[rediger | rediger kilde]

Den libyske ørkenen, som dekker det meste av det østlige Libya, er et av de mest karrige områdene på jorden. Enkelte steder kan det gå tiår uten regnfall, og selv i høyereliggende områder er det regnfall bare tilfeldig, en gang hvert femte til tiende år. Ved Uweinat ble siste regnfall registrert i september 1998.[11]

Satellittbilde av Libya.

På samme måte kan temperaturene i den libyske ørkenen være ekstreme. I Al-Azizyah ble det i 1922 registrert 57,8 °C, som er høyeste målte naturlige lufttemperatur på jorden noen gang.[12]

Det er noen få spredte ubebodde oaser, vanligvis i forbindelse med de største senkningene, hvor man kan finne vann ved å grave noen få meter ned i bakken. Vest i ørkenen er det spredte oaser i forbindelse med ulike senkninger, kalt Kufra-gruppen, bestående av Tazerbo, Rebianae og Kufra.[11]

Litt lengre sør finner vi massivene Arkenu, Uweinat og Kissu. Disse granittfjellene er svært gamle, og ble dannet lenge før sandsteinen som omgir dem. Arkenu og det vestlige Uweinat er ringkomplekser svært like dem man finner i Aïrfjellene. Det østlige Uweinat, som også er det høyeste punktet i Libya-ørkenen, er et opphøyd sandsteinplatå som ligger med forbindelse med granittfjellene lengre vest.[11] Sletten nord for Uweinat har spredte eroderte vulkanske formasjoner.

Med oppdagelsen av olje på 1950-tallet, ble det også oppdaget store ferskvannsreservoarer under en stor del av landet. Vannet i disse reservoarene er fra før siste istid, og har vært der før dannelsen av Sahara-ørkenen.[13] Libya er også tilholdsstedet for Arkenu-kraterne, som er to krater fra et dobbelt nedslag for mindre enn 140 millioner år siden.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Kombinasjonen av lav nedbør og sterk fordamping (varme) gjør Libya til et karrig land med generelt lite vegetasjon og dyre- og fugleliv. Fjellene langs kysten har derimot middelhavsklima, med tilsvarende flora som i landene rundt Middelhavet. Lavlandet langs kysten har steppevegetasjon. Skogsarealet er økende, takket være trepleie og skogplanting.

Dyrelivet omfatter typiske ørkenarter som ørkengaselle, hyene, sjakal, ørkenspringmus, ørkenrev (fenek), afrikansk villkatt, anubisbavian (Papio anubis), afrikansk vill-esel (Equus asinus) og hare. Det er en rekke amfibier, slanger og skorpioner. Fuglelivet omfatter blant annet rovfugler.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Et kart som viser sammensetningen av etniske grupper i Libya.

Libya har relativt få innbyggere sammenlignet med landets areal. Befolkningstettheten er ca. 3 personer pr. km² i de to nordlige regionene Tripolitania og Kyrenaika, og færre enn én person pr. km² i landet forøvrig. Libya er med dette et av de tynnest befolkede områdene i verden.[14] 90 % av befolkningen bor på mindre enn 10 % av arealet, og da for det meste langs kysten. Mer enn halvparten av landets innbyggere bor i byer, og da først og fremst konsentrert til landets to største byer, Tripoli og Benghazi.[15]

Familieliv er viktig for libyske familier. De fleste libyske familier bor i boligblokker og andre uavhengige boligenheter, avhengig av boligbehov, inntekt og formue. Selv om libyske arabere tradisjonelt har levd som nomader i telt, har de nå bosatt seg i ulike byer.[16] Av den grunn blir deres tradisjonelle levesett gradvis visket ut. Et ukjent, men lite antall libyere bor fortsatt i ørkenen, slik familiene deres har gjort i århundrer. Flertallet av befolkningen jobber med industri eller i tjenestebasert sektor, bare en liten del av befolkningen jobber med jordbruk.

Etniske grupper og innvandring[rediger | rediger kilde]

Innfødte libyere er en blanding av de opprinnelig innfødte berberne, og senere ankomne arabere.

Det er mindre grupper av tuareger og tebuer, som lever helt eller delvis i en nomadetilværelse, sør i landet. De største gruppene av utenlandske innbyggere i Libya kommer fra andre afrikanske land, og inkluderer nord-afrikanere (først og fremst egyptere og tunisiere), og subsahariske (svarte) afrikanere.[15] Ifølge CIA factbook består 97 % av innbyggerne av libyske berbere og arabere, de resterende 3 % er grekere, maltesere, italienere, egyptere, afghanere, tyrkere, indere og subsahariske afrikanere.[17] Dette er imidlertid bare den registrerte delen av befolkningen. Libya har også en større ulovlig innvandret subsaharisk afrikansk befolkning, som ifølge enkelte kilder estimeres til så mange som en million.[18] Denne befolkningen av svarte afrikanere, som tildels er ulovlige immigranter, er utsatt for sterk rasisme og diskriminering fra den arabiske/berbiske flertallsbefolkningen.

Språk[rediger | rediger kilde]

Libyas offisielle språk er arabisk, og det er også det mest brukte språket i landet. Tamazight, som ikke har noen offisiell status i landet, blir brukt av libyske berbere.[19] Berbisktalende libyere er for det meste konsentrert til Jebel Nefusa-regionen (Tripolitania, og da til byen Zuwarah ved middelhavskysten, og oasebyene Ghadames, Ghat og Awjila). I tillegg snakker tuareger tamahaq, som er det eneste kjente nordlige tamasheq-språket. Italiensk og engelsk blir noen ganger brukt i de større byene. Italiensk blir imidlertid nesten utelukkende brukt av av den eldre delen av befolkningen.

Religion[rediger | rediger kilde]

Den klart mest utbredte religionen i Libya er islam, og hele 97 % av befolkningen tilhører denne.[20] De aller fleste libyske muslimer er sunnimuslimer, og sunniislam er blitt både en åndelig veileder for hver enkelt, og en hjørnestein for regjeringens politikk. En minoritet av muslimene i landet (mellom 5 og 10 %) hører til ibadismen, (en gren av kharijitismen), og så å si alle disse bor i Jebel Nefusa og i Zuwarah.

Moské i Ghadames, i nærheten av grensen mot Tunisia og Algerie. Ca 97 % av Libyas befolkning er tilhengere av islam.

