Italiafronten (første verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den italienske fronten
Konflikt: Første verdenskrig
Den italienske fronten
Militære anlegg i Dolomittene
Dato 23. mai 1915
4. november 1918
Sted De østlige Alpene, det nordøstlige Italia
Resultat
Italiensk seier
Østerrike-Ungarns sammenbrudd
Trianon-traktaten
Parter
Italia Kongedømmet Italia
Storbritannia Storbritannia
Frankrike Frankrike
USA USA
Østerrike-Ungarn Østerrike- Ungarn
Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Kommandanter
Italia Armando Diaz
Italia Luigi Cadorna
Østerrike-Ungarn Franz Conrad von Hötzendorf
Østerrike-Ungarn Svetozar Borojević
Keiserriket Tyskland Otto von Below
Den italienske fronten
Italiafronten
Isonzo 1Isonzo 2Isonzo 3Isonzo 4Isonzo 5TrentinoIsonzo 6Isonzo 7Isonzo 8Isonzo 9Isonzo 10OrtigaraIsonzo 11CaporettoPiaveVittorio Veneto

Den italienske fronten under første verdenskrig gikk fra den italiensk/sveitsiske grensen og i S-form gjennom Sør-Tirol, nord for Gardasjøen, gjennom Dolomittene, De kärniske alper, De julianske alper og til Isonzo-elven og byen Monfalcone. De stridende var i første rekke Italia og Østerrike-Ungarn. Kampene pågikk under svært vanskelige omgivelser i høyfjellene, både klimatisk og terrengmessig, og begge de stridende partene led store tap. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre deres mål, men krigen endte med en skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten.

De italienske målsetningene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første verdenskrig

Italia hadde vært medlem av Trippelalliansen, men ønsket opprinnelig å stå utenfor krigen. Men etter et år med nøytralitet gikk Italia i 1915 inn i første verdenskrigEntentemaktenes side. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene kunne landet få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Dette var områder landet hadde rivalisert med Østerrike-Ungarn om siden Wienerkongressen i 1815 etter Napoleonskrigene. I Londonavtalen av 26. april 1915 gikk Italia over til Ententemaktene og fikk her støtte i sine territorielle krav.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slagene ved Isonzo

1915[rediger | rediger kilde]

23. mai 1915 erklærte Italia Tyskland og Østerrike-Ungarn krig, og igangsatte 23. juni en offensiv over Isonzo-elven mot det østerrikske grevskapet Görz og den befestede byen Gorizia. Italienerne krysser også grensen gjennom fjellpassene nordover i Trentino og i Dolomittene. Italienske alpetropper besteg det 2 300 m høye fjellet Monte Negro i De julianske alper om natten og jaget det østerrikske forsvarerne fra toppen. Men mangelen på utstyr, særlig artilleri gjorde italienske framganger vanskelig og Østerrike-Ungarn etablerer en forsvarslinje et stykke inne på eget territorium.

Det var også trefninger i Adriaterhavet og bombeangrep fra begge parter over Adriaterhavet. Innen desember 1915 hadde italienerne iverksatt fire offensiver over Isonzo-elven, men med store tap og små gevinster.

1916[rediger | rediger kilde]

I mars 1916 innledet Italia en femte offensiv ved Isonzo, men denne stoppet opp etter noen dager på grunn av dårlig vær. I stedet innledet Østerrike-Ungarn 15. mai motoffensiv i Trentino mot byen Asiago. Østerrike-Ungarn prøve å skjære igjennom de italienske stillingene og nå fram til Venezia, slik at de italienske styrkene ved Isonzo ble avskåret. Til tross for sterk italiensk motstand, rykket de østerriksk-ungarske strykene langsomt framover gjennom det krevende fjellandskapet, men til slutt ble forsyningssituasjonen for vanskelig og offensiven falt sammen, og 26. juni kunne italienerne begynne en motoffensiv hvor de erobret tilbake en del av de tapte områdene, blant annet Asiago. Totalt klarte ikke de østerriksk-ungarske styrkene å rykke mer enn 19 km fram under denne Trentino-offensiven. Italienerne svarte også med en sjette offensiv ved Isonzo, og denne gangen lyktes de med å erobre Gorizia 9. august. I august raste det syvende, åttende og niende slaget ved Isonzo, og de italienske ressursene var på dette tidspunktet i ferd med å bli tømt.

1917[rediger | rediger kilde]

Slettene med Soča og Vipava elvene sør for Gorizia
Caporetto-offensiven og italiensk tilbaketrekning til Piave-elven

Utover sommeren 1917 ble de østerriksk-ungarske styrkene forsterket med styrker som var blitt frigjort ved Østfronten etter den russiske februarrevolusjonen. Italia fikk på dette tidspunktet alliert støtte og svarte på styrkeoppbyggingen på sentralmaktenes siden med å holde initiativet i felt. I det tiende og ellevte slaget ved Isonzo klarte italienerne å holde initiativet, og gikk en viss territoriell gevinst i det ellevte slaget, men dette utmattet italienerne ytterligere. I juni prøvde også Italia å ta tilbake de siste områdene Østerrike-Ungarn hadde erobret under Trentino-offensiven et år tidligere, blant annet for å sikre flanken mot Venezia og styrkene med Isonzo bedre. Men innbitt østerriksk-ungarsk motstand ga liten italiensk gevinst og svekket moralen.

