Fascisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ambox rewrite.svgEssay: Denne artikkelen er skrevet som et essay eller personlig refleksjon, og trenger en opprydning. Du kan forbedre den ved å omskrive den i en encyklopedisk stil.


Den italienske diktatoren Benito Mussolinis personlige standart var prydet med fasces, et opprinnelig romersk maktsymbol som gav navn til hans politiske bevegelse fascismen.

Fascisme (betegnelsen er avledet av fasci, sammenslutninger, og har sammenheng med det romerske fasces, et knippe av tynne trestokker som symboliserte makt eller autoritet) er en autoritær og totalitær politisk ideologi som kombinerer element fra kapitalisme, sosialisme, korporativisme, nasjonalisme, militarisme og antikommunisme. Fascismen oppstod i Italia som et resultat av splittelse i Det Italienske Kommunistparti som en følge av uenighet om deltakelse i første verdenskrig og i synet på bolsjevismens tese om nødvendigheten av en verdensomspennende revolusjon. Den utviklet seg til en terroristisk bevegelse med brodd mot den leninistiske eller bolsjevikiske arbeiderbevegelsen.

Opprinnelig ble betegnelsen fascisme brukt av en politisk bevegelse som styrte Italia fra 1922 til 1943 under ledelse av Benito Mussolini. Senere ble fascisme et mer generelt navn på en type totalitære politiske bevegelser, partier og ideologier. Det er likevel ingen klar enighet om hva det ligger i det å være «ekte» fascist.

Nøkkelord i fascismens ideologi er korporativisme, vitalisme, voldelig politisk atferd, førerdyrkelse, anti-konstitusjonalisme, anti-kapitalisme, anti-individualisme, og militarisme. Fascismen hadde imidlertid ikke bare front mot den den gang rådende «plutokratisme» – dvs. liberalisme og konservatisme – men også mot den samtidige leninistiske bolsjevismen. Men rettsfilosofisk representerte fascismen i likhet med bolsjevismen, et brudd med hele den tradisjonelle liberale politisk filosofien om individuelle menneskeretter, sikret gjennom lovbundet «rettsstat» og en konstitusjonelt begrenset statsmakt. I likhet med bolsjevismen skulle staten være total. Og i likhet med bolsjevismen, stod fascismen også for oppløsning av den private eiendomsretten. Den private eiendomsretten ble formelt beholdt, men avskaffet gjennom den «totale» statens overtakelse av disposisjonsretten over privat eiendom. En viktig forskjell fra den leninistiske sosialismen, var at fascistene stod for en korporativ sosialisme som i likhet med nasjonalsosialismen, skulle kunne gjennomføres i ett land. Fascismen brøt dermed med Lenins tese om verdenrevolusjonen. Klassekamp (fra arbeidernes side) ble forbudt, og fagforeningene ble del av de statsdirigerte korporasjonene.

Fascismen er også blitt brukt som et samlebegrep på beslektede bevegelser, som falangismen i Spania og nazismen i Tyskland.

Fascisme regnes gjerne som en retning på ytterste høyre fløy, selv om personer som for eksempel Juan Perón har blandet inn venstreelementer.

Ordet fascisme kommer fra det italienske ordet fascio, som primært har betydningen knippe eller bunt, men sekundært har betydningen firbund eller sammenslutning. Senere adopterte fascistbevegelsen det gamle romerske fasces-symbolet. [1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Intellektuelle forløpere[rediger | rediger kilde]

Georges Sorel (1847-1922)
Vilfredo Pareto (1848–1923) mente at overtalelsevne og vilje til maktbruk dannet grunnlaget for en stabil samfunnsutvikling

Georges Sorel[rediger | rediger kilde]

Georges Sorel stod for et syndikalistisk standpunkt, og mente at fagforeningene burde erstatte parlamentarisk partistyre. Han mente at revolusjon måtte bygge på streik og sabotasje av industrien for å «stikke kjepper i kapitalismens hjul».

Syndikalismen og anarkosyndikalismen ønsket å redusere eller fjerne alle statlige maktstrukturer, og var derfor en politisk motpol til fascismens nasjonalsyndikalisme, og dens sterke statsmakt.

Likevel var Sorels teorier om revolusjon og vold en inspirasjonskilde for fascismen.

Vilfredo Pareto[rediger | rediger kilde]

Økonomen og filosofen Vilfredo Pareto (1848–1923) var også inspirert av syndikalismen, og mente at fagforeningene og deres ledere var fremtidens herskere.

