Fascisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Fascisme er en radikal, totalitær politisk ideologi som kombinerer elementer fra korporatisme, nasjonalisme, militarisme, anti-liberalisme og anti-kommunisme.
Opprinnelig ble begrepet fascisme brukt av en Italiensk politisk bevegelse som styrte Italia fra 1922 til 1943 under ledelse av Benito Mussolini. Senere ble fascisme et mer generelt begrep som dekker en type totalitære politiske bevegelser, partier og ideologier. Det er likevel ingen enighet om hva det ligger i det å være fascist.
Ordet fascisme kommer fra det latinske fasces, en betegnelse for risknipper som ble båret foran romerske embetsmenn i prosesjoner. Det italienske ordet fascio, som er dannet av fasces, betyr også «forbund».
[rediger] Historikk
[rediger] Fascismens intellektuelle forløpere
[rediger] Georges Sorel
Fascisme som politisk ideologi utviklet seg fra flere andre ideologiske og filosofiske grener på 1900-tallet. Franskmannen George Sorel (1847-1922) og hans anarkosyndikalistiske filosofi var en viktig forløper. Sorel var en av mange intellektuelle som mente at fagstyre var den rette måten å styre en stat på, mens parlamentarisk partistyre var utdatert og ville forsvinne.
Sorel var svært skeptisk til intellektuell marxisme og ville bringe den revolusjonære bevegelsen tilbake til sine røtter. Sorels anarkosyndikalisme er i likhet med nasjonal-syndikalismen en ide om at arbeiderne skal styre samfunnet gjennom sine fagforeninger. Forskjellen er at anarkosyndikalismen vil desentralisere samfunnet, mens nasjonal-syndikalismen baserer seg på sterk sentralisering. Sorels filosofi baserer seg på at en revolusjonær bevegelse må bygge på irrasjonell mytebasert kollektiv aktivitet, helst i form av streik og/eller sabotasje av industrien for å «stikke kjepper i kapitalismens hjul». Sorels anarkosyndikalisme kan sees på som en forløper til nasjonal-syndikalismen som igjen var en forløper til korporatismen og fascismen. Sorels tekster har vært en enorm inspirasjonskilde for mange fascister.
[rediger] Vilfredo Pareto
En annen viktig intellektuell for fascistene var økonomen og filosofen Vilfredo Pareto (1848-1923). Han mente i likhet med nasjonal-syndikalistene at fagforeningene og deres ledere var framtidens herskere. I tillegg er han kjent for teorien om «løver og rever», for å ha avslørt marxisme som en irrasjonell religion med teologiske og historiske fellestrekk med kristendommen og for teorien om ufullstendig konkurranse som premiss for den industrielle revolusjon.
[rediger] Samuel George Hobson
Samuel George Hobson (1870-1940) var en fremtredende laug-sosialistisk teoretiker. Den 24. januar 1893 deltok han i grunnleggelsen av det Independent Labour Party som fikk 28 seter i det britiske parlamentet under parlamentsvalget i 1895. Dette partiet var tilknyttet det britiske Labour Party ved dets dannelse i 1906, og utgjorde store deler av den aktivistiske delen av Labour Party frem til 1918.
Laug-sosialismen kan betraktes som forløperen til den korporative stat. I 1906 utviklet Hobson en sosialistisk teori basert på middelalderens laug. Hans politiske filosofi var at laugene skulle gjenopplives som fagforeninger og erstatte parlamentarismens politiske partier.
I 1910 forlot han Fabian Selskapet, og begynte å arbeide som skribent i Alfred Richard Orage's magasin The New Age. Hans navn på dette politiske systemet var «laug sosialisme», og i 1914 ble hans publikasjoner samlet under navnet as National Guilds: an Inquiry into the Wage System and a Way Out. Han var medvirkende i dannelsen av National Guilds League, men på grunn av uenigheter med George Douglas Howard Cole hva angikk strategi, opphørte hans teoretiske arbeid. Hans forsøk på å organisere et laug for bygningsarbeidere mislyktes også.
Hobson skrev sine memoarer undertittelen Pilgrim to the Left - Memoirs of a Modern Revolutionist, som ble utgitt av Longmans, Green & Co. i 1938.