Utdypende artikkel: Caporetto-offensiven

I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet og i hovedsak overtok kommandoen fra Østerrike-Ungarn. I oktober 1917 hadde tyskerne samlet 15 divisjoner og iverksatte 24. oktober den såkalte Caporetto-offensiven under ledelse av Otto von Below. Det ble nå tydelig hvordan slagene ved Isonzo hadde utmattet og demoralisert den italienske hæren. Sentralmaktenes fremrykning ble snart hemmet av de lange og vanskelige forsyningslinjene og mangelen på reservestyrker. 10. november falt den italienske byen Belluno i provinsen med samme navn, og dette var det siste italienske tapet. 8. november ble Armando Diaz utnevnt til ny sjef for generalstaben etter den egenrådige Luigi Cardorna. Italienerne trakk seg imidlertid ytterligere tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia, tilsammen trakk de seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon.

Her hadde imidlertid italienerne muligheter til å omgruppere og komme til hektene igjen, og allerede 14. november gikk Italia til en motoffensiv ved Piave-elven, og holdt sentralmaktene i sjakk. Franske og britiske forsterkninger begynte også å ankomme på italiensk side og i de følgende ukene var det bare sporadiske kamper langs Piave-elven.

1918[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Vittorio Veneto og italiensk framrykking i krigens siste dager

Etter å ha stabilisert fronten langs Piave-elven, omorganiserte Diaz den italienske hæren fullstendig, gjennomførte store reformer og bedret forholdene for soldatene med bedre rasjoner, lønn og permisjonsordninger, samt gratis livsforsikringer. Videre fikk Diaz produsert mer artilleri, herunder 3 500 nye kanoner og stablet 25 nye divisjoner på beina.

I forbindelse med den planlagte tyske VåroffensivenVestfronten ble tyske styrker overført dit. Tyskerne vurderte vestfronten som viktigere og at den italienske motstanden var såpass svak at den kunne overlates til Østerrike-Ungarn. Foran sluttkampene å dette frontavsnittet stod det 53 østerriksk-ungarske divisjoner mot 59 italienske, delt på området øst for Gardarsjøen og ved Piave-elven.

Utdypende artikkel: slaget ved Piave (1918)

Østerrike-Ungarn åpnet en offensiv 15. juni, men var svekket av mangel på forsyninger, herunder mat, slik at deres soldater var nær sultegrensen. De hadde en viss framgang ved Piave-elven, men ble også hindret av at denne var i flom og av italienske bombeangrep mot deres kommunikasjoner. De ble derfor evakuert tilbake over Piave-elven 21.-23. juni. Det at de hadde stanset en større østerriksk-ungarsk offensiv var en stor seier for den italienske moralen, og tilsvarende nederlag for den andre siden. De østerrikske-ungarske styrkene opplevet en stadig økende desertering av særlig de slaviske soldatene, som nå skjønte at Østerrike-Ungarn sto foran et sammenbrudd.

Italia kom under et økende press fra sine allierte om å dra nytte av de allierte seirene på vestfronten til å svekke Østerrike-Ungarn ytterligere ved å påføre den nederlag i Italia. De italienske ressursene var imidlertid brukt opp, og Italia måtte avvente situasjonen. Men samtidig med alliert gjennombrudd ved Saloniki og i Bulgaria, gikk Østerrike-Ungarn mot oppløsning, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia ble erklært opprettet, og i denne situasjonen følte Italia seg tvunget til å gå til offensiv for å forhindre at de skulle miste territorium i denne nye situasjonen med østerriksk-ungarske styrker så langt inne i Italia.

Utdypende artikkel: Slaget ved Vittorio Veneto

Støttet av britiske, franske og amerikanske styrker, gikk Italia til en kraftig motoffensiv 24. oktober 1918. De møtte innledningsvis kraftig motstand, men så snart de hadde slått seg igjennom de østerriksk-ungarske linjene kunne de rykke raskt fram.

30. oktober vant de italienske styrkene det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Deretter rykket de inn i Udine 2. november og inntok de gamle slagmarkene ved Isonzo. 3. november ble havnebyen Trieste, som også var hovedstasjonen for den østerrikske-ungarske marinen, inntatt av italienske marinestyrker. En fredsavtale ble undertegnet samme dag, og trådte i kraft dagen etter.

Fredsavtalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Trianon-traktaten

Den italienske seieren mot slutten av krigen viste seg viktige for å rettferdiggjøre de territorielle kravene Italia hadde ved fredsslutningen, og for å sikre seg en status som likeverdig partner i forhandlingene.

I Versailles-traktaten fikk Italia det som i dag er regionene Trentino-Syd-Tirol, inkludert en tysktalende minoritet, og Friuli-Venezia Giulia, inkludert Trieste. I tillegg ble Istria-halvøya og noen dalmatiske øyer italienske.

Til tross for dette, følte Italia seg krenket av sine allierte ved fredsforhandlingene, da de ikke holdt sine løfter fra Londonavtalen. Videre protesterte de mot opprettelsen av Jugoslavia som både fikk en del av de områdene i Dalmatia som Italia var lovet og var dels bebodd av italienere, dels fordi Jugoslavia ble en kraftig regional enhet bestående av folk Italia hadde kjempen mot i krigen. Særlig stor var bitterheten for at de ikke fikk havnebyen Fiume. Denne ble allerede 12. september 1919 okkupert av en irregulær italiensk styrke under Gabriele D'Annunzio og etablert som egen fri italiensk provins under navnet Reggenza Italiana del Carnaro. 29. desember 1920 kapitulerte D'Annunzio overfor et større italiensk angrep og byen ble deretter status som fristad, før kom under italiensk kontroll først i 1924.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Willmott, H.P., Hobson, Rolf: Første verdenskrig. Innl. ved Richard Overy; overs. av Nils Petter Thuesen; tilrettelagt for norske forhold av Rolf Hobson, Oslo 2005, Damm forlag, ISBN 82-04-10174-0