Han er kjent for teorien om «løver og rever»: Den politiske elite består av én konservativ del som beskytter sin makt og de rådende institusjoner, mens den andre delen er nyskapende, opposisjonell og brutalt pågående. Påvirket av Machiavelli hevdet han at stabil samfunnsstyring forutsetter en kombinasjon av list og overtalelsesevne («rever»), og vilje til maktbruk («løver»).

Pareto mente at historien skapes ved at en løve-elite griper makten ved vold. På grunn av dens manglende evne til å fremme samtykke, får etterhvert revene plass blant de styrene, kommer i flertall, og foretar et nytt kupp. Pareto fremmet tesen om elitesirkulasjon, en evig veksling mellom en systembevarende og en nyskapende elite, som nødvendig i et samfunn.

Pareto betraktet marxismen som en irrasjonell religion med teologiske og historiske fellestrekk med kristendommen. Han er også kjent for teorien om ufullstendig konkurranse som premiss for den industrielle revolusjon.

Laug-sosialismen[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1900-tallet oppstod det innenfor det britiske Labour Party en nasjonalsyndikalistisk fløy. I 1906 publiserte Arthur Joseph Penty en sosialistisk teori basert på middelalderens laug. Teorien var at laugene skulle gjenopplives som nasjonale syndikater og erstatte frie fagforeninger og parlamentarismens politiske partier. Navnet på dette politiske systemet var «laug-sosialisme».

Samuel George Hobson deltok 24. januar 1893 i grunnleggelsen av Independent Labour Party som fikk 28 seter i det britiske parlamentet under parlamentsvalget i 1895. Partiet var tilknyttet Labour Party ved dets dannelse i 1906, og utgjorde store deler av partiets aktivister frem til 1918. I 1914 ble hans publikasjoner samlet under navnet National Guilds: an Inquiry into the Wage System and a Way Out. Hobson utga sine memoarer under tittelen Pilgrim to the Left – Memoirs of a Modern Revolutionist i 1938.

Teoriene ble videreutviklet av George Douglas Howard Cole (18891959) og andre. De ble aldri realisert i Storbritannia, men var forløperen til Mussolinis «korporative stat» og Nasjonal Samlings «næringsting» under andre verdenskrig.

Gabriele d'Annunzio[rediger | rediger kilde]

Gabriele d'Annunzio

Forfatteren Gabriele d'Annunzio var frontsoldat under første verdenskrig. Etter krigen okkuperte han og hans soldater havnebyen Fiume. (Nå Rijeka i Kroatia) I samarbeid med syndikalisten Alceste de Ambris skrev han en ny grunnlov for byen under navnet Reggenza Italiana del Carnaro. D'Annumzio erklærte at dette skulle styres gjennom ti korporasjoner, og at musikk skulle være det grunnleggende prinsippet til staten. Alceste de Ambris ledet en gruppe av sjømenn som hadde gjort mytteri i løpet av krigen, og så hadde overført sine skip til D'Annunzio`s kommando. I fristaten Fiume ble det sendt opp fyrverkeri hver kveld, og D`Annunzio (som hadde sans for dramatikk) holdt svulstige taler fra sin balkong. Sikkerheten i fristaten ble overholdt av mytterister fra elitetroppen «Arditi». D'Annunzio definerte seg selv – paradoksalt nok – både som anarkist, nasjonalist og fascist.

Etter oppstarten av fascistpartiet var det mange av storfascistene – blant annet Italo Balbo, senere flyminister og guvernør av Libya – som lurte på om de heller skulle velge D'Annnunzio som leder enn Mussolini. Reggenza Italiana del Carnaro varte fra 1919 til 1920, da den overgav seg og ble re-integrert inn i Italia etter et angrep fra den italienske marinen. D'Annunzio ble alvorlig skadet da han kastet ut av et vindu av en ukjent overfallsmann like før marsjen mot Roma i 1922. De uklare omstendighetene rundt denne hendelsen har ført til spekulasjoner omkring dette. Noen mener at det var en eller flere svartskjorter lojale til Mussolini som utførte angrepet på hans ordre for på den måten å skremme D'Annunzio ut av politikken. D'Annunzio uttalte seg positivt om marsjen mot Roma og Mussolinis inntog som statsminister, Mussolini var også til stede i hans begravelse i 1938. Han døde som følge av slag.