[rediger] George Douglas Howard Cole
[rediger] Arthur Joseph Penty
[rediger] Benito Mussolini og fascismens barndom
Italieneren Benito Mussolini (1883-1945) hadde en karriere som avisredaktør og profesjonell marxist før første verdenskrig. Han var en av de ledende skikkelsene blant venstresiden i Italia, men brøt med denne ved Italias inngang i første verdenskrig. Store deler av venstresiden tok avstand fra krigen, men Mussolini var en av få som valgte å være for, og lot seg selv verve til krigstjeneste. Dette symboliserte for ham et brudd med marxismens ide om nasjonalstaten som en fiende av «det internasjonale proletariat» og i tillegg et engasjement for grasrota i Italia, som var de som led og døde på slagmarken. Mussolini ønsket å være ett med folket, og dette førte også til at han gikk bort i fra ideen om at religion måtte bekjempes. Folk flest var katolikker, og den katolske tro ble styrket på slagmarkene der prester og begravelser var en del av hverdagen. Under første verdenskrig skrev Mussolini en dagbok fra fronten som ble utgitt i hans avis «Il populo de Italia» under krigen, og senere i bokform (Mussolinis krigsdagbøker).
I 1919 dannet Mussolini og andre frontkjempere Det italienske kampforbund (Fasci di Combattimento) sammen med politisk aktive grupperinger på den alternative venstresiden. Majoriteten av disse var nasjonal-syndikalister, men det fantes også andre grupper som ble med. Et gjennomgangstema var ideen om å skape et radikalisert arbeiderdemokrati som verken var kapitalistisk eller marxistisk, altså et fritt marked under folkets kontroll.
Etter dannelsen av bevegelsen fikk den og deres støttespillere gradvis betegnelsen «fascister». Dette ordet hadde flere forskjellige røtter. Det første kom av ordet «fasci» som betyr «samling» på italiensk. Fascistene ønsket å samle landet gjennom utjevningspolitikk og fokus på nasjonalt samhold, og dermed avskaffe klassekampen. Ordet «fasces» er også betegnelsen på fascistenes symbol, risknippet som var et gammelromersk symbol på statlig autoritet. Fascistene oppnådde i begynnelsen liten tilvekst, og var mest et lokalt fenomen i Milano, der de hadde sin hovedbase. I 1920 startet marxist-leninistene en voldelig og ødeleggende kampanje. Landet ble herjet av streiker og voldelige kommunistiske bander som banket opp og drepte politiske motstandere. Samtidig mistet den liberale høyresiden oppslutning, og i en slik situasjon var gode råd dyre for landets elite. Selv om fascismen var et venstrevridd fenomen, lovte de å opprettholde eiendomsretten og det private marked etter en eventuell revolusjon. De fikk derfor etter hvert en del økonomisk støtte fra industrieiere og andre rikfolk som var fryktet marxistene. På tross av at noen rikfolk spyttet penger inn i organisasjonen var fascismen noe som mest av alt appellerte til det lavere borgerskap, og enkelte grener innen arbeiderklassen.
Utover i 1921 og 1922 fortsatte fascistpartiet å øke i popularitet. Forfallet og de humanitære katastrofene i Sovjetunionen bidro til at mange sosialister mistet troen på marxismens idealer, og derfor gikk over til fascistenes tredje vei i stedet. Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. 28. oktober 1922 samlet titusenvis av fascister seg i Roma for å kreve det liberale regimets avgang, og at Mussolini skulle bli statsminister. Den sittende statsminister hadde valget mellom å sette inn hæren mot fascistene, og dermed massakrere tusenvis av sivilister - eller å gå av. Han gjorde det siste, og Mussolini ble innsatt den 31. oktober. Han var da 38 år gammel og Italias yngste statsminister noensinne. Parlamentarismen ble ikke oppløst med det første. Mussolini styrte landet med flertallet av befolkningen i ryggen, og parlamentarismen ble ikke avskaffet før i 1926 da den ble avløst av den fascistiske statskorporatismen.[trenger referanse]
[rediger] Den utvidede stat
Den fascistiske filosofien sentrerer seg om staten, statens oppgave som utdanner og inspirasjonskilde for folket og nasjonen som en organisk enhet gjennom statlig dominans over markedskreftene. I motsetning til det liberale regimet som styrte før fascistene, var den fascistiske staten preget av «governance», altså at statlig aktivitet foregikk (og foregår) i alle grener av samfunnet i stedet for å være begrenset til skatteinnkrevning, politi og brannvern. Fascistpartiet innførte progressiv skattlegging, hvilket betyr at rike betaler høyere prosentandel skatt enn fattige, og dette gav staten inntekter til å bygge ut et velferdssystem der offentlige goder som sykehus og skoler for første gang ble tilgjengelig for folk flest. Gjennom korporatismen ble staten involvert i alle de beslutningene som tidligere hadde vært overlatt til markedet alene, og dette førte til en stabilisering av markedet som tillot både jevn økonomisk vekst, og at mer av denne veksten kom arbeiderne til gode.