Inntil 1930-årene var Sanussi-bevegelsen den ledende islamske bevegelsen i Libya. Dette var en religiøs retning som var tilpasset ørkenlivet. Dens zawaayaa (religiøse bygninger) befant seg i Tripolitania og Fezzan, men bevegelsen sto sterkest i Kyrenaika. Sanussi-bevegelsen reddet regionen fra uroligheter og anarki, og gav stammebefolkningen i Kyrenaika en religiøs tilknytning og følelsen av enhet og mening.[21] Denne islamske bevegelsen, som med tiden ble slått ned på og fjernet av både den italienske invasjonen, og senere Gaddafis regjering,[21] var svært konservativ, og noe annerledes enn den islam som praktiseres i Libya i dag. Gaddafi forsikrer om at han er en hengiven muslim, og at hans regjering innehar en aktiv rolle i å støtte islamske institusjoner, og i spredningen av islam, på verdensbasis.[22] En libysk form for sufisme er også vanlig i deler av landet.[23]

Det finnes mindre kristne grupperinger. Det er over 60 000 koptere i Libya.[24] Denne kirken har røtter i Libya lenge før islam ble innført. Et liten gruppe anglikanere, bestående av for det meste immigrerte afrikanske arbeidere, holder til i Tripoli, og disse er en del av et egyptisk bispedømme.[25] Det finnes også anslagsvis 40 000 katolikker i Libya, som betjenes av to biskoper, en i Tripoli (for italienere) og en i Benghazi (for maltesere). Det er relativt fredelige forhold mellom kristne og muslimer i landet, selv om det er restriksjoner på spredning av kristendom blant muslimer og kristen litteratur.

Libya var inntil nylig tilholdssted for et av de eldste jødiske samfunnene i verden, som hadde holdt til der siden minst det 3. århundret f.Kr.[26] En serie pogromer fra november 1945 og de påfølgende tre årene, sto for en dramatisk reduksjon av den jødiske befolkningen i landet.[27] I 1948 var det ca. 38 000 jøder igjen. I forbindelse med Libyas uavhengighet i 1951 flyktet mange av de gjenværende jødene landet. Etter Suezkrisen i 1956 flyktet resten av jødene bosatt i Libya, med unntak ca. 100 jøder.

Historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn tyder på at sletter langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som det åttende årtusenet f.Kr. av et neolittisk folk som hadde kunnskaper om oppdrett av storfe og kultivering av avlinger.[28] Det området som i dag er kjent som Libya har vært underlagt en rekke ulike folkegrupper. Både fønikerne, karthagerne, grekerne, romerne, vandalene og bysantinerne har hersket over hele eller deler av området. Bortsett fra ruiner i Kyrene, Leptis Magna og Sabratha, etterlatt av henholdsvis grekerne og romerne, er det få spor av disse antikke kulturene.[29]

Ruiner av teateret i den romerske byen Sabratha, vest for Tripoli.
Triumfbue etter den romerske keiser Lucius Septimius Severus (146-211 e.Kr.) i Leptis Magna

.

Den fønikiske, greske og romerske perioden[rediger | rediger kilde]

Fønikerne var de første til å etablere handelsstasjoner i Libya, da handelsreisende fra Tyr (i dagens Libanon) utviklet handelsforbindelser med berbiske stammer og gjorde avtaler med dem for å sikre seg deres samarbeid ved utvinningen av råvarer.[30][31] I løpet av det 5. århundre f.Kr. hadde Karthago, den største av de fønikiske koloniene, utvidet sitt hegemoni over store deler av Nord-Afrika, hvorfra punerne framsto som en egen sivilisasjon. Puniske bosetninger langs kysten av Libya inkluderte Oea (Tripoli), Libda (Leptis Magna) og Sabratha. Alle disse var i et område som senere ble kalt Tripolis, eller «De tre byer». Libyas nåværende hovedstad Tripoli har tatt sitt navn etter dette området.

Grekerne erobret det østlige Libya da emigranter fra den overbefolkede øya Thera ifølge legendene ble beordret av orakelet i Delfi å finne seg et nytt hjem i Nord-Afrika. I 631 f.Kr. grunnla de byen Kyrene.[32] Før det var gått 200 år hadde ytterligere fire viktige greske byer blitt etablert i området: Barka (Al Marj), Euhesperides (senere kjent som Berenike, i dag Benghazi), Teukira (senere Arsinoe, i dag Tukrah) og Apollonia (Susah), som var Kyrenes havneby. Sammen med Kyrene ble de kjent som Pentapolis (De fem byer).

Etter Kartagos fall okkuperte ikke romerne Tripolitania umiddelbart, men ventet til kystbyene ba om og mottok deres beskyttelse. I år 74 f.Kr. annekterte de så regionen formelt. Romerne forente regionene i Libya, og i mere enn 400 år var Tripolitania og Kyrenaika velstående romerske provinser.[33] Romerske ruiner, som de man finner i Leptis Magna, vitner om en levende region hvor folkerike byer og også befolkningen i mindre byer kunne nyte bylivets bekvemmeligheter. Handelsmenn og håndverkere fra mange deler av den romerske verden etablerte seg i Nord-Afrika, men byene i Tripolitania beholdte sine puniske karaktertrekk, og Kyrenaika sitt greske.

Den arabiske og osmanske perioden[rediger | rediger kilde]

Under kalif Uthmans regjeringstid erobret araberne, ledet av general Abdullah ibn Saad, Libya i det 7. århundret e.Kr. De følgende århundrene tok en stor del av befolkningen i Libya ikke bare til seg islam, men også det arabiske språket og kulturen.

Osmanske tyrkere erobret så landet midt på 1500-tallet, og de tre provinsene (Wilayaene) Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika (som sammen utgjør Libya) ble en del av Det osmanske rike, med unntak av en periode med selvstyre under Karamanlidynastiet. Karamanlidynastiet regjerte fra 1711 til 1835, primært i Tripolitania, men de hadde innflytelse også i Fezzan og Kyrenaika på midten av 1700-tallet. Dette utgjorde et første glimt av det gjenforente og uavhengige Libya som skulle gjenoppstå to århundrer senere. Gjenforeningen skjedde, ironisk nok, ved en invasjon (Den italiensk-tyrkiske krig, 1911-1912) og en okkupasjon fra 1911, hvor Italia samtidig omgjorde de tre regionene til kolonier.[34]

Fra italiensk koloni til selvstendig kongerike[rediger | rediger kilde]

Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien (som var satt sammen av de tre provinsene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan). Kong Idris I, Emir av Kyrenaika, ledet motstanden mot den italienske okkupasjonsmakten mellom de to verdenskrigene. I årene fra 1943 til 1951 var Tripolitania og Kyrenaika under britisk administrasjon, mens Frankrike kontrollerte Fezzan. Idris vendte tilbake fra asyl i Kairo i 1944, men avslo å bosette seg permanent i Kyrenaika inntil enhver utenlandsk kontroll ble fjernet i 1947. Ifølge betingelsene fra fredsavtalen med de allierte i 1947, gav Italia opp alle krav knyttet til Libya.[35]

Omar Mukhtar (1858–1931) ledet det libyske opprøret mot den italienske okkupasjonen.