Politiske følger av fristaten Fiume[rediger | rediger kilde]

Både Mussolini som ledet svartskjortene i sør, og D'Annunzio som okkuperte Fiume definerte seg selv som fascister. I 1919-1920 hadde ennå ikke fascismen fått et fast politisk innhold, og det var derfor rivalisering mellom D'Annunzios samling av syndikalister, anarkister og kommunister i Fiume, og Mussolini, fortsatt vagt syndikalistisk, men mye mer sentraliserte og mindre revolusjonære bevegelse. Fristaten Fiume lagde derfor et dilemma for Mussolini, som var ideologisk forpliktet til å støtte prosjektet, men som samtidig risikerte å miste støtte hos de etablerte høyrepartiene som fascistene konkurrerte med, samt hæren og sittende regjering, som ønsket å eliminere opprøret. Som følge av Mussolinis halvhjertede støtte til Fiume-prosjektet og enkelte andre hendelser mente den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway at Mussolini var en bløff, og proklamerte samtidig sin støtte til D'Annunzio som fremtidig Duce av Italia. D'Annunzio hadde forøvrig også kontakt med Sovjetunionen.[2]

Benito Mussolini og fascismens barndom[rediger | rediger kilde]

Begrepet fascisme ble opprinnelig brukt om Benito Mussolinis politiske bevegelse i Italia fra 1921 til 1943.

Benito Mussolini var avisredaktør og marxist før første verdenskrig. Han var en ledende skikkelse blant venstresiden i Italia, men brøt med denne ved Italias inngang i første verdenskrig. Store deler av venstresiden tok avstand fra krigen, men Mussolini valgte å være for, og ble vervet til krigstjeneste. Dette symboliserte for ham et brudd med marxismens ide om nasjonalstaten som en fiende av «det internasjonale proletariat» og i tillegg et engasjement for grasrota i Italia som døde på slagmarken. Mussolini gikk også bort i fra ideen om at religion måtte bekjempes. Folk flest var katolikker, og den katolske tro ble styrket på slagmarkene der prester og begravelser var en del av hverdagen. Under første verdenskrig skrev Mussolini en dagbok fra fronten som ble utgitt i hans avis «Il populo de Italia» under krigen, og senere i bokform (Mussolinis krigsdagbøker).

I 1919 dannet Mussolini og andre frontkjempere Det italienske kampforbund (Fasci di Combattimento) sammen med politisk aktive grupperinger på den alternative venstresiden. Majoriteten var nasjonal-syndikalister, men det fantes også andre grupper som ble med. Et gjennomgangstema var ideen om å skape et radikalisert arbeiderdemokrati som verken var kapitalistisk eller marxistisk, altså et fritt marked under folkets kontroll.

Bevegelsen fikk gradvis betegnelsen «fascister». Ordet har flere røtter. «Fasci» betyr «samling» på italiensk. Fascistene ønsket å samle landet gjennom utjevningspolitikk og nasjonalt samhold, og dermed avskaffe klassekampen. «Fasces» er også fascistenes symbol, risknippet som var et gammelromersk symbol på statlig autoritet. Fascistene var i begynnelsen et lokalt fenomen i Milano, der de hadde sin hovedbase. I 1920 startet marxist-leninistene en voldelig kampanje. Landet ble herjet av streiker og voldelige kommunistiske bander som banket opp og drepte politiske motstandere. Samtidig mistet den liberale høyresiden oppslutning, og i en slik situasjon var gode råd dyre for landets elite. Fascistene lovet å opprettholde eiendomsretten etter en eventuell revolusjon. De fikk derfor etter hvert en del økonomisk støtte fra industrieiere og andre rikfolk som var fryktet marxistene. På tross av at noen rikfolk spyttet penger inn i organisasjonen var fascismen noe som mest av alt appellerte til det lavere borgerskap, og enkelte grener innen arbeiderklassen.

I 1921 og 1922 økte fascistpartiets popularitet. De humanitære katastrofene i Sovjetunionen bidro til at mange sosialister mistet troen på marxismen, og derfor gikk over til fascistenes tredje vei i stedet. Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. 28. oktober 1922 samlet titusenvis av fascister seg i Roma for å kreve det liberale regimets avgang, og at Mussolini skulle bli statsminister. Statsministeren gikk av og Mussolini ble innsatt den 31. oktober. Han var da 38 år gammel og Italias yngste statsminister noensinne. Mussolini erstattet parlamentarismen med den fascistiske korporativisme i 1926.[trenger referanse]

Den utvidede stat[rediger | rediger kilde]

Fascismen sentrerer seg om statens oppgave som utdanner og inspirasjonskilde for folket og nasjonen som en organisk enhet gjennom statlig dominans over markedskreftene. I motsetning til det liberale regimet som styrte før fascistene, var den fascistiske staten preget av «governance», altså at statlig aktivitet foregikk (og foregår) i alle grener av samfunnet i stedet for å være begrenset til skatteinnkrevning, politi og brannvern. Fascistpartiet innførte progressiv skatt og et velferdssystem der offentlige sykehus og skoler for første gang ble tilgjengelig for folk flest. Gjennom korporativismen ble staten involvert i alle beslutninger som tidligere hadde vært overlatt til markedet, og dette førte til en stabilisering av markedet som tillot både jevn økonomisk vekst, og at mer av denne veksten kom arbeiderne til gode.

