Aleksander den store

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kopi av gresk byste av Aleksander den store i British Museum.

Aleksander den store (gresk: Μέγας Ἀλέξανδρος, Megas Alexandros; født 20. juli 356 f.Kr., død 10. juni 323 f.Kr.), mer formelt Aleksander III av Makedonia (gresk: Ἀλέξανδρος Γʹ ὁ Μακεδών, Alexandros III ho Makedon), var konge av Oldtidens Makedonia. Etter at faren Filip II av Makedonia hadde forent de splittede og krigsherjede statene i Hellas, erobret Aleksander Persia, Egypt og flere andre riker, helt til grensene av India. Erobringene, spredningen av gresk kultur og blandingen av gresk kultur med mer østlig kultur, førte til den hellenske periode på flere kontinenter. Etter tolv år med konstante militære felttog, døde Aleksander, antakelig av malaria eller tyfoidfeber. Aleksander selv levde videre i historien og i mytene til både greske og ikke-greske folkeslag. Allerede i hans levetid, og særlig etter hans død, inspirerte hans bedrifter en litterær tradisjon der han opptrer som en ruvende legendarisk helt i fortellingene om Akilles.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Aleksander (et navn som betyr «Beskytter av menn») ble født i Pella i Makedonia, i nord Hellas, og var sønn av Kong Filip II av Makedonia og den epiriske prinsessen Olympias. I følge legendene ble Olympias imidlertid ikke befruktet av Filip, men av Zevs, da Filip var redd henne og det faktum at hun likte å sove sammen med slanger. En legende hevder at både Filip og Olympias drømte om deres sønns fremtidige fødsel. Olympias drømte om et høyt tordenskrall og at et lyn traff henne i skjødet. I Filips drøm forseglet han hennes livmor med segl. Forskrekket av dette, konsulterte han den synske Aristander av Telmessus, som avgjorde at hans hustru var gravid og at barnet ville få karakter som en løve.

Aleksander var klar over disse legendene og så at de kunne brukes politisk, og var vant til å henvise til sin far som Zevs framfor Filip. Ifølge Plutark, stammet hans far fra Herakles gjennom Caranus og hans mor nedstammet fra Aiakos gjennom Neoptolemos.

Aristoteles underviser Aleksander den store.

Makedonia lå i den nordligste delen av det klassiske Hellas og ble av noen grekere (som Demosthenes) regnet som barbarisk, mens andre var uenige (som Isokrates). Olympias var fra Epirus, en annen stat på grensen av den klassiske greske sivilisasjonen, nordvest på den greske halvøya. Makedonerne var ivrige etter å adoptere klassisk gresk kultur, og Filip valgte den kjente athenske filosofen Aristoteles, som var født i den greske byen Stagira på den kalkidiske halvøya, til å undervise unge Aleksander. Aleksander var da 13 år, og Aristoteles underviste ham i tre år. Ifølge Plutark hadde Aleksander en «voldsom tørst og lidenskap for å lære, noe som bare økte etter som tiden gikk. Han elsket all slags lesestoff og kunnskap, og det var hans nytelse å sitte oppe halve natten og konversere med lærde og vitenskapsmenn, etter en dag med marsjering og kriging.» Lærdommen fra Aristoteles påvirket Aleksander og fikk han til å forstå at kunnskap og vitenskap også var viktige for å styrke hæren. Han fikk derfor med seg både vitenskapsmenn, historikere og utøvere av ingeniørkunsten i sin hær. Aleksander skal ha beskyttet og gitt økonomisk støtte til Aristoteles' opprettelse av akademiet Lyceum i Athen etter hans år i Makedonia. De var bekjente gjennom resten av Aleksanders liv, selv etter henrettelsen av nevøen til Aristoteles, Kallisthenes, fortsatte han å motta gaver (planter) fra kongen.

Da Filip ledet et angrep på Bysantium i 340 f.Kr. ble Aleksander, 16 år gammel, etterlatt med kommandoen i Makedonia. I 339 f.Kr. skilte Filip seg fra Aleksanders mor, noe som førte til en krangel mellom Aleksander og hans far som gjorde det uvisst om Aleksander kom til å etterfølge Filip på tronen. I 338 f.Kr. opprettet Filip Korint-ligaen. Aleksander hjalp også sin far i det avgjørende slaget om Chaeronea samme år.