Den 21. november 1949 antok FNs generalforsamling en resolusjon som fastslo at Libya skulle bli uavhengig før 1. januar 1952. Idris representerte Libya i de påfølgende forhandlingene med FN. 24. desember 1951 erklærte Libya sin uavhengighet som Kongeriket Libya, et konstitusjonelt, arvelig monarki under kong Idris.

Oppdagelsen av betydelige oljereserver i 1959, og de påfølgende inntektene fra salg av olje gjorde at Libya gikk fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en meget velstående stat. Selv om oljen muliggjorde dramatiske økninger i regjeringens budsjetter, var det økt misnøye i befolkningen over den økte konsentrasjonen av landets rikdom som falt i hendene på kong Idris og landets elite forøvrig. Denne misnøyen bare fortsatte å øke da nasserisme og arabisk nasjonalisme spredde seg i Nord-Afrika og Midtøsten.

Gaddafi-perioden[rediger | rediger kilde]

1. september 1969 gjennomførte en liten gruppe militært befal, ledet av den 27 år gamle offiseren Muammar al-Gaddafi, et statskupp mot Kong Idris. Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling da dette skjedde. Hans nevø, prins Sayyid Hasan ar-Rida al-Mahdi as-Sanussi, ble ny konge. Det ble raskt avklart at de revolusjonære offiserene som hadde kunngjort kong Idris avgang ikke ønsket Sayyid som ny konge, og han ble avsatt og satt i husarrest samme dag. Monarkiet ble avskaffet, og Gaddafi, som utropte Libya som den nye libyske arabiske republikk, ble frem til borgerkrigen i 2011 betegnet som «Broderlig leder og veiviser for revolusjonen» i offisielle uttalelser og presse.[36]

Gaddafi utviklet et eget politisk system som han kalte Den tredje internasjonale teorien[37] som var en blanding av arabernasjonalisme, islamisme og sosialisme. Han skrev en bok som han kalte Den grønne boken for å presentere sine idéer.

Gaddafi så seg selv som en revolusjonær leder og på 1970- og 1980-tallet brukte han oljepenger for å drive propaganda for sin ideologi utenfor landets grenser. Libyas militære framstøt mislyktes riktignok. Libya var innblandet i kamper i Tsjad, men ble drevet tilbake fra nordre Tsjad 1987. Libya har også støttet internasjonal terrorism som for eksempel De røde brigader og IRA, noe blant annet USA reagerte på ved å stenge sin Libyaambassade i 1981.[29]

I 1986 bombet det amerikanske militære etter ordre fra Ronald Reagan[38] to libyske byer som gjengjeld for støtte til terrorister. I angrepene ble Gaddafis to år gamle datter drept.[38] FN ble enige om sanksjoner i 1992, og disse ble ikke avbrutt før i april 1999 og endelig opphevet i september 2003.[39] Opphevelsen kom etter at Gaddafi hadde erklært at han skulle delta i kampen mot fundamentalistiske islamister.

USA gjenopprettet etterhvert fullstendige diplomatiske forbindelser med Libya og strøk i 2006 landet fra sin liste over stater som påstås å støtte terrorisme.[39] Denne velvillige innstillingen til Libya og Gaddafi fra den vestlige verden ble brutt våren 2011 etter at omfattende krav fra Libyas befolkning om Gaddafis avgang ledet til at han satte inn militære styrker mot sitt eget folk. Etter diskusjoner i FN, NATO og EU engasjerte vesten seg militært ved at et en FN-bestemt flyforbudssone og et forbud mot vold mot sivile i Libya ble håndhevet av NATO.

Gaddafi ble fanget og drept av libyske opprørsstyrker i Sirte 20. oktober 2011.

Borgerkrig og gjenoppretting av demokrati[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Borgerkrigen i Libya

Borgerkrigen i Libya startet som et opprør i februar 2011, inspirert av opprørene i Tunisia og Egypt. Opprøret i Libya var rettet mot landets mangeårige diktator Muammar al-Gaddafi og hans regime. Myndighetenes svar på opprøret var en omfattende voldsbruk med en rekke døde, og i begynnelsen av mars utviklet det seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fra NATO også involvert i kamphandlingene. Under borgerkrigen etablerte et overgangsråd seg under ledelse av Mustafa Abd al-Jalil, og i løpet av høsten samme år ble det anerkjent av en lang rekke stater som landets legitime regjering inntil det tidligere regimets definitive endelikt.

23. oktober 2011 feiret Libya sin «frigjøring» og Mahmud Jibril, som hadde vært de facto leder av landet siden 5. mars, kunngjorde at han ville lede en interimregjering fram til det kunne avholdes valg i landet. Valget ble holdt 7. juli 2012, og 8. august overlot så Det nasjonale overgangsrådet makten til en nyvalgt nasjonalforsamling, som også skal utarbeide ny grunnlov.[40]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Under Gaddafi var det to statlige grener i Libya. Den «revolusjonære sektoren» besto av revolusjonslederen Gaddafi, revolusjonskomiteene og de gjenværende medlemmene av det revolusjonære kommandorådet på 12 medlemmer, som ble opprettet i 1969.[41] Det historiske revolusjonære lederskapet var ikke valgt inn, og de kunne heller ikke velges bort, men beholdt sin makt og sine posisjoner med bakgrunn i sin rolle i revolusjonen.

Mahmud Jibril var interimstatsminister i Libya fra mars 2011

Den lovgivende delen av staten besto av lokale folketing for hver av de 1500 valgkretsene man finner i byene, 32 sha'biyat-folketing for regionene, og den Nasjonale Folkekongressen. De lovgivende organene var representert med tilsvarende organ for utøvende makt (lokale folkekomiteer, folkekomiteer for sha'biyatene og den Nasjonale Folkekongressens komité/kabinett).