Giovanni Gentile[rediger | rediger kilde]

Giovanni Gentile

Giovanni Gentile (30. mai 1875 – 15. april 1944) var en populær filosof og professor før fascismens gjennombrudd i 1919, og forsvarte den nye ideologien. Mange tekster som bærer Mussolinis underskrift ble skrevet av Gentile. Gentiles hovedidé er at fascismen er syntese av nasjonalisme, katolisisme, og korporativisme. De materialistiske og egoistiske verdisynene derimot er liberalisme og marxisme, så derfor er det ifølge Gentile naturlig at fascismen motarbeider disse. Gentile var motstander av individualisme, og mente at individet bare kan selvrealisere gjennom kollektivet ettersom mennesket er designet til å leve kollektivt.

Mussolini beskrev Gentile som fascismens hovedfilosof. Han skrev verket «Fascismens doktrine» i det Italienske leksikonet i 1932. Gentile var utdanningsminister, og senere medlem av «fascistenes store råd». I en periode ledet han også gruppen for intellektuelle fascister. Han forble lojal til Mussolini også etter dannelsen av Salo-republikken, da mange ledende fascister forlot ham. Ironisk nok ble Gentile drept av anti-fascistiske partisaner på vei hjem fra et møte i Firenze der han argumenterte for at en gruppe anti-fascister skulle slippe fri fra fengsel.

Gentile var en aktiv og samfunnsengasjert filosof. Gentile har vært en inspirasjonskilde for mange nyere filosofer, blant annet Martin Heidegger og Clarence Irving Lewis.

John Maynard Keynes[rediger | rediger kilde]

Den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1946)

I 1918 deltok John Maynard Keynes som britisk delegat under fredskonferansen i Versailles. Der reagerte han på de høye bøtene som Tyskland måtte betale som erstatning for første verdenskrig. I Economic consequenses of the peace (1919) hevdet Keynes at Versailles-traktaten ville føre til en ny krig.

Keynes tok avstand fra Laissez-faire doktrinen om at staten skulle minimaliseres, og kun opprettholde lov og orden. Keynes avviste påstanden om at markedet automatisk stabiliserer seg selv, og at markedets usynlige hånd fordeler ressursene.

I The general theory of employment, interest and money (1936) hevdet Keynes at staten trenger kjøpekraft for å komme ut av en økonomiske krise. I nedgangstider ville staten forverre situasjonen gjennom å hente pengene fra fattige skattebetalere. Keynes hevdet at man kom seg lettere ut av krisen dersom staten lånte penger som den investerte i offentlig velferd. Han hevdet at staten kunne motvirke arbeidsløshet og nedgangstider gjennom å investere penger i offentligheten når markedet var svakt.

Boken How to pay for the war (1940) inneholdt blant annet en teori om hvordan staten kan motvirke inflasjon. I 1944 ledet Keynes den britiske delegasjonen til den internasjonale konferansen i Bretton Woods, som planla den USA-ledede etterkrigsøkonomien, og fikk gjennomslag for mange av sine ideer. Bretton Woods systemet baserte seg på nasjonalstatenes rett til selv å bestemme sine handelsavtaler (merkantilisme). Siden 1970 ble det gradvis erstattet av økende frihandel og overnasjonale avtaler.

Teoriene til Keynes ble populære blant fascistene i Italia. Sett fra et fascistisk ståsted er det staten som gjør individet større enn seg selv, og det er staten som er senteret for menneskelig sivilisasjon og utvikling. Staten er i seg selv en positiv, samlende og inspirerende kraft som håndhever nasjonens kultur og interesser. Fascister ser på staten og nasjonen som to sider av samme sak, altså nasjonal-staten i ordets rette betydning. Keynes hevdet at staten er viktig for å stabilisere økonomien. Fascistene betraktet staten som den eneste garanti for individuell sikkerhet og samfunnsmessig stabilitet.