Makedonia på Aleksanders tid[rediger | rediger kilde]

Selv om Makedonia var en del av det klassiske Hellas var det adskillige grekere som hevdet at makedonerne ikke var ekte grekere. De var barbarer, som alle som ikke snakket rent gresk og var med i grekernes kulturelle fellesskap.

Etter alt å dømme var makedonernes språk en gresk dialekt, og det er rimelig å regne dem med til den greske kulturkrets. Makedonia regnes med i de greske bystatene (polis). Dannede athenere har gjengitt dialekten deres på skrift, og den er også nedskrevet i teaterstykket "Makedonerne". Språkvitenskapen konkluderer med at det er snakk om en form for aiolisk, selv om makedonsk var preget av illyriske og thrakiske folkeslag mot vest, nord og øst. Fra det 5. århundre f.Kr. vant den attiske, greske dialekt og kultur i økende grad frem i Makedonia, først i den makedonske adelen og kongefamilien, som innførte attisk som tale- og skriftspråk.

Makedonia hadde en del fruktbar åkerjord som lå i elvedalene og ved kysten, men det meste av landet var kun egnet til kvegdrift og hesteopdrett, der det da ikke var dekket av ufremkommelige fjell og skogstrekninger. Fra skogene fikk de tømmer som det trefattige Grekenland sårt trengte til skipsbygging. I fjellene var det gull og sølv som de makedonske kongene brukte til fremstilling av egne mynter. Det meste av gullet kom fra ”Kongens Feller”-fjellet. Makedonia hadde kun to viktige byer: Aigai, Makedonias gamle hovedstad, og Pella, den nye hovedstaden, som overtok rollen i det 4. århundre f.Kr.

Sammenlignet med stater som Athen og Korinth var Makedonia et primitivt samfunn bestående i stor grad av bønder og kvegavlere. Dets forfatning var også ganske annerledes enn Athens. Makedonia hadde en konge, som var den øverste leder og anfører i krig. Kongen var ikke eneveldig, men styrte landet sammen med medlemmer av kongefamilien og lederne av landets fornemste adelsslekter. De ble kalt ”kongens feller”. I spesielle tilfeller kunne ”kongens feller” optre som tronpretendenter. Men en alminnelig folkeforsamling, eller snarere en hærforsamling, skulle anerkjenne en ny konge hvis den gamle kongen døde før arvingen var gammel nok til å regjere.

Aleksander blir konge[rediger | rediger kilde]

I 336 f.Kr. lyktes Aleksander å overta tronen etter sin far. Filip ble myrdet i bryllupet mellom hans datter Kleopatra og kong Aleksander av Epirus. En av kongens tidligere elskere, den misfornøyde unge adelsmannen Pausanias, skal angivelig ha utført mordet. Han bar nag til Filip på grunn av at han hadde ignorert en klage fra ham. Mordet ble tidligere antatt å ha vært planlagt med viten og mulig innblanding av Aleksander eller Olympias, men i senere år har det blitt stilt spørsmålstegn ved Aleksanders innblanding. Det er grunner til å tro at det kan ha blitt iscenesatt av Dareios III Codomannus, den nylig kronede kongen av Persia. Plutark nevner et rasende brev fra Aleksander til Dareios III der Aleksander legger skylden på Dareios og Bagoas for mordet på sin far. I brevet sier han at Dareios hadde skrytt til resten av de greske bystatene om hvordan han klarte å myrde Filip.

Hæren utropte Aleksander til den nye kongen av Makedonia. Greske byer som Athen og Theben, som hadde sverget troskap til Filip, var ikke like raske med å sverge troskap til en 20 år gammel gutt. Han beordret henrettelse av alle sine potensielle rivaler og marsjerte sørover med sine arméer for å sikre kontrollen av Hellas og for å konfrontere det Persiske riket.

Etnisiteten til Aleksander og makedonerne[rediger | rediger kilde]

Både i den klassiske perioden og i dag har spørsmålet om hvorvidt Aleksander skulle regnes som gresk eller makedonsk vært ekstremt kontroversielt. Noen regner de antikke makedonerne som en etnisk gruppe som er forskjellige fra det greske folket, andre regner dem som etniske grekere. I forlengelsen av dette debatteres det om hvorvidt det antikke makedonske språket var et eget språk eller en dialekt av gresk. Derfor er beskrivelsen av Aleksanders etnisitet omstridt.