5. mars 2011 erklærte Det nasjonale overgangsrådet seg selv som «den eneste representant for hele Libya». Innen oktober 2011 hadde det blitt anerkjent av 100 land, deriblant store land som Frankrike,[42] Tyskland[43] Canada,[44] og Russland[45] Det ble også støttet av flere andre arabiske[46] og europeiske land.[47] 16. september endret FN sin offisielle anerkjennelse til overgangsrådet. Rådet dannet et midlertidig organ, hovedstyret, 23. mars 2011 med Mahmud Jibril som leder.[48] USA overførte sin offisielle anerkjennelse fra Gaddafis regjering til overgangsrådet 15. juli 2011. Storbritannia fulgte etter 27. juli 2011 og utviste alle libyske regjeringsdiplomater fra landet før de akkrediterte en utsending fra overgangsregjeringen til den libyske ambassaden i London.[49]

24. oktober 2011 annonserte overgangsrådets leder Mustafa Abd al-Jalil at eksisterende lover som motsa islams lære ville bli annulert, og at Sharialoven ville være grunnlaget for en ny lovgivning. al-Jalil skisserte flere endringer som skal gjøres, blant annet oppheving av restriksjoner på antall koner en mann kan ta.[50] 1. november ble Libyas flagg heist over rettsbygningen i Benghazi, en bygning med høy symbolverdi som «revolusjonens hovedsete».

Politiske partier ble forbudt i 1952,[51] men ifølge en lov fra 1971 var det tillatt å danne ikke-statlige organisasjoner. Disse måtte imidlertid tilpasse seg revolusjonens mål, og de var få i antall sammenlignet med Libyas naboland. Fagforeninger eksisterte ikke,[52] men en rekke fagorganisasjoner var integrert i statsstrukturen, på samme måte som folketingene og komiteene. Da libyerne gikk til valgurnene 7. juli 2012 til det første valg på nasjonalforsamling siden Gaddafis død var det registrert mer enn 100 politiske partier. Det ble dannet en midlertidig nasjonalkongress som 8. august formelt overtok makten fra overgangsrådet. Det er ennå ikke utnevnt en statsminister, men foreløpige resultater av avstemningen viser at Alliansen av nasjonale krefter, ledet av tidligere interimstatsminister Mahmud Jibril, ligger best an.[53]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister Abd al-Rahman Shalgam med sin amerikanske motpart, den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice. Før opprøret i den arabiske verden i 2011 arbeidet Libyas regjering hardt for å bli en del av det internasjonale samfunnet igjen.

Libyas utenrikspolitikk har gjennomgått store skiftninger og endringer siden staten ble opprettet 24. desember 1951. Som kongerike inntok Libya en provestlig holdning, men ble likevel oppfattet som en del av den konservative tradisjonelle blokken av stater tilhørende i den Arabiske Liga, hvor landet også ble medlem i 1953.[51] Regjeringen var nært alliert både med Storbritannia og USA, og begge disse landene hadde militærbaser i Libya. Libya dannet også nære forbindelser med Frankrike, Italia og Hellas, og det ble opprettet fullstendige, diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen i 1955.[51]

Selv om regjeringen støttet det arabiske folks saker, som inkluderte uavhengighetsbevegelsene i Marokko og Algerie, tok den i liten grad del i midtøsten-konflikten eller i den turbulente interarabiske politikken som ble ført på 1950- og tidlig 1960-tallet. Kongeriket Libya var kjent for sine nære forbindelser med vesten, og det ble i all hovedsak ført en konservativ politikk på hjemmebane.[54]

Etter statskuppet i 1969 stengte Gaddafi amerikanske og britiske baser, og nasjonaliserte delvis utenlandske oljeinteresser og annen kommersiell virksomhet i Libya. Han spilte også en nøkkelrolle i å ta i bruk oljeembargo som politisk virkemiddel, i håp om at en økning i oljeprisen og embargoen i 1973 skulle kunne presse vesten, og da spesielt USA, til å gi opp støtten til Israel. Motstanden mot fredsprosessen som ledet opp til Camp David-avtalen i 1978, førte til en kort krig mot Egypt sommeren 1977.

Gaddafi avviste både kommunismen fra øst, og kapitalismen fra vest, og hevdet at han valgte enn middelvei i valg av styresett for landet.[55]

På 1980-tallet distanserte Libya seg gradvis fra vesten, og ble beskyldt for å stå bak statsstøttet terrorisme i stor skala. Da det ble lagt fram bevis for libysk innblanding i diskotekbomben i Berlin i 1986 hvor to amerikanske soldater ble drept, svarte USA med gjennomføringen av et luftangrep mot mål i nærheten av Tripoli og Benghazi i april samme år.[56]

I 1991 ble det reist tiltale mot to libyske etterretningsagenter i USA og Skottland for deres roller i bombingen av Pan Am flight 103. Seks andre libyere ble stilt for retten in absentia for bombingen av UTA Flight 772. FNs sikkerhetsråd krevde at Libya skulle utlevere de mistenkte, samarbeide i etterforskningen av flybombingene, betale oppreisning til ofrenes familier og stanse all støtte til terrorisme. Libya nølte med å gi et svar på kravene, noe som førte til at Resolusjon 748 ble vedtatt. Denne resolusjonen betydde sanksjoner mot landet med det formål å framtvinge et svar fra Libya. Libyas fortsatte motstand førte til ytterligere FN-sanksjoner i november 1993.[57]

I 2003, mer enn et tiår etter at sanksjonene mot Libya ble innledet, endret Libya politisk kurs med henblikk på den vestlige verden, med en åpen intensjon om et bedre forhold mellom Libya og vesten. Den libyske regjeringen kunngjorde sin beslutning om å oppgi sitt program for framstilling av masseødeleggelsesvåpen, og å utbetale nesten tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til familiene av ofrene etter flybombingene på slutten av 1980-tallet.[58] Beslutningen ble ønsket velkommen av mange vestlige land, og ble sett på som et viktig skritt i retning av at Libya igjen kunne bli en del av det internasjonale samfunnet.[59] Siden 2003 har landet jobbet i retning av et normalisert forhold til EU-landene og USA, og står også bak uttrykket «Libya-modellen», som er ment som et eksempel på hva som kan oppnås ved forhandlinger heller enn bruk av makt, når det blir vist vilje til det fra begge sider.

USAs utenriksdepartement kunngjorde 15. mai 2006 at det ville gjenoppta sine fulle diplomatiske forbindelser med Libya dersom landet avsluttet sitt våpenprogram. Utenriksdepartementet fjernet også Libya fra sin liste over stater som støtter terrorisme, hvor Libya hadde vært i 27 år.

Den 16. oktober 2007 ble Libya valgt inn i FNs sikkerhetsråd for to år, med virkning fra januar 2008.[60]

Konflikten mellom Libya og Tsjad (1978-1987)[rediger | rediger kilde]

Konflikten mellom Libya og Tsjad var en tilstand med sporadisk krigføring som pågikk fra 1978 til 1987. Fire ganger disse årene ble det foretatt interversjoner fra Libysk side. Den opprinnelige hensikten til Gaddafis innblanding i Tsjad, var hans ambisjoner om å annektere Aouzoustripen, den nordligste delen mot Chad, som grenser mot Libya, med begrunnelse i en uratifisert avtale fra kolonitiden.[61] Ifølge historikeren Mario Azevedo hadde også Gaddafi ambisjoner om å danne en «klientstat» sør for Libya, en islamsk republikk utformet på samme måte som hans jamahiriya.[62]

Etter at Libya ble drevet ut av området i 1987, har landene normalisert forholdet seg imellom, og konflikten om Aouzoustripen ble endelig avgjort av Den internasjonale domstolen i Haag 3. februar 1994.