Også Nazi-Tyskland praktiserte idéene til Keynes, delvis fordi nazistene plana å slette sin gjeld gjennom å okkupere de landene som bankene befant seg i.

Etter krigen ble teoriene til Keynes tatt over av sosialdemokratene, spesielt i Norden.

Nasjonalsyndikalister mot korporativister[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XI (1857–1939) inngikk Lateranoverenskomsten med Mussolini i 1929 der en langvarig konflikt mellom pavekriken og den italienske staten ble avsluttet og Vatikanstaten ble opprettet. Pius XI inngikk også avtaler med Hitler, men brøt med ham i 1937.

Før revolusjonen hadde de fleste fascistene vært nasjonal-syndikalister. Korporativistene ønsket å danne egne forsamlinger av arbeiderrepresentanter, sjefer og konsumenter som styrte den faggruppens nasjonale politikk i samarbeid med staten. En forkjemper for den korporative modellen var pave Pius XI. En slik løsning var også bedre for næringslivet, som hadde støttet fascistenes vei til makten økonomisk, og som derfor hadde stor innflytelse på partiet.

Fascistenes forhold til nasjonalsosialistene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nasjonalsosialisme

På tross av felles økonomisk basis var fascistenes grunnholdning forskjellig fra nasjonalsosialistenes på den måten at fascismen begrenset seg til å være en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens og sivilisasjonens bærende enhet. Nasjonalsosialistene trodde på den ariske rases overlegenhet, og en jødisk konspirasjonsteori. Selv om nasjonalsosialistene kopierte mange av fascistenes politiske metoder og organisasjonsformer, så de på disse ikke som en verdi i seg selv – men som et middel for å sikre det tyske folk «livsrom» og bevare den «ariske rase». Mussolini selv var visstnok ikke rasist, og gav uttrykk for at den tyske rasismen gikk altfor langt. Dette gjaldt også Oswald Mosley i England, som med jevne mellomrom utviste folk med antisemittiske og rasistiske holdninger fra partiet.

Den fascistiske statens organisering[rediger | rediger kilde]

Egentlig var det meningen at de fascistiske fagforeningene skulle velge sine representanter til korporasjonene nedenifra og opp, men når systemet ble fullført ble det etabler slik at fascistpartiets korporasjons-ministeriet kunne forkaste foreningens representanter og enten be dem velge en ny person, eller valgte en selv. Dette skjedde hyppig innen arbeidstakerforeningene, men nesten aldri hos arbeidsgiverforeningene. I tillegg fantes det et fascistisk parlament med svært begrenset makt, og en organisasjon som het «Det store rådet». I dette rådet satt kun Mussolini og quadrumviratet Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono i kraft av seg selv og på livstid, de øvrige satt der på grunnlag av de posisjoner de hadde. Dette dreide seg om de viktigste ministrene, ett par generaler, og andre stor-fascister, blant annet lederne for marsjen mot Roma. I 1939 fikk lederen for korporasjonene ett sete i rådet, og dette skiftet navn fra «Det store rådet» til «det store rådet av samling og korporasjoner». Dette rådet ble avskaffet av Mussolini like etter, da han innførte unntakstilstand som følge av andre verdenskrig.[3] Etter dette var ikke rådet samlet igjen før den 25. juli 1943, da Mussoloni ble avsatt ved flertallstemme.

Internasjonal fascisme[rediger | rediger kilde]

Offiseren og politikeren Francisco Franco styrte Spania som fascistisk inspirert, markedsorientert diktatur fra 1939 fram til sin død i 1975. Bildet viser Franco og den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower i Madrid 1959

I mellomkrigstiden fantes det mange fascistiske bevegelser i andre land, og noen av disse fikk også regjeringsmakt. Ioannis Metaxas dannet en fascistisk stat etter italiensk modell i Hellas, og Francisco Franco dannet et falangistisk styre etter at de vant den spanske borgerkrigen i 1939. Falangisme er en høyreorientert versjon av fascismen, med sterkt fokus på samarbeid mellom kirke og stat. Spania var nøytral under andre verdenskrig, mens Hellas gikk inn på alliert side, og ble derfor ansett av de italienske fascistene for å være en trussel mot landet. Italia angrep Hellas i 1940, men ble tvunget til å trekke seg tilbake i 1941. Metaxas døde av blodforgiftning senere samme år.