[rediger] Giovanni Gentile
Den viktigste av fascismens intellektuelle bidragsytere bortsett fra Mussolini selv, var Giovanni Gentile. Gentile var en populær filosof og professor før fascismens gjennombrudd i 1919, og forsvarte den nye ideologien. Mange av de tekstene som bærer Mussolinis underskrift er egentlig skrevet av Gentile. Gentiles hovedidé er at fascismen er syntese av alle idealistiske retningene innen politikken: Nasjonalisme, katolisisme, og korporatisme som er avledet av Sorels anarkosyndikalisme. De materialistiske og egoistiske verdisynene derimot er liberalisme og marxisme, så derfor er det ifølge Gentile naturlig at fascismen motarbeider disse. Gentile var motstander av individualisme, og mente at individet bare kan selvrealisere gjennom kollektivet ettersom mennesket er designet til å leve kollektivt.
Mussolini beskrev Gentila som fascismens hovedfilosof. Det var han som skrev det viktige verket «Fascismens doktrine» slik den først framstod i det Italienske leksikonet i 1932. Gentile var utdanningsminister, og senere medlem av «fascistenes store råd». I en periode ledet han også gruppen for intellektuelle fascister. Han forble lojal til Mussolini også etter dannelsen av Salo-republikken, da mange ledende fascister forlot ham. Ironisk nok ble Gentile drept av en gruppe anti-fascistiske partisaner på vei hjem fra et møte i Florence der han argumenterte for at en gruppe anti-fascister skulle slippe fri fra fengsel.
Gentile var en aktiv og samfunnsengasjert filosof som skrev mye, og mente mye om det aller meste. Gentile har vært en inspirasjonskilde for mange nyere filosofer, bl.a. Martin Heidegger og Clarence Irving Lewis.
[rediger] John Maynard Keynes
John Maynard Keynes vokste opp i en litterær familie. Moren Florence Ada Brown var en vellykket forfatter, og faren John Nevile Keynes var en foreleser ved Cambridge der han underviste i logikk og økonomi. Etter skolen startet Keynes på universitet i Cambridge der han tok eksamen i matematikk i 1905. I 1906 startet han sin siviltjeneste i England ved India Office som tok seg av administrasjonen av India. Der samlet han inspirasjon til sin første bok Indian Currency and Finance (1913). Da første verdenskrig startet et år senere fikk han en stilling ved økonomidepartementet der han assisterte ved finansieringen av krigsøkonomien. Som britisk delegat under fredskonferansen i Versailles i 1918, reagerte Keynes på de skyhøye bøtene som Tyskland måtte betale. I boken Economic consequenses of the peace (1919) hevdet Keynes at Versailles-traktaten ville føre til en ny krig.
I 1920-årene var Keynes en aktiv samfunnsdebattant og skribent. Han tok avstand fra Laissez-faire doktrinen om at staten skulle minimaliseres, og kun opprettholde lov og orden. Keynes avviste påstanden om at markedet automatisk stabiliserer seg selv, og at markedets usynlige hånd fordeler ressursene.
I The general theory of employment, interest and money (1936) hevdet Keynes at staten trenger kjøpekraft for å komme ut av en økonomiske krise. I nedgangstider ville staten forverre situasjonen gjennom å hente pengene fra fattige skattebetalere. Keynes hevdet at man kom seg lettere ut av krisen dersom staten lånte penger som den investerte i offentlig velferd. Han hevdet også at staten kunne motvirke arbeidsløshet og nedgangstider gjennom å investere penger i offentligheten når markedet var svakt.