Fra kildene kan det virke som om Aleksander regner både seg selv og makedonerne som grekere. Det er kjent at han sendte tre hundre sett med beskyttelse tatt ved Granikos som et offer til gudinnen Athene med inskripsjonen at disse var «vunnet av Aleksander sønn av Filip og grekerne, unntatt spartanerne, fra barbarene som bor i Asia». Det man kan merke seg i inskripsjonen er fraværet av makedonerne, som helt sikkert ville vært med dersom Aleksander regnet dem som en separat enhet fra grekerne.

Kontroversen går helt tilbake til den klassiske perioden. Forfattere i det 4. århundre var uenige i om de regnet makedonerne som grekere eller som utlendinger («barbarer»), og om makedonsk styre ville hindre interstatlige kriger eller frarive byene sin elskede frihet. De to spørsmålene ser ut til å ha vært nært beslektet, noe som kan illustreres av de atenske talerne Isokrates og Demosthenes. Isokrates oppfordret de greske statene til å samle seg bak en enkelt leder som kunne lede dem i et felttog mot perserne, samle sammen alle statsløse leiesoldater og åpne nye områder for gresk kolonisering. I letingen etter en seierherre, gikk Isokrates gjennom den spartanske kongen Agesilaus II, den sicilliansk-greske Dionysios I og den thessalonske Jason før han endte på Filip, hvis greske etnisitet det ikke ble satt spørsmål ved.

Demosthenes ledet den atenske opposisjonen mot Filip, organiserte allianser mot ham og forsøkte å få inn perserne mot ham. I sine taler brukte Demosthenes ethvert retorisk våpen, inkludert det å anklage ham for å være en barbar:

«... han ikke bare er ingen greker, og heller ikke i slekt med noen greker, men selv ikke en barbar fra noe sted som kan navngis med ære, men en dødelig skurk fra Makedonia, fra hvor det aldri har vært mulig å kjøpe en skikkelig slave.» [1]

Men tidligere i den samme talen, motsier han seg selv ved å sammenligne den makedonske herskeren med de eldre greske hegemoniene til Aten, Sparta og Theben:

«Likevel varte ditt hegemoni i Hellas i 75 år, det til Sparta i 29, og i senere tider fikk også Theben en slags autoritet etter slaget om Leuctra. Men hverken til deg eller theberne eller lacedaemonianerne klarte grekerne noen gang foreløpig, menn av Aten, å frasi seg rettene eller handlinger uten grenser, eller noe som det.»

Kontroversen forblir betent den dag i dag. Nasjonalister i både Hellas og Republikken Makedonia «legger krav på» Aleksander og makedonerne og prøver å sette den andres krav i tvil. Mynter, flagg, slagord og lærebøker har alle vært stridsemner i den virkelige verden.

Erobringene[rediger | rediger kilde]

Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Den første og mest kjente var den som nedkjempet og underla Persia fulgt av en avstemning i et gresk rådsmøte i Korint. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granikos-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassos i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer. Han snudde så innover i Lilleasia, og passerte gjennom den antikke Frygiske hovedstaden Gordium hvor Aleksander løste den gordiske knuten.

Kart over riket til Aleksander

Aleksander krysset de kilikiske portene og møtte den persiske hovedarméen under kommando av Dareios III Codomannus ved slaget ved Issos i 333 f.Kr. før han fortsatte langs Middelhavskysten, der han erobret Tyros og Gaza etter berømte beleiringer. Aleksander passerte nær Jerusalem, men besøkte antagelig ikke byen.

I 332-331 f.Kr ble Aleksander ønsket velkommen som frigjører i Egypt. Han ble kalt Zevs' sønn av egyptiske prester til guden Amun av gudens orakel ved Siwa-oasen i den libyske ørkenen. Han grunnla Alexandria i Egypt, som skulle bli den blomstrende hovedstaden til Ptolemei-dynastiet etter hans død. Aleksander forlot Egypt og marsjerte østover inn i Assyria for å slå Dareios III og en tredje persisk armé i slaget om Gaugamela. Da Dareios ble tvunget til å flykte fra slagmarken etter at hans vognfører ble drept, jaget Aleksander ham så langt som til Arbela. Da Dareios flyktet over fjellene til Ekbatana (dagens Hamadan), marsjerte Aleksander til Babylon.