Den fascistiske internasjonalen[rediger | rediger kilde]

Utover 1930-tallet, da fascismen for alvor begynte å spre seg også utenfor Italia, ble arbeidet med den fascistiske internasjonalen påbegynt. Internasjonalens målsetning var å etablere felles målsetninger, politikk og verdier for alle de fascistiske bevegelsene, for på den måten å sikre et bredt samarbeid, samt å knytte fascistpartiene i andre land sterkere til Roma. Nettverket til internasjonalen hadde selv identifisert 39 bevegelser og partier som de definerte som fascistiske i forskjellige land, og disse partiene og bevegelsene dekket til sammen alle vestlige land bortsett fra Jugoslavia, og i tillegg fantes det fascistiske bevegelser i Sør-Afrika, fem land i Asia, og seks i Sør-Amerika. Like fullt var det kun 13 partier representert da internasjonalen holdt sitt første møte i 1934 i Montreux, Sveits.

Norske Vidkun Quisling var til stede som representant og leder for Nasjonal Samling. Forsøket på å lage en universell fascisme strandet, da det var stor uenighet om temaer som rasisme, antisemittisme, korporativisme, og statens organisering, dette på tross av at internasjonalen forsøkte å være et samlingsorgan utelukkende for fascister, uten nasjonalsosialistisk representasjon eller innflytelse. Dette viste seg å være vanskelig, ettersom partiene utenfor Italia raskt ble blandings-partier som tok opp i seg inspirasjon fra både nazistene og fascistene, noe ikke minst Nasjonal Samling er et godt eksempel på. I mange land (slik som for eksempel Norge) ville et parti som kun skulle velge ren fascisme eller ren nazisme bli for lite til å oppnå innflytelse, og fordi det samtidig var enighet mellom nazister og fascister om mange ting føltes skillelinjene unaturlige for mange partiledere. Representanter for det tyske NSDAP var ikke til stede på hverken den første konferansen i 1934, eller den andre i 1935, ei heller de britiske fascistene fra BUF – dette på tross av at BUFs leder Oswald Mosley senere uttrykte stor skuffelse over at internasjonalen ikke ble noe av, og til og med skrev i sin selvbiografi fra 1968 at dersom en slik internasjonal hadde kommet på plass, kunne muligens andre verdenskrig ha vært forhindret.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mussolini paraderer sammen med Adolf Hitler på besøk i Italia.

Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 var det lenge usikkert hvordan fascistene skulle håndtere sin nye nabo. En stund så det ut som om de to landene ville bli fiender. I 1935 hjalp Mussolini til med å lage en allianse mot Hitler for å holde Østerrike fritt, delvis fordi Italia følte at deres egen grenser på sikt kunne være truet, men også for å si klart fra hva han mente om den tyske nasjonalsosialismen. Denne alliansen var kortlivet, for Italia ble selv kastet ut av Folkeforbundet i 1936 da Italia okkuperte deler av Etiopia, og offisielt annekterte landet. Syd-Italia var på dette tidspunktet fullt av fattige bønder med for lite jord, og fascistene tenkte at det ville være en fordel om disse fikk en egen koloni å utvandre til.

Handelsboikotter fra resten av Europa gjorde Italia avhengige av tyske handelsforbindelser, og Hitler gjorde alt han kunne for å knytte sin nye handelspartner inn i en mer forpliktende militær allianse. Dette førte, sammen med kraftig vekst i tysk økonomi, til at Italia gradvis falt inn i en tettere bane rundt Tyskland. Dette resulterte i «Stålpakten» fra 1939 der Italia lovte å trå til hvis Tyskland havnet i trøbbel. En bivirkning av stålpakten var at jøder ble fritt vilt også i Italia. Fram til det året hadde ikke Italia hatt noen antisemittisk linje, og det fantes mange jøder i ledende stillinger innad i fascistpartiet. Dette fikk også store konsekvenser for de jødene som hadde flyktet til Italia fra andre land i Europa, spesielt fra Tyskland. Fram til 1939 hadde Italia tatt imot jøder fra andre land, men disse ble nå arrestert. Av ukjente grunner nektet Mussolini å sende dem tilbake til Tyskland slik Hitler ønsket, men holdt dem istedenfor i Italienske fengsler. Hvorvidt Mussolini på dette tidspunktet hadde blitt en overbevist jødehater, eller om det var et resultat av kompromisser med Hitler, er usikkert. Mange tyske nasjonalsosialister mistenkte Mussolini spesielt og fascistene generelt for å være en del av den jødiske konspirasjon mot den ariske rase. Hitler selv var hele livet en stor beundrer av Mussolini, og gjorde derfor det han kunne å holde forholdet mellom de to landene godt.