Boken How to pay for the war (1940) inneholdt blant annet en teori om hvordan staten kan motvirke inflasjon. I 1944 ledet Keynes den britiske delegasjonen til den internasjonale konferansen i Bretton Woods, som planla den USA-ledede etterkrigsøkonomien. Under konferansen fikk Keynes gjennomslag for mange av sine ideer. Bretton Woods systemet baserte seg på nasjonalstatenes rett til selv å bestemme sine handelsavtaler (merkantilisme). Siden 1970 ble det gradvis erstattet av økende frihandel og overnasjonale avtaler.
Teoriene til Keynes ble populære blant fascistene i Italia. Sett fra et fascistisk ståsted er det staten som gjør individet større enn seg selv, og det er staten som er senteret for menneskelig sivilisasjon og utvikling. Staten er i seg selv en positiv, samlende og inspirerende kraft som håndhever nasjonens kultur og interesser. Fascister ser på staten og nasjonen som to sider av samme sak, altså nasjonal-staten i ordets rette betydning. Keyns hevdet at staten er viktig for å stabilisere økonomien. Fascistene betraktet staten som den eneste institusjonen som kan garantere individuell sikkerhet og samfunnsmessig stabilitet.
Også Nazi-Tyskland praktiserte idéene til Keynes, delvis fordi nazistene ved maktovertagelsen i 1933 hadde planer om å okkupere store deler av Europa, og dermed slette sin egen gjeld gjennom å okkupere de landene som bankene befant seg i.
Etter krigen ble teoriene til Keynes tatt over av sosialdemokratene, spesielt i Nordiske land.
[rediger] Nasjonalsyndikalister mot korporatister
Før revolusjonen hadde de fleste fascistene vært nasjonal-syndikalister, og mente de at fagforeningene skulle erstatte partiene som folkets representanter. Korporatistene ønsket å danne egne forsamlinger av både arbeiderrepresentanter, sjefer og konsumenter som styrte den faggruppens nasjonale politikk i samarbeid med staten. En av forkjemperne for den korporative modellen var pave Pius XI. En slik løsning var også bedre for næringslivet, som hadde støttet fascistenes vei til makten økonomisk, og som derfor hadde stor innflytelse på partiet.
[rediger] Fascistenes forhold til nasjonal-sosialistene
På tross av felles økonomisk basis var fascistenes grunnholdning forskjellig fra nazistenes på den måten at fascismen begrenset seg til å være en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens og sivilisasjonens bærende enhet. Nazistene trodde på den ariske rases overlegenhet, og en jødisk konspirasjonsteori. Selv om nazistene kopierte mange av fascistenes politiske metoder og organisasjonsformer, så de på disse ikke som en verdi i seg selv - men som et middel for å sikre det tyske folk «livsrom» og bevare den «ariske rase». Mussolini selv var ingen rasist, og la ikke skjul på sin forakt for den tyske rasismen. Dette gjaldt også Mosley i England, som med jevne mellomrom utviste folk med anti-semmitistiske og rasistiske holdninger fra partiet.
[rediger] Andre verdenskrig
Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 var det lenge usikkert hvordan fascistene skulle håndtere sin nye nabo. En stund så det ut som om de to landene ville ende opp som fiender. I 1935 hjalp Mussolini til med å lage en allianse mot Hitler for å holde Østerrike fritt, delvis fordi Italia følte at deres egen grenser på sikt kunne være truet, men også for å si klart fra hva han mente om den tyske nazismen. Denne alliansen var kortlivet, for Italia ble selv kastet ut av Folkeforbundet i 1936 da Italia okkuperte deler av Etiopia, og offisielt annekterte landet. Syd-Italia var på dette tidspunktet fullt av fattige bønder med for lite jord, og fascistene tenkte at det ville være en fordel om disse fikk en egen koloni å utvandre til, isteden for å ende opp som billig arbeidskraft i USA.