Germa Lionel-saken (1984)[rediger | rediger kilde]

Våren 1984 ble det norske bulkskipet Germa Lionel tatt i arrest kort tid etter ankomst Tripoli. Skipet med et mannskap på 14, en spanjol og 13 nordmenn, ble holdt under strengt vakthold i havneområdet i 67 dager. Mannskapet ble beskyldt for spionasje, fikk ikke forlate skipet, og ble voktet av tidvis sterkt ruspåvirkede væpnede vakter.[63] Flere av mannskapet ble tatt inn til avhør, og også utsatt for tortur. Matrosen Bjørn Pedersen ble torturert til døde, mens en annen ble fengslet.[64]

HIV-saken (1999-2007)[rediger | rediger kilde]

Fem bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege ble tiltalt for med forsett å ha smittet 426 libyske barn med HIV ved et barnesykehus i Benghazi, som en del av et påstått komplott fra vest for å destabilisere regimet. I begynnelsen var 23 bulgarere og flere libyske sykehusansatte tiltalt, men etterforskningen begrenset antallet til fem sykepleiere, to leger, en bulgarsk og en palestinsk, og flere libyske sykehusansatte. I 2004 ble den bulgarske legen, Zdravko Georgiev, frifunnet i saken, men ble funnet skyldig i ulovlige transaksjoner i utenlandsk valuta, og dømt til fire års fengsel og 600 dinarer i bot. Han ble imidlertid umiddelbart satt fri, siden han allerede hadde vært i varetekt i fem år. De gjenværende fem sykepleierne og den palestinske legen ble dømt til døden, men de anket. Etter en ny rettssak ble de i 2006 igjen dømt til døden, men også denne dommen ble anket. Dommen ble opprettholdt i libysk høyesterett. Domstolens metoder ble kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, og dommene ble fordømt av USA og EU.[65] Den 17. juli 2007 ble imidlertid dommene endret til livsvarig fengsel.[66] Etter lange og kompliserte forhandlinger med deltagere fra EU, Tyskland, Frankrike og flere andre, ble alle de fem bulgarske sykepleierne og den palestinske legen utlevert til Bulgaria, hvor de ble benådet.[67]

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Ifølge USAs utenriksdepartements årlige rapport om menneskerettigheter for 2004 var Libyas autoritære regime fortsatt et av de regimene i verden som hadde mange menneskerettighetsbrudd. Noen av de mange og alvorlige overgrepene fra statlig side inkluderte dårlige fengselsforhold, vilkårlige arrestasjoner og forvaringer, fanger som blir holdt isolert, og politiske fanger som har sittet fengslet i årevis uten tiltale og rettergang. Rettssystemet er statskontrollert, og libyere som blir tiltalt, har ikke rett på en offentlig og korrekt rettergang. Libyere har ikke rett til å bytte ut sin regjering. Ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet er begrenset, og uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er ikke tillatt. Etniske minoriteter og minoritetsstammer blir diskriminert, og staten legger fortsatt begrensninger på utenlandske arbeideres rettigheter.

Freedom House ranket i 2005 de politiske rettighetene og borgerrettighetene i Libya til 7 på en skala fra en til 7, hvor 7 er minst fri, noe som gav nasjonen ratingen «ikke fri».[68]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kommuner i Libya

Den administrative inndelingen av Libya har vært gjennom omfattende forandringer de senere årene. Etter statsdannelsen var Libya inndelt i guvernementer (Muhafazat), men landet ble etterhvert delt inn i 25 kommuner (baladiyat).[69] Disse ble senere igjen inndelt i 32 nye kommuner (sha'biyah). Nylig ble disse omstrukturert til 22 kommuner. Den følgende listen og kartet viser den forrige inndelingen, som avviker noe fra den nåværende inndelingen.[70]

De 32 kommunene er:

Libya New Municipalities.png

1 Ajdabiya 17 Ghat
2 Al Butnan 18 Ghadamis
3 Al Hizam Al Akhdar (Al Bayda) 19 Gharyan
4 Al Jabal al Akhdar 20 Murzuq
5 Al Jfara 21 Mizdah
6 Al Jufrah 22 Misratah
7 Al Kufrah 23 Nalut
8 Al Marj 24 Tajura Wa Al Nawahi AlArba'
9 Al Murgub 25 Tarhuna Wa Msalata
10 An Nuqat al Khams 26 Tarabulus (Tripoli)
11 Al Qubah 27 Sabha
12 Al Wahat 28 Surt
13 Az Zawiyah 29 Sabratha Wa Surman
14 Benghazi 30 Wadi Al Hayaa
15 Bani Walid 31 Wadi Al Shatii
16 Darnah 32 Yafran

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi År, kilde
BNP 50,3 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP per innb 6.351 US$ 2005, UNDP
BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,53 % 2005, UNDP
Handelsbalanse 15,86 mrd US$ 2005, UNDP
Betalingsbalanse 14,95 mrd US$ 2005, UNDP
Utviklingshjelp (fra FN) 0,10 mrd US$ 2005, UNDP

Den libyske økonomien er først og fremst basert på inntekter fra landets oljeindustri, som står for praktisk talt all inntekt fra eksport og omtrent en fjerdedel av landets bruttonasjonalprodukt (BNP).[39] Disse oljeinntektene, samt Libyas lave innbyggertall, gjør at Libya er et av de landene i Afrika med høyest BNP per innbygger, og har muliggjort at Libya kan tilby sine innbyggere et omfattende og imponerende velferdstilbud, spesielt innen bolig og utdanning.[71]

Sammenlignet med sine naboland, er fattigdommen i Libya meget liten, både absolutt og relativt. Libyske embetsmenn har de siste tre årene gjennomført økonomiske reformer som et ledd i en større kampanje for å reintegrere landet i den globale kapitalistiske økonomien.[39] Disse tiltakene skjøt fart etter at FNs sanksjoner mot landet ble opphevet i september 2003, og da Libya oppga planene for utvikling av masseødeleggelsesvåpen.[72]

Et av områdene som har dratt nytte av Libyas oljerikdommer er infrastrukturen i hovedstaden Tripoli.