Fra Babylon gikk Aleksander til Susa, en av akamenidenes hovedsteder og kapret skattekamrene. Han sendte hoveddelen av sin hær til Persepolis, den persiske hovedstaden, via den kongelige veien, mens han stormet og kapret de persiske porter (i dagens Zagrosfjellene) for så å sprinte til Persepolis før skattekamrene kunne bli plyndret. Han lot ligaens styrker plyndre Persepolis, og han satte fyr på det kongelige palasset til Xerxes I, angivelig som hevn for nedbrenningen av Akropolis i Athen i løpet av andre perserkrig. Han satte så etter Dareios som ble kidnappet og drept av tilhengere av Bessus, hans bactrianske satrap. Bessus utropte seg som Dareios' etterfølger, tok navnet Artaxerxes V og trakk seg tilbake inn i Sentral-Asia for å føre geriljakrig mot Aleksander. Med Dareios' død, erklærte Aleksander krig for hevn og ga sine greske soldater og andre allierte fri fra tjeneste i ligaens felttog (selv om han lot de som ønsket det verve seg på nytt som leiesoldater i hans imperiske armé). Hans tre år lange kampanje mot Bessus og etterfølgeren Spitamenes tok ham gjennom Media, Parthia, Aria, Drangiana, Arakosia, Bactria og Skytia. I prosessen erobret og grunnla han på nytt Herat og Samarkand og en rekke nye byer, alle kalt Aleksandria. En av byene lå nær dagens Kandahar i Afghanistan, en annen på grensen til dagens kinesiske Turkestan, Aleksandria Eskat («Den lengst borte»).

Fiendtlighet mot Aleksander[rediger | rediger kilde]

I løpet av denne tiden adopterte han noen elementer av persiske kleskoder og skikker til sitt hoff, blant annet proskynesis, en symbolsk kyssing av hånden som perserne gjorde for å vise underlegenhet. Grekerne avskydde skikken, de anså gesten som reservert for guddommelige og trodde at Aleksander mente å gudeerklære seg selv ved å innføre den. Dette kostet ham mye sympati blant mange av sine landsmenn. Også her ble et komplott mot hans liv avslørt, og hans kompanjong og venn Filotas ble henrettet for forræderi for ikke å ha klart å si fra om komplottet. Selv om Filotas ble dømt av et råd i den makedonske hæren, regner de fleste historikere dette som en av Aleksanders største forbrytelser, sammen med hans ordre om å myrde sin øverste general Parmenion, far til Filotas. I en fyllekrangel ved Maracanda (Samarkand), myrdet han også mannen som hadde reddet livet hans ved Granikos, Klitus den Sorte. Senere i den sentralasiatiske kampanjen ble et nytt komplott avslørt, denne gang av hans egne løpegutter og hans offisielle historiker Kallisthenes av Olynthus (som hadde falt i unåde hos kongen etter at han ledet motstanden mot hans forsøk på å innføre proskynesis). De fleste historikere regner med at anklagene var oppdiktet.

Armeens sammensetning[rediger | rediger kilde]

Aleksanders hær var en av de første som med suksess brukte store beleiringsvåpen. Hans far Filip hadde beleiringsmateriell, men klarte aldri å finne ut hvordan disse nye kraftige våpnene kunne brukes. I løpet av hans første måneder som konge, hadde Aleksander derimot en mulighet til å teste dem. Forskjellige bystater i Hellas gjorde opprør, særlig byen Theben. Etter at folket i Theben nektet å overgi seg, angrep han murene med katapulter og ballistaer og ødela byen.

Hjertet i Aleksanders hær var derimot hans veltrente kavaleri, som i mange tilfeller bidro til å snu slagene i Aleksanders favør. Kavaleriet bestod av to typer enheter. Den første hadde 4 meter lange spyd kalt xystoner, som ble brukt til å gjennombore fiendens rekker. Den andre var enheter som bar lange tohåndssverd. Disse enhetene måtte ha vært veltrente, fordi stigbøyler var ennå ikke tatt i bruk.