Handelsboikotter fra resten av Europa gjorde Italia etterhvert avhengige av tyske handelsforbindelser, og Hitler gjorde alt han kunne for å knytte sin nye handelspartner inn i en mer forpliktende militær allianse. Dette førte, sammen med kraftig vekst i tysk økonomi, til at Italia gradvis falt inn i en tettere bane rundt Tyskland. Dette resulterte i «Stålpakten» fra 1939 der Italia lovte å trå til hvis Tyskland havnet i trøbbel. En bivirkning av stålpakten var at jøder ble fritt vilt også i Italia. Fram til det året hadde ikke Italia hatt noen anti-semitisk linje, og det fantes mange jøder i ledende stillinger innad i fascistpartiet. Dette fikk også store konsekvenser for de jødene som hadde flyktet til Italia fra andre land i Europa, spesielt fra Tyskland. Fram til 1939 hadde Italia tatt imot jøder fra andre land, men disse ble nå arrestert. Av ukjente grunner nektet Mussolini å sende dem tilbake til Tyskland slik Hitler ønsket, men holdt dem istedenfor i Italienske fengsler. Hvorvidt Mussolini på dette tidspunktet hadde blitt en overbevist jødehater, eller om det var et resultat av kompromisser med Hitler, er usikkert. En liten sær fun-fact på dette området er at mange nazister mistenkte Mussolini spesielt og fascistene generelt for å være en del av den store jødiske konspirasjonen mot den ariske rase. Dette har nok mest å gjøre med at alle som ikke ropte høyt hurra for nazismen automatisk havnet i denne kategorien, men Hitler selv var hele livet en stor beundrer av Mussolini, og gjorde derfor det han kunne å holde forholdet mellom de to landene godt.
Da andre verdenskrig startet var Italia nøytralt i to år. Krigen startet i 1939, men Italia erklærte ikke krig mot Tysklands fiender før i 1941. På dette tidspunktet så det ut som om tyskerne ville vinne, og Italia ville helst være på den riktige siden. Dette har også å gjøre med at Tyskland brøt ikke-angrepsavtalen med Sovjetunionen, og dermed tok opp kampen mot fascistenes store hat-objekt: Stalin.
Etter å ha tapt på alle de frontene som de hadde engasjert seg på ble Italia selv angrepet av en amerikansk landgang på Sicilia. Skepsisen mot krigen hadde vært stor innad i fascistpartiet, og nå hvor de selv var under angrep førte dette til at Mussolinis popularitet var i fritt fall. Den 25. juli 1943 ble Mussolini kalt inn til et møte med kongen og det korporative rådet (Gran Consiglio del Fascismo) der han ble oppsagt. Kort etter dette ble han arrestert og general Pietro Badoglio tok over statsministerrollen. Badoglio innledet fredsforhandlinger med de Allierte for å få Italia fortest mulig ut av krigen, hvilket gjorde Hitler rasende. En nazistisk okkupasjon av Italia ble igangsatt, og den italienske hæren ble stående uten ordre. Dette førte til at noen av dem overgav seg til de allierte, andre startet en geriljakrig mot nazistene på egenhånd, og atter andre enn det igjen vervet seg på tysk side. En borgerkrigslignende situasjon oppstod i landet, og i dette kaoset ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske tropper og innsatt som symbolsk sjef over det tysk okkuperte området i Nord-Italia. Dette området fikk navnet Salo-republikken, og var et samarbeidsprosjekt mellom nazistene og de nord-italienske fascistene. Fordi Salo-republikken var under tysk kontroll rykket SS-tropper inn i området kort tid etter okkupasjonen og hentet ut det de kunne finne av jøder. 8000 jøder ble fraktet ut av landet, de fleste av dem ble drept i Tyske konsentrasjonsleirer.
På tross av at Salo-republikken var dominert av tyskere, var det der noen av de mest radikale fascistiske prosjektene ble satt ut i livet. Mussolini var ikke fornøyd med den sentralstyrte korporatismen som hadde eksistert i Italia fram til da, men ville bringe det hele et skritt videre, en tanke han delt med mange andre fascister som mente at det gamle regimet hadde feilet på den måten at det ikke var radikalt og sosialistisk nok. Derfor ble det igangsatt prosjekter som tok sikte på å demokratisere ikke bare lønnsforhandlinger og industrienes nasjonale politikk, men også beslutningsprosessene innen den enkelte bedrift. Med andre ord måtte alle beslutninger taes i konsensus mellom arbeidere og sjefer for å være gyldige. Ledende nazister mente at fascistene var i ferd med å starte opp et suspekt kommunistisk prosjekt under deres beskyttelse og advarte Hitler mot det - men til alles forundring mente han at det var greit, og lot fascistene holde på uten å gripe inn. Fordi dette prosjektet fant sted midt i en borgerkrig var det begrenset hvor mye av det som ble satt ut i livet, mange av prosjektene ble aldri mer enn papirtigere.