Libya har startet gjennomføringen av enkelte markedsorienterte reformer. Disse inkluderer søknad om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, reduserte subsidier og tilkjennegivelse av planer om privatisering.[73]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Irrigrert landbruk i Kufra-området.

Produksjonsindustri som ikke er oljebasert, og konstruksjonsindustri, som tilsammen står for ca. 20 % av BNP, har blitt utvidet fra primært produksjon av jordbruksprodukter til også å inkludere produksjon av petrokjemiske produkter, jern, stål og aluminium. Det regner svært lite i Libya, og mesteparten av landet er ørken. Utbygging av industri og jordbruk medførte at vannforbruket oversted vanntilførselen på begynnelsen av 1970-tallet. Landet har imidlertid enorme underjordiske vannressurser i de nubiske sandsteinakviferene sør i landet, oppdaget under oljeleting på 1950-tallet. På 1970-tallet ble disse først tatt i bruk til irrigasjon i Kufra-området, og i 1983 ble gigantprosjektet Den store kunstige elva lansert, som i dag frakter drikkevann i rørledninger til byer langs Middelhavskysten som Tripoli, Benghazi og Sirte og omkringliggende jordbruk. I år 2000 hadde fremdeles om lag 28 % av befolkningen ikke tilgang til rent drikkevann,[74] men videre utbygging av «elva» pågår fortsatt. Prosjektet har blitt finansiert gjennom oljeinntekter, og har tilført landet ekspertise på hydrologisk ingeniørvitenskap. Jordbruket kjøper vann fra «elva» til subsidierte priser. Libya importerer rundt 75 % av sin mat.[39] .

Under tidligere statsminister Shukri Ghanem og nåværende statsminister Baghdadi Mahmudi har Libya gjennomgått en økonomisk boom. Mange statsstyrte bedrifter har blitt privatisert, og internasjonale oljeselskaper, som Shell og ExxonMobil, har vendt tilbake til landet.[75] Turismen i landet er på frammarsj, noe som vil lede til økt etterspørsel etter kapasitet for hoteller og flyplasser, som Tripoli International Airport. Midler til større renoveringer av landets flyplasser har nylig blitt godkjent av Libyas regjering.[76] Libyas regjering håper å kunne øke antall turister fra dagens 130 000 til ti millioner.[77] Muammar al-Gaddafis eldste sønn Saif al-Islam al-Gadafi er engasjert i et grønt utviklingsprosjekt med det formål å trekke turister til Kyrene og å bevare de greske ruinene i området.[78]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Benghazi campus ved det tidligere University of Libya (Al-Jami'a al-Libiya), som var Libyas første universitet.

Libyas befolkning innbefatter 1,7 millioner studenter, hvorav 270 000 studenter tar høyere utdanning.[79] Utdanning i Libya er gratis for alle landets innbyggere,[80] og obligatorisk opp til gymnasnivå. Andelen analfabeter i Libya er lavest for hele Afrika; over 82 % av befolkningen kan lese og skrive.[81] Etter at Libya ble uavhengig i 1951, ble landets første universitet opprettet i Benghazi.[82] Studieåret 1975/76 er antallet universitetsstudenter estimert til 13 418, et tall som har økt til over 200 000 i 2004. Det raskt økende antallet studenter har gitt utslag i en økning av utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning. Siden 1975 har antallet universiteter vokst fra to til ni, og høyskoler og skoler for yrkesrettet utdanning er oppe i 84.[79] Høyere utdanning blir i Libya finansiert over statsbudsjettet. I 1998 utgjorde utdanningssektoren 38,2 % av landets totale budsjett.[82]

Media[rediger | rediger kilde]

Under Gaddafi kontrollerte myndighetene både statlige og halvautonome medier. I tilfeller som brøt med «visse tabuer», ble den private pressen sensurert,[83] selv om artikler som var kritiske mot landets politikk var etterspurte, og noen ganger med hensikt publisert av det revolusjonære lederskapet selv som et ledd i innledende reformer.

Etter diktaturets fall dukket det opp en mengde nye aviser og tidsskrifter, men de fleste av disse var relativt kortlevde og det er i dag kun en håndfull dagsaviser i Libya. Rundt 20 TV-stasjoner og et dusin radiostasjoner sender fra ulike områder i Libya og Midtøsten. Det har ennå ikke blitt vedtatt en ny medielov, og det er dermed ingen klare retningslinjer som regulerer pressen eller setter etiske standarder for journalister.[84]

Under borgerkrigen spilte Facebook, Twitter og YouTube en viktig rolle som nyhetsformidler til verden utenfor Libyas grenser, og Facebook er fortsatt en av de viktigste plattformene for å lese og diskutere nyheter i landet.[84]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kystlinjen ved Benghazi, Libyas nest største by. Med lengst kystlinje mot Middelhavet av alle afrikanske land, er Libyas for det meste rene strender en sosial samlingsplass.

Libya er kulturelt likt sine naboland i Maghreb-regionen. Libyere betrakter seg selv i stor grad som en del av et større arabisk samfunn. Den libyske staten viser at de ønsker å styrke denne følelsen ved innføringen og opprettholdelsen av arabisk som eneste offisielle språk, og ved å forby undervisning i, og til og med bruk av det berbiske språket. Libyske arabere har arvet tradisjonene knyttet til nomadiske beduiner, og assosierer dem selv med en bestemt beduinstamme.

I likhet med mange andre land i den arabiske verden har Libya få teatre og kunstgallerier.[85] I mange år var det ikke offentlige teatre i Libya, og det var bare noen få kinoer som viste utenlandske filmer. Libyas folkelige kulturtradisjoner er imidlertid levende, med grupper som spiller musikk og utfører dans ved hyppig avholdte festivaler, både innenlands og utenlands.

På libysk TV blir det vesentligste av sendeflaten avholdt til framvisning av ulike retninger innen tradisjonell libysk musikk. Tuaregisk musikk og dans er populært i Ghadames og sørover. Libyske TV-programmer er for det meste på arabisk, men med 30-minutters nyhetssendinger på engelsk og fransk hver kveld. Regjeringen holder streng kontroll med alt innhold i libyske medier. Den strenge statlige fjernsynspolitikken har ført til at video og satellittfjernsyn er utbredt i landet. En analyse nylig utført av Committee to Protect Journalists viste at Libyas medier er de strengest kontrollerte i den arabiske verden.[83] For å rette på dette, har libyske styresmakter planer om innføring av privat media.[86] Dagsavisen Al-Fajr al-Jadid utkommer i Tripoli.