Stammen i arméen bestod av hoplitter med 6 meter lange spyd kalt sarissaer. Disse var svært effektive mot både kavaleri og infanteri. Soldatene var trent i å heve og senke sarissaene opp og ned mens de angrep, noe som skulle bidra til å stoppe piler som ble skutt i deres retning. Denne type infanteri var godt egnet til åpne slagmarker, men kunne få problemer med å manøvrere i kupert terreng.

Tropper med avstandsvåpen (det vil si bueskyttere og slyngekastere) hjalp til med å skape uorden i fiendens rekker før de nådde frem til Aleksanders linje, og viste seg spesielt effektive mot persiske bueskyttere.

Et av de mest effektive infanteriene besto av skjoldbærere. Disse mennene bar vanligvis skjold og sverd, og ble holdt på flankene. Dersom fienden forsøkte et flankeangrep, kunne disse tungt beskyttede soldatene effektivt forsvare de indre delene av linjen.

Aleksander hadde også enkelte enheter som kan sammenlignes med våre dagers spesialstyrker. Blant disse var hypaspistene, som bar kastespyd og korte sverd kalt kopis, sistnevnte til bruk i nærkamp. Aleksander brukte hypaspistene i tunge klatringer og nattangrep. I denne tidsperioden var der ingen andre arméer som hadde en slik variasjon i styrkene, og Aleksander var berømt for sin evne til å balansere armeene.

Invasjonen av India[rediger | rediger kilde]

Aleksander og Porus av Charles Le Brun, 1673

Etter Spitamenes død og hans giftermål med Roxana for å forsterke relasjonene til sine nye sentral-asiatiske satrapier, kunne Aleksander endelig i 326 f.Kr. vende sin oppmerksomhet mot India. Kong Omphis, hersker av Taxila, overgav byen til ham. Mange mennesker hadde flyktet til en høytliggende festning/stein kalt Aornos. Aleksander stormet Aornos (se beleiringen av Aornos). Han kjempet et episk slag mot den indiske monarken Purushotthama (Porus) i slaget om Hydaspeselven (326). Etter seieren inngikk han en allianse med Porus og gjorde ham til satrap i sitt eget kongedømme. Aleksander fortsatte å erobre alle hovedbielvene i Indus.

Øst for kongedømmet til Porus, nær Ganges, lå det mektige kongedømmet Nanda. Utmattede og livredde for å møte enda en gigantisk indisk hær ved Ganges, gjorde hæren mytteri ved Hyfasis (dagens Beas) og nektet å marsjere lenger øst. Etter et møte med sin offiser, Coenus, ble Aleksander overbevist om at det var bedre å snu. Aleksander ble tvunget til å snu sørover og erobret seg vei ned Indus til havet. Han sendte store deler av sin hær til Karmania (dagens sørlige Iran) med general Krateros og satte sammen en flåte for å utforske kysten langs Persiagulfen under admiral Nearkhos, mens han ledet resten av sine styrker tilbake til Persia via den sørlige ruten gjennom Gedrosia (dagens Makran). Det ser ut til at Aleksander kun plyndret og vandaliserte de små, like krigerske kongedømmene i det som i dag er Pakistan.

Etter India[rediger | rediger kilde]

Da Aleksander oppdaget at mange av hans satraper og militære guvernører hadde misbrukt sin makt i hans fravær, henrettet Aleksander noen av dem på sin vei til Susa, som et eksempel. Som en gest for å takke sine soldater, betalte han gjelden deres og annonserte at han ville sende de som var for gamle og de skadde veteranene tilbake til Makedonia under Kraterus. Troppene misforsto imidlertid intensjonen, og gjorde mytteri ved byen Opis. De nektet å bli sendt bort og kritiserte bittert hans adopsjon av persiske skikker, klær og innføringen av persiske offiserer og soldater i den makedonske enheten. Aleksander henrettet lederne av mytteriet, men tilga de øvrige. I sitt forsøk på å skape en vedvarende harmoni mellom sine makedonske og persiske undersåtter, holdt han massebryllup mellom sine øverste offiserer og persere og andre adelskvinner ved Opis, men få av disse ekteskapene ser ut til å ha vart i mer enn ett år.