Den 27. april 1945 var det slutt. Tyskerne hadde trukket seg tilbake, de fascistene som ikke hadde stukket av hadde enten blitt skutt eller tatt til fange av de allierte. Mussolini og ministrene fra Salo-Rebublikken ble fanget av kommunistiske partisaner da de forsøkte å flykte til Sveits. Mussolini og hans elskerinne Claretta Petacci ble henrettet dagen etter i byen Giulino di Mezzegra, og ble etterpå hengt opp ned på byens torg.
[rediger] Mussolini som turistattraksjon
Fram til 1950-tallet lå Mussolini i en umerket grav i Roma, men på slutten av femtitallet ble han gravet opp igjen, og plassert i familekrypten i sin hjemby Predappio. Krypten som er dekorert med to risknipper og en byste av Mussolini er i dag et populært turistmål, og i byen han vokste opp i selges det i dag fascist-effekter. Alt fra selvlysene Mussolini-hoder til t-skjorter, pins og tallerkener med risknipper selges i byens boder og butikker.
[rediger] Italiensk fascisme i etterkrigstiden
I 1946 ble et nytt fascistisk parti dannet - MSI (Movimoiento Social Italiano). Selv om de allierte forsøkte å hindre framveksten av en nyfascistisk bevegelse gjennom nye lover og regler, ble MSI etter hvert et populært parti som gjennomsnittlig holdt seg rundt 10% i valg og meningsmålinger. Den nyfascistiske fløyen hadde i etterkrigstiden spesielt stor støtte i Syd-Italia der den i enkelte byer fikk opp til 47% av stemmene. Fascistene var en reel trussel mot parlamentarismen, og nye drastiske regler ble igangsatt for å få bukt med problemet. Blant annet ble det bestemt at den koalisjonen av partier som utgjorde flertallet og dannet regjering automatisk skulle ha to tredjedeler av setene i parlamentet, og fordi venstre/sentrum koalisjonen (med sosialdemokratene i midten) hadde overtaket på høyre/sentrum fløyen med fascistene i midten, og de reaksjonære katolikkene på ytre høyre fløy så ga denne regelen venstresiden et godt overtak over mindretallet.
Venstresiden mente at den nye regelen gjorde en stemme på høyresiden til en bortkastet stemme, noe som muligens stemte. MSI ble etter hvert et samlingsparti for høyre/sentrum aksen, og dette førte til at fokuset på korporatisme framfor parlamentarisme gradvis forsvant utover 1980 årene. MSI ble oppløst i 1995, og erstattet av partiet Alleanza Nazionale. Det nye partiet bærer MSI`s grønne hvite og røde flamme i symbolet, men har tatt avstand fra fascismen for å kunne sitte i høyrekoalisjonsregjeringen til Berlusconi fra 2001 til 2006. Berlusconi tar også avstand fra fascisme, men han har forsvart den fascistiske fotballspilleren Paulo Di Canio`s rett til å hilse fansen med romersk hilsen etter skåringer - og gitt han rosende omtale. På tross av at Di Canio har hevdet at han er fascist, og ikke rasist, har han blitt forsøkt skviset ut av fotballforbundet på grunnlag av anklage om rasisme. I tillegg har Mussolinis barnebarn Allessandra Mussolini dannet et utbryterparti i protest mot Alleanza Nazionale`s høyredreining. Navnet på partiet er Azione Sociale, et parti som kun fikk lov til å stille til valg i 2005 fordi Fru Mussolini gikk til sultestreik i protest mot forbudet. Etter dette har partiet gjort det svært bra, og Mussolini har blant annet blitt valgt inn i EU-parlamentet.