Mange libyere benytter seg av landets strender. Landets godt bevarte arkeologiske steder, som Leptis Magna, som regnes for å være en av de best bevarte stedene fra romertiden, er også blant de populære rekreasjonsstedene som blir benyttet av libyere.[87]

Landets hovedstad Tripoli innehar mange gode museer og bibliotek. Disse inkluderer det statlige biblioteket, etnografisk museum, arkeologisk museum, nasjonalarkivet, epigrafisk museum og islamsk museum. Jamahiriya-museet, bygd i samråd med UNESCO, er kanskje landets mest berømte. Det innehar en av de beste samlingene av klassisk kunst i middelhavsområdet.[88]

Se også[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ U.N. Demographic Yearbook, (2003), «Demographic Yearbook (3) Pop., Rate of Pop. Increase, Surface Area & Density», United Nations Statistics Division Besøkt 15. juli 2006
  2. ^ Annual Statistical Bulletin, (2004), «World proven crude oil reserves by country, 1980–2004», O.P.E.C., besøkt 20. juli 2006
  3. ^ World Economic Outlook Database, (April, 2006), «Report for Selected Countries and Subjects», International Monetary Fund Besøkt 15. juli 2006
  4. ^ Koppel, Andrea (29. desember 2003). «ElBaradei: Libya nuclear program dismantled». CNN. Besøkt 10.10.2007. 
  5. ^ «Om konflikten i Libya». NRK. 2011. Besøkt 4. september 2011. 
  6. ^ overgangsrådets hjemmeside.)
  7. ^ Se f.eks kapittelet «Les Loouatah» i René Basset, Le dialecte de Syouah, Paris, Leroux, 1890 (pdf text online)(s. 1-14). s. 3: «On voit que les Lebou figurent au premier rang des barbares qui menaçaient l'Egypte du côté de l'ouest ; c'est aussi dans les régions qu'ils occupaient que les auteurs arabes placent les Loouata dont le nom correspond aux Lebou des Egyptiens, aux Loubim de la Bible, aux Levathae (Λευαθαι) de Procope et aux Ilaguaten de Corripus» (Vi ser at Lebu først og fremst er brukt om barbarer som truet Egypt fra vest. Arabiske forfattere plasserte Lawatai de områdene hvor disse oppholdt seg. Navnet er tilsvarende det egyptiske Lebu, det bibelske Lubim, Procopius' Levathae og Corippus' Ilaguaten).»
  8. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), «Climate & Hydrology of Libya», U.S. Library of Congress, besøkt 15. juli 2006
  9. ^ (2005), «Demographics of Libya», Education Libya, besøkt 29. juni 2006
  10. ^ (20. juli 2006), «Field Listings – Coastlines», CIA World Factbook, besøkt 23. juli 2006
  11. ^ a b c Zboray, András, «Flora and Fauna of the Libyan Desert», Fliegel Jezerniczky Expeditions, besøkt 14. juli 2006
  12. ^ Hottest Place, «El Azizia Libya, 'How Hot is Hot?'», Extreme Science, besøkt 14. juli 2006
  13. ^ «'Fossil Water' in Libya», NASA, besøkt 24. mars 2007
  14. ^ Earth Trends, Environmental Information (2004), «Population: Population density», World Resources Institute, besøkt 19. juli 2006
  15. ^ a b Libya Demographics and Geography, (2005), «Libya - Population» The Columbia Gazetteer of the World Besøkt 17. juli 2006
  16. ^ Al-Hawaat, Dr. Ali, (1994), «The Family and the work of women, A study in the Libyan Society» National Center for Research and Scientific Studies of Libya Besøkt 19. juli 2006
  17. ^ The World Factbook, (2006), «People - Libya», CIA World Factbook Besøkt 17. april 2008
  18. ^ «Migration News - Migration Dialogue»
  19. ^ Anderson, Lisa, (2006), «'Libya', III. People, B. Religion & Language», MSN Encarta Besøkt 17. juli 2006
  20. ^ Religious adherents by location, «'42,000 religious geography and religion statistics', Libya» Adherents.com, besøkt 20. april 2006
  21. ^ a b Federal Research Division of the Library of Congress, (1989), «The Sanusis», U.S. Library of Congress, besøkt 20. april 2008
  22. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1989), «Islam in Revolutionary Libya», US Library of Congress, besøkt 20. april 2008
  23. ^ Libya - Religion, (8. juli 2006), «Sufi Movement to be involved in Libya» Arabic News, besøkt 19. juli 2006
  24. ^ Looklex Encyclopedia: 1% of Libya's population (6.1 million), or over 60,000 people in Libya, adhere to the Coptic Orthodox faith
  25. ^ (2004), «International Religious Freedom Report: Libya» Jewish Virtual Library, besøkt 20. april 2008
  26. ^ The World Jewish Congress, «History of the Jewish Community in Libya», University of California at Berkeley, besøkt 20. april 2008
  27. ^ Harris, David A. (2001), «In the Trenches: Selected Speeches and Writings of an American Jewish Activist», 1979–1999, ss. 149–150
  28. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), «Early History of Libya», U.S. Library of Congress, besøkt 11. juli 2006
  29. ^ a b US Department of State: Background Note: Libya. Besøkt 10. desember 2007
  30. ^ Herodot (ca. 430 f.Kr), «'The Histories', Book IV. 42–43» Fordham University, New York, besøkt 18. juli 2006
  31. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), «Tripolitania and the Phoenicians», U.S. Library of Congress, besøkt 11. juli 2006
  32. ^ Federal Research Division of the Library of Congress (1987), «Cyrenaica and the Greeks», U.S. Library of Congress, besøkt 11. juli 2006
  33. ^ Heuser, Stephen, (24. juli 2005), «When Romans lived in Libya», The Boston Globe, besøkt 18. juli 2006
  34. ^ Country Profiles, (16. mai 2006), «Timeline: Libya, a chronology of key events» BBC News, besøkt 18. juli 2006
  35. ^ Hagos, Tecola W., (20. november 2004), «Treaty Of Peace With Italy (1947), Evaluation And Conclusion», Ethiopia Tecola Hagos, besøkt 18. juli 2006
  36. ^ US Department of State's Background Notes (November 2005) «Libya – History», U.S. Dept. of State Besøkt 13. april 2008
  37. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), "Government and Politics of Libya", U.S. Library of Congress, Besøkt 11. desember 2007
  38. ^ a b Final Report sesong 1 del 4 av 5 (tema Lockerbieattentatet)