Aleksanders forsøk på å innføre persisk kultur hos sine greske soldater inkluderte også treningen av et regiment med persiske gutter på makedonisk vis. Det er usikkert om Aleksander tok den persiske kongelige tittelen shahanshah («stor konge» eller «konge av konger»), men de fleste historikere tror han gjorde det.

Etter å ha reist til Ekbatana for å innkreve en stor del av de persiske skattene, døde Aleksanders nærmeste venn og trolig elsker Hefaistion av sykdom. Aleksander var ute av seg av sorg, og for å døyve sorgen gjennomførte han en utslettelseskampanje mot kossaene. Da han returnerte til Babylon, ble han syk og døde.

Død[rediger | rediger kilde]

Detalj fra Sidon-sarkofagen

På ettermiddagen den 10. juni 323 f.Kr. døde Aleksander av en mystisk sykdom i palasset til Nebukadnesar II av Babylonia i en alder av 32 år.[1] Flere ulike teorier om dødsårsaken er foreslått. Noen av disse er forgiftning av Antipatros' sønner, mord av hans kone Roxana [2] og sykdom på grunn av et tilbakefall av malaria, som han pådro seg i 336 f.Kr.

I 1998 analyserte David W.Oldach, MD (professor i patologi ved universitet i Maryland) og andre (inkludert Aleksander-historikeren Eugene N. Borza), Aleksanders symptomer i en artikkel med tittelen «En mystisk død» i New England Journal of Medicine, nr. 338. De baserte seg på beskrivelsene hos Arrian, Diodurus og Plutark. Oldach avviste giftteorien og diagnostiserte kongens endelige sykdom som tyfoidfeber. Denne ble kanskje forverret av peritonitis og Guillain-Barré syndromet, som førte til muligheten for at en hjelpeløs, paralysert Aleksander faktisk kan ha blitt drept av sine egne balsamerere.

I sin biografi om Aleksander, spekulerte Peter Green i om det var mer enn bare litt sannhet i den tradisjonelle fortellingen om Aleksanders død som ble regnet for å være sann i antikken. Den handlet om at Aristoteles blandet giften som Kassander, sønn av Antipatros, visekonge av Hellas, brakte inn i hoven på et esel, og at hans kongelige koppbærer ga den til kongen. Aristoteles var kanskje trett av Aleksanders overdrevne krav og frykt for sitt eget liv etter at Aleksander henrettet hans nevø.

Tankegangen, tror Green, er at generalene og de makedonske adelsmennene følte at de sakte og sikkert mistet makt ved Aleksanders «en verden»-politikk og derfor mente at nok var nok. Aleksander planla en invasjon av Arabia etter at han hadde samlet en styrke i Babylon. Han regnet seg ikke på noen måte ferdig med sine planer for verdenserobring, og mange makedonere var redde for han ville bli litt mer enn en orientalsk despot dersom han fikk tid nok. Det faktum at han var svært upopulær i nesten alle land han dro igjennom, gjorde det legitimt å slå ned tyrannen. Da det ble nødvendig å etablere en «legitim» arving til tronen etter Aleksanders død, følte alle generaler og enhver som ville bli konge det umulig å innrømme mordet uten å miste kravet de kunne ha til imperiet. Men, som Green poengterer, motiv er ikke nødvendigvis det samme som et mord, og den generelle følelsen er at affæren er for uklar til å se klart gjennom uten å finne Aleksanders lik bortgjemt et eller annet sted.

Det at Aleksanders kropp ikke begynte å brytes ned før etter seks dager, støtter teorien om at han led av lammelse påført av tyfoidfeber. Men det peker også til gift idet mange gifter fungerer bevarende. Graham Phillips er i Alexander the Great: Death in Babylon skeptisk til at Aleksander kunne ha levd lenge i en tilstand av lammelse i varme Babylon, når alle trodde han var død. Han gir andre grunner for å betvile tyfoidfeber og peker på at Aleksander ikke blir beskrevet som å ha vært plaget av diaré. Han foreslår en plantebasert gift som mer sannsynlig, og trekker særlig frem Belladonnaurt (Atropa belladonna). Belladonna kan produsere lammelse som stemmer med beskrivelsen av Aleksanders symptomer, riktignok ved bevissthet men ute av stand til å snakke.