[rediger] Internasjonal fascisme
I mellomkrigstiden fantes det mange fascistiske bevegelser i andre land, og noen av disse fikk også regjeringsmakt. Ioannis Metaxas dannet en fascistisk stat etter italiensk modell i Hellas, og Fransisco Franco dannet ett falangistisk styre etter at de vant borgerkrigen mot kommunistene i 1939. Falangisme er en høyrevridd versjon av fascismen, med sterkt fokus på samarbeid mellom kirke og stat. Spania var nøytral under andre verdenskrig, mens Hellas gikk inn på alliert side, og ble derfor ansett av de italienske fascistene for å være en trussel mot landet. Italia angrep Hellas i 1940, men ble tvunget til å trekke seg tilbake i 1941. Metaxas døde av blodforgiftning senere samme år.
Argentinas Juan Peron drev en nasjonal-syndikalistisk stat fra 1946, til han ble styrtet av et militærkupp i 1955. Den peronistiske bevegelsen i Argentina fortsatte i partiet Partido Justicalistas, som har styrt landet flere ganger etter 1955, men da som sosialdemokrater, og de har aldri igjen forsøkt å forkaste parlamentarismen til fordel for et rent nasjonal-syndikalistisk styre. Bortsett fra at Argentina under Peron var nasjonal-syndikalistisk og ikke korporativt hadde de alle trekkene som kjennetegner et fascistisk samfunn, og Peron var en stor beundrer av Mussolini.
[rediger] Ny-fascisme utenfor Italia
I England drives nettstedet http://www.oswaldmosley.com der man kan lese om og laste ned bøker skrevet av medlemmene i det fascistiske partiet British Union of Fascists som var store i England i mellomkrigstiden. I USA ble American fascist movement startet i 2001 i protest mot USAs invasjon av Irak. I Spania er Spansk Falange fortsatt store, og trusselen fra muslimsk terror og aggresjon mot Spania har gitt dem en viss tilvekst de sise årene. Både i Italia og i Spania sanker fascistene stemmer på å være mot innvandring, og for nasjonalstatens suverenitet. Derfor er de også imot nyliberalismen, EU og Verdensbanken.
[rediger] I Skandinavia
I Norge lå fascismen, og idéen om et «næringsting», til grunn for Nasjonal Samling i okkupasjonsårene 1940-1945.
[rediger] Den fascistiske statens kjennetegn
- Korporativisme
- Eksistensen av en landsdekkende statlig ungdomsorganisasjon
- Sterk offentlig sektor og velferdstilbud
- Sentralisering av myndigheter
- Nasjonalisme (både økonomisk og kulturell)
- Statlig eierskap og kontroll over en del landsdekkende medier.
[rediger] Kilder
[rediger] Litteraturhenvisninger
- Georges-Eugène Sorel: L'Avenir socialiste des syndicats, 1898, Paris, Jacques, 1901
- Georges-Eugène Sorel: Réflexions sur la violence, Paris, Pages libres, 1908
- Georges-Eugène Sorel: Les Illusions du progrès, Paris, Marcel Rivière, 1908
[rediger] Se også
- De nasjonalsosialistiske bevegelser
- Høyreekstremisme
- Nasjonalsosialisme
- Nyfascisme
- Nynazisme
- Peronisme og Getulisme
- Korporativisme
- Nasjonalisme
- Integralisme
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: category:Fascism – bilder, video eller lyd |
Internationalt Fascist Forum
http://internationalfascistforum.yourbb2.com/
[rediger] Norden
[rediger] Engelskspråklig
- [1]American Fascist Movement
- [2]infoside om den britiske fascistlederen.
- [3]Et kristent Falange-parti. Er uvenner og konkurrenter med American Fascist Movement.
- Eternal Fascism: Fourteen Ways of Looking at a Blackshirt av Umberto Eco
- Ny-fascisme og religion, artikkel på engelskspråklig wikipedia
[rediger] Italia
- Mussolinis avis Il Popolo d'Italia
- Fiamme, en av de mest seriøse av de tradisjonelle, italienske fascistbevegelsene
- Allessandra Mussolinis parti
[rediger] Spania
[rediger] Latin-Amerika
- Den genuine peronistiske bevegelsen i Argentina i dag
- Partido Justicalistas i dagens noe utvannede og sosialdemokratiske form