  39. ^ a b c d e CIA World Factbook - Libya, besøkt 14. desember 2007
  40. ^ «New Libya parliament elects Mohammed Magarief as head», BBC News, 9. august 2012.
  41. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), «Government and Politics of Libya», U.S. Library of Congress. Besøkt 14. juli 2006
  42. ^ Kim Ghattas (15. juli 2011). «US recognises Libyan rebel TNC as legitimate authority». BBC News (engelsk). Besøkt 20. august 2011. 
  43. ^ «Germany recognises Libya rebel council -rebel says» (engelsk). 13. juni 2011. Besøkt 13. juni 2011. 
  44. ^ Clark, Campbell (14. juni 2011). «Canada recognizes anti-Gadhafi rebels as Libya's new government». The Globe and Mail (engelsk) (Toronto). Arkivert fra originalen 28. november 2011. Besøkt 14. juni 2011. 
  45. ^ «Statement by the Russian Ministry of Foreign Affairs». Ministry of Foreign Affairs (Russia) (engelsk). 1. september 2011. 
  46. ^ Talbi, Karim (13. mars 2011). «Libyan rebels get Arab League boost». The Sydney Morning Herald (engelsk). 
  47. ^ «Libya: US and EU say Muammar Gaddafi must go». BBC News. 11. mars 2011. 
  48. ^ «Libyan rebels form 'interim government'». Al Jazeera (engelsk). 22. mars 2011. Besøkt 20. august 2011. 
  49. ^ «Libyan Charge d’Affaires to be expelled from UK» (engelsk). 27. juli 2011. Besøkt 18. august 2011. 
  50. ^ Karin Laub Libya's declaration day The Advertiser 25. oktober 2011 side 25
  51. ^ a b c Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), «Independent Libya», U.S. Library of Congress, besøkt 19. april 2008
  52. ^ Hodder, Kathryn, (2000), «Violations of Trade Union Rights», Social Watch Africa, besøkt 19. april 2008
  53. ^ Chris Stephen Muslim Brotherhood fell 'below expectations' in Libyan elections guardian.co.uk, 10. juli 2012
  54. ^ Abadi, Jacob (2000), «Pragmatism and Rhetoric in Libya's Policy Toward Israel», The Journal of Conflict Studies: Volume XX Number 1 Fall 2000, University of New Brunswick, besøkt 19. april 2008
  55. ^ The Columbia Encyclopedia, Sixth Edition, (2001–2005), «Qaddafi, Muammar al-», Bartleby Books, besøkt 19. april 2008
  56. ^ Boyne, Walter J., (mars 1999), «El Dorado Canyon», Air Force Association Journal, Vol. 82, No. 3, besøkt 19. juli 2006
  57. ^ (2003), «Libya», Global Policy Forum, besøkt 19. juli 2006
  58. ^ Marcus, Jonathan, (15. mai 2006), «Washington's Libyan fairy tale», BBC News, besøkt 15. juli 2006
  59. ^ U.K. Politics, (25. mars 2004), «Blair hails new Libyan relations», BBC news, besøkt 15. juli 2006
  60. ^ «Libya secures UN council», BBC News, besøkt 17. oktober 2007
  61. ^ K. Pollack, Arabs at War, s. 375
  62. ^ M. Azevedo, Roots of Violence, s. 151
  63. ^ (2006) Fuglesteg, Inger Karin og Larsen, Gry Ingrid «GERMA LIONEL 20 år etter.» Study of Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Besøkt 23. april 2008
  64. ^ Per Arne Totland & Alvin Rosfjord: Germa Lionel. Norske sjøfolk i Gaddafis fangenskap (Oslo, 1984)
  65. ^ (2006)«Statement by Commissioner Ferrero-Waldner on Libyan Court verdict on the Benghazi case», besøkt 10. desember 2007
  66. ^ (2007) «Libya revokes HIV death sentences», BBC News, besøkt 10. oktober 2007
  67. ^ (2007) «Helsearbeiderne er benådet», NRK nyheter. Besøkt 19. april 2008
  68. ^ Freedom House (2006)Freedom in the World 2006, besøkt 27. juli 2007
  69. ^ Lahmeyer, Jan, (26. november 2004), «Historical demographical data of the administrative division», Universiteit Utrecht. Besøkt 19. juli 2006
  70. ^ «شعبيات الجماهيرية العظمى - Den store jamahiriyaens Sha'biyat» Besøkt 6. juli 2007.
  71. ^ United Nations Economic & Social Council, (16. februar 1996), «Libyan Arab Jamahiriya Report», Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights, Besøkt 14. juli 2006
  72. ^ W.M.D., (2003), «Libya Special Weapons News», Global Security Report, Besøkt 14. juli 2006
  73. ^ Reuters, (28. juli 2004), «Libya to start WTO membership talks», Trade Law Centre for Southern Africa. Besøkt 16. juli 2006
  74. ^ (2001), «Safe Drinking Water», WHO/UNICEF Joint Monitoring Programme Besøkt 8. oktober 2006
  75. ^ Volume: 23, No. 27, (2006), «Shell returns to Libya with gas exploration pact», Oil & Gas Worldwide News Besøkt 14. juli 2006
  76. ^ Jawad, Rana, (31. mai 2006), «Libyan aviation ready for take-off» BBC News Besøkt 22. juli 2006
  77. ^ Bangs, Richard; Ammar Mabrouk Eltaye «Libya sees thriving tourism industry ahead», MSNBC. Besøkt 10. april 2008
  78. ^ A Green Resort Is Planned to Preserve Ruins and Coastal Waters - New York Times
  79. ^ a b Clark, Nick, (July 2004), «Education in Libya», World Education News and Reviews, Volume 17, Issue 4 Besøkt 18. april 2006
  80. ^ Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), «Education of Libya», U.S. Library of Congress Besøkt 18. april 2006
  81. ^ (2003) «About Libya» Office of the Middle East Partnership Initiative Besøkt 10. oktober 2007
  82. ^ a b El-Hawat, Ali, (2000), «Country Higher Education Profiles - Libya», International Network for Higher Education in Africa Besøkt 18. april 2008
  83. ^ a b Special Report 2006, (2. mai 2006), «North Korea Tops CPJ list of '10 Most Censored Countries'», Committee to Protect Journalists Besøkt 12. april 2006
  84. ^ a b "Libya profile: Media", BBC News, 7 mars 2012
  85. ^ About Libya, «Libya Today», Discover Libya Travel, besøkt 20. april 2008
  86. ^ (30. januar 2006), «Libya to allow independent media», Middle East Times, besøkt 21. juli 2006
  87. ^ Donkin, Mike, (23. juli 2005), «Libya's tourist treasures», BBC News, besøkt 19. juli 2006
  88. ^ Bouchenaki, Mounir, (1989), «The Libyan Arab Jamahiriya Museum: a first in the Arab world», UNESCO, Museum Architecture: beyond the <<temple>> and ... beyond, besøkt 20. april 2008

Noter[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

På arabisk[rediger | rediger kilde]