En legende sier at Aleksander ble tatt vare på i en leirkiste full av honning (som virker bevarende) og lagret i en glasskiste. Ifølge Aelian stjal Ptolemaios liket og brakte det til Alexandria, hvor det var utstilt fram til senantikken. Hvor det er nå er ukjent.

Den såkalte «Aleksander-sarkofagen», oppdaget nær Sidon og nå i Istanbul Arkeologiske Museum, er nå allment antatt å tilhøre Abdylonymus, som Hefaistion innsatte som konge av Sidon på Aleksanders ordre. Sarkofagen avbilder Aleksander og hans kompanjonger som jakter, og i kamp med perserne.

Arv og deling av riket[rediger | rediger kilde]

Aleksander etterlot et enormt rike med persisk-gresk kultur til sin etterfølger (diadokene eller etterkommerne) som knivet om overtaket over deler av hans rike. Da støvet la seg, hadde nesten alle hans offiserer kvittet seg med sine persiske koner. Alle var døde, unntatt to av hans øverste offiserer, hans mor, hans kone Roxana, hans sønn Aleksander IV av Makedonia (323-309 f.Kr.), hans påståtte sønn Herakles av Makedonia (327-309 f.Kr.), hans søster Kleopatra, og hans halvbror Filip III av Makedonia. Av diadokene døde kun en, den aldrende regent Antipatros, av naturlige årsaker.

Hans rike ble først delt i fire betydelige deler: Kassandros hersket i Makedonia og det meste av Hellas, Lysimakhos i Anatolia og Trakia, Selevkos I Nikator i Mesopotamia og Syria, og Ptolemaios I Soter i Levanten og Egypt. Snart tok Lysimakhos landområdene til Kassandros, og riket ble delt i tre deler, kontrollert av Ptolemaios Soter i Egypt, Antigonos I Monofthalmos (bokstavelig «den enøyd» på gresk), og Seleukos i Midtøsten. Rundt 281 f.Kr., besto kun to dynastier igjen av det som var Aleksanders rike — Seleukideriket i nord og ptolemeerdynastiets i sør, det ptolemeiske Egypt.

Mange byer bar fremdeles Aleksanders navn: Alexandropolis i Trakia (den første som bar hans navn), Aleksandria og andre aleksandriske navn var spredt over landskapet han hadde erobret. Hvilken drøm han enn hadde om å sammenføye de greske og persiske kulturene, døde disse kort tid etter ham. Makedonerne og grekerne presset den persiske kulturen til en mindre betydelig posisjon, og den hellenistiske kulturen og språket fikk en maktposisjon i den østlige delen av Middelhavet og i den vestlige delen av Asia.

Aleksanders karakter[rediger | rediger kilde]

Aleksander blir husket som en folkehelt i Europa og i store deler av vestlige og sentral-Asia, hvor han vanligvis blir kalt Iskander. I Iran, på den annen side, blir han husket som ødeleggeren av deres første store rike og den som jevnet Persepolis med jorden. Antikke kilder er generelt skrevet med en agenda om enten å glorifisere eller sverte mannen, noe som gjør det vanskelig å evaluere hans faktiske karakter. De fleste refererer en voksende labilitet og stormannsgalskap i årene etter Gaugamela, men det har blitt antydet at dette rett og slett gjenspeiler den greske stereotypen av en voksende konge. Mordet på hans venn Kleitus i raseri mens han var full, noe Aleksander angret bittert, er ofte trukket frem, så også henrettelsen av Filotas og hans general Parmenion for ikke å si ifra om et komplott, men dette siste kan ha vært diskresjon mer enn paranoisme.

Moderne meninger om Aleksander har gått fra idéer om at han trodde han var på et guddommelig inspirert oppdrag for å samle menneskeheten, til synet om at han var antikkens svar på Napoleon eller Hitler, en stormannsgal som ville legge verden under seg. Slike syn har en tendens til å være anakronistiske, og kildene tillater varierende tolkninger. Mye av Aleksanders personlighet og mål forblir en gåte.

Aleksander hadde en legendarisk hest ved navn Bukefalos (betyr med oksehode), som skal ha nedstammet fra Diomedes' merr.

Ifølge en historie sjekket filosofen Anaksarksus Aleksanders ekstreme selvhøytidelighet da han krevde status som guddommelig, ved å peke på hans skadde finger og sa: «Se en dødelig sitt blod, ikke en gud.» I en annen versjon pekte Aleksander selv ut forskjellen i respons til en smigrende soldat.