Da andre verdenskrig startet var Italia nøytralt i to år. Krigen startet i 1939, men Italia erklærte ikke krig mot Tysklands fiender før i 1941. På dette tidspunktet så det ut som om tyskerne ville vinne, og Italia ville helst være på den riktige siden. Dette har også å gjøre med at Tyskland brøt ikke-angrepsavtalen med Sovjetunionen, og dermed tok opp kampen mot fascistenes store hat-objekt: Stalin.

Etter å ha tapt på alle de frontene som de hadde engasjert seg på ble Italia selv angrepet av den allierte landgangen på Sicilia. Skepsisen mot krigen hadde vært stor innad i fascistpartiet, og nå hvor de selv var under angrep førte dette til at Mussolinis popularitet var i fritt fall. Den 25. juli 1943 ble Mussolini kalt inn til et møte med kongen og det store rådet (Gran Consiglio del Fascismo) der han ble oppsagt. Kort etter dette ble han arrestert og general Pietro Badoglio tok over statsministerrollen. Badoglio innledet fredsforhandlinger med de allierte for å få avsluttet krigen for Italias vedkommende så snart som mulig, hvilket gjorde Hitler rasende. En tysk okkupasjon av Italia ble igangsatt, og den italienske hæren ble stående uten ordre. Dette førte til at noen av dem overgav seg til de allierte, andre startet en geriljakrig mot tyskerne på egenhånd, og atter andre enn det igjen vervet seg på tysk side. En borgerkrigslignende situasjon oppstod i landet, og i dette kaoset ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske tropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som leder over det tysk okkuperte området i Nord-Italia, som fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, men gikk også under kallenavnet Salò-republikken etter hovedstaden Salò i Lombardia. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom de tyske okkupantene og nord-italienske fascister. Fordi Salò-republikken var under tysk kontroll rykket SS-tropper inn i området kort tid etter okkupasjonen og hentet ut det de kunne finne av jøder. 8000 jøder ble fraktet ut av landet, de fleste av dem ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.

På tross av at Salò-republikken var dominert av tyskere, var det der noen av de mest radikale fascistiske prosjektene ble satt ut i livet. Mussolini var ikke fornøyd med den sentralstyrte korporativismen som hadde eksistert i Italia fram til da, men ville bringe det hele et skritt videre, en tanke han delt med mange andre fascister som mente at det gamle regimet hadde feilet på den måten at det ikke var radikalt og sosialistisk nok. Derfor ble det igangsatt prosjekter som tok sikte på å demokratisere ikke bare lønnsforhandlinger og industrienes nasjonale politikk, men også beslutningsprosessene innen den enkelte bedrift. Med andre ord måtte alle beslutninger taes i konsensus mellom arbeidere og sjefer for å være gyldige. Ledende nazister mente at fascistene var i ferd med å starte opp et suspekt kommunistisk prosjekt under deres beskyttelse og advarte Hitler mot det – men til alles forundring mente han at det var greit, og lot fascistene holde på uten å gripe inn. Fordi dette prosjektet fant sted midt i en borgerkrig var det begrenset hvor mye av det som ble satt ut i livet, mange av prosjektene ble aldri mer enn papirtigere.

Den 27. april 1945 var det slutt. Tyskerne hadde trukket seg tilbake, de fascistene som ikke hadde stukket av hadde enten blitt skutt eller tatt til fange av de allierte. Mussolini og fem av ministrene fra Salò-republikken ble arrestert av kommunistiske partisaner da de forsøkte å flykte til Sveits. Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og de fem ministrene ble henrettet ved arkebusering dagen etter i byen Giulino di Mezzegra og deretter ble de døde kroppene fraktet til Milano, hvor de ble hengte opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto.

Mussolini som turistattraksjon[rediger | rediger kilde]

Fram til 1950-tallet lå Mussolini i en umerket grav i Roma, men på slutten av femtitallet ble han plassert i familekrypten i sin hjemby Predappio. Krypten som er dekorert med to risknipper og en byste av Mussolini er i dag et populært turistmål, og i byen han vokste opp i selges det i dag fascist-effekter. Alt fra selvlysene Mussolini-hoder til t-skjorter, pins og tallerkener med risknipper selges i byens boder og butikker.