Historiske perspektiv[rediger | rediger kilde]

Moderne historikere behandler Aleksander den Stores død og fødselen av en rekke etterfølgende kongedømmer som hendelsen som skilte gresk sivilisasjon fra den såkalte hellenistisk sivilisasjon. Historikerne ser et paradigmeskiftet med eksport av gresk kultur og språk og greske kolonister til de nye hellenistiske rikene som oppsto etter Aleksanders død. Aleksanders erobringer og de administrative behovene til hans gresktalende etterfølgere sørget for at greske språk og kultur ble etablert over det østlige Middelhavet og inn i Mesopotamia, mer ut fra administrative behov enn grunnet bevisst politikk. På samme tid gjeninnførte Aleksander konseptet om guddommelig inspirerte kongedømmer fra Persia til hellenistisk kultur. Hellenistisk sivilisasjon ble en synkretistisk sivilisasjon med gjensidig påvirkning av ulike kulturer.

Antikke kilder[rediger | rediger kilde]

De antikke kildene for Aleksanders liv er relativt tallrike, sett fra antikk histories perspektiv. Aleksander selv etterlot bare noen få inskripsjoner og noen brevfragment av tvilsom ekthet, men et antall av hans samtidige skrev hele beretninger. Blant disse var hans hoffhistoriker Kallisthenes, hans general Ptolemai (senere Ptolemaio I av Egypt), og en leiringeniør Aristoboulus. En annen tidlig og innflytelsesrik beretning var skrevet av Kleitarkus. Dessverre har disse gått tapt. Istedet må historikere støtte seg på forfattere som brukte disse og andre tidlige kilder. De fem viktigste beretningene er av Arrian, Curtius, Plutark, Diodorus, og Justin. Mye er tilfeldig gjenfortalt av andre forfattere.

«Kildenes problem» er den største bekymringen (og noens glede) til Aleksander-historikere. Alle presenterer en forskjellig Aleksander, med detaljer etter som det passer. Arrian presenterer et glansbilde, Curtius et mørkere et. Plutark klarer ikke motstå en god historie, lys eller mørk. Alle inneholder betydelige mengder med fantasi, som får historikeren Strabo til å kommentere: «alle som skrev om Aleksander foretrakk det utrolige framfor det sanne.» Uansett forteller kildene oss mye, og etterlater seg mye til tolkning og fantasi.

Aleksanders legende[rediger | rediger kilde]

Aleksander var en legende i sin egen tid. Hans hoffhistoriker, Kallisthenes, fortalte at sjøen i Kilikia trakk seg tilbake fra ham i proskynesis. En annen deltaker, Onesikritos, gikk så langt som å finne opp en avtale mellom Aleksander og Thalestris, dronning av amasonene. (Da Onesikritos leste denne delen til sin herre, Aleksanders general og senere kong Lysimakhos, svarte Lysimakhos: «jeg lurer på hvor jeg var da dette hendte?»)

I de første århundrene etter Aleksanders død, antagelig i Alexandria, vokste en mengde mer eller mindre legendariske fortellinger sammen til en tekst kjent som «Aleksander-romansen», senere feilaktig tilskrevet historikeren Kallisthenes og derfor kalt for «pseudo-Kallisthenes». Teksten gikk gjennom tallrike tilføyelser og revisjoner gjennom antikken og i middelalderen, og gjennomgikk en tillempning som ikke har blitt sett i «edlere» litterære former. Disse ble oversatt til latin og syrisk i senantikken. Disse er igjen blitt oversatt til tallrike språk.

Andre navn brukt for Aleksander den store i forskjellige deler av verden[rediger | rediger kilde]

På grunn av forskjellene blant de erobrede land, var Aleksander den store kjent under mange navn, kanskje ikke i hans tid, men i fortellingene som ble gitt videre i generasjonene som fulgte.

  • Europa – Aleksander den store
  • Sentral-Asia – Iskander
  • Den arabiske verden og deler av India – Sikandar
  • Deler av India – Alakshendra

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Filip II 
Konge av Makedonia
Etterfølger:
 Filip III 
Forgjenger:
 Dareios III 
Konge av Persia
Farao av Egypt