Italiensk fascisme i etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble et nytt fascistisk parti dannet – Movimento Sociale Italiano (MSI). Selv om de allierte forsøkte å hindre framveksten av en nyfascistisk bevegelse gjennom nye lover og regler, ble MSI etter hvert et populært parti som i gjennomsnittlig holdt seg rundt 10% i valg og meningsmålinger. Den nyfascistiske fløyen hadde i etterkrigstiden spesielt stor støtte i Syd-Italia der den i enkelte byer fikk opp til 47% av stemmene.[trenger referanse] Fascistene var en reell trussel mot parlamentarismen, og nye drastiske regler ble igangsatt for å få bukt med problemet. Blant annet ble det bestemt at den koalisjonen av partier som utgjorde flertallet og dannet regjering automatisk skulle ha to tredjedeler av setene i parlamentet, noe som har gitt venstre/sentrum koalisjonen (med sosialdemokratene i midten) overtaket i forhold til høyre/sentrum fløyen.[trenger referanse]

MSI ble etter hvert et samlingsparti for høyre/sentrum aksen, og dette førte til at fokuset på korporativisme framfor parlamentarisme gradvis forsvant utover 1980 årene. MSI ble oppløst i 1995, og erstattet av partiet Alleanza Nazionale. Det nye partiet bærer MSI's grønne hvite og røde flamme i symbolet, men har tatt avstand fra fascismen i bytte mot posisjoner i høyrekoalisjonen til Berlusconi. Berlusconi tar også avstand fra fascisme, men han har forsvart fotballspilleren Paolo Di Canio etter at han hilste fansen med romersk hilsen etter skåringer – og gitt han rosende omtale.[trenger referanse] Di Canio har blitt forsøkt skviset ut av fotballforbundet på grunnlag av anklage om rasisme. I tillegg har Mussolinis barnebarn Alessandra Mussolini dannet et utbryterparti i protest mot Alleanza Nazionales høyredreining. Navnet på partiet er Azione Sociale. Partiet fikk egentlig ikke lov til å stille til valg i 2005, men myndighetene gav etter når Mussolini gikk til sultestreik. Etter dette har Mussolini blitt valgt inn i EU-parlamentet i en periode.

Juan Peron[rediger | rediger kilde]

Generalen Juan Peron (1895–1974) styrte Argentina fra 1946 til 1955 og en periode i 1974. Hans «peronisme» bygde på arbeiderbevegelsen, og hadde sterke nasjonalistiske og fascistiske trekk

Argentinas Juan Peron drev en nasjonal-syndikalistisk stat fra 1946, til han ble styrtet av et militærkupp i 1955. Den peronistiske bevegelsen i Argentina fortsatte i partiet Partido Justicalistas, som har styrt landet flere ganger etter 1955, men da som sosialdemokrater, og de har aldri igjen forsøkt å forkaste parlamentarismen til fordel for nasjonal-syndikalistisme. Bortsett fra at Argentina under Peron var nasjonal-syndikalistisk og ikke korporativt hadde de alle trekkene som kjennetegner et fascistisk samfunn, og Peron var en stor beundrer av Mussolini.

Ny-fascisme utenfor Italia[rediger | rediger kilde]

I England drives nettstedet http://www.oswaldmosley.com der man kan lese om og laste ned bøker skrevet av medlemmene i det fascistiske partiet British Union of Fascists som var store i England i mellomkrigstiden. I USA ble American fascist movement startet i 2001 i protest mot USAs invasjon av Irak. I Spania er Spansk Falange fortsatt store, og trusselen fra muslimsk terror og aggresjon mot Spania har gitt dem en viss tilvekst de siste årene. Både i Italia og i Spania sanker fascistene stemmer på å være mot innvandring, og for nasjonalstatens suverenitet. Derfor er de også imot nyliberalismen, EU og Verdensbanken.

I Skandinavia[rediger | rediger kilde]

I Norge lå fascismen, og idéen om et «næringsting», til grunn for Nasjonal Samling i okkupasjonsårene 19401945.

Den fascistiske statens kjennetegn[rediger | rediger kilde]

  • Førerdyrkelse
  • Korporativisme
  • En landsdekkende statlig ungdomsorganisasjon
  • Sterk offentlig sektor og velferdstilbud
  • Sentralisering av myndigheter
  • Nasjonalisme (både økonomisk og kulturell)
  • Statlig eierskap og kontroll over en del landsdekkende medier.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dahl, Ottar: Fra konsrns til katastrofe, 1996
  2. ^ Hagg, Gøring (2009): Mussolini, en studie av makt, side ??
  3. ^ Lowell Field, G. (1938): The syndical and corporative institusions of italian fascism. Side ???

Litteraturhenvisninger[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fascism – bilder, video eller lyd

Engelskspråklig[rediger | rediger kilde]

Italia[rediger | rediger kilde]

Spania[rediger | rediger kilde]

Latin-Amerika[rediger | rediger kilde]